Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
The Walking Dead: Hvorfor gidder jeg?

The Walking Dead: Hvorfor gidder jeg?

Dette innlegget er kategorisert under: Funderinger, Populærkultur

Noen ganger kan jeg virkelig ikke fordra meg selv.

Jeg har en nesten nevrotisk side ved meg som nærmest tvinger meg til å avslutte ting jeg begynner på - ikke helt ulikt Kylo Ren, om du vil. Det vil si at selv om jeg begynner på et spill, en film, bok eller TV-serie og etter hvert finner ut at dette ikke er noe for meg, tvinger jeg nesten alltid meg selv til å fortsette. Hvem vet, kanskje ting blir bedre? Kan hende starten bare var dårlig, eller midtseksjonen? Tenk om slutten snur alt fullstendig på hodet i en The Usual Suspects-stil?

Med årene har jeg funnet det lettere å hoppe av spill jeg ikke helt faller for (med mindre jeg må i anmeldelsesøyemed, selvfølgelig). Det samme gjelder til en viss grad bøker, i hvert fall hvis det er snakk om bokserier. Film, anime og TV-serier har jeg derimot større problem med å gi slipp på. Backloggen er allerede langt som et vondt år, men likevel klarer jeg ikke gi slipp.

Så da sitter jeg der og piner meg selv gjennom sesong etter sesong av The Walking Dead. Hvorfor? Fordi jeg begynte en gang for mange år siden, og fordi det tydeligvis er noe veldig galt med meg.

Joda, serien har sine øyeblikk. Men det får da være måte på hvor mange dumme øyeblikk, hvor langtekkelig fortellerteknikk og hvor mye sørstatsmumling man kan klemme inn i en TV-serie? Her kunne jeg sett andre serier folk anbefaler meg, men neida ...

Uansett kjenner jeg at det snart er nok. Kanskje jeg kan vokse litt og omsider gi slipp etter åtte sesonger? Kanskje. Vi får se når høsten er over oss igjen.

Har du en serie eller lignende du egentlig ikke liker, men som du av en merkelig grunn ikke klarer å gi slipp på? Fortell oss i kommentarfeltet!

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Min useriøse Avengers-teori for veien videre

Min useriøse Avengers-teori for veien videre

Dette innlegget er kategorisert under: Tegneserier, Film, Humor, Populærkultur

Denne teorien om hvordan Avengers-filmene kommer til å utfolde seg er en teori jeg kokte sammen for et par måneder siden, og avslører derfor ikke noe fra Avengers: Infinity War (min mer seriøse teori finner dere i kommentarfeltet nederst markert med spoilers).

I ti år har Marvel-filmene ladet opp til det store oppgjøret mot Thanos i kampen mot uendelighetssteinene. Spørsmålet vi stiller oss i forkant av filmene er hvordan det hele kommer til å ende. Vel, se for dere følgende scenario:

Thanos er i ferd med å vinne, våre helter er presset opp i et hjørne, og flere av våre venner har allerede falt. Det hele ser mørkt ut, og alt håp synes ute.

Så, i det samme øyeblikket hvor Thanos' seier synes å være ustoppelig og alt annet er prøvd ...

...

... kommer Deadpool ut av ingensteds hen, skyter Thanos med ett skudd i hodet. Deadpool snur seg mot kamera, sier noe snappy om hvorfor ingen av de andre heltene har kommet ham i forkjøpet, og går.

Kjør rulletekst!

Med tanke på at Disnyes oppkjøp av Fox ser ut til å gå i boks, og at Deadpool-filmlisensen dermed blir Disneys eiendom, burde dette være mulig å få til. Det ville muligens blitt filmhistoriens største antiklimaks. Men fytti så innmari Deadpool det ville vært!

Med tanke på at Thanos og Deadpool har vært i tottene på hverandre før i tegneseriene, er dette en teori jeg gjerne hadde sett komme til live på lerretet. Disney, make it happen! Dere skal til og med få ideen gratis av meg. Jeg er snill sånn.

Lagt til 2018-05-10 21:09:
Min mer seriøse teori følger her:

Spoiler:Spoiler:Som mange som har sett filmen kanskje har lagt merke til, er det nå kun Phase 1-superheltene som er igjen (pluss Nebula og Rocket). Med tanke på at vi vet allerede at det både er en ny Spider-Man- og Guardians-film på trappene, er det rimelig å tro at flere av heltene som har blitt eliminert kommer tilbake. Min teori er derfor at alle Phase 1-heltene ryker i neste film i bytte mot at Phase 2- og 3-heltene bærer fakkelen videre. Eksakt hvordan dette skal skje er jeg usikker på, men det involverer høyst sannsynlig Captain Marvel og muligens også Ant-Mans evne til å gå til det subatomiske plan. Alt dette i tråd med Doctor Stranges visjon om den eneste mulige veien for å vinne over Thanos, selvfølgelig.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
En 75-årings møte med VR

En 75-årings møte med VR

Dette innlegget er kategorisert under: Teknisk, Hverdag

Sviger-bestemor er muligens den kuleste pensjonisten jeg kjenner.

Mitt eget sett med besteforeldre har alle takket for seg, men en av fordelene med ekteskapets stand er at man trer inn i en ny familie. Dermed har jeg de siste årene fått gleden av å bli kjent med tre nye besteforeldre, som alle er trivelige og oppegående folk. Den som med jevne mellomrom imponerer meg mest som tech-interessert er nok likevel sviger-mormor.

Vi hører stadig vekk om hvordan eldre mennesker vegrer seg for å ta i bruk nye tekniske løsninger, enten det er nettbank, nye strømmålere eller mobiltelefoner - og la oss for all del ikke begynne å snakke om dataspill, dette skumle greie som ifølge amerikanske presidenter må ta sin del av skylden for at mentalt ustabile ungdommer griper til våpen og skyter vilt rundt seg på skoler. Mens unge mennesker gjerne er de første til å kaste seg over ny teknologi, ofte nokså ukritisk, er eldre mennesker gjerne i den motsatte enden av skalaen. Det som gjør meg trist, er nok eldre mennesker gir inntrykk av å ikke ville prøve engang, med den unnskyldningen at de er for gamle til å lære noe nytt.

Sviger-mormor viser at den slags prat er nonsens og pølsevev. Her har vi en godt voksen dame som bruker Facebook flittig (riktignok etter at barnebarna opprettet en konto for henne), og når andre pensjonister spør overrasket om hun er på Facebook bare gliser hun og sier "Ja, det er kjempelett!" Smarttelefon og Chromecast er ingen sak.

Nylig fylte sviger-mormor 75 år, og tok sitt rykte som tech-savvy til et helt nytt nivå. Da var turen kommet til å teste VR. Med et HTC Vive-sett på hodet og to kontroller i nevene prøver hun seg på virtuell virkelighet. Synet av en eldre dame som orienterer seg i en virtuell virkelighet og skvetter til når en digital fisk napper borti henne er noe som garantert får opp humøret. Da jeg spurte henne (på Facebook, selvsagt) hvilket spill hun testet, fikk jeg vite at hun "var på havets bunn og så veldig mye fint. Det var store og små fisker, sjøstjerner, skilpadder og mye annet. Det var veldig kjekt. :D" (barnebarnet som eide settet kunne informere meg om at det var snakk om TheBlu fra 2016).

Konklusjonen min er klinkende klar: Kan en 75-år gammel pensjonist fra Drammen bosatt på Jæren prøve seg på ny teknologi, kan hvem som helst det. Og det gjør meg egentlig litt glad å tenke på.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Ready Player One: Kult konsept, laber litteratur

Ready Player One: Kult konsept, laber litteratur

Skrevet av Ingar Hauge den 23 februar 2018 klokken 09:59
Dette innlegget er kategorisert under: Film, Litteratur, Populærkultur, Spill, Sci-fi

30. mars kan norske kinogjengere stifte bekjentskap med filmen Ready Player One. I registolen sitter ingen ringere enn Steven Spielberg, og det i seg selv er nok til at filmen sannsynligvis vil få en dose oppmerksomhet når den slippes.

