Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Dette innlegget er kategorisert under: Lister, Spill, PS4, Switch

Spillåret 2018 er bak oss, og det er herved bare én ting å gjøre: Legge av det som ligger bak oss og strekke oss mot det som ligger foran. Med andre ord, se på spillåret 2019.

Som vanlig ved inngangen til et spillår er det vanskelig å si hva man gleder seg mest til. Det er fort gjort å miste oversikten over hva som kommer ut, og flere spill vil enten plutselig få en lanseringsdato i 2019 eller bli forskjøvet til neste år eller senere.

Jeg har etter beste evne forsøkt å liste opp de ti spillene jeg ser mest frem til i 2019. Jeg har først og fremst konsentrert meg om spill vi med stor sannsynlighet vet kommer ut i 2019. Naturligvis gleder jeg meg som en unge til Star Wars: Jedi Fallen Order, Death Stranding, Cyberpunk 2077, Bayonetta 3 og Ghost of Tsushima, men ingen av disse har på nåværende tidspunkt en lanseringsdato, langt mindre en bekreftelse på lansering i år. Dermed konsentrerer lista seg om ti spill vi er temmelig sikre på lanseres i år.

10. Anthem
Under tvil har jeg valgt å ta med BioWares kommende science fiction-eventyr med Iron Man-drakter med på lista. Hovedårsaken? Fordi jeg mener at BioWare må lykkes med Anthem for å gjenoppbygge sitt gode navn og rykte, et navn og rykte de har gradvis slitt ned med alle sine spill siden Mass Effect 2 i 2010. Jeg kommer til å sette meg ned med Anthem med en solid dose skepsis i bagasjen, men dersom BioWare gjør det meste riktig med dette spillet tror jeg det kan bli både kult og underholdende. Time will tell, og vi behøver ikke vente lengre enn til februar for å finne ut om dette er vinn eller forsvinn.

9. The Outer Worlds
Personlig har Bethesda-spill som Fallout og The Elder Scrolls aldri helt falt så mye i smak at jeg har brukt hundre tusen timer på dem, selv om jeg skjønner at folk gjør det. Jeg trenger derfor noe nytt i samme ånd som jeg kan følge fra begynnelsen av, og som jeg kan tilnærme meg med en erfaringsmessig tabula rasa. The Outer Worlds, utviklet av Obsidian med ledende stjerner fra gamle Fallout-spill på laget, kan bli nettopp et slikt spill. Det lille vi har sett av dette science fiction-eventyret lover godt, og spillet ser ut til å tilby en fin miks av rollespill, utforskning og bisarr humor fra tvilsomme rollefigurer.

8. Pokémon til Switch
Dette er et spill jeg gjerne skulle plassert høyere, men på nåværende tidspunkt vet vi fryktelig lite om dette spillet. Vi er blitt fortalt at det lanseres i 2019 og vil være hakket mer innholdsrikt og avansert enn fjorårets Pokémon: Let's Go!, men bortsett fra dette vet vi så å si ingenting. Likevel velger jeg å inkludere spillet på lista, rett og slett fordi Let's Go! har gjort meg giret på Pokémon-serien igjen, og det lille vi har blitt fortalt om det kommende spillet gjør meg til en forsiktig optimist om en liten revolusjon i Pokémon-serien.

7. Travis Strikes Again: No More Heroes
Dette spillet trenger vi ikke vente lenge på å teste, da lanseringsdatoen er om et par uker. De to No More Heroes-spillene om den unge antihelten Travis Touchdown kom som en overraskelse på Wii med sin rølpehumor, vold, heftige action-spillmekanikk og GTA-parodier. Det er også den eneste spillserien jeg vet om hvor hovedrollefiguren må gå på do for å lagre spillprogresjonen. Travis Strikes Again blir tilsynelatende en noe annerledes opplevelse enn de to foregående spillene i serien, men det behøver ikke være negativt. Sjefsprodusenten "Suda 51" kan ha noen kontroversielle valg i sine spill, men dersom han treffer riktig kan Travis Strikes Again bli akkurat så sprøtt, heseblesende og underholdende som jeg forventer.

6. Yoshi's Crafted World
Det er merkelig, men jo eldre jeg blir jo mer får jeg sansen for søte ting. Helt sikkert en konsekvens av at jeg er en gift mann som kommer i kontakt med følelsene mine. Uansett, oppfølgeren til Wii U-klassikeren Yoshi's Woolly World er noe jeg har sett frem til lenge. Woolly World var et fantastisk spill å spille sammen med kona, og fortsatt ser jeg på spillet som en av våre beste co-op-opplevelser sammen. Mitt håp er at et nytt Yoshi-spill med håndarbeid som grafisk tema klarer å fremkalle noe av den samme godfølelsen, og i disse mørke politiske tider skal høyere makter vite at vi trenger noen digitale lykkepiller å sløve sansene med. Mer feel-good fra Good-Feel? Ja takk!

5. Bloodstained: Ritual of the Night
I kjølvannet av en eksepsjonelt fantastisk sesong 2 av Castlevania-serien på Netflix har min interesse for alt som har med gotiske vampyrjakt-spillserier fått en renessanse. Jeg plukket opp Bloodstained: Curse of the Moon for et par-tre måneder siden, en opplevelse som absolutt ga mer-smak. Dermed har Bloodstained: Ritual of the Night, den åndelige oppfølgeren til Castlevania-spillene fra selveste Koji Igarashi, rykket noen betydelige hakk opp på lista. Der Curse of the Moon var mest inspirert av gamle NES-spill og særlig Castlevania III, ser Ritual of the Night ut til å bli en opplevelse tettere opptil Symphony of the Night. Med tanke på at Castlevania-serien ligger brakk hos Konami for tiden, er det bare å krysse fingrene for at Bloodstained: Ritual of the Night omsider blir klart for lansering i 2019.

4. Wolfenstein: Youngblood
De to nye Wolfenstein-spillene er noe av det beste vi har fått av historieorienterte førstepersons skytespill siden BioShock-dagene, så selvfølgelig ser jeg frem til neste spill i serien. Denne gangen skal vi ta et hopp noen år frem i tiden, men fokuset vil fortsatt være på å bekjempe nazister i et alternativt Europa. Denne gangen er turen kommet til å spille som tvillingdøtrene til B.J. Blazkowicz, og jeg regner med at to heltinner som sparker nazi-rumper betyr dobbelt så mye moro.

3. Ori and the Will of the Wisps
Med unntak av The Witcher III: Wild Hunt, som jeg først rakk å spille i 2016, var Ori and the Blind Forest var mitt soleklare favorittspill i 2015. Utsøkt grafikk, noe av den vakreste spillmusikken denne konsollgenerasjonen og mesterlig metroidvania-utforskning gjorde spillet om lille Ori til en personlig favoritt. Jeg har tross dette ikke klart å glede meg så veldig til oppfølgeren, men årsaken har nok vært at lanseringen av spillet har ligget langt fremme i tid. Mye tider imidlertid på at 2019 blir året vi endelig får bryne oss på Ori and the Will of the Wisps, og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg stort til dette lettere Ghibli-inspirerte 2D-eventyret.

2. Fire Emblem: Three Houses
Dersom noe har Fire Emblem-navnet knyttet til seg kan du være sikker på at min interesse er umiddelbart til stede (madammen og meg hadde tross alt Fire Emblem-hovedtemaet som utgangsmarsj i bryllupet, så det sier vel sitt). Nintendos fantasy-strategiserie har bidratt med hundrevis av underholdende timer siden jeg satte meg ned med Fire Emblem til Game Boy Advance i 2004, og siden den gang har jeg brynt meg på hvert spill i serien lansert her til lands (pluss et par fanoversettelser av tidligere spill). I 2019 skal serien endelig ta turen til Switch, som blir første gang et Fire Emblem-spill lanseres til en TV-konsoll siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008. Det lille vi har sett av spillet virker å tilby noe kjent og noe nytt, hvilket er akkurat hva jeg forventer av et nytt Fire Emblem-spill til en ny konsoll.

1. The Last of Us: Part II
Vi er faktisk ikke garantert en lansering av The Last of Us: Part II i 2019, men jeg tør likevel å være optimist. The Last of Us var intet mindre enn en revolusjon og et mesterverk da det ble lansert til PS3 i 2013, og har du ennå ikke spilt det bør du plukke opp PS4-versjonen sporenstreks. Det vi fikk se av spillet under fjorårets E3-messe var intet mindre enn haken-ned-til-gulvet på imponeringsskalaen, og dersom ikke løftet om en oppfølger til et av PS3s beste spill var nok til å lokke deg i utgangspunktet burde E3-traileren gjøre sitt for å overbevise deg. Spillet blir etter alt å dømme et imponerende skue når det kommer til tredjepersons action-eventyrspill hvor man må veksle mellom å kjempe eller å snike, og det hele ser ut til å bli en brutal postapokalyptisk historie. Dersom dette spillet rekker å bli lansert i år, er det mye som skal til for at noe klarer å slå The Last of Us: Part II på min hype-liste.


Andre spill verdt å følge med på, så sant de kommer i 2019: Bayonetta 3, Metroid Prime 4, Death Stranding, Shin Megami Tensei V, Doom Eternal, Beyond Good and Evil 2, Resident Evil 2, Shenmue III, Ghost of Tsushima, Star Wars: Jedi Fallen Order, Jump Force, Control, Mosaic, Cyberpunk 2077, Final Fantasy VII Remake.

Ingars topp 10 fra spillåret 2018

Ingars topp 10 fra spillåret 2018

Skrevet av Ingar Hauge den 31 desember 2018 klokken 11:34
Dette innlegget er kategorisert under: GOTY, Spill, Lister, Super Smash Bros., JRPG, Kunst, Switch, Indie, PS4

Året 2018 er på hell, og det har vært et innholdsrikt år med opp- og nedturer. På en slik dag er det alltid moro å se litt tilbake på de 365 dagene som har gått. Tradisjonen tro liker jeg også å se på spillene jeg har spilt og forsøke å resonnere meg frem til de ti beste spillopplevelsene fra 2018.

I år har jeg i stor grad fått spilt det jeg ønsker å spille, og for en gangs skyld har fokuset på gamle spill måtte vike til fordel for nyere og spennende titler. Noen titler har jeg derimot måtte velge bort, men vi får se om ikke 2019 gir en mulighet for å teste disse.

I denne topp 10-lista har jeg tatt et par små forbehold. Jeg har valgt bort nyversjoner av gamle spill, og dermed ble det ikke aktuelt å inkludere spill som Pokémon: Let's Go Eevee!, Shadow of the Colossus eller Shenmue I & II (som jeg uansett planlegger å spille neste år). Listen inkluderer altså bare helt nye titler anno 2018.

Uten å nøle mer med tåkeprat og svada, her er mine topp 10 spill fra 2018!


10. Octopath Traveler
Switch har ikke hatt et overveldende antall eksklusive rollespill ennå, men Octopath Traveler sørger for at man i hvert fall har ett eksklusivt spill som sørger for timevis med underholdning. Med en nydelig kombinasjon av gammeldags pikselgrafikk og moderne HD-effekter, en interessant måte å fortelle historie på og årets klart beste musikk er Octopath Traveler et spill jeg ser tilbake på med glede hver gang.

9. Spider-Man
Da Batman: Arkham Asylum ble lansert i 2009 knuste spillet enhver standard for spill basert på en allerede eksisterende lisens, og superheltspill har aldri blitt det samme siden. Spider-Man er det klart beste forsøket på å gjøre noe tilsvarende med Marvels sterkeste superheltlisens, og Insomniac lykkes langt på vei med dette. Humoren sitter løst, kampsystemet er underholdende, og ikke minst har spillet virkelig klart å fange følelsen av å kaste seg mellom hustakene i beste Spider-Man-stil. Historien blir stadig bedre underveis, og selv om spillet ikke lykkes helt når det gjelder bosskamper og sideoppdrag er dette fortsatt et spill jeg lett brukte tiden som trengtes for å oppnå platinum.

8. Monster Hunter: World
Capcom-serien Monster Hunter er en serie jeg alltid har vært nysgjerrig på, men som jeg av diverse grunner aldri har prioritert å begynne på. Med Monster Hunter: World har Capcom gjort noen grep i strukturen for å lokke til seg nettopp spillere som meg. Det lyktes de godt med, ikke minst takket være timingen på lanseringen (det var ikke mye annet stort som ble lansert i januar). Å jakte på monstrene er utrolig tilfredsstillende, de store miljøene ser fantastisk ut, og monsterdesignet er like kreativt som alltid. En ekstra pris går til Monster Hunter: World for årets søteste sidekicks i form av katteskapningene palico (min er blå og heter Happy). Selv om de har vært med i serien tidligere, har de aldri vært så søte som nå.

7. Tetris Effect
Man skulle ikke tro det var mulig å forbedre eller gjøre noe med Tetris-formelen som kunne oppleves som nyskapende. Likevel er det nettopp dette Tetris Effect gjør. Det er utrolig hvor avhengighetsskapende, euforisk og stimulerende det er å spille Tetris Effect, selv uten VR. Måten hver minste bevegelse påvirker musikken og effektene i spillet er like givende hver eneste gang, og skaperne bak Rez, Lumines og Child of Eden viser nok en gang at de er verdensmestre i å skape stimulerende audiovisuelle pusleopplevelser.

6. Persona 5: Dancing in Starlight
Å inkludere et dansespill basert på Persona-serien på topp 10-spillista for 2018 er uten tvil så eksentrisk, sært og "typisk Ingar" som det kan bli. Samtidig står jeg for valget. Musikken i fjorårets Persona 5 er et av de beste lydsporene fra et japansk rollespill på mange år, og et dansespill basert på denne musikken er en perfekt hyllest til denne. Spillet har også et herlig blikk for detaljer, hvor hver enkelt rollefigurs personlighet og karakteristikker kommer til uttrykk i form av hvordan de danser. P5:DiS er det perfekte gjensynet med gjengen fra Shujin High School, og jeg har et håp om å nå platinum også her før vi ringer inn det nye året.

5. Super Smash Bros. Ultimate
Masahiro Sakurai er et arbeidsjern av de sjeldne, og dette synes i alle spillene han er involvert i, inkludert Super Smash Bros. Ultimate. Spillet er proppet fullt av detaljer, referanser og innhold fra alt som kan krype av Nintendo-serier og litt til. Flerspilleren er det herlige kaoset jeg forbinder med Smash-serien, Classic Mode har fått en kreativ oppussing, og selv World of Light-modusen er underholdende for min del med sine særegne regler for hver eneste kamp. Kontrollsystemet sitter som støpt, og det vanvittige antallet slåsskjemper sørger for at man har vanvittig mange timer med solid underholdning foran seg.

4. Red Dead Redemption II
Da Red Dead Redemption kom ut i 2010 var jeg ikke særlig interessert i spillet, ettersom western var en sjanger jeg ikke hadde interesse for. Med årenes løp har imidlertid dette endret seg, og i løpet av året har jeg stiftet bekjentskap med begge Red Dead Redemption-spillene. Å spille Arthur Morgans historie er en unik opplevelse, og Rockstar utmerker seg når det gjelder historieskriving og oppbyggingen av rollefigurer. Det tekniske arbeidet som ligger til grunn for spillet er til tider latterlig bra, og det er fort gjort å fortape seg i den vestlige villmarken spillet har å by på. Historien er imidlertid altfor lang, og selv den mest tålmodige sjel av oss kan bli litt vel lei av all tiden som går med på hver bidige animasjon i spillet, men det er likevel helt på sin plass å løfte opp Red Dead Redemption II som en av årets store triumfer innen spillbransjen.

3. Celeste
Det lille indiespillet fra det kanadiske studioet Matt Makes Games (kult navn) var på ingen måter på radaren min da det ble lansert i januar. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at dette ville bli ett av mine favorittspill i år etter å ha tilbrakt noen timer med det. Vanvittig utfordring, herlig grafisk stil, mesterlig musikk og ikke minst en gripende historie og tematikk er med på å løfte Celeste opp over det meste annet av indiespill fra 2018. Jeg har trolig dødd mer i Celeste enn alle andre spill i år tilsammen (selv Dead Cells), og frustrasjonen har til tider nådd til taket, men hver eneste gang vet jeg at det kun er mine egne millimeterpresisjoner det står på. Dermed motiveres jeg til å prøve igjen, igjen og igjen, helt til det sitter og jubelen kan løfte seg. Celeste er trolig 2018s beste indiespill, og passer perfekt i Switch-biblioteket ditt.

2. God of War
Personlig brydde jeg meg aldri om de gamle God of War-spillene. Jeg syntes alltid Kratos var en tynn rollefigur basert på en enda dårlige maktfantasi hvor ekstrem vold, usunn alfahann-mentalitet og infantil grensedytting skygget for gode spillmekanikker. Det nye God of War var derfor ikke på radaren min da 2018 begynte, men det var før jeg ble klar over hvilke store endringer det nye God of War foretok. Kratos har blitt eldre, og med dette har han plutselig fått en dybde få andre spillfigurer kan skimte med. God of War er voksent, dypt og til ettertanke, men først og fremst er det en fantastisk reise hvor far og sønn må innordne seg en ny tilværelse. Samspillet mellom Atreus og Kratos er aldeles utsøkt og skaper en nerve få andre spill kan skimte med. Kratos er fortsatt krigsguden som hater guder, inkludert seg selv, men hatet har nå fått flere lag. Den nye spillmekanikken holder stand hele veien gjennom, og spillets tolkning av den norrøne guddommen er rett og slett fantastisk. Hadde det ikke vært for et lite spill jeg prøvde for knappe to uker siden ville God of War lett vært årets spill for min del.

1. Gris
Gris har dessverre kommet ut ganske sent på året, og vil dermed være fraværende på de fleste store spillkåringer. Det er synd, for dermed vil årets beste spill gå mange hus forbi. Nei, jeg tuller ikke. Arthur Morgan, Madeleine og Kratos må alle vike til side for ungjenta Gris, hovedpersonen i spillet med samme navn som tar knappe tre-fire timer å spille gjennom. Min anbefaling er at dette gjøres i én omgang, for spillets mesterlige magi vil sitte desto bedre igjen etterpå. Med en fabelaktig håndmalt grafikk (jepp, håndmalt), et narrativ som fortelles uten et eneste ord og vakre toner fra Berlinist er Gris en opplevelse ulik alt annet i år, og som håndteres noen ekstremt tunge tema på så vakkert vis at man ikke kan gå uberørt fra spillet. Endelig har vi fått en verdig arvtager til Journey som kan trekkes frem i "spill er kunst"-diskusjoner, for det er nettopp det Gris er: Kunst på aller høyeste nivå, og et mesterverk av de sjeldne. Debutspillet fra det spanske indiestudioet Nomada Studio blir dermed stående som mitt beste spill anno 2018.


Spill som ikke nådde helt opp, men som er verdt å nevne: Bloodstained: Curse of the Moon, Valkyria Chronicles 4, Mega Man 11, Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Dragon Quest XI, Pode, Far Cry 5, Batman: The Enemy Within, Dead Cells, A Way Out.

Spill jeg gjerne skulle spilt i 2018, men som måtte prioriteres bort av ymse grunner: Assassin's Creed: Odyssey, Thronebreaker: The Witcher Tales (fordi jeg ikke kan fordra kortspillet Gwent), Return of the Obra Dinn, Yakuza 6: The Song of Life, The Messenger, Monster Boy and the Cursed Kingdom, Call of Duty: Black Ops 4, Subnautica, Moss, Astro Boy Rescue Mission.

Beste spill jeg spilte for første gang i 2018 som kom ut før 2018: Red Dead Redemption.

Største skuffelsene i 2018: Detroit: Become Human, Lost Sphear.

Ånden som går bort

Ånden som går bort

Skrevet av Ingar Hauge den 15 november 2018 klokken 08:48
Dette innlegget er kategorisert under: Tegneserier, Funderinger, Populærkultur

Så var det slutt etter 54 år. Den norske utgaven av tegneseriebladet Fantomet blir lagt ned etter lanseringen av neste nummer, melder redaksjonen av bladet. Dermed vil ikke Ånden som går være å finne lenger i de norske tegneseriehyllene.

Det vil si, i den grad man finner en norsk tegneseriehylle i en vanlig butikk lenger. Og der ligger også noe av problemet. Det norske tegneseriemarkedet i dag er vesentlig annerledes enn det var på 80- og 90-tallet. Folk har kjøpt mindre tegnserier, som har resultert i at flere norske publikasjoner har forsvunnet fra butikkene, som igjen har ført til at butikkene bruker mindre hyllemeter på tegneserier, som igjen har ført til at folk har kjøpt mindre tegneserier, som har resultert i... ja, dere skjønner tegninga.

Dermed er det ikke så overraskende at Fantomet, som i sin tid var Norges nest største tegneserieblad etter Donald, nå må kaste inn håndkleet. Tegneserier høster stor oppmerksomhet takket være film- og TV-bransjen, men de gode, gamle tegneseriebladene nyter ikke nødvendigvis frukter av denne populariteten. Tegneserier blir i større grad forvist til spesialbutikker som Outland, og selv om butikker som dette blir en del av stadig flere menneskers hverdag er det vanskelig for en norsk publikasjon å overleve.

Da jeg vokste opp på 90-tallet var tegneserienes gullalder i ferd med å forsvinne, men hjemme satt vi med svært mange tegneserieblader fra særlig 80-tallet. Det meste besto av Donald og diverse fransk-belgiske klassikere, men det var også en hel del Fantomet. Gjennom 90- og tidlig 2000-tallet ble bladet fortsatt kjøpt av broderen, og gjennom årenes løp har jeg lest mange historier om Ånden som går i Bengals jungel. Med flere historier satt til historiske settinger gjennom de siste 450 år har jeg dessuten plukket opp ekstremt mye historiske trivia ved å lese Fantomet, og vi skal ikke se bort ifra at Fantomet-historier satt til historiske hendelser er en av årsakene til at jeg fortsatt elsker historie.

Men selv en nostalgiker som meg hoppet på et tidspunkt av Fantomet-bladene, og dermed er det kanskje ikke så rart at Ånden som går nå må gå bort. Markedet har endret seg, og konkurransen mot andre medier er hard. Samtidig er det en side ved meg som håper at kidsa i dag en gang kan gjenoppdage kraften og magien ved tegneserier. Det hadde vært noe.

En ny spillpodcast er født!

En ny spillpodcast er født!

Skrevet av Ingar Hauge den 21 september 2018 klokken 16:52
Dette innlegget er kategorisert under: Spill, COG, Hverdag, Teknisk

Endelig er vi klare! Norges nyeste(?) spillpodcast er herved en realitet.

For noen måneder siden begynte jeg å lufte ideen om en spillpodcast sammen med en kollega av meg. Det er ikke akkurat mangel på podcaster for tiden, men vi var likevel enige om at vi hadde lyst å prøve oss, om ikke annet så for moro skyld for vår egen del.

Noen måneder senere har to blitt til tre, og med innkjøp av litt utstyr fikk vi endelig satt oss ned for et par uker siden med en pilotepisode. Dessverre forsvant mye av pilotepisoden etter opptak, noe som gjentok seg med pilot nr. 2. Men på tredje forsøket gikk alt såpass bra at vi bestemte oss for å ta dette med ut til folket.

Dermed introduserer vi Cross Over Gaming, en spillpodcast hvor vi tre snakker om løst og fast, og hvor vi muligens går litt i dybden på spillrelaterte og eksistensielle tema. iTunes og SoundCloud er på plass, og med tid og stunder kommer også nettsiden, Facebook-siden og logoen også. Som tre amatører tar vi det litt pø om pø, men i det minste gjør vi det uten å kreve vederlag.

Hvis dere skulle være interessert i å høre Gamereactors mest dialektforvirra skribent og hans to venner kan dere gjøre det her. Vi satser på utgivelser cirka annenhver uke i denne omgang.

Representation Matters: Isabelle i Super Smash Bros. Ultimate

Representation Matters: Isabelle i Super Smash Bros. Ultimate

Skrevet av Ingar Hauge den 18 september 2018 klokken 17:21
Dette innlegget er kategorisert under: Super Smash Bros., Funderinger, Nintendo, Damer i spillbransjen

Personlig har jeg aldri vært noen særlig stor fan av Animal Crossing.

Misforstå meg rett. Jeg misliker ikke serien, og gjennom både venner, egne erfaringer og internett har jeg full forståelse for at dette er skikkelig koselige spill som bringer både ro i sjelen og hverdags-zen til spillere verden over. Det har bare aldri helt vært serien jeg ønsker å prioritere mest tid og ressurser på, særlig med tanke på alle japanske rollespill jeg fortsatt har til gode å prøve.

Likevel ble jeg skikkelig glad av å se annonseringstraileren for Isabelle fra Animal Crossing som spillbar figur i Super Smash Bros. Ultimate til Switch. Hvorfor?

For å forklare dette må vi ta turen innom en tematikk som både gleder og splitter folk verden over, nemlig representasjon. Big Boss Suzanne har nylig skrevet en ganske god dybdeartikkel om emnet, men kort fortalt handler det om betydningen for spillere fra ulike bakgrunner, kjønn og etnisitet å ha noen rollefigurer de kan relatere seg til.

Jeg skal ikke gå for mye i dybden på tematikken, men jeg har alltid tenkt at i den grad representasjon betyr noe for min egen del må det være de delene av meg som skiller seg litt ut. De sidene ved meg som er litt sære, smale eller litt uvanlige. Kanskje er det nettopp derfor Final Fantasy IX er ett av favorittspillene mine i serien? Spillets hovedpersoner, deriblant Zidane, sliter med å finne sin tilhørighet, sitt hjem, og åpningstemaet til spillet understreker dette med tittelen "A Place to Call Home." Med min flerkulturelle bakgrunn treffer denne tematikken absolutt, og jeg merker at det betyr noe.

Det er nettopp derfor Isabelles inntog i Super Smash Bros. Ultimate plutselig traff noe i meg, og jeg umiddelbart visste at dette er en figur jeg virkelig gleder meg til å spille. Ikke fordi jeg identifiserer meg med det kvinnelige kjønn eller er en hund (verken metaforisk eller bokstavelig). Jeg gleder meg fordi Isabelle er en iherdig byråkrat.

Til daglig jobber jeg som administrasjonskonsulent ved en privat høyskole. "Administrasjonskonsulent" er egentlig bare et fint ord for paper-pusher eller byråkrat. Kort fortalt består jobben i å gjøre masse kjedelige ting som får ting til å fungere. Og som enhver byråkrat i administrative stillinger lever jeg under usynlighetens forbannelse: Du merker ikke at jeg gjør en god jobb, for da går alt som det skal, men hvis jeg gjør en feil eller en dårlig jobb vil du fort merke det (og jeg får høre det).

Lenge har jeg tenkt at den beste spillfiguren å sammenligne den slags arbeidsoppgaver med er roadien Eddie Riggs i det legendariske Brütal Legend, for som Eddie sier det: En god roadie er usynlig, for han vet det ikke handler om ham. Men etter å ha sett innledningen til Isabelle-traileren slår det meg at det selvsagt er Isabelle jeg burde identifisere meg med.

At det administrative i Animal Crossing fungerer er slettes ikke noe Tom Nook, K. K. Slider eller Mr. Resetti kan ta æren for. Den æren skal Isabelle ha, men fordi jobbens natur plasserer henne i skyggene når alt går bra må hun bare stå på og la andre ta æren for at ting går bra. Derfor elsker jeg hvordan traileren viser Isabelle som står på og er tydelig sliten, men når hun blir bedt om å ta en pause bare smiler hun og sier "nei nei, det går bra." Det handler ikke om henne, det handler om å skjøtte arbeidet sitt på en god måte og dermed skape et godt fellesskap der flest mulig kan trives. Men jammen fortjener hun litt ros og oppmerksomhet likevel!

Derfor er jeg glad Isabelle endelig får sin tur til å skinne (selv om hun allerede har fått bli med i Mario Kart). Nå skal hun endelig få være i rampelyset. Nå er det den usynlige byråkratens tur til å være hovedpersonen.

Jeg har blitt representert, og det fra et hold jeg slettes ikke så den slags komme. Jeg heier på Isabelle. You go, girl!