Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Last Shot: A Han and Lando Novel (bokanmeldelse)

Last Shot: A Han and Lando Novel (bokanmeldelse)

Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Etter nesten et halvt års pause er tiden på nytt inne for noen nye bøker i Star Wars-kanon. Dette er naturligvis en årsak-virkning-effekt av lanseringen av filmen Solo: A Star Wars Story. Det bør derfor heller ikke komme som en overraskelse at de to nye bøkene lansert denne våren har Han Solo i hovedrollen.

I boka Last Shot: A Han and Lando Novel får vi, slik tittelen antyder, en bok med både Han og Lando i hovedrollene. Det er ikke de unge utgavene av heltene vi møter slik som i Solo-filmen, da handlingen foregår noen få år etter Return of the Jedi. Vi møter med andre ord en litt eldre Han og Lando enn dem vi kjenner fra originaltrilogien, og vi får et lite innblikk i deres liv etter at Den nye republikken har blitt etablert. Mens Han strever med å finne seg til rette i rollen som far til en toåring, har Lando gjort det temmelig godt med å gjøre Bespin til en av galaksens knutepunkter når det kommer til produksjonen av droider. De rolige glansdagene i himmelslottet tar derimot slutt når en mystisk fiende fra fortiden går til angrep på Lando, og eks-general Calrissian må dermed alliere seg med sin gamle partner for å komme til bunns i mysteriet knyttet til en felles fiende.

Det er mange faktorer ved boka som danner utgangspunktet for et godt premiss. Vi møter to av de fremste og mest elskede slynglene i moderne populærkultur, som sammen må jakte på en mystisk fiende fra en mørk fortid. Legg til at deres allierte inkluderer en av Landos gamle flammer og en ewok-hacker (som lett er den beste rollefiguren i boka, kun fordi hun er en ewok og en hacker/slicer), og at en av turene går til et gigantisk fengelskkompleks, og brått har du mye som ligger til rette for en underholdende bok.

Dessverre makter aldri forfatteren å benytte potensialet fullt ut. Selvsagt er Han og Lando seg selv lik, men det er ikke noe revolusjonerende nytt vi ser i boka. Skildringene halter, vitsene er aldri ekstremt underholdende, og plottet i sin helhet fremstår dessverre som temmelig uforglemmelig. Legg til at fortellingen hele tiden hopper mellom fortid og nåtid mellom en rekke rollefigurer, og den arytmiske fortellerteknikken er et faktum.

Det er likevel ikke slik at boka er dårlig. Den er absolutt leseverdig, og ikke minst får man mer stoff om roboten L3-37, Landos følgesvenn vi møtte for første gang i Solo: A Star Wars Story. Mer stoff om birollefigurer er som regel interessant, og et møte med Han som far til lille Ben er også noe flere kan ha glede av. Dessverre makter aldri boka å gjøre seg selv relevant eller interessant i den store og helhetlige kanon.

Last Shot: A Han and Lando Novel er Star Wars-boka man leser dersom man er veldig glad I hovedrollefigurene, vil lese alt av nyere Star Wars-bøker og/eller ikke har noe annet å lese for øyeblikket. Utover det makter aldri boka å hevde seg. Den er ikke dårlig, den er bare uinteressant.

Dødsstjerner: 2,5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad., Leia, Princess of Alderaan, Phasma og Canto Bight.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Etter 13 år er Full Metal Panic tilbake

Etter 13 år er Full Metal Panic tilbake

Dette innlegget er kategorisert under: Anime, Japan, Retro, Populærkultur

Siden jeg er et barn av 80-tallet, er det kanskje ikke så rart at jeg har en ekstra forkjærlighet for seriene fra 90- og 2000-tallet når det kommer til anime. Serier fra 70-, 80- og tidlig 90-tallet var det jeg vokste opp med, men det var seriene fra 90- og 2000-tallet som preget tenårene mine (som jo tross alt er ganske formative).

Kanskje er det nettopp derfor anime-interessen har våknet litt opp igjen den siste måneden. Etter et år med relativt lav anime-aktivitet som en konsekvens av flere middelmådige nye serier har den siste måneden vært preget av høyere animeakivitet. Hovedårsaken skyldes uten tvil at jeg er et vanedyr som liker det jeg er vant til, og det har jeg fått denne våren. En ny del av Lupin the 3rd, animeversjonen av fjorårsperlen Persona 5 og en fortsettelse av historien i Steins;Gate 0 er jo mer enn nok til å kapre interessen min. Likevel er det ingen av disse som har gledet meg mest. Den æren tilhører Full Metal Panic: Invisible Victory.

Kort oppsummert er Full Metal Panic en serie hvor verden fortsatt utkjemper en kald krig mellom øst og vest, og hvor våpenkappløpet blant annet har bidratt til at mecha-kamproboter er et vanlig syn på slagmarken. I denne kalde krigen er en gruppe mennesker kalt Whispered blitt et mål for alle parter, da Whispered sitter inne med unaturlig høye kunnskaper om matematikk og fysikk fra fødselen av. Den FN-støttede skyggeorganisasjonen Mithril får nyss i at japanske Kaname Chidori er et potensielt mål, og sender den unge soldaten Sousuke Sagara for å gå undercover på samme skole som Kaname. Problemet? Sousuke har vært soldat siden han var tre år gammel, så vanlige sosiale koder er fullstendig ukjente for ham.

Full Metal Panic er uten tvil en av mine favoritt-animeserier. Serien gikk over tre sesonger mellom 2002 og 2005, og er en av de få seriene jeg har sett om igjen mer enn én gang (blant annet for å introdusere nye folk for serien). Den perfekte sammenblandingen av action, mecha, humor, high school love-com og drama gjør at serien spiller på svært mange strenger, men overraskende nok treffer den på så å si alle sammen. Men etter tredje sesong (The Second Raid) i 2005 og en OVA-episode i 2006 sa det plutselig stopp, til tross for at fantes mer enn nok kildemateriale i bokform til å fortsette animeserien. Derfor er det gledelig at serien nå endelig er tilbake etter 13 års pause, og takk alt som er godt og sant i verden for at det er snakk om en fortsettelse og ikke en reboot slik ryktene sa for et par år siden.

Etter så lang tids pause er man redd for at en ny sesong ikke er i stand til å tilfredsstille, men herlig nok treffer Invisible Victory blinken. Den samme FMP-følelsen man hadde for over ti år siden sitter allerede fra første episode, og det er godt å se at studioet legger seg på den samme alvorlige tonen som seriens tredje sesong , hvor slapstick og high school-komedien måtte vike for mer alvorlige og tyngre tematikk. Etter åtte episoder føler jeg virkelig vi snakker om en verdig fjerde sesong, selv om jeg lurer fælt på hvordan de skal klare å nøste opp alle trådene de har lagt med bare fire episoder igjen.

Det som skuffer mest er at animasjonskvaliteten ofte er synlig billig og dataanimert. Noen av scenene er så tydelig enkle i produksjonen at jeg vil påstå serien så bedre ut for ti år siden enn i dag. Men sånn er det. Animetegnere er som regel både overarbeidet og underbetalte, så jeg tar imot det jeg får med glede. Nå håper jeg bare jeg slipper vente 13 år til før sesong fem kommer ut.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
The Walking Dead: Hvorfor gidder jeg?

The Walking Dead: Hvorfor gidder jeg?

Dette innlegget er kategorisert under: Funderinger, Populærkultur

Noen ganger kan jeg virkelig ikke fordra meg selv.

Jeg har en nesten nevrotisk side ved meg som nærmest tvinger meg til å avslutte ting jeg begynner på - ikke helt ulikt Kylo Ren, om du vil. Det vil si at selv om jeg begynner på et spill, en film, bok eller TV-serie og etter hvert finner ut at dette ikke er noe for meg, tvinger jeg nesten alltid meg selv til å fortsette. Hvem vet, kanskje ting blir bedre? Kan hende starten bare var dårlig, eller midtseksjonen? Tenk om slutten snur alt fullstendig på hodet i en The Usual Suspects-stil?

Med årene har jeg funnet det lettere å hoppe av spill jeg ikke helt faller for (med mindre jeg må i anmeldelsesøyemed, selvfølgelig). Det samme gjelder til en viss grad bøker, i hvert fall hvis det er snakk om bokserier. Film, anime og TV-serier har jeg derimot større problem med å gi slipp på. Backloggen er allerede langt som et vondt år, men likevel klarer jeg ikke gi slipp.

Så da sitter jeg der og piner meg selv gjennom sesong etter sesong av The Walking Dead. Hvorfor? Fordi jeg begynte en gang for mange år siden, og fordi det tydeligvis er noe veldig galt med meg.

Joda, serien har sine øyeblikk. Men det får da være måte på hvor mange dumme øyeblikk, hvor langtekkelig fortellerteknikk og hvor mye sørstatsmumling man kan klemme inn i en TV-serie? Her kunne jeg sett andre serier folk anbefaler meg, men neida ...

Uansett kjenner jeg at det snart er nok. Kanskje jeg kan vokse litt og omsider gi slipp etter åtte sesonger? Kanskje. Vi får se når høsten er over oss igjen.

Har du en serie eller lignende du egentlig ikke liker, men som du av en merkelig grunn ikke klarer å gi slipp på? Fortell oss i kommentarfeltet!

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Min useriøse Avengers-teori for veien videre

Min useriøse Avengers-teori for veien videre

Dette innlegget er kategorisert under: Tegneserier, Film, Humor, Populærkultur

Denne teorien om hvordan Avengers-filmene kommer til å utfolde seg er en teori jeg kokte sammen for et par måneder siden, og avslører derfor ikke noe fra Avengers: Infinity War (min mer seriøse teori finner dere i kommentarfeltet nederst markert med spoilers).

I ti år har Marvel-filmene ladet opp til det store oppgjøret mot Thanos i kampen mot uendelighetssteinene. Spørsmålet vi stiller oss i forkant av filmene er hvordan det hele kommer til å ende. Vel, se for dere følgende scenario:

Thanos er i ferd med å vinne, våre helter er presset opp i et hjørne, og flere av våre venner har allerede falt. Det hele ser mørkt ut, og alt håp synes ute.

Så, i det samme øyeblikket hvor Thanos' seier synes å være ustoppelig og alt annet er prøvd ...

...

... kommer Deadpool ut av ingensteds hen, skyter Thanos med ett skudd i hodet. Deadpool snur seg mot kamera, sier noe snappy om hvorfor ingen av de andre heltene har kommet ham i forkjøpet, og går.

Kjør rulletekst!

Med tanke på at Disnyes oppkjøp av Fox ser ut til å gå i boks, og at Deadpool-filmlisensen dermed blir Disneys eiendom, burde dette være mulig å få til. Det ville muligens blitt filmhistoriens største antiklimaks. Men fytti så innmari Deadpool det ville vært!

Med tanke på at Thanos og Deadpool har vært i tottene på hverandre før i tegneseriene, er dette en teori jeg gjerne hadde sett komme til live på lerretet. Disney, make it happen! Dere skal til og med få ideen gratis av meg. Jeg er snill sånn.

Lagt til 2018-05-10 21:09:
Min mer seriøse teori følger her:

Spoiler:Spoiler:Som mange som har sett filmen kanskje har lagt merke til, er det nå kun Phase 1-superheltene som er igjen (pluss Nebula og Rocket). Med tanke på at vi vet allerede at det både er en ny Spider-Man- og Guardians-film på trappene, er det rimelig å tro at flere av heltene som har blitt eliminert kommer tilbake. Min teori er derfor at alle Phase 1-heltene ryker i neste film i bytte mot at Phase 2- og 3-heltene bærer fakkelen videre. Eksakt hvordan dette skal skje er jeg usikker på, men det involverer høyst sannsynlig Captain Marvel og muligens også Ant-Mans evne til å gå til det subatomiske plan. Alt dette i tråd med Doctor Stranges visjon om den eneste mulige veien for å vinne over Thanos, selvfølgelig.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
En 75-årings møte med VR

En 75-årings møte med VR

Dette innlegget er kategorisert under: Teknisk, Hverdag

Sviger-bestemor er muligens den kuleste pensjonisten jeg kjenner.

Mitt eget sett med besteforeldre har alle takket for seg, men en av fordelene med ekteskapets stand er at man trer inn i en ny familie. Dermed har jeg de siste årene fått gleden av å bli kjent med tre nye besteforeldre, som alle er trivelige og oppegående folk. Den som med jevne mellomrom imponerer meg mest som tech-interessert er nok likevel sviger-mormor.

Vi hører stadig vekk om hvordan eldre mennesker vegrer seg for å ta i bruk nye tekniske løsninger, enten det er nettbank, nye strømmålere eller mobiltelefoner - og la oss for all del ikke begynne å snakke om dataspill, dette skumle greie som ifølge amerikanske presidenter må ta sin del av skylden for at mentalt ustabile ungdommer griper til våpen og skyter vilt rundt seg på skoler. Mens unge mennesker gjerne er de første til å kaste seg over ny teknologi, ofte nokså ukritisk, er eldre mennesker gjerne i den motsatte enden av skalaen. Det som gjør meg trist, er nok eldre mennesker gir inntrykk av å ikke ville prøve engang, med den unnskyldningen at de er for gamle til å lære noe nytt.

Sviger-mormor viser at den slags prat er nonsens og pølsevev. Her har vi en godt voksen dame som bruker Facebook flittig (riktignok etter at barnebarna opprettet en konto for henne), og når andre pensjonister spør overrasket om hun er på Facebook bare gliser hun og sier "Ja, det er kjempelett!" Smarttelefon og Chromecast er ingen sak.

Nylig fylte sviger-mormor 75 år, og tok sitt rykte som tech-savvy til et helt nytt nivå. Da var turen kommet til å teste VR. Med et HTC Vive-sett på hodet og to kontroller i nevene prøver hun seg på virtuell virkelighet. Synet av en eldre dame som orienterer seg i en virtuell virkelighet og skvetter til når en digital fisk napper borti henne er noe som garantert får opp humøret. Da jeg spurte henne (på Facebook, selvsagt) hvilket spill hun testet, fikk jeg vite at hun "var på havets bunn og så veldig mye fint. Det var store og små fisker, sjøstjerner, skilpadder og mye annet. Det var veldig kjekt. :D" (barnebarnet som eide settet kunne informere meg om at det var snakk om TheBlu fra 2016).

Konklusjonen min er klinkende klar: Kan en 75-år gammel pensjonist fra Drammen bosatt på Jæren prøve seg på ny teknologi, kan hvem som helst det. Og det gjør meg egentlig litt glad å tenke på.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus