Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Mitt lille jule-kunstprosjekt

Skrevet av Ingar Hauge den 12 januar 2018 klokken 18:37
Dette innlegget er kategorisert under: Kunst, Anime, Japan

Når sant skal sies er jeg ikke særlig kunstnerisk av meg. Joda, jeg forsøkte meg på å lage egne tegneserier på barneskolen, og jeg har alltid hatt en fascinasjon for kunst og det estetiske. Jeg synes det er spennende å se på madammen mens hun tegner og maler, og evnen til selv å skape kunst er en av de egenskapene jeg virkelig skulle ønske jeg hadde tid og kapasitet til å øve opp. Alt dette til tross vil jeg likevel ikke si at jeg er spesielt kunstnerisk anlagt.

Dette hindret meg likevel ikke fra å prøve meg på et lite kunstprosjekt under juleferien. Denne gangen gikk turen til Japan i to uker for å feire jul og nyttår med venner, og den ene dagen bestemte vi oss for å reise til Kyoto og overraske madammen litt med et kunstopplegg vi hadde funnet på nettet. Dermed gikk turen til Yamamoto Roketsu-studio i Kyoto.

Roketsu er en japansk kunstform som involverer at man maler på hvitt tøy med varm, smeltet stearin. Man sitter ved et bord med stearin-gryta i midten, dypper penselen og maler kjapt strøkene som skal males før stearinen blir kald. Deretter maler man ekstra lag der det behøver for å skape dybde i tegningen. Til slutt blir tøystykket lagt i farget vann, før det hele blir vasket og kokt slik at stearinen smelter av. Prosessen minner litt om batikk og har tradisjoner som går flere hundre år tilbake i tid.

Sluttresultatet mitt kan dere se på bildet. Som sagt, noen stor kunstner er jeg ikke, men fornøyd med dette nye putetrekket er jeg likevel.

Spillåret 2018: 10 spill å se frem til

Dette innlegget er kategorisert under: Lister, JRPG, Spill

Vi skriver endelig 2018, og det blir spennende å se hva året bringer av oppturer og nedturer. For de av oss som liker spill er én ting sikkert: Det blir tøft for 2018 å overgå spillåret 2017. Umulig blir det ikke, men det blir spennende å se hva vi har i vente.

Som vanlig er det vanskelig å forutse hvilke spill som vil ende opp som de beste spillene i år. Noen spill vil bli utsatt til 2019 (eller i verste fall kansellert, slik Scalebound ble), mens andre spill ikke er annonsert ennå eller flyr under radaren på nåværende tidspunkt.

Nok prat. Her er ti spill å se frem til i 2018, i nesten villkårlig rekkefølge:

Project Octopath Traveler
Dette spillet vil etter all sannsynlighet endre navn innen lansering, og forhåpentligvis får vi se dette lekre Switch-spillet i løpet av året. Demoen som ble lansert i fjor høst overbeviste meg umiddelbart. Her får vi et rollespill som henter inspirasjon fra tidligere japanske rollespill, både med tanke på historie og stil, og det meste i demoen lover godt. Den grafiske stilarten er lekker og unik med bruken av det utviklerne kaller HD-2D, musikken er fenomenal, og kampsystemet er både intenst og intuitivt. Legg til veldig interessante rollefigurer og individuelle historier som møtes, og vi har oppskriften på det som fort kan bli årets personlige favoritt. Kanskje ikke så rart, med tanke på at det er gjengen bak Bravely Default som står bak Project Octopath Traveler. Spillet jeg kanskje ser aller mest frem til i år.

Mega Man 11
Helt ut av det blå kom Capcom på slutten av året og annonserte både den ene og den andre nyheten. Mega Man X-samlepakke var selvsagt en kjærkommen nyhet, uten at det var en stor overraskelse. At Capcom derimot holder på med et flunkende nytt Mega Man-spill ved navn Mega Man 11 var omtrent like uventet som at Konami skulle begynne å lage gode spill igjen. Det todimensjonale spillet ser ut til å ta både serien og den grafiske stilarten i en helt ny retning, og det blir spennende å se om utviklerne i Capcom klarer å måle krefter mot nyere 2D-klassikere som Shovel Knight og Cuphead.

Bayonetta 3
Folk kan syte og klage så mye de vil over at Bayonetta 2 kun er tilgjengelig på Nintendos plattformer, men når alternativet var ingen nye Bayonetta-spill i det hele tatt synes jeg man bare kan klappe igjen og ta imot det man får. I februar får vi de to første Bayonetta-spillene til Switch, slik at alle uten Wii U endelig kan bryne seg på den fantastiske oppfølgeren. Etter hvert får vi også Bayonetta 3, og selv om vi ikke har stort mer enn en teaster-trailer å gå ut ifra tyder alt på at dette blir minst like heseblesende, intenst og bananas som de to foregående spillene. Platium Games leverte varene i 2017 med NieR: Automata, så jeg har full tro på at Bayonetta 3 er i trygge hender.

Dragon Quest XI: Echoes of an Illusive Age
I Japan er det én rollespillserie som overgår alle andre, og det er Dragon Quest-serien. I fjor fikk japanerne endelig gi seg i kast med det ellevte spillet i serien, og forhåpentligvis er det vår tur i år. Enten det er PS4 eller 3DS som er din plattform, tyder dette på god, gammel og solid japansk rollespillmoro slik bare Dragon Quest kan levere. Og hvem vet, kanskje vi får servert Switch-versjonen også før året er omme?

Lost Sphear
Tokyo RPG Factory er til tross for navnet et ganske lite studio, men deres forrige rollespill, I am Setsuna, fengslet meg umiddelbart med sin melankoli, sin nydelige musikk og historiefortelling, og et kampsystem som var som snytt ut at Chrono Trigger. Vi trenger heldigvis ikke vente lenger enn til januar før vi kan prøve deres nyeste tittel, Lost Sphear. Spillet virker til å bygge på mye av det samme grunnlaget som sist, men med en selvstendig verden og historie. Det sier jeg ikke nei takk til.

Ni no Kuni II: Revenant Kingdom
2018 blir et travelt år for de av oss som liker japanske rollespill. Heldigvis er Ni no Kuni II: Revenant Kingdom utsatt til mars, ellers hadde det ikke blitt tid til alt sammen. Det første Ni no Kuni kom ut på PS3 her til lands i 2013, og kombinasjonen av solid rollespillutvikling fra Level-5 og animasjonsstilen til filmselskapet Studio Ghibli var en solid kombo. Oppfølgeren virker å ha et mer levende og engasjerende kampsystem enn forgjengeren, hvilket betyr at oppfølgeren fort kan overgå forløperen på mange områder.

Valkyria Chronicles 4
Valkyria Chronicles er en av mine klare favorittserier fra forrige konsollgenerasjon, hvilken bare gjorde fjorårets spin-off, Valkyria Revolution, enda mer skuffende. Heldigvis virker det som at Sega fortsatt har noen fornufige sjeler igjen i staben, og i løpet av 2018 er det duket for Valkyria Chronicles 4. Dermed blir det enda mer krigsstrategi i et alternativt Europa kombinert med enkle rollespillelementer. Det hele vil selvfølgelig se ut som en håndtegnet tegnefilm, slik alle spillene har hatt preg av så langt, og vi vil etter all sannsynlighet få et spill som bryner de små grå og bergtar oss med nydelig grafikk. Pluss at spillet også lokker med en av de søteste spillhundene jeg har sett på lenge, så jeg er solgt for lenge siden. At spillet kommer til Switch også er en gledelig overraskelse, og i mellomtiden krysser vi fingrene for at det kommer en samlepakke med Valkyria Chronicles 2 og 3, slik at det tredje og beste spillet i serien endelig får en offisiell engelsk utgave.

Spider-Man
Kan Spider-Man til PS4 bli superheltspillet for Marvel-figurene som Arkham-spillene ble for Batman og DC? Vi vet ikke, men det ser ut som at Insomnical Games har funnet den rette formelen for et Spider-Man-spill. Studioet bak Ratchet & Clank-spillene ser ut til å klare å kombinere det de har lært fra sin forrige storserie med elementene vi forbinder og elsker med en av verdens mest populære Marvel-helter. Vi gleder oss til å kaste oss veggimellom som Edderkoppen, og med dette spillet ser det bare ut til at PS4-biblioteket blir bare bedre og bedre.

Detroit: Become Human
Også her er det snakk om et PS4-eksklusivt spill, men her er også det spillet på lista som står i størst fare for å ikke svare til forventningene. David Cage har tidligere laget titler som Heavy Rain og Beyond: Two Souls, og selv om spillene hans absolutt har mye for seg er det også snakk om spill som sliter med tempo, fortellerteknikk og ikke minst det å avslutte historiene på en god måte. Spillet har fått noe negativ omtale den siste tiden på grunn av visse tematiske deler, og det blir spennende å se om spillet klarer å håndtere dette på en god måte eller om det bare blir spekulativt. Uansett, en fremtidsfortelling hvor kunstig intelligens står i sentrum for et spill med fokus på historiefortelling kan fort bli spennende. La oss bare håpe David Cage ikke blir for ... vel, for mye David Cage.

Travis Strikes Again: No More Heroes
No More Heroes-spillene var to titler man virkelig ikke skulle forvente på Wii, men som underholdt fra start til slutt med sin sære stil, absurde humor og eksepsjonelt intense bosskamper. Overraskelsen var stor da et nytt spill i serien ble annonsert i fjor, og det endatil som en Switch-eksklusiv tittel. Måtte dette bli minst like absurd og bananas som før, og måtte toalettene fortsatt være til stede i spillet slik at hovedpersonen Travis Touchdown har et sted han kan lagre spillprogresjonen.

Andre spill verdt å holde utkikk etter i 2018: Iconoclasts, Red Dead Redemption 2, Far Cry 5, Sea of Thieves, Radiant Historia: Perfect Chronology, Bloodstained, Dissidia Final Fantasy NT, Persona 5: Dancing Star Night.

Andre spill verdt å følge med på, men som jeg tviler på kommer ut i 2018: Shin Megami Tensei V, Metroid Prime 4, Anthem, The Last of Us Part II, Ghost of Tsushima, Skull & Bones, Devil May Cry 5, Pokémon til Switch, Beyond Good and Evil 2, Cyberpunk 2077.

Ingars topp 10 spillåret 2017

Dette innlegget er kategorisert under: GOTY, Spill, Lister, Zelda, Nintendo, JRPG

Egentlig skulle jeg hatt en lang intro om 2017 her, men ettersom bloggen ble for lang går vi bare rett på sak: Her er mine ti favorittspill fra 2017:

10. Cuphead
Helt siden spillet først ble introdusert for oss i 2014 har Cuphead fascinert oss med sin unike grafiske stil. Intensjonen til brødrene Moldenhauer har vært å skape et spill basert på 1930-tallets tegnefilmer fra studio som Disney og Fleischer, noe de absolutt må sies å ha klart. Med håndtegnede animasjoner og bakgrunner, flimrefilter på skjermen og et skurrefilter over den herlige musikken blir vi kastet rett tilbake til enklere tider så snart vi fyrer opp Cuphead. Så begynner vi å spille og oppdager at dette slettes ikke er enkelt. Tvert imot er Cuphead minst like utfordrende som Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Dette gjør også at følelsen av triumf når man beseirer en boss er desto større.

9. Mario + Rabbids Kingdom Battle
Noen ganger er det godt å innrømme at man tar feil. Da informasjon om samarbeidsprosjektet mellom Nintendo og Ubisoft lekket ut i mai og vi fikk se Swich-eksklusive Mario + Rabbids Kingdom Battle for første gang, var det mange grunner til å bli skeptisk. Heldigvis skulle all skepsis bli gjort til skamme. Presentasjonen av spillet på E3-messen imponerte (vi husker fortsatt hvordan sjefsutvikler Davide Soliani ble rørt til tårer da selveste Shigeru Miyamoto roste spillet hans fra scenen), og det skulle vise seg i august at kombinasjonen av Mario, Rabbids, håndkanoner og strategispill-modellen til X-COM var en utmerket kombo til Switch. Humoren sitter løst i spillet, Rabbid Peach er fortsatt en av årets beste figurer, Peach får endelig vise litt muskler med et haglelignende våpen, og musikken til Grant Kirkhope er leken og festlig fra start til slutt. At spillet dessuten byr på en real utfordring skader heller ikke. Dette er en oppskrift vi gjerne kan få mer av.

8. Resident Evil 7: Biohazard
Både det første og fjerde Resident Evil var banebrytende spill. Siden den gang har serien derimot slitt med å finne formen igjen, og Capcom har tilsynelatende vært mer interessert i kvantitet enn kvalitet. Det kan vi heldigvis ikke si lenger. Med Resident Evil 7: Biohazard går serien ikke bare fra tredje- til førstepersonsperspektiv, det går også tilbake til røttene. Et mørkt og mystisk herskapshus, fiender som trosser alle logiske forklaringer, og en konstant mangel på våpen og ammunisjon som tvinger deg på flukt gjør at dette spillet virkelig er nervepirrende fra start til slutt. Når et spill med jevne mellomrom får deg til å ta av hodetelefonene for å slippe den intense atmosfæren lyden skaper, har det gjort noe riktig.

7. What Remains of Edith Finch
Her har vi det andre spillet på lista hvor handlingen foregår i et stort hus som ligger litt isolert til på landsbygda, men atmosfæren i spillet kunne knapt vært mer annerledes fra forrige spill på lista. Her følger vi Edith, det siste gjenværende medlemmet av Finch-familien, som i sin unge alder reiser tilbake til familieboligen i staten Washington. Reisen skal bli et dypdykk i familiens historie og en nærmere granskning av familiens nesten forbannelseslignende uflaks. Med herlig lyssetting, et bredt spekter av narrative teknikker og nydelig musikk blir What Remains of Edith Finch en fortelling om en svært uvanlig familie du sent kommer til å glemme.

6. Hellblade: Senua's Sacrifice
Da Ninja Theory først annonserte Hellblade for et par år siden, forventet jeg et nytt spill tilsvarende deres tidligere titler, slik som Heavenly Sword, Enslaved: Odyssey to the West og DmC: Devil May Cry. Jeg forventet et spill med mye action, nydelig grafikk og en sterk kvinnelig hovedrollefigur. Ikke hadde jeg forventet at spillet både skulle innfri og ikke innfri forventningene mine. Fremfor en vanlig fortelling om hevn får vi i stedet servert et spill hvor hovedpersonen lider av psykose, noe som gjenspeiles i hvordan hele spillet er konstruert. Lydeffektene i spillet gjør at man oppriktig føler at man selv hører stemmer i hodet, og Senuas reise til dødsriket blir ikke bare en reise for å gjenopplive sin kjære fra de døde, men også en kamp om hennes egen mentale helse og skjebne. Hellblade: Senua's Sacrifice skildrer psykose så godt at det slettes ikke er for alle, men for de som tåler det er dette et av årets desidert viktigste spill.

5. Wolfenstein II: The New Colossus
Hvem i alle skulle trodd for noen år siden at vi skulle et Wolfenstein-spill hvor historien ikke bare var i fokus, men i tillegg var bra? Og at vi på toppen av det hele skulle få en oppfølger med minst like god kvalitet? Det er nettopp det vi får med Wolfenstein II: The New Colossus. Den alternative virkeligheten hvor nazistene har kontrollen over mesteparten av verden er fortsatt både skremmende og spennende. Vi får et spill som balanserer mesterlig mellom maktfantasi og samfunnskommentar, og på toppen av det hele får vi en utmerket spillskurk. Vi får et enda mer polert skytespill med intens action, høy vanskelighetsgrad og et rikt utvalg av våpen og fiender. Dessuten tror jeg dette er første gang jeg har spilt et spill som åpner med at du som hovedperson sitter i rullestol (ikke at det stopper deg fra å skyte nazister, selvfølgelig). I en tid hvor nazisme har blitt stuerent i enkelte miljø og vi endatil ser dem marsjere i våre gater her i Norge, treffer Wolfenstein II nervepirrende godt med timingen.

4. Super Mario Odyssey
Med lanseringen av Switch visste vi at et nytt Super Mario-spill snart måtte være klart til å promotere konsollen. Ventetiden skulle heldigvis ikke bli lang, og i oktober kunne vi nyte det som kanskje er det beste Mario-spillet på lenge. Med store, åpne verdener, en nesten utallig mengde med gjenstander å samle og ikke minst den nye funksjonen hvor man kaster lua på fiender for å overta kontrollen over dem er Super Mario Odyssey en herlig fest fra start til slutt. Det hjelper selvfølgelig også på at kameraet sitter som et skudd (endelig!), at det hele ser nydelig ut og at musikken rett og slett er fantastisk. Selv om Super Mario Odyssey kanskje ikke når helt opp til topp på listen over årets spill, er det definitivt årets mest positive spill. Super Mario Odyssey får derfor prisen Årets Digitale Lykkepille 2017.

3. Horizon Zero Dawn
En av de definitive høydepunktene dette året har vært Horizon Zero Dawn. Ikke bare snakker vi om et PS4-eksklusivt spill, vi snakker også om en helt ny merkevare. Dette har ikke hindret spillet fra å seile rett inn som et av årets desidert beste spill, og det er heller ikke ufortjent. Grafisk og teknisk sett er spillet kanskje det mest imponerende vi noen gang har sett, fremtidsvisjonen om en verden hvor robotdinosaurer og primitive stammer lever i kaotisk fellesskap er fengslende, og ikke minst er historien i spillet et fantastisk narrativ som bare griper mer og mer fatt i deg. Likevel er det hovedrollefiguren Aloy som gjør spillet aller mest minneverdig. Få spillfigurer oppleves like levende og troverdige som henne, og Aloy viser at verden trenger flere tøffe men samtidig menneskelige spillheltinner. At spillet ikke ligger på topp skyldes utelukkende beintøff konkurranse, noen begrensninger i utforskningsmulighetene og et litt krøkkete kamera, men om ikke annet kan jeg melde at dette er den bedre halvdelens favoritt fra 2017.

2. Persona 5
Vi sier ofte at vi lengter tilbake til ungdomstiden, men enten er dette blank løgn eller så er det en form for idyllisering av ungdomstiden uten rot i virkeligheten. Persona 5 viser akkurat hvor tøft det er å være ungdom i dag i et samfunn hvor de voksne setter spillereglene uten å følge dem selv, og hvor kjipt og elendig livet kan bli som følger av det. Men hva om man hadde muligheten til å forandre hjertene og sinnelagene til de verste av de verste? Hva om man kunne infiltrere deres underbevissthet og stjele kjernen av deres forkvaklede personlighet, akkurat som en tyv om natten? Vel, det er nettopp denne evnen du har i Persona 5, og det er denne balansegangen mellom skoleelev om dagen og Phantom Thief om natten du må leve ut i spillet. Persona 5 er kulminasjonen av studioet Atlus' tjueårige arbeid med formelen, og resultatet er det beste japanske rollespillet i manns minne, kanskje til og med noensinne. Med solid kampsystem, nydelig stil og brukergrensesnitt og et levende rollefigurgalleri som virkelig fanger hva det vil si å være tenåring er Persona 5 noe enhver Playstation-eier bør sjekke ut. Dessuten har spillet årets desidert beste spillmusikk. Jeg elsker seriøst den herlige blandingen av rock, funk, jazz og soul spillet har å by på, og har ikke tall på hvor mange timer jeg har hørt på spillmusikken alene i løpet av året som har gått. Beste 30 dollar jeg har brukt i år.

1. The Legend of Zelda: Breath of the Wild
Wii Us svanesang, som heldigvis også ble utgitt på Switch, maktet ikke bare å innfri forventningene. The Legend of Zelda: Breath of the Wild er spillet som satte alle våre forventinger til skamme, la dem til side og presenterte for oss et spill vi aldri kunne forestilt oss.

Aldri i mitt liv har jeg spilt et mer åpent og samtidig fengslende spill. Aldri har jeg spilt et spill som virkelig griper hva det vil si å lage et eventyrspill. I mitt liv er det lite jeg setter mer pris på de store eventyrverkene, og dersom et spill gir meg følelsen av å være Bilbo som løpet ut av Hobbittun mens han roper «I'm going on an adventure!» har det virkelig grepet fatt i meg.

Formelen spillet serverer er like enkel som den er genial: Etter å ha gitt deg en liten innføring i spillets våpen, mekanikker og fysikk den første timen slipper spille tak i deg og sier: «Vær så god, her ligger Hyrule foran deg. Når du er klar for det ligger slottet hvor Ganon herjer der borte.» Utover det gir spillet deg ingen veiledning eller begrensning, og hvordan du går frem i spillet er opp til deg. Hyrule er din tumleplass, en tumleplass hvor det venter hemmeligheter, detaljer og mystiske oppdrag nærmest overalt, men hvor du selv er avhengig av å finne dem. En slik frihet styrker eventyrfølelsen ytterligere, og selv om formelen langt på vei er den samme som i det aller første Zelda-spillet fra 1986 er den et herlig innslag i dagens spillbransje.

På toppen av det hele er spillet blendende vakkert. Antallet piksler kan riktignok ikke måle seg med hva Horizon Zero Dawn har å by på, men stilarten i spillet er bergtakende vakker. Landskapet man reiser gjennom er vill natur på sitt skjønneste, og selv musikken med sine enkle og tilbakeholdende toner er utsøkt. «Less is more» er en filosofi som preger mye av spillet fra oppdragsstrukturen til musikken, og spillet er på ingen måter fattig eller mindre innholdsrikt av den grunn.

De siste 15-20 årene har The Legend of Zelda: Ocarina of Time vært spillet over alle spill i min bok. I 2017 har et nytt spill kapret førsteplassen. Dette er et magisk spill som fortjener å bli snakket om videre i mange, mange år fremover.


Andre nevneverdige spill fra året som har gått, men som ikke nådde helt opp: Metroid: Samus Returns, Prey, NieR: Automata, Fire Emblem Warriors, Tales of Berseria, Gravity Rush 2, Arms, Splatoon 2, Uncharted: The Lost Legacy og Star Wars Battlefront II.

Spill jeg ikke har hatt anledning til å teste, selv om interessen har vært der: Yakuza 0, Injustice 2, Tekken 7, Golf Story, Please Knock on My Door, Assassin's Creed: Origins og Nioh.

Årets skuffelser: Mass Effect: Andromeda, Middle-earth: Shadow of War, Valkyria Revolution, Yooka-Laylee, Danganronpa V3: Killing Harmony og Playerunknown's Battlegrounds (sorry folkens, men PUBG blir veldig fort kjedelig).

Du vet du er litt for Star Wars-interessert når ...

Skrevet av Ingar Hauge den 19 desember 2017 klokken 18:24
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Japan, Humor, Switch

... du ser et bilde av værmeldingen på NRK, men ser en TIE Fighter i stedet for en H for høytrykk. Sånn som på bildet i denne posten.

Jeg trenger tydeligvis ferie. Godt den begynte akkurat nå. I morgen bærer det til Japan, så det blir spennende å se hvor mye Switch-tid jeg kan tyne ut av den flyturen.

God jul og godt nyttår, ladies and jellyspoons! Snakkes plutselig, og takk for at dere leser Gamereactor!

Ting jeg savner i Battlefront II

Skrevet av Ingar Hauge den 28 november 2017 klokken 10:15
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Spill

Battlefront II er faktisk ganske underholdende. Ja, EA har fortjent all tyn de fikk i forkant av lanseringen, og et fullpris-spill skal ikke legge opp til et system hvor en nærmest kan kjøpe seg til fordeler i konkurranser bare man spytter i nok penger. Men slik situasjonen er nå føler jeg slett ikke spillet er voldsomt ubalansert. I den grad jeg dør på slagmarken opplever jeg dette enten som et naturlig resultat av å møte en spiller som er bedre enn meg eller som en følge av manglende taktisk tenkning. Spillerne kan utstyre seg med egenskaper som raskere regenerering av helse og lignende, men ingenting som ikke kan kontres om man bare spiller riktig. Selv om progresjonssystemet kan justeres noe, er det mye man som Star Wars-fan kan kose seg med i Battlefront II. Mange av manglene fra forgjengeren har blitt fikset, og selv om spillet ikke blir en Overwatch-erstatter for min del (blant annet fordi Overwatch kvalifiserer som date når kona og jeg spiller sammen og madammen ikke er helt solgt på Battlefront II) er det fortsatt et spill jeg gjerne setter meg ned med.

Som Star Wars-fan har vi egentlig temmelig greit på spillfronten, sammenlignet med fans av andre store sci-fi-serier. Vi får et høyproduksjonsspill som gir oss muligheten til å gjenoppleve de største slagene fra serien, og bare Starfigher Assault-delen (hvor man utkjemper kamper i lufta og i verdensrommet) er mer enn nok til å underholde i flere timer. Vi får kjempe på steder vi kjenner fra The Phantom Menace<i> til <i>The Force Awakens og alt imellom der, og det er lov å håpe på stadig mer innhold underveis.

Likevel er det noe jeg savner i Battlefront II. Det vil si, noe og noen.

Battlefront II skal dekke hele spekteret av Star Wars slik vi kjenner det, og for første gang på lenge får vi også besøke prequel-filmene (Episode I-III). Likevel er det ganske få helter og skurker fra denne epoken vi får spille som. Faktisk er det bare to: Darth Maul og Yoda. Hvor er helter som Mace Windu og Obi-Wan? Hvor er skurker som Dooku og Grievous? Noe av det samme problemet skimter vi når vi kommer til den nyeste Star Wars-epoken, men her vet vi allerede at det kommer mer innhold når The Last Jedi har premiere, hvor vi endelig vil få muligheten til å spille som Finn og Phasma.

At Rogue One: A Star Wars Story ikke er representert i det hele tatt er også noe som må karakteriseres som en mangel. Personlig likte jeg The Force Awakens langt bedre enn Rogue One, selv om jeg forstår begrunnelsene som argumenterer for det motsatte. Derfor er det skuffende at ingen av rollefigurene eller stedene fra filmen er å spore så langt.

Et siste personlig savn er at verken Clone Wars eller Rebels får noe oppmerksomhet i Battlefront II. Nå har man en veldig god grunn for å utelukke rollefigurer herifra ettersom begge seriene er animerte serier, og å inkorporere animerte rollefigurer i et spill med langt mer realistisk fremtoning vil være vanskelig. Samtidig har jeg de siste årene blitt glad i denne delen av Star Wars-kanon, ikke minst i Rebels, en TV-serie som langt ifra får den oppmerksomheten jeg mener den fortjener. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ville likt å se rollefigurer som Ahsoka Tano og Hera Syndulla eller romskipet Ghost i Battlefront II.

For alt vi vet kan alt dette ligge i EAs fremtidsplaner for spillet. Enn så lenge får vi nøye oss med å løpe rundt som Darth Maul og meie ned opprørere på Yavin 4. Helt kanonisk er den slags riktignok ikke, men moro er det lell.

Har du prøvd Star Wars Battlefront II? Hva er inntrykket så langt, og er det noe du savner?