Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
En ny spillpodcast er født!

En ny spillpodcast er født!

Skrevet av Ingar Hauge den 21 september 2018 klokken 16:52
Dette innlegget er kategorisert under: Spill, COG, Hverdag, Teknisk

Endelig er vi klare! Norges nyeste(?) spillpodcast er herved en realitet.

For noen måneder siden begynte jeg å lufte ideen om en spillpodcast sammen med en kollega av meg. Det er ikke akkurat mangel på podcaster for tiden, men vi var likevel enige om at vi hadde lyst å prøve oss, om ikke annet så for moro skyld for vår egen del.

Noen måneder senere har to blitt til tre, og med innkjøp av litt utstyr fikk vi endelig satt oss ned for et par uker siden med en pilotepisode. Dessverre forsvant mye av pilotepisoden etter opptak, noe som gjentok seg med pilot nr. 2. Men på tredje forsøket gikk alt såpass bra at vi bestemte oss for å ta dette med ut til folket.

Dermed introduserer vi Cross Over Gaming, en spillpodcast hvor vi tre snakker om løst og fast, og hvor vi muligens går litt i dybden på spillrelaterte og eksistensielle tema. iTunes og SoundCloud er på plass, og med tid og stunder kommer også nettsiden, Facebook-siden og logoen også. Som tre amatører tar vi det litt pø om pø, men i det minste gjør vi det uten å kreve vederlag.

Hvis dere skulle være interessert i å høre Gamereactors mest dialektforvirra skribent og hans to venner kan dere gjøre det her. Vi satser på utgivelser cirka annenhver uke i denne omgang.

Facebook
TwitterReddit
Representation Matters: Isabelle i Super Smash Bros. Ultimate

Representation Matters: Isabelle i Super Smash Bros. Ultimate

Skrevet av Ingar Hauge den 18 september 2018 klokken 17:21
Dette innlegget er kategorisert under: Super Smash Bros., Funderinger, Nintendo, Damer i spillbransjen

Personlig har jeg aldri vært noen særlig stor fan av Animal Crossing.

Misforstå meg rett. Jeg misliker ikke serien, og gjennom både venner, egne erfaringer og internett har jeg full forståelse for at dette er skikkelig koselige spill som bringer både ro i sjelen og hverdags-zen til spillere verden over. Det har bare aldri helt vært serien jeg ønsker å prioritere mest tid og ressurser på, særlig med tanke på alle japanske rollespill jeg fortsatt har til gode å prøve.

Likevel ble jeg skikkelig glad av å se annonseringstraileren for Isabelle fra Animal Crossing som spillbar figur i Super Smash Bros. Ultimate til Switch. Hvorfor?

For å forklare dette må vi ta turen innom en tematikk som både gleder og splitter folk verden over, nemlig representasjon. Big Boss Suzanne har nylig skrevet en ganske god dybdeartikkel om emnet, men kort fortalt handler det om betydningen for spillere fra ulike bakgrunner, kjønn og etnisitet å ha noen rollefigurer de kan relatere seg til.

Jeg skal ikke gå for mye i dybden på tematikken, men jeg har alltid tenkt at i den grad representasjon betyr noe for min egen del må det være de delene av meg som skiller seg litt ut. De sidene ved meg som er litt sære, smale eller litt uvanlige. Kanskje er det nettopp derfor Final Fantasy IX er ett av favorittspillene mine i serien? Spillets hovedpersoner, deriblant Zidane, sliter med å finne sin tilhørighet, sitt hjem, og åpningstemaet til spillet understreker dette med tittelen "A Place to Call Home." Med min flerkulturelle bakgrunn treffer denne tematikken absolutt, og jeg merker at det betyr noe.

Det er nettopp derfor Isabelles inntog i Super Smash Bros. Ultimate plutselig traff noe i meg, og jeg umiddelbart visste at dette er en figur jeg virkelig gleder meg til å spille. Ikke fordi jeg identifiserer meg med det kvinnelige kjønn eller er en hund (verken metaforisk eller bokstavelig). Jeg gleder meg fordi Isabelle er en iherdig byråkrat.

Til daglig jobber jeg som administrasjonskonsulent ved en privat høyskole. "Administrasjonskonsulent" er egentlig bare et fint ord for paper-pusher eller byråkrat. Kort fortalt består jobben i å gjøre masse kjedelige ting som får ting til å fungere. Og som enhver byråkrat i administrative stillinger lever jeg under usynlighetens forbannelse: Du merker ikke at jeg gjør en god jobb, for da går alt som det skal, men hvis jeg gjør en feil eller en dårlig jobb vil du fort merke det (og jeg får høre det).

Lenge har jeg tenkt at den beste spillfiguren å sammenligne den slags arbeidsoppgaver med er roadien Eddie Riggs i det legendariske Brütal Legend, for som Eddie sier det: En god roadie er usynlig, for han vet det ikke handler om ham. Men etter å ha sett innledningen til Isabelle-traileren slår det meg at det selvsagt er Isabelle jeg burde identifisere meg med.

At det administrative i Animal Crossing fungerer er slettes ikke noe Tom Nook, K. K. Slider eller Mr. Resetti kan ta æren for. Den æren skal Isabelle ha, men fordi jobbens natur plasserer henne i skyggene når alt går bra må hun bare stå på og la andre ta æren for at ting går bra. Derfor elsker jeg hvordan traileren viser Isabelle som står på og er tydelig sliten, men når hun blir bedt om å ta en pause bare smiler hun og sier "nei nei, det går bra." Det handler ikke om henne, det handler om å skjøtte arbeidet sitt på en god måte og dermed skape et godt fellesskap der flest mulig kan trives. Men jammen fortjener hun litt ros og oppmerksomhet likevel!

Derfor er jeg glad Isabelle endelig får sin tur til å skinne (selv om hun allerede har fått bli med i Mario Kart). Nå skal hun endelig få være i rampelyset. Nå er det den usynlige byråkratens tur til å være hovedpersonen.

Jeg har blitt representert, og det fra et hold jeg slettes ikke så den slags komme. Jeg heier på Isabelle. You go, girl!

Facebook
TwitterReddit

Star Wars: Most Wanted (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 12 august 2018 klokken 14:30
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Det er mye som kan sies om Solo: A Star Wars Story (hva jeg tenkte om filmen kan du lese i Gamereactor-anmeldelsen). Filmen skulle gi oss et innblikk i Han Solos tid som romfarer, smugler og småkjeltring i tiden før han ved en tilsynelatende tilfeldighet tok på seg jobben med å fly Luke Skywalker, Obi-Wan Kenobi og to droider til Alderaan (de nådde ikke frem til destinasjonen sin, for å si det sånn).

Til en viss grad fikk vi dette innblikket, men noen av delene gikk temmelig fort unna. Vi har alltid visst at Han vokste opp på verftplaneten Corellia (her må det skytes inn at Millenium Falcon er en Corellian YT-1300-modell, så Han støtter opp om lokal industri). Dette fikk vi se så vidt i starten av Solo, men det var ikke mye vi fikk vite om Hans Corellia-dager før filmen tok oss videre. Vi fikk heller ikke vite særlig mye om bakgrunnen for forholdet mellom Han og Qi'ra, ettersom filmen tar det som et selvskrevet faktum at det romantiske forholdet mellom de to bandemedlemmene er veletablert på det tidspunktet filmen starter.

Både Hans bakgrunn som gategutt på Corellia og forholdet til Qi'ra er noe av det som på sin side blir utforsket nærmere i boka Most Wanted, den andre av de to bøkene som kom ut i kjølvannet av filmen (den første, Last Shot, var dessverre noe skuffende). Her møter vi de to som unge medlemmer i White Worms, en lokal bande som forsøker å gjøre sitt for å styrke sin kontroll over Corellias underverden. Hierarkiet i White Worms er veletablert, men når det åpnes opp en ledig stilling høyere oppe i systemet øyner gateguttene og -jentene et håp om å skaffe seg et litt bedre liv. Samtidig blir Han og Qi'ra, som på dette tidspunktet ikke kjenner hverandre noe særlig, begge brikker i et spill hvor White Worms-ledelsen forsøker å spille sammen med noen av de største aktørene i den galaktiske underverdenen.

Most Wanted er en enkel og grei bok som forteller om noen fattige, vanskeligstilte barn på en kald og dyster industriplanet i den store galaksen. Den er likevel ikke uten lyspunkter, og det er flere ganger man trekker på smilebåndet av Hans kommentarer, dynamikken mellom Qi'ra strategiske tenkning og Hans improvisasjoner, eller noen av de mer bisarre skruene de møter på underveis.

Vi får et nærmere innblikk i Hans brokete historie, skjønt noe av det fortelles på en slik måte at man må stille spørsmålstegn ved om det er sant eller ikke. Han fornekter seg aldri, men boka gir også noen fine pekepinn på hvordan Han fortid former hans fremtid.

Noen særlig dybde får vi aldri i boka, og i likhet med filmen føles ikke boka som det mest nødvendige tilskuddet i serien. Samtidig er den aldri dårlig, og gir et fint utgangspunkt for den som vil prøve seg på en Star Wars-bok og som har sansen for Han og/eller Qi'ra. Noen umiddelbar klassiker blir den ikke, men det gjør samtidig ikke noe at den er der. Litt sånn som filmen, med andre ord.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad., Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight og Last Shot.

Facebook
TwitterReddit
Ti år med The Dark Knight

Ti år med The Dark Knight

Dette innlegget er kategorisert under: Film, Tegneserier, Populærkultur, Funderinger

25. juli 2008 ble en film satt opp på norske kinoer som skulle sette sitt særpreg på filmbransjen i årene som fulgte. Da kunne vi nordmenn endelig gå på kino og se The Dark Knight (jeg tror ikke jeg så den på premieredagen, men jeg mener bestemt å huske jeg så den i løpet av sommeren 2008).

I dagens superheltlandskap er det nesten vanskelig å huske en tid før store, sammenvevde filmserier hvor den ene superhelten etter den andre boltrer seg i sin film før han eller hun slår seg sammen med en rekke andre superhelter i en samlefilm. Etter Iron Mans debut (også i 2008) har Marvel og DC begge forsøkt seg på sine store superheltepos. Marvel har lykkes særdeles godt med sitt prosjekt. DC? Not so much.

Man kan fort spørre seg om dette er fordi DC har dårligere kildemateriale enn Marvel, men The Dark Knight fjerner all tvil om den slags. DC har aldri vært så bra som den gangen Christopher Nolan sto bak kamera, Hans Zimmer dirigerte orkesteret og Christian Bale banket opp Heath Ledger i et avhørsrom i Gothampolitiets avhørslokale.

Iron Man og The Dark Knight fungerer på mange måter som motpoler til hverandre, som nesten perfekt illustrerer noen av forskjellene mellom Marvel og DC sine serier. Marvel og Iron Man på den ene siden har en lettere tone med mer humor og lekenhet, men med et noe svakere skurkegalleri. DC og The Dark Knight på den andre siden er mørk, dyster, seriøst og alvorlig, og skimter dessuten med et ekstremt godt skurkegalleri. Her vil enkelte også si at Marvel sine helter er bedre enn DC sine, og ofte har de rett, men med Batman finner vi DCs sterkeste unntak (Batman-fan? Jeg? Jeg aner ikke hvor du tar det fra...).

DC har aldri levert en bedre superheltfilm enn The Dark Knight, noe vi DC-fans dessverre blir minnet på hver gang Warner Bros. gir ut nok en film i sitt nye DC Expanded Universe som klusser det til i kampen mot Marvel Cinematic Universe. Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke det bare handler om en manglende helhetlig plan, selv om dette selvsagt er den viktigste grunnen. Jeg tror noe av grunnen er at man må gå tilbake til det som gjorde The Dark Knight til en udødelig klassiker og lære av dem. Ikke kopiere dem, men lære av dem og videreutvikle dem. Her er noen av punktene hvor The Dark Knight utmerket seg:

1. Kutt CGI, gjør det på ekte (hvis du kan)
Christopher Nolan er en mester bak kamera, ikke minst fordi han har en visjon: Kan det filmes "på ordnt'lig", så gjør han det. Dermed går han og teamet langt for å sørge for at effektene i filmene er så ekte som mulig. Den roterende hotellkorridoren i Inception er et prakteksempel på dette. Traileren som velter i Gothams gater i The Dark Knight og sykehuset som sprenges av Joker er to andre gode eksempler på dette.

Vi lever i en tid hvor vi er blitt bortskjemte på god CGI, ikke minst takket være Marvel. DC-filmer som Batman v. Superman: Dawn of Justice og Justice League er derimot eksempler på dårlig, unødvendig eller innholdsløs CGI som kludrer det til snarere enn å forsterke filmene. God eller dårlig CGI til side, så er det likevel lite som fortsatt slår ekte gjennomførte stunts og filmeffekter. Det er en grunn til at Tom Cruises stunts gjør de nye Mission: Impossible-filmene populære, eller at Mad Max: Fury Road er en av de beste filmene de siste fem årene. DC og Warner Bros. må derfor se til

Og mens vi snakker om sykehuset som eksploderer i The Dark Knight: Visste dere at sekvensen hvor Joker står og fikler med detonatoren som ikke virker er improvisert? Det vil si, det var planlagt at detonatoren ikke skulle fungere umiddelbart, men Jokers reaksjon der han står og fikler med detonatoren var på sin side ikke planlagt på forhånd.

2. Tapp av DC mørke, dystre og "realistiske" potensiale
En karakteristikk ved The Dark Knight er at filmen langt på vei tar superheltsjangeren seriøst. Marvel er på sin side ganske lekent og tar aldri seg selv særlig høytidelig. Det er forfriskende noen ganger, men av og til savner jeg den nerven av realisme The Dark Knight har over seg. The Dark Knight forsøker ikke å bygge en alternativ virkelighet hvor superhelter er ekte, men forsøker snarere å portrettere vår egen verden med en superhelt og en kaosskurk i seg. Dette føler jeg ofte mangler i dagens sjangerfilmer, men det er kanskje bare meg.

Siden vi er inne på det seriøse, er det mørke og det dystre en annen karakteristikk jeg ofte forbinder med DC-serier over Marvel. Her tenker jeg det ligger et stort potensiale som de par siste DC-filmene dessverre har gått bort fra. Mange kritiserte Batman v. Superman for å være for mørk og dyster. For meg blir det å kritisere filmen for det som faktisk var bra med den. BvS tappet en mørk materie fra dystre Batman-serier i beste Frank Miller-ånd og kanaliserte dette inn i filmen i form av en mørkere, alvorligere og dystrere Batman. BvS hadde sine problemer, men den mørke tonen i filmen var ikke ett av dem. Tvert imot er det nettopp der DC-filmene kan finne sitt publikum i kampen mot Marvel.

3. Et lydspor som setter spor
Lydsporet i The Dark Knight av Hans Zimmer og James Newton Howard er fylt til randen av detaljer. Bare ta åpningssporet, "Why So Serious". Hele stykket på over ni minutter består nesten utelukkende av variasjoner over to toner, D og C (du vet, "DC, the house Batman built" som Lego Batman sier det). Så enkelt, så genialt. Zimmer har riktignok vendt tilbake til både Man of Steel og Batman v. Superman, hvor han gjorde det helt greit, uten å oppnå samme effekt med musikken der som med komposisjonene til The Dark Knight.

Musikk med karakteristikk, særpreg og karakter er utrolig viktig for filmer i denne sjangeren. Tenk bare på hvordan musikk fra 60,- 70- og 80-tallet preger Guardians of the Galaxy-filmene, eller hvordan musikken i Black Panther satte stemningen umiddelbart. Musikken i Justice League og Suicide Squad var derimot like forglemmelige som filmene (vel, ikke helt - jeg har glemt mye av musikken fra filmene, men jeg sliter dessverre med å glemme filmene). DC og Warner Bros. må derfor tørre å ta noen sjanger og få inn komponister med visjoner som tør å prøve noe nytt. Zimmer gjorde det han kan best: Han tok en enkel idé, lekte seg med denne og kjørte på med tunge basstoner (Zimmer uten bass blir en ganske stille affære). Sammen med James Newton Howard skapte han et mesterverk. DCEU trenger flere komponister som tør å leke seg med superheltene fremfor å levere det trygge og vante.

4. Heath Ledger og vennene hans
Hva hadde The Dark Knight vært uten rollebesetningen? Christian Bale er i mine øyne fortsatt den beste Batman, mest fordi han lett omfavner både Bruce Wayne- og Batman-personaen som utgjør rollefigurens helhet. Gary Oldman var perfekt i rollen som Jim Gordon, Michael Caine var et trygt valg for Alfred siden Caine alltid er elegant i rollene han spiller, og Aaron Eckhart ga oss et nytt perspektiv på Two-Face. Likevel bleknet de alle i skyggen av legenden selv, Heath Ledger.

Ledgers dedikasjon til rollen som Joker har det blitt skrevet og sagt mye om, med rette. Man har spekulert mye i om rollen tok livet av ham, men det skal i hvert fall sies at Ledger leverte sitt livs beste rolle i The Dark Knight. Med et mulig unntak av Mark Hamills tolkning av rollen i The Animated Series og Arkham-trilogien har Joker aldri blitt bedre fremstilt i aksjon enn i The Dark Knight. Her er det den anarkistiske klovnen som får tre frem i lyset, og det er alle de små detaljene som gjør rollen så nervepirrende god. Faktene. Stemmen. Blikket. Humørsvingningene. Det fortelles at Ledger isolerte seg på et motellrom i seks uker før filmen for å lese seg opp på psykologi og annet materiale for å forberede seg på rollen, hvor han hentet inspirasjon fra filmer som A Clockwork Orange snarere enn tidligere tolkninger av Joker som f.eks. Jack Nicholsons i Batman-filmen fra 1989.

Vi vil etter alt å dømme aldri få en ny Heath Ledger. Mannen viste derimot hvor skapet skulle stå, og det samme gjorde filmen. Rollebesetningen i The Dark Knight er meget god, det er bare at én mann overskygger alle andre. DC-filmer av nyere dato har fikset noen rollefigurer, som Gal Gadot i rollen som Wonder Woman, men det er fortsatt mye å hente her.

5. Unstoppable Force v. Immovable Object
En av kjernene i Batman-mythosen er dualismen mellom Batman og fiendene hans. Gjør Batmans nærvær Gotham tryggere eller farligere? Er Batman den eneste som kan stoppe skurkene han møter, eller fungerer han mer som en katalysator og magnet for dem? Kan Joker eksistere uten Batman, og kan Batman eksistere uten Joker?

I tegneseriene er dette et tema som har blitt diskutert og analysert fra flere vinkler. I filmsammenheng er det sjelden vi ser denne typen analyse av superheltenes eksistensgrunnlag, men i The Dark Knight får vi noe av dette. Nerven mellom Batman og Joker er den røde tråden som går gjennom hele filmen, og publikum må ta stilling til om Batman egentlig gjør Gotham til et bedre eller verre sted. Problemstillinger av denne typen er noe DCEU kan fremme i større grad, og også her kan de nå ut til et publikum som føler at Marvel-filmene blir for lettsindige.


The Dark Knight var en film som satte sine spor og fortsetter å gjøre det ti år senere. Skal man introdusere noen for superheltfilmer, er dette fortsatt et av de beste stedene å begynne, selv om jeg fortsatt foretrekker Burtons 1989-tolkning av Batmobile fremfor Nolans. Jeg vet i hvert fall hvilken film jeg skal se i kveld.

Facebook
TwitterReddit
Last Shot: A Han and Lando Novel (bokanmeldelse)

Last Shot: A Han and Lando Novel (bokanmeldelse)

Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Etter nesten et halvt års pause er tiden på nytt inne for noen nye bøker i Star Wars-kanon. Dette er naturligvis en årsak-virkning-effekt av lanseringen av filmen Solo: A Star Wars Story. Det bør derfor heller ikke komme som en overraskelse at de to nye bøkene lansert denne våren har Han Solo i hovedrollen.

I boka Last Shot: A Han and Lando Novel får vi, slik tittelen antyder, en bok med både Han og Lando i hovedrollene. Det er ikke de unge utgavene av heltene vi møter slik som i Solo-filmen, da handlingen foregår noen få år etter Return of the Jedi. Vi møter med andre ord en litt eldre Han og Lando enn dem vi kjenner fra originaltrilogien, og vi får et lite innblikk i deres liv etter at Den nye republikken har blitt etablert. Mens Han strever med å finne seg til rette i rollen som far til en toåring, har Lando gjort det temmelig godt med å gjøre Bespin til en av galaksens knutepunkter når det kommer til produksjonen av droider. De rolige glansdagene i himmelslottet tar derimot slutt når en mystisk fiende fra fortiden går til angrep på Lando, og eks-general Calrissian må dermed alliere seg med sin gamle partner for å komme til bunns i mysteriet knyttet til en felles fiende.

Det er mange faktorer ved boka som danner utgangspunktet for et godt premiss. Vi møter to av de fremste og mest elskede slynglene i moderne populærkultur, som sammen må jakte på en mystisk fiende fra en mørk fortid. Legg til at deres allierte inkluderer en av Landos gamle flammer og en ewok-hacker (som lett er den beste rollefiguren i boka, kun fordi hun er en ewok og en hacker/slicer), og at en av turene går til et gigantisk fengelskkompleks, og brått har du mye som ligger til rette for en underholdende bok.

Dessverre makter aldri forfatteren å benytte potensialet fullt ut. Selvsagt er Han og Lando seg selv lik, men det er ikke noe revolusjonerende nytt vi ser i boka. Skildringene halter, vitsene er aldri ekstremt underholdende, og plottet i sin helhet fremstår dessverre som temmelig uforglemmelig. Legg til at fortellingen hele tiden hopper mellom fortid og nåtid mellom en rekke rollefigurer, og den arytmiske fortellerteknikken er et faktum.

Det er likevel ikke slik at boka er dårlig. Den er absolutt leseverdig, og ikke minst får man mer stoff om roboten L3-37, Landos følgesvenn vi møtte for første gang i Solo: A Star Wars Story. Mer stoff om birollefigurer er som regel interessant, og et møte med Han som far til lille Ben er også noe flere kan ha glede av. Dessverre makter aldri boka å gjøre seg selv relevant eller interessant i den store og helhetlige kanon.

Last Shot: A Han and Lando Novel er Star Wars-boka man leser dersom man er veldig glad I hovedrollefigurene, vil lese alt av nyere Star Wars-bøker og/eller ikke har noe annet å lese for øyeblikket. Utover det makter aldri boka å hevde seg. Den er ikke dårlig, den er bare uinteressant.

Dødsstjerner: 2,5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad., Leia, Princess of Alderaan, Phasma og Canto Bight.

Facebook
TwitterReddit