Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

SNES-3DS og 30-årsdag

Skrevet av Ingar Hauge den 19 oktober 2017 klokken 08:56
Dette innlegget er kategorisert under: Nintendo 3DS, Hverdag, Samlemani, Teknisk, Retro, SNES

Jeg visste jo at dagen måtte komme en eller annen gang, men i september var det ikke lenger mulig å unngå den: Jeg måtte si farvel til de glade 20-årene og begynne livet som 30-åring.

Nå, nesten en måned siden, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke merker noen særlig forskjell. Livet går som normalt, og jeg har fortsatt et enorm Peter Pan-kompleks. Same procedure as every year, then.

Det vil si, jeg merker én endring siden jeg var 29. For forrige uke kunne jeg endelig stifte bekjentskap med spleisegaven som alle gjestene i bursdagsfesten hadde gått sammen om å kjøpe. Årsaken til at jeg måtte vente så lenge som nå var rimelig enkel: Gaven ble ikke lansert før forrige uke.

Så nå sitter jeg altså her med en New Nintendo 3DS SNES Edition. Selvsagt har jeg en 3DS fra før, og det er all grunn til å tro at Switch vil overskygge 3DS i tiden som kommer. Men det er fortsatt mye moro å hente fra Nintendos lille håndholdte, og dessuten ser denne utgaven aldeles nydelig ut. Vel, synes jeg i hvert fall - kona er ikke helt enig, men hun vokste aldri opp med en SNES heller.

Med såpass gode venner rundt seg er det egentlig ingen sak å bli eldre. Snarere tvert imot.

Star Wars Battlefront II: Inferno Squad (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 26 september 2017 klokken 07:50
Dette innlegget er kategorisert under: Litteratur, Star Wars, Populærkultur, Sci-fi

Selv om jeg var noe sent ute med å lese Star Wars Battlefront: Twilight Company, gjorde ikke det leseopplevelsen noe dårligere. Man skulle ikke tro at en bok basert på et spill basert på en filmserie ville ha så mye å komme med, men noen ganger blir skepsisen gjort til skamme. Battlefront: Twilight Company var en meget underholdende Star Wars-bok som ga oss et rikt og innsiktsfullt perspektiv i fotsoldatenes liv i den store stjernekrigen, et perspektiv som ofte er underkommunisert i serien. Boken hadde riktignok forsvinnende lite med spillet Battlefront å gjøre, men det skyldes i all hovedsak at spillet ikke hadde noen historiemodus, hvilket betyr at det ikke var noen historie derifra å ta utgangspunkt i når man skulle skrive boken.

Med det forestående spillet Battlefront II er situasjonen imidlertid annerledes. Utviklerne i DICE (pluss Criterion Games og Motive Studios) har hørt på stemmene som etterlyste en skikkelig Star Wars-historie, og vi har blitt lovet en omfattende historie som tar oss med helt fra slaget om Endor og frem til begivenhetene i The Force Awakens. Vi vet ikke så mye om denne historien ennå, men vi vet at hovedrollefiguren vil være imperiesoldaten Iden Versio. Iden er en original figur skrevet for anledningen, og det er derfor naturlig at vi ikke vet så mye om henne på nåværende tidspunkt. Dette gir derimot et meget godt utgangspunkt for den nye Battlefront-boka, som tar for seg nettopp Idens historie.

Iden Versio er en pilot for Imperiet, men er samtidig også mer enn bare dette. Versio-familien har en stolt historie som yrkesmilitære, Iden selv utmerket seg tidlig i sitt kull på akademiet, og ikke minst er Iden en av de ytterst få imperiesoldatene som overlevde ødeleggelsen av Dødsstjernen. Sammen med tre andre eksepsjonelle Imperiesoldater - Gideon Hask, en medpilot og en av de få Iden kan kalle for barndomsvenn; Del Meeko, en fremragende ingeniør; og Seyn Marana, en overvåkningsagent med eidetisk hukommelse og kjennskap til 27 språk - blir Iden håndplukket av sin egen far til en ny spesialenhet: Inferno Squad. Skvadronens formål: Å sørge for at materiale og enkeltpersoner som kan utgjøre en trussel for Imperiet blir innhentet, fjernet eller eliminert.

Utgangspunktet for boka er meget god, ikke minst når det kommer til det å bli bedre kjent med medlemmene i Inferno Squad. Først og fremst er dette likevel Idens historie, og boka gir oss absolutt et godt utgangspunkt for å følge historien til den dedikerte Imperiesoldaten i det kommende spillet. Hennes dedikasjon og prestasjonsvilje kommer av en streng og målrettet oppdragelse, men har også gått på bekostning av Idens relasjoner til sine foreldre. Dette er en del av historien som er spennende å komme på innsiden av, til tross for at det ikke dukker opp noen veldig store overraskelser.

Mangelen på store overraskelser preger dessuten boka i sin helhet. Nesten to tredjedeler av boka er viet til historien om hvordan Inferno Squad går undercover for å infiltrere The Dreamers, en rest av Saw Gerreras ekstremistgruppe, og historien kunne absolutt vært fylt av både spennende tvister og overraskelser. Dessverre blir det hele veldig forutsigbart, og uten en skarp penn og de unike personskildringene klarer ikke Christie Golden å løfte det hele opp over middels.

Golden har en årrekke bak seg som forfatter, og har gjennom årenes løp levert mange bøker til mange etablerte univers, slik som Assassin's Creed, StarCraft og Star Trek. Star Wars har hun også vært innom tidligere, både i den gamle kanon (Fate of the Jedi-serien) og den nye kanon (Star Wars: Dark Disciple). Hun er med andre ord en erfaren gjenganger innenfor både yrket og sjangeren, men denne gangen når hun ikke helt til topps.

Boka er unektelig lesverdig for dem som vil ha et dypere innblikk i Inferno Squad-medlemmenes liv før Battlefront II lanseres i november, men fremstår dessverre som noe underlegen både sammenlignet med Battlefront: Twilight Company og øvrige bøker i den nye Star Wars-kanon som helhet.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising og Battlefront: Twilight Company.

Luigi's Mansion ... på arkade?

Skrevet av Ingar Hauge den 22 september 2017 klokken 13:37
Dette innlegget er kategorisert under: Nintendo, Spill, Hverdag

Å dra på seminar med jobben er jo noe som må til av og til i yrkeslivet, og selv om det krever litt ekstra krefter av en introvert mann som jeg er går det som regel bra (det er jo stort sett hyggelig folk man møter på seminar). Når årets seminar ble lagt til Kiel-fergen (av alle steder) tipper jeg det var mange som anså dette som en gyllen mulighet for litt tax-freehandel og casinospilling.

Meg? Siden jeg verken røyker eller drikker er tax-free uinteressant, og hva gambling angår kan jeg altfor mye statistikk til å innbille meg at det er en god idé å satse penger på den slags. Ta med i beregningen at slike ferjer spyr ut CO2, så blir miljøidealisten i meg ytterligere skeptisk til en slik heisatur (eller harrytur som det egentlig heter).

Overraskelsen var derfor stor da jeg fant noe om bort på båten jeg faktisk kunne ha det moro med når konferansemøtene var ferdige. At båten hadde en arkade hadde jeg søkt meg frem til på forhånd. Arkadens innhold var derimot langt mer overraskende.

Bilspill og motorsykkelspill er man stort sett vant til å se på arkader. Overraskelsen var derimot langt større over å finne to ting: Star Wars Battle Pod, som jeg har hatt det veldig moro med tidligere på Japan-turer og lignende, og Luigi's Mansion Arcade, som jeg aldri hadde hørt om engang tidligere.

Kort fortalt er Luigi's Mansion Arcade en on-rail shooter hvor du ikke styrer selv hvor du går, men hvor du må sikte og skyte på fiendene som kommer mot deg. I ekte Luigi's Mansion-stil er du derimot ikke utstyrt med en pistol eller et gevær, men den gamle og trofaste spøkelsesstøvsugeren Poltergust 5000 og en lommelykt. Man kan ikke annet enn å dra på smilebåndet når man ser støvsugeren ligge der og vente på deg idet du trer inn i arkadeboksen.

Så mens alle de andre godt voksne menneskene dro for å handle sprit eller spille bort pengene på casinoet, satt en godt voksen mann på nesten tredve med et enormt Peter Pan-kompleks og koste seg med å støvsuge spøkelser. Per definisjon spilte jeg jo bort pengene mine jeg også, men pytt sann. Moro var det lell!

Star Wars Battlefront: Twilight Company (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 7 september 2017 klokken 09:36
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Som regel når man besøker Star Wars-universet (eller galaksen langt, langt borte, om du vil) følger vi et sett med helter eller skurker. Uavhengig av hvilken side vi følger i den aktuelle historien, er det som regel noen av toppene for den ene siden vi følger direkte eller møter indirekte. De fleste historiene hvor man følger opprørerne bringer nesten alltid inn noen av hovedpersonene fra filmene, enten som hovedpersoner eller sentrale birollefigurer, og følger man en historie knyttet til imperiet er det ikke rent sjelden historien kobles tett opp til keiseren, Darth Vader, Tarkin eller noen av de andre toppene i imperiet.

Nettopp derfor er det så befriende hver gang man får en historie knyttet til Star Wars hvor man ikke følger denne oppskriften, men i stedet får se noe av den galakseomspennende krigen (evt. krigene) fra fotfolkets perspektiv. I 2005 fikk vi se dette i spillform takket være Republic Commando, et brilliant spill hvor man styrte en spesialenhet med klonetropper. Men selv Republic Commando ga deg inntrykket av å være en elite blant vanlige dødelige, og nettopp derfor er det Star Wars-boka Battlefront: Twilight Company skiller seg ekstra ut. Og det er altså en bok hvor tittelen er basert på et dataspill uten en historiemodus og hvor boka ikke har noe med selve spillet å gjøre, altså.

Battlefront: Twilight Company gir oss et sjeldent innblikk i fotsoldatens perspektiv i den store krigen mellom opprørsalliansen og imperiet i tiden etter at Dødsstjernen blir sprengt i fillebiter. Som bokas tittel indikerer følger vi Twilight Company, som enkelt og greit består av helt vanlige soldater som kjemper opprørsalliansens sak på bakgrunn av en million personlige årsaker og motiver. Her er ingen jedi-riddere eller lyssabelsvingende helter, Kraften er en mystisk levning fra gamle dager som de fleste av soldatene ikke vier særlig oppmerksomhet, og det eneste som hindrer deg fra den sikre død på slagmarken er dine evner som soldat, lagkameratene dine og en aldri så liten porsjon med flaks. De store navnene og heltene som vi har lært oss å kjenne gjennom 40 år med Star Wars dukker aldri opp, for hvorfor i all verden skulle de sitte og henge med helt vanlige fotsoldater? Han Solo dukker bare opp i en enkel liten scene uten å bli navngitt, og selv den mørke og dystre Darth Vader er knapt nok innom boken.

Hva sitter vi så igjen med når man tar bort Kraften, lyssabler og familiekonflikter fra Star Wars? Vel, krig satt i en galakse med teknologi som overgår vår egen, og krig er ikke akkurat hyggelig lesning. Kriger utkjempes som kjent ikke av seg selv, og det er her Twilight Company kommer inn i bildet. De er verken de smarteste, viktigste eller dydigste soldatene i alliansen, men i likhet med Bridgeburners i Malazan-serien er de førstemann inn og sistemann ut på slagmarken der de trengs. Midt iblant Twilight Company følger vi Namir, en soldat fra en primitiv verden som gjør det han kan for å se medsoldatene sine komme helskinnet gjennom konflikten.

Før jeg satte meg ned med boken var jeg meget skeptisk til hvorvidt det i det hele tatt var mulig å skrive en bok basert på et spill som ikke har en egen dedikert historiemodus. Skepsisen kan heldigvis legges til side. Alexander Freed har kanskje ikke skrevet noen bøker før denne, men med Battlefront: Twilight Company gjør han unektelig en solid debut som gjør at jeg håper han vender tilbake til skrivebordet i fremtiden. Boken har en detaljert fortellerteknikk som samtidig aldri blir for svulstig, og som alt i alt passer godt inn i universet.

Om boken skal trekkes for noe må det være at den siste tredjedelen av boken makter å engasjere like mye som resten, til tross for at det er her konfliktnivået eskalerer. Det hadde også vært rom for enda større innsikt i enkeltsoldatenes psyke og opplevelse av slagmarkens gru, selv om vi får et visst innblikk i dette gjennom bokens gang.

Star Wars Battlefront: Twilight Company er ikke en bok jeg hadde store forventninger til da jeg plukket den opp. Noen ganger er det en god ting, for da blir man desto mer overrasket.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills og Rebel Rising.

Sommer, sol og Sunshine

Dette innlegget er kategorisert under: Retro, Nintendo, Gamecube, Spillhistorie

Juli måned er heldigvis en tilbakelent måned for de fleste av oss, gjerne på flere områder. I spillbransjen er det ofte stille og rolig, ikke minst hvis man sammenligner med rushet av nyheter som strømmer over oss under E3-messen i juni. De store nyhetene uteblir som regel, og med Steam-salg i slutten av juni får man en fin anledning til å hente seg inn på stortitler man ennå ikke har spilt de siste månedene. Kombinerer man dette med ferie eller noen roligere uker på jobben (jeg faller nok inn under sistnevnte kategori i år), så ligger mye til rette for gode spilløkter i juli når sola svikter.

Som jeg pleier å si: Det finnes ikke dårlig vær, det finnes bare dårlige spill (og dårlig internettforbindelse).

De siste ukene har jeg benyttet anledningen til å ta igjen litt av det tapte. Foruten nye titler som Hey! Pikmin og Splatoon 2 har jeg benyttet anledningen til å legge inn noen solide timer i spill som Prey, Persona 5 og Resident Evil 7: Biohazard. Planer om å spille What Remains of Edith Finch har så langt bare blitt med planen, men det er fortsatt litt igjen av sommeren.

Sommeren er derimot også en fin anledning til å plukke opp gamle klassikere på retro-fronten, gjerne klassikere man ikke har spilt gjennom før. Og siden det er sommer og sol, tenkte jeg en gammel Nintendo-klassiker med sommer og sol ville passe godt. Jeg snakker selvfølgelig om Gamecube-spillet Super Mario Sunshine fra 2003.

Av en eller annen merkelig grunn kjøpte jeg aldri Super Mario Sunshine back in the day, selv om Gamecuben ble flittig brukt i tenårene. Jeg prøvde selvfølgelig spillet, men det ble aldri et kjøp. Mangel på penger, tid eller interesse? Jeg vet ikke. Uansett er det aldri for sent å friske opp gamle klassikere, og nå som Project Halo (hvor jeg spilte gjennom samtlige Halo-spill med en kompis) har kommet til veis ende var det på tide med et nytt prosjekt.

Så der sitter jeg altså, sommeren 2017, og plukker opp den ene Shine Sprite etter den andre på Isle Delfino. Noen år for sent ute, kan man si, men moro er det lell. Spillet har tross alt holdt seg overraskende godt, og det er noe forfriskende å vaske bort den fæle malingen som plager øya (paradoksalt nok dekker jeg landskap med maling i Splatoon 2, mens jeg i Sunshine fjerner maling). Dessuten er det godt med noe mer lystig og sommerlig etter Prey og Resident Evil 7.

Hva har dere spilt i sommer? Tell me!