Ready Player One er imidlertid ikke en ukjent film i visse geek-kretser. Filmen er basert på boka ved samme navn fra 2011 av Ernest Cline, og har høstet mye oppmerksomhet etter at den kom ut. Kanskje ikke så rart, for boka er en eneste lang rekke med referanser til spill, film, rollespill og andre elementer som utgjør det vi kan kalle «nerde-kultur».

På 2040-tallet ser fremtiden ikke særlig lys ut. Energikrisen er et faktum, nedgangstidene går inn i sitt tredje tiår på rad, og menneskene trekker til byene i håp om å unnslippe noe av fattigdommen og nøden. Det eneste lyspunktet for folk flest er OASIS, en virtuell virkelighet hvor man kan være akkurat den man vil. Her samles en rekke fiksjonelle verdener i en og samme virtuelle virkelighet, og det uten at det koster noe (skjønt, selv ikke OASIS slipper unna mikrotransaksjoner og in-game kjøp). Når skaperen av OASIS, James Halliday, dør uten arvinger, offentliggjøres hans siste video hvor han avslører at han har gjemt et easter egg i OASIS. Den første som finner egget vil arve hans formue og majoritetseierskapet over OASIS.

Ettersom den eksentriske Halliday var lidenskapelig opptatt av spill, film og lignende, og da i hovedsak materiale fra 70- og 80-tallet, får denne kulturen en renessanse av de sjeldne i 2040-åra, ettersom de fleste egg hunters (også kjent som Gunters) regner med at kjennskap til Hallidays interesser er nøkkelen for å finne egget. Kanskje ikke så rart, siden Halliday var kjent for å kunne sparke ansatte som ikke tok referansene hans. Likevel går det fem år før det første sporet blir oppdaget ved en tilfeldighet av vår hovedperson, Wade Watts, og det er her bokas handling begynner for alvor.

Selve premisset for boka har en sterk appell som gjør at den egner seg godt for film. Det er også derfor trailerne vi har sett så langt er proppet fulle av referanser til tegneserier, filmer, anime og spill, skjønt trailerne gjør det tydelig at referansene vil bli annerledes enn i boka. Mye i traileren antyder at filmen ikke vil legge seg tett opp til handlingen i boka, og at man derfor bør se på filmen som løst basert på kildematerialet fremfor en slavisk adapsjon.

I bunn og grunn kjenner jeg at dette er helt greit. For etter å ha hørt gjennom lydboka av Ready Player One kan jeg ikke si annet enn at boka ikke er særlig bra.

Misforstå meg rett. Jeg synes premisset for boka er kult. Jeg digger tanken på OASIS, en super-nerdete grunnlegger som propper inn flust av referanser i mesterverket sitt, og det faktum at boka lirer av seg den ene referansen etter den andre. Ready Player One er en bok skrevet til sånne folk som meg, som lirer av seg referanser til løst og fast i tide og utide og som kan filmsitater på rams utenat. Samtidig er jeg fullstendig klar over hvor plagsomt og unyttig dette kan være, og Ready Player One tjener dermed indirekte som en dystopisk advarsel om hvor ille det kan gå når nerdekulturen får sette sitt preg på verden.

Samtidig er det mer enn nok ved boka å ta tak i som gjør at den langt ifra fremstår som noe mesterverk, snarere tvert imot. Vel så ofte føler jeg Cline lirer av seg fan fiction snarere enn en publisert bok. Platte slidringer og dårlig dialog preger mye av boka. Nå skal det sies at boka sannsynligvis er rettet mer mot tenåringer enn mot menn i 30-åra, men jeg har lest bedre tenåringsbøker enn dette.

Rollefigurene er også av en art jeg opplever som dårlige eller til og med problematiske. Dette gjelder først og fremst hovedpersonen Wade Watts. Selv om Wade er en dedikert Gunter tviler jeg på at han ville rekke gjennom alt han har spilt og sett i løpet av de fem årene jakten har foregått, for ikke å snakke om at hukommelsen hans når det gjelder trivia og fakta heller ikke fremstår som realistisk. På toppen av det hele viser Wade temmelig creepy stalker-kvaliteter når det gjelder hans romantiske interesse. Greit nok at Wade har vokst opp hos en tante som ikke bryr seg om ham, men jeg savner en bedre moralsk ryggrad hos Wade når det kommer til det motsatte kjønn.

Ready Player One er med andre ord ikke et litterært mesterverk, men er snarere et kult konsept med mange gode innslag underveis. Filmen har dermed potensiale, men kan fort vippe både den ene og den andre retningen. Det blir spennende å se hva Spielberg & Co. kan få til, og for mitt vedkommende er det mer viktig at de lager en underholdende og god film enn at de følger kildematerialet slavisk.

For øvrig kan jeg varmt anbefale lydboka av Ready Player One. Det er tross alt Wil Wheaton som leser den, noe han gjør med innlevelse, engasjement og generell glede. Den slags hever bok-opplevelsen betraktelig.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Firefly lever videre!

Firefly lever videre!

Skrevet av Ingar Hauge den 9 februar 2018 klokken 11:14
Dette innlegget er kategorisert under: Sci-fi, Litteratur, Populærkultur, Firefly

Det hender ikke rent sjelden at folk spør meg om tips til TV-serier de kan se. Mitt første forslag er alltid, uten unntak: "Har du sett Firefly?", etterfulgt av andre Joss Whedon-serier som Buffy the Vampire Slayer og Dollhouse.

Ja, jeg er en slik en. En Firefly-fan på min hals, som aldri slutter å snakke om hvor gode de tretten episodene med science fiction-western er. Shiny!

For de som av mystiske årsaker ikke har stiftet bekjentskap med denne kultklassikeren, er Firefly som nevnt en serie som blander science fiction og western. Her følger vi menneskeheten i et nytt solsystem, fem hundre år frem i tid, hvor de sentrale planetene og månene er rene og høyteknologiske fremtidsutopier, mens planetene lengre uti solsystemet er preget av nybyggere, lovløshet og generelt et litt mer "ville vesten"-preg (hvis man i det ville vesten hadde hatt romskip og hakket bedre teknologi enn på 1800-tallet). I denne nydelige atmosfæren møter vi mannskapet på romskipet Serenity, ledet av kaptein Malcolm Reynolds, og mannskapet er ikke redde for å ta jobber av den litt mer ulovlige smuglersorten. Med hver sine bakgrunner og historier har alle i mannskapet sine grunner til å operere i det halv-lovløse terrenget i solsystemets yttergrenser, og det er denne blandingen av western, sci-fi, etikk, filosofi og bakgrunnshistorier som gjør at serien brenner seg inn i mang en fans.

Av ulike årsaker - først og fremst elendig lederskap hos Fox, som ikke bare presterte å sende episodene i omrokkert rekkefølge, men som også la seriepremieren parallelt med Superbowl - ble serien kansellert etter bare 13 episoder. Dette har gitt sitt opphav til fenomenet "Firefly-depresjon", hvor fans i villrede spør seg selv hvordan serien kunne bli kansellert samtidig som Kardashian-familien får penger slengt etter seg for å gjøre ingenting. Senere har man fått filmen Serenity som nøster opp noen av de uløste trådene, samt fire tegneserier, men fortsatt ønsker fansen mer.

Nå kan fansen se med håp frem mot det neste halvannet året. Ifølge Entertainment Weekly skal det nemlig lanseres tre Firefly-bøker i 2018 og 2019. De tre bøkene er Firefly: Big Damn Hero av Nancy Holder (oktober 2018), Firefly: The Magnificent Nine av James Lovegrove (mars 2019) og Firefly: Generations av Tim Lebbon (oktober 2019).

Det er med andre ord bare å børste støvet av brunjakken og spenne på seg sin blomstrete kysehatt før man kaster seg ut i de kommende månedene som et løv på vinden. Firefly lever videre, og det blir spennende å se om mannskapet på Serenity tar seg like godt ut i bokform som det de har gjort på TV, film og tegneserier. I mellomtiden kan man jo varme opp med å se serien på Netflix (noe du bør gjøre hvis du ennå ikke har gjort det, din Alliance-sviker!).

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus