Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
En 75-årings møte med VR

En 75-årings møte med VR

Dette innlegget er kategorisert under: Teknisk, Hverdag

Sviger-bestemor er muligens den kuleste pensjonisten jeg kjenner.

Mitt eget sett med besteforeldre har alle takket for seg, men en av fordelene med ekteskapets stand er at man trer inn i en ny familie. Dermed har jeg de siste årene fått gleden av å bli kjent med tre nye besteforeldre, som alle er trivelige og oppegående folk. Den som med jevne mellomrom imponerer meg mest som tech-interessert er nok likevel sviger-mormor.

Vi hører stadig vekk om hvordan eldre mennesker vegrer seg for å ta i bruk nye tekniske løsninger, enten det er nettbank, nye strømmålere eller mobiltelefoner - og la oss for all del ikke begynne å snakke om dataspill, dette skumle greie som ifølge amerikanske presidenter må ta sin del av skylden for at mentalt ustabile ungdommer griper til våpen og skyter vilt rundt seg på skoler. Mens unge mennesker gjerne er de første til å kaste seg over ny teknologi, ofte nokså ukritisk, er eldre mennesker gjerne i den motsatte enden av skalaen. Det som gjør meg trist, er nok eldre mennesker gir inntrykk av å ikke ville prøve engang, med den unnskyldningen at de er for gamle til å lære noe nytt.

Sviger-mormor viser at den slags prat er nonsens og pølsevev. Her har vi en godt voksen dame som bruker Facebook flittig (riktignok etter at barnebarna opprettet en konto for henne), og når andre pensjonister spør overrasket om hun er på Facebook bare gliser hun og sier "Ja, det er kjempelett!" Smarttelefon og Chromecast er ingen sak.

Nylig fylte sviger-mormor 75 år, og tok sitt rykte som tech-savvy til et helt nytt nivå. Da var turen kommet til å teste VR. Med et HTC Vive-sett på hodet og to kontroller i nevene prøver hun seg på virtuell virkelighet. Synet av en eldre dame som orienterer seg i en virtuell virkelighet og skvetter til når en digital fisk napper borti henne er noe som garantert får opp humøret. Da jeg spurte henne (på Facebook, selvsagt) hvilket spill hun testet, fikk jeg vite at hun "var på havets bunn og så veldig mye fint. Det var store og små fisker, sjøstjerner, skilpadder og mye annet. Det var veldig kjekt. :D" (barnebarnet som eide settet kunne informere meg om at det var snakk om TheBlu fra 2016).

Konklusjonen min er klinkende klar: Kan en 75-år gammel pensjonist fra Drammen bosatt på Jæren prøve seg på ny teknologi, kan hvem som helst det. Og det gjør meg egentlig litt glad å tenke på.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Ready Player One: Kult konsept, laber litteratur

Ready Player One: Kult konsept, laber litteratur

Skrevet av Ingar Hauge den 23 februar 2018 klokken 09:59
Dette innlegget er kategorisert under: Film, Litteratur, Populærkultur, Spill, Sci-fi

30. mars kan norske kinogjengere stifte bekjentskap med filmen Ready Player One. I registolen sitter ingen ringere enn Steven Spielberg, og det i seg selv er nok til at filmen sannsynligvis vil få en dose oppmerksomhet når den slippes.

Ready Player One er imidlertid ikke en ukjent film i visse geek-kretser. Filmen er basert på boka ved samme navn fra 2011 av Ernest Cline, og har høstet mye oppmerksomhet etter at den kom ut. Kanskje ikke så rart, for boka er en eneste lang rekke med referanser til spill, film, rollespill og andre elementer som utgjør det vi kan kalle «nerde-kultur».

På 2040-tallet ser fremtiden ikke særlig lys ut. Energikrisen er et faktum, nedgangstidene går inn i sitt tredje tiår på rad, og menneskene trekker til byene i håp om å unnslippe noe av fattigdommen og nøden. Det eneste lyspunktet for folk flest er OASIS, en virtuell virkelighet hvor man kan være akkurat den man vil. Her samles en rekke fiksjonelle verdener i en og samme virtuelle virkelighet, og det uten at det koster noe (skjønt, selv ikke OASIS slipper unna mikrotransaksjoner og in-game kjøp). Når skaperen av OASIS, James Halliday, dør uten arvinger, offentliggjøres hans siste video hvor han avslører at han har gjemt et easter egg i OASIS. Den første som finner egget vil arve hans formue og majoritetseierskapet over OASIS.

Ettersom den eksentriske Halliday var lidenskapelig opptatt av spill, film og lignende, og da i hovedsak materiale fra 70- og 80-tallet, får denne kulturen en renessanse av de sjeldne i 2040-åra, ettersom de fleste egg hunters (også kjent som Gunters) regner med at kjennskap til Hallidays interesser er nøkkelen for å finne egget. Kanskje ikke så rart, siden Halliday var kjent for å kunne sparke ansatte som ikke tok referansene hans. Likevel går det fem år før det første sporet blir oppdaget ved en tilfeldighet av vår hovedperson, Wade Watts, og det er her bokas handling begynner for alvor.

Selve premisset for boka har en sterk appell som gjør at den egner seg godt for film. Det er også derfor trailerne vi har sett så langt er proppet fulle av referanser til tegneserier, filmer, anime og spill, skjønt trailerne gjør det tydelig at referansene vil bli annerledes enn i boka. Mye i traileren antyder at filmen ikke vil legge seg tett opp til handlingen i boka, og at man derfor bør se på filmen som løst basert på kildematerialet fremfor en slavisk adapsjon.

I bunn og grunn kjenner jeg at dette er helt greit. For etter å ha hørt gjennom lydboka av Ready Player One kan jeg ikke si annet enn at boka ikke er særlig bra.

Misforstå meg rett. Jeg synes premisset for boka er kult. Jeg digger tanken på OASIS, en super-nerdete grunnlegger som propper inn flust av referanser i mesterverket sitt, og det faktum at boka lirer av seg den ene referansen etter den andre. Ready Player One er en bok skrevet til sånne folk som meg, som lirer av seg referanser til løst og fast i tide og utide og som kan filmsitater på rams utenat. Samtidig er jeg fullstendig klar over hvor plagsomt og unyttig dette kan være, og Ready Player One tjener dermed indirekte som en dystopisk advarsel om hvor ille det kan gå når nerdekulturen får sette sitt preg på verden.

Samtidig er det mer enn nok ved boka å ta tak i som gjør at den langt ifra fremstår som noe mesterverk, snarere tvert imot. Vel så ofte føler jeg Cline lirer av seg fan fiction snarere enn en publisert bok. Platte slidringer og dårlig dialog preger mye av boka. Nå skal det sies at boka sannsynligvis er rettet mer mot tenåringer enn mot menn i 30-åra, men jeg har lest bedre tenåringsbøker enn dette.

Rollefigurene er også av en art jeg opplever som dårlige eller til og med problematiske. Dette gjelder først og fremst hovedpersonen Wade Watts. Selv om Wade er en dedikert Gunter tviler jeg på at han ville rekke gjennom alt han har spilt og sett i løpet av de fem årene jakten har foregått, for ikke å snakke om at hukommelsen hans når det gjelder trivia og fakta heller ikke fremstår som realistisk. På toppen av det hele viser Wade temmelig creepy stalker-kvaliteter når det gjelder hans romantiske interesse. Greit nok at Wade har vokst opp hos en tante som ikke bryr seg om ham, men jeg savner en bedre moralsk ryggrad hos Wade når det kommer til det motsatte kjønn.

Ready Player One er med andre ord ikke et litterært mesterverk, men er snarere et kult konsept med mange gode innslag underveis. Filmen har dermed potensiale, men kan fort vippe både den ene og den andre retningen. Det blir spennende å se hva Spielberg & Co. kan få til, og for mitt vedkommende er det mer viktig at de lager en underholdende og god film enn at de følger kildematerialet slavisk.

For øvrig kan jeg varmt anbefale lydboka av Ready Player One. Det er tross alt Wil Wheaton som leser den, noe han gjør med innlevelse, engasjement og generell glede. Den slags hever bok-opplevelsen betraktelig.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Firefly lever videre!

Firefly lever videre!

Skrevet av Ingar Hauge den 9 februar 2018 klokken 11:14
Dette innlegget er kategorisert under: Sci-fi, Litteratur, Populærkultur, Firefly

Det hender ikke rent sjelden at folk spør meg om tips til TV-serier de kan se. Mitt første forslag er alltid, uten unntak: "Har du sett Firefly?", etterfulgt av andre Joss Whedon-serier som Buffy the Vampire Slayer og Dollhouse.

Ja, jeg er en slik en. En Firefly-fan på min hals, som aldri slutter å snakke om hvor gode de tretten episodene med science fiction-western er. Shiny!

For de som av mystiske årsaker ikke har stiftet bekjentskap med denne kultklassikeren, er Firefly som nevnt en serie som blander science fiction og western. Her følger vi menneskeheten i et nytt solsystem, fem hundre år frem i tid, hvor de sentrale planetene og månene er rene og høyteknologiske fremtidsutopier, mens planetene lengre uti solsystemet er preget av nybyggere, lovløshet og generelt et litt mer "ville vesten"-preg (hvis man i det ville vesten hadde hatt romskip og hakket bedre teknologi enn på 1800-tallet). I denne nydelige atmosfæren møter vi mannskapet på romskipet Serenity, ledet av kaptein Malcolm Reynolds, og mannskapet er ikke redde for å ta jobber av den litt mer ulovlige smuglersorten. Med hver sine bakgrunner og historier har alle i mannskapet sine grunner til å operere i det halv-lovløse terrenget i solsystemets yttergrenser, og det er denne blandingen av western, sci-fi, etikk, filosofi og bakgrunnshistorier som gjør at serien brenner seg inn i mang en fans.

Av ulike årsaker - først og fremst elendig lederskap hos Fox, som ikke bare presterte å sende episodene i omrokkert rekkefølge, men som også la seriepremieren parallelt med Superbowl - ble serien kansellert etter bare 13 episoder. Dette har gitt sitt opphav til fenomenet "Firefly-depresjon", hvor fans i villrede spør seg selv hvordan serien kunne bli kansellert samtidig som Kardashian-familien får penger slengt etter seg for å gjøre ingenting. Senere har man fått filmen Serenity som nøster opp noen av de uløste trådene, samt fire tegneserier, men fortsatt ønsker fansen mer.

Nå kan fansen se med håp frem mot det neste halvannet året. Ifølge Entertainment Weekly skal det nemlig lanseres tre Firefly-bøker i 2018 og 2019. De tre bøkene er Firefly: Big Damn Hero av Nancy Holder (oktober 2018), Firefly: The Magnificent Nine av James Lovegrove (mars 2019) og Firefly: Generations av Tim Lebbon (oktober 2019).

Det er med andre ord bare å børste støvet av brunjakken og spenne på seg sin blomstrete kysehatt før man kaster seg ut i de kommende månedene som et løv på vinden. Firefly lever videre, og det blir spennende å se om mannskapet på Serenity tar seg like godt ut i bokform som det de har gjort på TV, film og tegneserier. I mellomtiden kan man jo varme opp med å se serien på Netflix (noe du bør gjøre hvis du ennå ikke har gjort det, din Alliance-sviker!).

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Star Wars: Canto Bight (bokanmeldelse)

Star Wars: Canto Bight (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 19 januar 2018 klokken 11:07
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Enhver ny Star Wars-film byr på nye og spennende lokasjoner i den fremmede galaksen, og nye lokasjoner betyr alltid en anledning til å fortelle et nytt knippe historier. Hvordan historiene utarter seg avhenger naturligvis av hvilken lokasjon det er snakk om - det ville for eksempel blitt meningsløst å snakke om det yrende aktuelle bylivet på Hoth eller den teknologisk avanserte urbefolkningen på skogsmånen Endor.

I Star Wars: The Last Jedi er kasinobyen Canto Bight en av de nye stedene vi besøker, og dermed sier det seg nesten selv at en bok satt til denne byen omhandler historier om gambling, veddemål og individer som forsøker å trosse dårlige odds for å oppnå høy avkastning. Strukturen i boka Star Wars: Canto Bight er imidlertid noe annerledes enn i de fleste Star Wars-bøker. Her får vi nemlig ikke én helhetlig historie, men fire kortere enkeltfortellinger satt til samme sted. De fire fortellingene er som følger:

• «Rules of the Game» av Saladin Ahmed: Den naive, iherdige og ærlig vaporator-selgeren Kedpin Shoklop har etter 102 år i selskapet blitt trukket som den årlige vinneren av en reise til Canto Bight. Lite vet han at turen kommer til å krysse vei med Anglang Lehet, snikmorderen som etter et århundres arbeid for Syndicate er klar for et siste oppdrag som skal sikre pensjonstilværelsen.
• «The Wine in Dreams» av Mira Grant: Den anerkjente vin-connaisseuren Derla Pidys ankommer Canto Bight i håp om å sikre et eksemplar av en myteomspunnet vin fra et minst like myteomspunnet tvillingpar. En slik vinflaske har naturlig nok flere interessenter, og Derlas mål skal vise seg å bli vanskeligere å nå enn først antatt.
• «Hear Nothing, See Nothing, Say Nothing» Rae Carson: Massøren Lexo Sooger er berømt over hele Canto Bight for sine evner, og selv ønsker han ingenting annet enn å bo i fred med sin adoptivdatter Lula og la sin brokete fortid ligge. Gamle vaner dør imidlertid sjelden, og Lexo må finne frem sin mørkere side når den lokale gangsteren Big Sturg Ganna forsøker å presse ham inn i sin tjeneste i kampen om makten over Canto Bights underverden.
• «The Ride» av John Jackson Miller: Kaljach Sonmi, som jobber ved et av kasinoene på Canto Bight som in-house gambler for å lokke flere kunder til bordene, mister alt han har og blir stilt til regnskap på en og samme kveld. Sammen med tre legendariske brødre må Kaljach gå for sitt livs veddemål (bokstavelig talt) og gjøre noe han aldri har gjort før: Satse alt og stole på blind flaks.

Med fire vidt forskjellige historier fra fire forfattere med hver sin stil sier det seg selv at ikke alt i Star Wars: Canto Bight vil falle like godt i smak hos alle. Hvilken fortelling som passer best for deg vil nok være svært avhengig av den som leser.

Personlig opplevde jeg The Wine in Dreams som den svakeste av fortellingene. Utgangspunktet og premisset for historien er spennende og unik, men gjennomføringen blir etter hvert litt for opptatt av å være mystisk og svevende og mister dermed noe av driven og bakkekontakten en god fortelling trenger. Rules of the Game er trolig den festligste av fortellingene, mye takket være den naive Kedpin Shoklop som oser «bonde i byen» langt vei (ikke et vondt ord om bønder, la det være sagt!). Fortellingen er ikke dårlig, men den blir nok en smule forutsigbar med tiden.

Deretter står vi igjen med The Ride, som er en festlig historie om en gamblers opptur og nedtur, og som må satse alt på ett kort. Å lese hvordan en kalkulert og analytisk gambler må trosse sin natur og satse alt på tilfeldighetene er en fortelling som kun lar seg fortelle i en setting som Canto Bight, og gir et godt innblikk i den absurde kulturen og det eksentriske klientellet som preger byen. Når Hear Nothing, See Nothing, Say Nothing likevel ender opp som min favoritt blant de fire, er det mest fordi jeg er noe svak for kombinasjonen av Star Wars-vesener med absurd utseende, folk med brokete fortid som nå ønsker et stille og normalt liv, og Taken-tilnærmingen hvor personer med lyssky evner nå må ta dem i bruk igjen for å redde sine kjære fra kriminelle.

Det skal også påpekes at Canto Bight er en samlebok hvor jedi, sith, Kraften, motstandsbevegelsen og First Order knapt nok nevnes. Dette er en by man reiser til nettopp for å slippe unna galaksens kriger, konflikter og elendighet, og det er også det vi som lesere får et innblikk i. I et filmunivers hvor man noen ganger kan få illusjonen av at alt dreier seg om de store konfliktene, er det moro å se det hele fra et annet perspektiv.

Star Wars: Canto Bight er ikke den mest essensielle boka i den nye Star Wars-kanon, men den gjør i det minste en langt bedre jobb når det kommer til å presentere galaksens gamblinghovedstad enn det den nyeste filmen gjorde. Det er ikke verst det heller.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad., Leia, Princess of Alderaan og Phasma.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Mitt lille jule-kunstprosjekt

Mitt lille jule-kunstprosjekt

Skrevet av Ingar Hauge den 12 januar 2018 klokken 18:37
Dette innlegget er kategorisert under: Kunst, Anime, Japan

Når sant skal sies er jeg ikke særlig kunstnerisk av meg. Joda, jeg forsøkte meg på å lage egne tegneserier på barneskolen, og jeg har alltid hatt en fascinasjon for kunst og det estetiske. Jeg synes det er spennende å se på madammen mens hun tegner og maler, og evnen til selv å skape kunst er en av de egenskapene jeg virkelig skulle ønske jeg hadde tid og kapasitet til å øve opp. Alt dette til tross vil jeg likevel ikke si at jeg er spesielt kunstnerisk anlagt.

Dette hindret meg likevel ikke fra å prøve meg på et lite kunstprosjekt under juleferien. Denne gangen gikk turen til Japan i to uker for å feire jul og nyttår med venner, og den ene dagen bestemte vi oss for å reise til Kyoto og overraske madammen litt med et kunstopplegg vi hadde funnet på nettet. Dermed gikk turen til Yamamoto Roketsu-studio i Kyoto.

Roketsu er en japansk kunstform som involverer at man maler på hvitt tøy med varm, smeltet stearin. Man sitter ved et bord med stearin-gryta i midten, dypper penselen og maler kjapt strøkene som skal males før stearinen blir kald. Deretter maler man ekstra lag der det behøver for å skape dybde i tegningen. Til slutt blir tøystykket lagt i farget vann, før det hele blir vasket og kokt slik at stearinen smelter av. Prosessen minner litt om batikk og har tradisjoner som går flere hundre år tilbake i tid.

Sluttresultatet mitt kan dere se på bildet. Som sagt, noen stor kunstner er jeg ikke, men fornøyd med dette nye putetrekket er jeg likevel.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus