Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Star Wars: Resistance Reborn (bokanmeldelse)

Star Wars: Resistance Reborn (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 15 januar 2020 klokken 14:30
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Etter å ha gått gjennom nesten hele 2019 uten å lese en eneste Star Wars-bok (fordi jeg i stedet viet min lesetid til The Wheel of Time), var det på tide å gjøre noe med dette da det nærmet seg en ny filmpremiere. Mot slutten av 2019 tok jeg derfor opp igjen prosjektet mitt med å lese alle bøkene som kommer ut i den nye Star Wars-kanon, og jeg begynte dermed like gjerne med den ferskeste boka på det tidspunktet, nemlig Resistance Reborn av Rebecca Roanhorse.

Resistance Reborn tar for seg handlingsforløpet like etter The Last Jedi (også kjent som Episode VIII). Motstandsbevegelsen har så vidt overlevd slaget mot Førsteordenen på mineralplaneten Crait, men står igjen med brukket rygg. Styrkene er knapt nok flere enn at de får plass om bord Millennium Falcon og noen ekstra X-winger. Behovet for en motstandsdyktig motstandsbevegelse er imidlertid større enn noen gang, og dermed begynner kampen for Leia, Poe, Rey og Finn for å samle allierte på tvers av galaksen og bygge opp igjen Motstandsbevegelsen på nytt.

Det første som slår meg mens jeg leser boka er at forfatteren har en livlig og lettfattelig penn. Resistance Reborn er Roanhorses første Star Wars-bok, men det skulle man ikke tro ut ifra hennes kontroll med kildematerialet. Roanhorse behersker Star Wars-universet med største selvfølgelighet, og det tar ikke lang tid før man virkelig sitter dypt fengslet i dette nye eventyret i galaksen langt, langt borte. Dialogen er livlig, referansepunktene er mange, og ikke minst er det lettlest og fornøyelig uten å være fordummende.

En av de største styrkene ved boka er at Roanhorse blander sammen et eventyr hvor kjente og kjære rollefigurer møtes. Her snakker vi ikke bare om de mest kjente rollefigurene fra de nyeste filmene. Her snakker vi om birollefigurer fra The Empire Strikes Back, de nyere tegneseriene og bøkene, og til og med Star Wars: Battlefront II. Vi får særlig et nærmere innblikk i familieforholdet mellom en god, gammel X-wingpilot og hans stesønn, noe som også er med på å styrke enkeltscener i The Rise of Skywalker (til tross for at filmen ikke gjør noe stort poeng ut av familieforholdet mellom de aktuelle rollefigurene). Boka bringer leseren til og med på en tur til vrakplaneten Bracca, hvis eneste andre referansepunkt er Star Wars Jedi: Fallen Order, et spill som ble lansert uka etter boka. Dette betyr at forfatteren ikke bare har hatt god innsikt i eksisterende Star Wars-materiale, men også blitt inkludert i det kommende materialet.

Dessuten gir ikke boka bare et innblikk i Motstandsbevegelsens kamp om overlevelse, den gir også et innblikk i kampen om overlevelse under Førsteordenens styre. En bi-historie forteller om den kjente planeten Corellias status under Førsteordenens harde hånd, noe vi ikke har fått noe særlig innblikk i fra filmene.

Den største svakheten med boka er imidlertid at handlingen i sin helhet ikke føles som den mest relevante for serien i sin helhet. Boka bygger seg opp til et spennende infiltrasjonsoppdrag, men når alt kommer til alt sitter man igjen etter boka og lurer på om dette vil ha noe å si for serien og handlingen i det store og det hele. Når man har sett filmen etterpå er det lett å si «ikke mye» i retroperspektiv, noe som viser at inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka (før filmen kom ut) var nokså presis. Boka gir dypere innsikt i liv, tanker og forhold hos enkelte rollefigurer, men mangler likevel noe tyngde for å få den rollen den burde ha.

Resistance Reborn er en Star Wars-bok for deg som ønsker mer stoff om Rey, Poe, Finn og kompani i kjølvannet av The Last Jedi. Vil du vite mer om hva de ulike rollefigurene foretok seg i dagene og ukene etter slaget om Crait, eller ønsker å vite mer om hvordan Poe håndterer sin indre konflikt etter mytteriet i The Last Jedi, er dette en fornøyelig bok som gir deg mer kjøtt på beina. Boka mangler litt for å få den posisjonen og oppmerksomheten den fortjener, men den er fortsatt vel verdt tiden din.

Dødsstjerner: 3/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, kan du trykke på "Litteratur"-taggen i margen til høyre. Der finner du anmeldelser av Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight, Last Shot og Most Wanted.

Ingars topp 10 for 2019

Skrevet av Ingar Hauge den 31 desember 2019 klokken 14:51
Dette innlegget er kategorisert under: GOTY, Spill, Star Wars, Switch, PS4, Firefly, Lister

Året går mot en avslutning, og det er på tide å se tilbake på de 365 dagene som har gått. Som vanlig synes jeg det er moro å se tilbake på de populærkulturelle sfærene og se hvilke filmer, spill, serier og lignende som har preget året. Naturligvis er det spill som jeg ser mest tilbake på, og mot slutten av året forsøker jeg også å gjøre regnskap for hvilke ti spill jeg mener er de beste fra året som har gått.

Som vanlig må slike lister tas for det de er verdt. Heller ikke i år har jeg rukket gjennom alle spill som er lansert (noe som uansett skal godt gjøres, slik jeg påpekte i starten av året), og det er heller ikke alle sjangre og spill som tiltaler meg uansett. Jevnt over føler jeg likevel jeg har rukket gjennom det meste jeg har ønsket å spille i år, med noen hederlige unntak, og jeg føler dermed at topp ti-lista for 2019 ikke ville sett stort annerledes ut om jeg hadde rukket gjennom et par spill til (jeg synes den redaksjonelle listen vi kom frem til er svært representativ og fin for året som har gått).

Nok prat. Her er de ti spillene fra 2019 jeg mener er de beste:

10. Star Wars Jedi: Fallen Order
Jeg måtte tenke nøye gjennom hvorvidt tiendeplassen skulle gå til Sekiro: Shadows Die Twice eller Star Wars Jedi: Fallen Order, to spill som har flere likhetstrekk ved seg når det kommer til kampsystemet. Til slutt falt valget likevel på Star Wars Jedi: Fallen Order, noe som også betyr at Sekiro ikke nådde opp på topp ti-lista (til tross for at spillet er manges favorittspill fra året som har gått).

Begrunnelsen for avgjørelsen har flere årsaker. Jeg ble aldri ferdig med Sekiro, selv om jeg ikke har gitt det opp. Spillets vanskelighetsgrad krever imidlertid både tid, tålmodighet og det rette mentale overskuddet, og er dermed krevende for meg å sette meg ned med i en ellers krevende hverdag. Det er nok en mer velpolert opplevelse, men det resonerer likevel ikke helt med meg og min spillsmak. Star Wars Jedi: Fallen Order spilte jeg derimot ferdig på en helg, og la kun fra meg for å spise eller sove. Kombinasjonen av utforsking, eventyr og det Souls-Borne-inspirerte kampsystemet var som hånd i hanske for meg, og ikke minst hjelper det på at det er Star Wars.

Respawn Entertainment er flinke på å finpusse formler og sjangre andre har etablert før dem, og det kan man også si om Star Wars Jedi: Fallen Order. Det er et utmerket historiefokusert Star Wars-spill, noe vi ikke har fått på altfor mange år. Å leke seg med Kraften er alltid moro, og den svake hovedpersonen blir båret av et svært godt rollefigurgalleri ellers. Dessuten er slutten fortsatt formidabel, og gir fortsatt frysninger bare man tenker på den.

9. Devil May Cry 5
Da året begynte hadde jeg fortsatt til gode å spille et eneste Devil May Cry-spill, men da Devil May Cry 5 ble lansert til gode skussmål over hele fjøla ble jeg nysgjerrig. Dermed gikk påskeferien med på å pløye gjennom de fire første spillene (jeg droppet Ninja Theory-spillet) før jeg ga meg i kast med Devil May Cry 5. Det er en reise jeg slettes ikke angrer på.

Fra start til slutt er Devil May Cry 5 bare bananas-moro hvor glimtet i øyet aldri er langt unna. Spillet serverer høyt nivå av action, det krever koordinerte angrep og komboer, og ikke minst ser det bare aldeles nydelig ut fra start til slutt takket være RE Engine. Ekstra pluss i boka for rollefiguren V, som ligner en anemisk-gotisk Kylo Ren. Måten han ikke kjemper på selv, men bare vandrer rundt og leser fra den mørke magiske boka si for å mane frem diverse beist, slutter aldri å være humoristisk.

8. Fire Emblem: Three Houses
Dersom vi ser bort fra The Last of Us: Part II (som ikke kommer før til neste år), var dette spillet jeg så mest frem til da vi gikk inn i 2019. Langt på vei ble forventingene mine som gammel Fire Emblem-spiller innfridd. Dette er det første spillet til hjemmekonsoll i den taktiske rollespillserien siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, og blandingen av Persona 5-elementer med den klassiske krigsstrategiske rollespillingen skuffet ikke. Jeg skulle ønske at spillet utnyttet overgangen til en hjemmekonsoll ytterligere, for langt på vei føles det som at de kunne gjort enda mer med spillet, men den gode historien og den særdeles høye gjenspillbarheten trekker høyt opp. Som vanlig stiller serien dessuten med kvalitetsmusikk og minneverdige rollefigurer, og det er lett å legge ned flerfoldige timer i dette spillet.

7. Control
Finske Remedy har tidligere imponert med spill som Alan Wake, men de har også skuffet med spill som Quantum Break. Dermed var det ikke sikkert at Control skulle bli en innertier, men heldigvis er det ikke veldig langt unna. Kombinasjonen av brutalisme-arkitektur, kreativ lek med telekinetiske krefter og en mystisk atmosfære som bare kan beskrives som en blanding av Twin Peaks, The X-Files og The Twilight Zone er med på å skape en av årets mest minneverdige spill, og toppes av utmerket skuespill og herlige rollefigurer (hvem kan vel glemme vaktmester Ahti med sin karakteristiske finske aksent). At spillet nikker flere ganger til Alan Wake og stadfester at spillene finner sted i samme univers gir dessuten håp om et slags Remedy Universe-konsept hvor bare fantasien setter grenser. Det hjelper også at spillet ser meget pent ut, særlig hvis man har ray tracing-støtte på maskinen sin (dog bør man unngå å spille dette på en standard PS4/XBO).

6. Baba is You
Baba is You. Wall is Stop. Rock is Push. Flag is Win. Med slike enkle setninger blir de ulike brettene i spillet definert, og det er opp til deg å enten løse gåtene basert på de etablerte reglene eller endre reglene slik at du kan være i stand til å vinne. Baba is You er et enkelt og lettfattelig konsept, men det tar ikke lang tid før spillet blir virkelig utfordrende. Resultatet er et av de mest originale og kreative gåteløsningsspillene jeg har spilt på lenge, og det blir ikke mindre imponerende at spillet i all hovedsak er utviklet av én person.

5. Resident Evil 2
For noen år siden var det tvilsomt at Resident Evil hadde mer å by på. Det var før Capcom revitaliserte seg som selskap og kom tilbake med stil for et par år siden. Resident Evil ble skummelt igjen med Resident Evil 7, noe blant annet den eminente grafikkmotoren RE Engine kan ta æren for. Dette året skulle begynne i det skumle hjørnet, for nå var det endelig duket for et gjensyn med Resident Evil 2. Det som fort kunne blitt en billig nyversjon har i stedet blitt noe som nærmest føles som et helt nytt spill, hvor de beste elementene fra originalspillet pakkes inn i en ny, herlig drakt. Resultatet er et Resident Evil-spill der alle de rette elementene sitter: Skrekk, utforsking, action og monstre som går fra det groteske og gufne til det absurde. Pluss i boka for Mr. X, som med sine tunge skritt alltid gir deg en følelse av å bli forfulgt i Raccoon City.

4. Apex Legends
Da Respawn Entertainment og EA uten forvarsel lanserte et spill i battle royale-sjangeren, og det satt i Titanfall-universet, var jeg særdeles skeptisk. Var det dette vi skulle få i stedet for et Titanfall 3? Skulle nok en aktør kaste seg løs på battle royale-sjangeren i håp om å karre til seg noen kroner i kjølvannet av Fortnite? Og hvorfor må et kvalitetsstudio som Respawn kaste bort tiden sin på å utvikle et battle royale-spill?

Først etter å ha testet spillet ble det tydelig for meg hvor feil jeg tok. Nettopp fordi Respawn Entertainment er såpass gode utviklere burde Apex Legends være et spill jeg gledet meg til fra jeg hørte om det. Dette er studioet som kan ta en sjanger, få bort feil og mangler og sette en ny standard for hvordan noe skal gjøres. Dette har de også gjort med Apex Legends. Takket være et raskt og velflytende tempo, pen grafikk uten ytelsesproblemer og et eminent «pinge»-system hvor man rask kan peke ut nyttige ting i terrenget til sine medspillere er Apex Legends blitt en slager hos meg. Så godt fungerer flere av elementene i Apex Legends at Fortnite har kopiert dem senere, noe som burde si sitt. Flink er jeg nok ikke, men moro er det lell.

3. Death Stranding
Det sitter langt inne hos meg å skulle plassere dette spillet så høyt på lista, ettersom jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt ferdig med det. Samtidig er det så mye ved Death Stranding som forteller meg at dette spillet vil bli husket i lang tid fremover, og allerede halvveis gjør det et uutslettelig inntrykk.

Death Stranding er mer enn bare en postapokalyptisk postbudsimulator (noe jeg påsto at det var allerede for ett år siden, så jeg føler jeg traff ganske godt med påstanden). Det er en metafortelling om Kojimas bekymring for verdens tilstand i dag. Fremfor å bygge broer og knytte oss sammen for å løse de største problemene vi noen gang har møtt på som mennesker, bygger vi murer og isolerer oss. Med Death Stranding ønsker Kojima å gi oss et spill hvor samarbeid for felleskapets beste står i sentrum, og hvor det å gjøre godt mot andre ikke trenger stort mer belønning enn en like her og der. Samtidig hjelper det på at spillet er stort, vakkert, kontemplativt og mystisk også. Death Stranding er akkurat så unikt og særegent som jeg hadde håpet på, og jeg håper Kojima fortsatt har mange gode spill igjen å servere oss før han trekker seg tilbake (han begynner tross alt å nærme seg 60 år).

2. Astral Chain
Blade Runner med anime? Det er ikke en helt upresis oppsummering av Astral Chain, et spill fra PlatinumGames som både ble annonsert og lansert i år. Noe Bayonetta 3 fikk vi ikke, men hvis dette gir en pekepinn på hva vi kan forvente er det bare å glede seg enda mer til hva heksa kan finne på til neste år.

Astral Chain presser tydeligvis Switch til det ytterste og presenterer et lekkert cyberpunk-spill hvor du som politi må benytte deg av en ekstradimensjonal skapning kalt Legion for å kjempe mot de skumle Chimaera-skapningene. Dette gjøres ved at du styrer deg selv med den ene styrespaken og din Legion med den andre, og sammen kan dere også koordinere angrepene deres ved hjelp av astral-kjettingen som binder dere sammen. Med et heseblesende tempo, utmerket kampsystem og lekker grafikk er dette et av årets mest imponerende spill, og spillet kan dessuten skimte med årets beste samleobjekt i et spill (hvert brett har nemlig en stakkars pusekatt som trenger et nytt hjem). Musikken i spillet er dessuten helt sjef, og jeg kunne lyttet til beaten fra politistasjonen hele dagen.

1. The Outer Worlds
En av mine store mangler som spillanmelder er at jeg aldri har falt for noen av kjernespillene til Bethesda, nærmere bestemt Fallout og The Elder Scrolls. For all del, jeg forstår godt hvorfor folk forelsker seg i Skyrim, og jeg hører med jevne mellomrom på Spotify-spillelister hvor man finner radiolåtene fra Fallout 3 (jeg kan omtrent hele teksten til I Don't Want to Set the World on Fire utenat). Men det har alltid manglet noe jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at spillene ikke har appellert til meg.

Med The Outer Worlds tror jeg at jeg endelig skjønner greia. Her har Obsidian Entertainment, folkene bak Fallout: New Vegas, servert oss et herlig retrofuturistisk sci-fi western-spill hvor humor, sylskarp dialog og herlige rollefigurer preger hele spillopplevelsen, og resultatet er magisk. Jeg har sjelden flirt, ledd og kost meg så mye med et spill som The Outer Worlds. Noe av forklaringen ligger muligens i at det har hentet mye inspirasjon fra min favoritt-TV-serie, Firefly, og det er ikke rent sjelden jeg har hatt lyst å ikle meg en brunjakke mens jeg sitter og spiller The Outer Worlds mens jeg mumler «shiny» ved passende anledninger.

Mer enn noe annet scorer The Outer Worlds på at det virkelig føles som et rollespill. Dette er et spill som inviterer deg til å skape din egen rollefigur og leve ut denne rollen til det hele og fulle. Ikke bare det, men du kan også rollespille i rollespillet, ettersom du kan utgi deg for å være kapteinen på et skip som i utgangspunktet ikke er ditt (kapteinen blir nemlig skvisjet av landingskapselen din i starten av spillet). Mange spill prøver, men The Outer Worlds er et av de få spillene som klarer å overbevise meg om å leve ut rollefiguren min hundre prosent.

The Outer Worlds føles mindre i skala enn en del av sine konkurrenter, men til gjengjeld serverer det bare gode opplevelser, dialoger og oppdrag fra start til slutt. Jeg kjenner jeg ikke ville hatt det på noen annen måte, og kårer dermed spillet til min beste spillopplevelse anno 2019.

Ingars topp 10 for 2019

Spill som nesten havnet på lista: Sekiro: Shadows Die Twice, Luigi's Mansion 3, Untitled Goose Game, Wargroove, Yoshi's Crafted World, The Walking Dead: The Final Season, The Legend of Zelda: Link's Awakening.

Spill jeg ikke har rukket å spille og som muligens kunne havnet på lista: Pokémon Sword/Shield, Outer Wilds, Disco Elysium, Katana Zero, A Plague Tale: Innocence, Super Mario Maker 2, Dragon Quest Builders 2, Stretchers, Mosaic.

Beste spill fra før 2019 som jeg spilte først i 2019: Doom (2016).

Spill som skuffet i forhold til forventningene: Anthem, Oninaki, Travis Strikes Again: No More Heroes, Ancestors: The Humankind Odyssey.

Spillet jeg trolig har brukt flest timer på gjennom årets løp: Overwatch, nok en gang. Tror jeg.

Tre serier å se frem til etter Game of Thrones

Tre serier å se frem til etter Game of Thrones

Dette innlegget er kategorisert under: Litteratur, Fantasy, Populærkultur

"And now our watch has ended. We shall never see its like again."

Omtrent slik kunne jeg oppsummere følelsen jeg satt igjen med etter forrige ukes sesongavslutning av Game of Thrones. Det var altså ikke bare sesongavslutning, men siste episode i serien som helhet. Dermed har historiens største og mest omfattende TV-produksjon kommet til veis ende etter å ha satt sitt preg på dette tiåret. Det er imponerende, uansett hva man måtte mene om serien og sesongavslutningen (jeg satt fornøyd tilbake og rister på hodet over dem som skriver under på at man forlanger en ny sesong).

Game of Thrones er altså ferdig. Spørsmålet er: Hva nå? Hva skal vi nå se på? Hvis du i likhet med meg er mer fan av fantasy og science fiction enn reality og programmer om oppussing, kan det hende du er på jakt etter en ny serie å se frem til i kjølvannet av kampen om Jerntronen. Heldigvis er det flere serier som har et lovende potensial. Her er mine topp tre valg for TV-serier som kan være verdt å holde utkikk etter de kommende ukene, månedene og årene.

1. Good Omens (Amazon Prime)
Terry Pratchett og Neil Gaiman er begge store forfatternavn blant fantasy-entusiaster, ikke minst fordi begge utmerker seg når det gjelder å skrive morsomme bøker innenfor sjangeren. Pratchett ga oss en rekke bøker i Discworld-serien som fikk tårene til å trille av latter, og Gaiman har også en varm, lun og god humor som kommer til syne bøker som Stardust. Good Omens er boka man får når disse to herremennene går sammen for å skrive en bok. Resultatet er kanskje den morsomste boka jeg vet om.

Good Omens, hvis fulle tittel er "Good Omens, or the Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch", handler kort fortalt om "the misplacement of the Anti-Christ." Dommedag og Armageddon er rett rundt hjørnet, og i tråd med diverse profetier og kosmiske planer skal antikrist byttes om med et barn på en engelsk fødestue. Men hva skjer når antikrist blir byttet om med feil barn og havner i en helt annen familie? Og hva skjer når en engel og en demon, som tjener som jordiske representanter for hver sin overnaturlige makt på jorden, egentlig trives så godt på jorda og i hverandres selskap at de helst ikke vil at Armageddon skal bryte løs?

Vi behøver heldigvis ikke vente lenge på Good Omens, som blir sendt på Amazon Prime. Faktisk har serien allerede premiere på fredag 31. mai. Med skuespillere som David Tennant og Michael Sheen i hovedrollene kan dette bli britisk humor på sitt beste, dersom de viser respekt ovenfor kildematerialet.

2. The Witcher (Netflix)
Leser du denne bloggen og Gamereactor noenlunde jevnlig, er sjansen stor for at du har hørt om The Witcher som spillserie. Ikke alle er derimot like godt kjent med at The Witcher først og fremst er en polsk fantasyserie av Andrzej Sapkowski, og det er denne bokserien som skal tjene som utgangspunkt for den kommende Netflix-serien.

The Witcher tar oss kort fortalt med til en mørk fantasyverden hvor mennesker, alver og dverger lever i en monsterbefengt verden, og hvor monsterjegere kalt witchers noen ganger må hyres inn for å få bukt med problemene. En witcher er trent i monsterjaktens kunster fra barndommen av, og har underveis gjennomgått diverse mutasjoner for å bli bedre egnet til jobben (en prosess som tar livet av mange barn som trenes opp). En witcher skal være nøytral og ikke engasjere seg i lokale konflikter, men som serien viser oss er dette svært sjelden enkelt å gjennomføre i praksis. Den mørke tonen og de moralske gråsonene man ofte finner i serien vil gjøre dette til en het potet for dem som er jakt etter en ny fantasy-serie etter Game of Thrones.

Meningene har vært delte om valget av Henry Cavill i rollen som Geralt, seriens hovedrollefigur. Mannens opptredener som Superman de siste årene har vært noe blandet, og mange mener han rett og slett er for pen og velstelt til å spille en rufsete monsterjeger. Selv har jeg derimot troen på at skuespillervalget kan fungere. For det første har Cavill vist en langt større bredde som skuespiller enn det rollen som Superman har tillatt ham. Filmer som The Man from U.N.C.L.E. og Mission Impossible: Fallout viser at Cavill kan mer enn bare å posere i superheltkostymer. For det andre har Cavill lenge uttalt at dette er en rolle han kunne tenke seg å spille, og at han er stor fan av serien (han hadde lest bøkene lenge før han fikk rollen). For det tredje skal serien ta utgangspunkt i bøkene snarere enn spillene, som finner sted etter bøkene. Mange har trolig hengt seg opp i hvordan Geralt ser ut i spillene, særlig i det siste, men det er logisk å tenke at vi vil se en litt yngre Geralt i Netflix-serien når den skal ta utgangspunkt i bøkene.

Serien kommer til Netflix en gang i 2019, og det blir spennende å se hvordan dette vil utarte seg.

3. The Wheel of Time (Amazon Prime)
Serien jeg personlig gleder meg mest til fremover er likevel The Wheel of Time, som også skal gå på Amazon Prime. Den klassiske bokserien består av hele fjorten bøker, så her er det mye kildemateriale å hente fra. Serien ble påbegynt av Robert Jordan i 1990, som rakk å skrive de elleve første bøkene før kreften tok ham i 2007, og det ble Brandon Sandersons oppgave å avslutte serien, noe han måtte gjøre over tre bøker fordi Jordan hadde etterlatt såpass mye kildemateriale at det ikke fikk plass i bare én siste bok.

The Wheel of Times sterkeste kort er settingen. Robert Jordan skapte en særdeles fascinerende fantasyverden, og selv om han etter hvert klarte å rote seg bort i en ekstremt saktegående politisk suppe fra bok seks til ti er det likevel ingen tvil om at dette er en klassisk fantasyserie som kan ta seg godt ut på TV.

Verdenen i The Wheel of Time er skapt av Skaperen (the Creator), som ved skapelsen forseglet Den mørke (the Dark One, også kjent som Shai'tan) i et evig fengsel. 3000 år før handlingen i bøkene finner sted levde verden i en høyteknologisk tid kalt the Age of Legends, hvor menneskeheten klarte å skape en brist i Den mørkes fengsel. En lang og ødeleggende krig tok til, og krigen tok endelig slutt da Lews Therin Telamon, også kjent som Dragen (the Dragon) og hans hundre følgesvenner forseglet Den mørke i hans fengsel. Dette skjedde dog ikke uten konsekvenser. I The Wheel of Time har man en magisk kraft kalt Kilden (the Source), som i ekte yin-yang-stil er delt inn i en mannlig og en kvinnelig halvdel. Like før Den mørke blir forseglet i sitt fengsel igjen kaster han et lag av forbannelse over den mannlige halvdelen av Kilden, Saidin, som gjør at alle som tapper av den mannlige halvdelen etter hvert blir gale. Dette fører til at Lews Therin og hans hundre følgesvenner, som tidligere har frelst verden fra mørket, nå tørner og ødelegger verden. Etter hvert fører dette til en mer primitiv verden hvor kun kvinner får tappe av Kilden, og hvor mannlige brukere blir jaktet ned og drept eller avskåret fra Kilden. Profetiene sier imidlertid at Den mørke en dag vil slippe ut av sitt fengsel, noe som vil forårsake Den siste striden (Tarmon Gai'don). Profetiene sier også at Dragen skal bli gjenfødt og frelse verden, men siden han må kunne kanalisere den mannlige delen av Kilden vil han også ødelegge verden.

I bokserien møter vi flere spennende rollefigurer, ulike land og regioner og et utvalg av monstre og andre tjener av Den mørke som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Serien har et mer klassisk skille mellom godt og vondt enn det vi møter i serier som Game of Thrones eller The Witcher, men dersom TV-serien gjøres riktig kan dette bli et veldig spennende prosjekt å følge med på fremover. Noen dato har vi ikke fått, men produksjonen er i gang.

Andre serier å holde utkikk etter er Netflix-utgavene av His Dark Materials (basert på Phillip Pullmans bokserie ved samme navn) og Narnia, samt Amazons TV-serieproduksjon av The Lord of the Rings. De to siste vet vi foreløpig lite om, men også her er det verdt å følge med fremover.

Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Dette innlegget er kategorisert under: Lister, Spill, PS4, Switch

Spillåret 2018 er bak oss, og det er herved bare én ting å gjøre: Legge av det som ligger bak oss og strekke oss mot det som ligger foran. Med andre ord, se på spillåret 2019.

Som vanlig ved inngangen til et spillår er det vanskelig å si hva man gleder seg mest til. Det er fort gjort å miste oversikten over hva som kommer ut, og flere spill vil enten plutselig få en lanseringsdato i 2019 eller bli forskjøvet til neste år eller senere.

Jeg har etter beste evne forsøkt å liste opp de ti spillene jeg ser mest frem til i 2019. Jeg har først og fremst konsentrert meg om spill vi med stor sannsynlighet vet kommer ut i 2019. Naturligvis gleder jeg meg som en unge til Star Wars: Jedi Fallen Order, Death Stranding, Cyberpunk 2077, Bayonetta 3 og Ghost of Tsushima, men ingen av disse har på nåværende tidspunkt en lanseringsdato, langt mindre en bekreftelse på lansering i år. Dermed konsentrerer lista seg om ti spill vi er temmelig sikre på lanseres i år.

10. Anthem
Under tvil har jeg valgt å ta med BioWares kommende science fiction-eventyr med Iron Man-drakter med på lista. Hovedårsaken? Fordi jeg mener at BioWare må lykkes med Anthem for å gjenoppbygge sitt gode navn og rykte, et navn og rykte de har gradvis slitt ned med alle sine spill siden Mass Effect 2 i 2010. Jeg kommer til å sette meg ned med Anthem med en solid dose skepsis i bagasjen, men dersom BioWare gjør det meste riktig med dette spillet tror jeg det kan bli både kult og underholdende. Time will tell, og vi behøver ikke vente lengre enn til februar for å finne ut om dette er vinn eller forsvinn.

9. The Outer Worlds
Personlig har Bethesda-spill som Fallout og The Elder Scrolls aldri helt falt så mye i smak at jeg har brukt hundre tusen timer på dem, selv om jeg skjønner at folk gjør det. Jeg trenger derfor noe nytt i samme ånd som jeg kan følge fra begynnelsen av, og som jeg kan tilnærme meg med en erfaringsmessig tabula rasa. The Outer Worlds, utviklet av Obsidian med ledende stjerner fra gamle Fallout-spill på laget, kan bli nettopp et slikt spill. Det lille vi har sett av dette science fiction-eventyret lover godt, og spillet ser ut til å tilby en fin miks av rollespill, utforskning og bisarr humor fra tvilsomme rollefigurer.

8. Pokémon til Switch
Dette er et spill jeg gjerne skulle plassert høyere, men på nåværende tidspunkt vet vi fryktelig lite om dette spillet. Vi er blitt fortalt at det lanseres i 2019 og vil være hakket mer innholdsrikt og avansert enn fjorårets Pokémon: Let's Go!, men bortsett fra dette vet vi så å si ingenting. Likevel velger jeg å inkludere spillet på lista, rett og slett fordi Let's Go! har gjort meg giret på Pokémon-serien igjen, og det lille vi har blitt fortalt om det kommende spillet gjør meg til en forsiktig optimist om en liten revolusjon i Pokémon-serien.

7. Travis Strikes Again: No More Heroes
Dette spillet trenger vi ikke vente lenge på å teste, da lanseringsdatoen er om et par uker. De to No More Heroes-spillene om den unge antihelten Travis Touchdown kom som en overraskelse på Wii med sin rølpehumor, vold, heftige action-spillmekanikk og GTA-parodier. Det er også den eneste spillserien jeg vet om hvor hovedrollefiguren må gå på do for å lagre spillprogresjonen. Travis Strikes Again blir tilsynelatende en noe annerledes opplevelse enn de to foregående spillene i serien, men det behøver ikke være negativt. Sjefsprodusenten "Suda 51" kan ha noen kontroversielle valg i sine spill, men dersom han treffer riktig kan Travis Strikes Again bli akkurat så sprøtt, heseblesende og underholdende som jeg forventer.

6. Yoshi's Crafted World
Det er merkelig, men jo eldre jeg blir jo mer får jeg sansen for søte ting. Helt sikkert en konsekvens av at jeg er en gift mann som kommer i kontakt med følelsene mine. Uansett, oppfølgeren til Wii U-klassikeren Yoshi's Woolly World er noe jeg har sett frem til lenge. Woolly World var et fantastisk spill å spille sammen med kona, og fortsatt ser jeg på spillet som en av våre beste co-op-opplevelser sammen. Mitt håp er at et nytt Yoshi-spill med håndarbeid som grafisk tema klarer å fremkalle noe av den samme godfølelsen, og i disse mørke politiske tider skal høyere makter vite at vi trenger noen digitale lykkepiller å sløve sansene med. Mer feel-good fra Good-Feel? Ja takk!

5. Bloodstained: Ritual of the Night
I kjølvannet av en eksepsjonelt fantastisk sesong 2 av Castlevania-serien på Netflix har min interesse for alt som har med gotiske vampyrjakt-spillserier fått en renessanse. Jeg plukket opp Bloodstained: Curse of the Moon for et par-tre måneder siden, en opplevelse som absolutt ga mer-smak. Dermed har Bloodstained: Ritual of the Night, den åndelige oppfølgeren til Castlevania-spillene fra selveste Koji Igarashi, rykket noen betydelige hakk opp på lista. Der Curse of the Moon var mest inspirert av gamle NES-spill og særlig Castlevania III, ser Ritual of the Night ut til å bli en opplevelse tettere opptil Symphony of the Night. Med tanke på at Castlevania-serien ligger brakk hos Konami for tiden, er det bare å krysse fingrene for at Bloodstained: Ritual of the Night omsider blir klart for lansering i 2019.

4. Wolfenstein: Youngblood
De to nye Wolfenstein-spillene er noe av det beste vi har fått av historieorienterte førstepersons skytespill siden BioShock-dagene, så selvfølgelig ser jeg frem til neste spill i serien. Denne gangen skal vi ta et hopp noen år frem i tiden, men fokuset vil fortsatt være på å bekjempe nazister i et alternativt Europa. Denne gangen er turen kommet til å spille som tvillingdøtrene til B.J. Blazkowicz, og jeg regner med at to heltinner som sparker nazi-rumper betyr dobbelt så mye moro.

3. Ori and the Will of the Wisps
Med unntak av The Witcher III: Wild Hunt, som jeg først rakk å spille i 2016, var Ori and the Blind Forest var mitt soleklare favorittspill i 2015. Utsøkt grafikk, noe av den vakreste spillmusikken denne konsollgenerasjonen og mesterlig metroidvania-utforskning gjorde spillet om lille Ori til en personlig favoritt. Jeg har tross dette ikke klart å glede meg så veldig til oppfølgeren, men årsaken har nok vært at lanseringen av spillet har ligget langt fremme i tid. Mye tider imidlertid på at 2019 blir året vi endelig får bryne oss på Ori and the Will of the Wisps, og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg stort til dette lettere Ghibli-inspirerte 2D-eventyret.

2. Fire Emblem: Three Houses
Dersom noe har Fire Emblem-navnet knyttet til seg kan du være sikker på at min interesse er umiddelbart til stede (madammen og meg hadde tross alt Fire Emblem-hovedtemaet som utgangsmarsj i bryllupet, så det sier vel sitt). Nintendos fantasy-strategiserie har bidratt med hundrevis av underholdende timer siden jeg satte meg ned med Fire Emblem til Game Boy Advance i 2004, og siden den gang har jeg brynt meg på hvert spill i serien lansert her til lands (pluss et par fanoversettelser av tidligere spill). I 2019 skal serien endelig ta turen til Switch, som blir første gang et Fire Emblem-spill lanseres til en TV-konsoll siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008. Det lille vi har sett av spillet virker å tilby noe kjent og noe nytt, hvilket er akkurat hva jeg forventer av et nytt Fire Emblem-spill til en ny konsoll.

1. The Last of Us: Part II
Vi er faktisk ikke garantert en lansering av The Last of Us: Part II i 2019, men jeg tør likevel å være optimist. The Last of Us var intet mindre enn en revolusjon og et mesterverk da det ble lansert til PS3 i 2013, og har du ennå ikke spilt det bør du plukke opp PS4-versjonen sporenstreks. Det vi fikk se av spillet under fjorårets E3-messe var intet mindre enn haken-ned-til-gulvet på imponeringsskalaen, og dersom ikke løftet om en oppfølger til et av PS3s beste spill var nok til å lokke deg i utgangspunktet burde E3-traileren gjøre sitt for å overbevise deg. Spillet blir etter alt å dømme et imponerende skue når det kommer til tredjepersons action-eventyrspill hvor man må veksle mellom å kjempe eller å snike, og det hele ser ut til å bli en brutal postapokalyptisk historie. Dersom dette spillet rekker å bli lansert i år, er det mye som skal til for at noe klarer å slå The Last of Us: Part II på min hype-liste.


Andre spill verdt å følge med på, så sant de kommer i 2019: Bayonetta 3, Metroid Prime 4, Death Stranding, Shin Megami Tensei V, Doom Eternal, Beyond Good and Evil 2, Resident Evil 2, Shenmue III, Ghost of Tsushima, Star Wars: Jedi Fallen Order, Jump Force, Control, Mosaic, Cyberpunk 2077, Final Fantasy VII Remake.

Ingars topp 10 fra spillåret 2018

Ingars topp 10 fra spillåret 2018

Skrevet av Ingar Hauge den 31 desember 2018 klokken 11:34
Dette innlegget er kategorisert under: GOTY, Spill, Lister, Super Smash Bros., JRPG, Kunst, Switch, Indie, PS4

Året 2018 er på hell, og det har vært et innholdsrikt år med opp- og nedturer. På en slik dag er det alltid moro å se litt tilbake på de 365 dagene som har gått. Tradisjonen tro liker jeg også å se på spillene jeg har spilt og forsøke å resonnere meg frem til de ti beste spillopplevelsene fra 2018.

I år har jeg i stor grad fått spilt det jeg ønsker å spille, og for en gangs skyld har fokuset på gamle spill måtte vike til fordel for nyere og spennende titler. Noen titler har jeg derimot måtte velge bort, men vi får se om ikke 2019 gir en mulighet for å teste disse.

I denne topp 10-lista har jeg tatt et par små forbehold. Jeg har valgt bort nyversjoner av gamle spill, og dermed ble det ikke aktuelt å inkludere spill som Pokémon: Let's Go Eevee!, Shadow of the Colossus eller Shenmue I & II (som jeg uansett planlegger å spille neste år). Listen inkluderer altså bare helt nye titler anno 2018.

Uten å nøle mer med tåkeprat og svada, her er mine topp 10 spill fra 2018!


10. Octopath Traveler
Switch har ikke hatt et overveldende antall eksklusive rollespill ennå, men Octopath Traveler sørger for at man i hvert fall har ett eksklusivt spill som sørger for timevis med underholdning. Med en nydelig kombinasjon av gammeldags pikselgrafikk og moderne HD-effekter, en interessant måte å fortelle historie på og årets klart beste musikk er Octopath Traveler et spill jeg ser tilbake på med glede hver gang.

9. Spider-Man
Da Batman: Arkham Asylum ble lansert i 2009 knuste spillet enhver standard for spill basert på en allerede eksisterende lisens, og superheltspill har aldri blitt det samme siden. Spider-Man er det klart beste forsøket på å gjøre noe tilsvarende med Marvels sterkeste superheltlisens, og Insomniac lykkes langt på vei med dette. Humoren sitter løst, kampsystemet er underholdende, og ikke minst har spillet virkelig klart å fange følelsen av å kaste seg mellom hustakene i beste Spider-Man-stil. Historien blir stadig bedre underveis, og selv om spillet ikke lykkes helt når det gjelder bosskamper og sideoppdrag er dette fortsatt et spill jeg lett brukte tiden som trengtes for å oppnå platinum.

8. Monster Hunter: World
Capcom-serien Monster Hunter er en serie jeg alltid har vært nysgjerrig på, men som jeg av diverse grunner aldri har prioritert å begynne på. Med Monster Hunter: World har Capcom gjort noen grep i strukturen for å lokke til seg nettopp spillere som meg. Det lyktes de godt med, ikke minst takket være timingen på lanseringen (det var ikke mye annet stort som ble lansert i januar). Å jakte på monstrene er utrolig tilfredsstillende, de store miljøene ser fantastisk ut, og monsterdesignet er like kreativt som alltid. En ekstra pris går til Monster Hunter: World for årets søteste sidekicks i form av katteskapningene palico (min er blå og heter Happy). Selv om de har vært med i serien tidligere, har de aldri vært så søte som nå.

7. Tetris Effect
Man skulle ikke tro det var mulig å forbedre eller gjøre noe med Tetris-formelen som kunne oppleves som nyskapende. Likevel er det nettopp dette Tetris Effect gjør. Det er utrolig hvor avhengighetsskapende, euforisk og stimulerende det er å spille Tetris Effect, selv uten VR. Måten hver minste bevegelse påvirker musikken og effektene i spillet er like givende hver eneste gang, og skaperne bak Rez, Lumines og Child of Eden viser nok en gang at de er verdensmestre i å skape stimulerende audiovisuelle pusleopplevelser.

6. Persona 5: Dancing in Starlight
Å inkludere et dansespill basert på Persona-serien på topp 10-spillista for 2018 er uten tvil så eksentrisk, sært og "typisk Ingar" som det kan bli. Samtidig står jeg for valget. Musikken i fjorårets Persona 5 er et av de beste lydsporene fra et japansk rollespill på mange år, og et dansespill basert på denne musikken er en perfekt hyllest til denne. Spillet har også et herlig blikk for detaljer, hvor hver enkelt rollefigurs personlighet og karakteristikker kommer til uttrykk i form av hvordan de danser. P5:DiS er det perfekte gjensynet med gjengen fra Shujin High School, og jeg har et håp om å nå platinum også her før vi ringer inn det nye året.

5. Super Smash Bros. Ultimate
Masahiro Sakurai er et arbeidsjern av de sjeldne, og dette synes i alle spillene han er involvert i, inkludert Super Smash Bros. Ultimate. Spillet er proppet fullt av detaljer, referanser og innhold fra alt som kan krype av Nintendo-serier og litt til. Flerspilleren er det herlige kaoset jeg forbinder med Smash-serien, Classic Mode har fått en kreativ oppussing, og selv World of Light-modusen er underholdende for min del med sine særegne regler for hver eneste kamp. Kontrollsystemet sitter som støpt, og det vanvittige antallet slåsskjemper sørger for at man har vanvittig mange timer med solid underholdning foran seg.

4. Red Dead Redemption II
Da Red Dead Redemption kom ut i 2010 var jeg ikke særlig interessert i spillet, ettersom western var en sjanger jeg ikke hadde interesse for. Med årenes løp har imidlertid dette endret seg, og i løpet av året har jeg stiftet bekjentskap med begge Red Dead Redemption-spillene. Å spille Arthur Morgans historie er en unik opplevelse, og Rockstar utmerker seg når det gjelder historieskriving og oppbyggingen av rollefigurer. Det tekniske arbeidet som ligger til grunn for spillet er til tider latterlig bra, og det er fort gjort å fortape seg i den vestlige villmarken spillet har å by på. Historien er imidlertid altfor lang, og selv den mest tålmodige sjel av oss kan bli litt vel lei av all tiden som går med på hver bidige animasjon i spillet, men det er likevel helt på sin plass å løfte opp Red Dead Redemption II som en av årets store triumfer innen spillbransjen.

3. Celeste
Det lille indiespillet fra det kanadiske studioet Matt Makes Games (kult navn) var på ingen måter på radaren min da det ble lansert i januar. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at dette ville bli ett av mine favorittspill i år etter å ha tilbrakt noen timer med det. Vanvittig utfordring, herlig grafisk stil, mesterlig musikk og ikke minst en gripende historie og tematikk er med på å løfte Celeste opp over det meste annet av indiespill fra 2018. Jeg har trolig dødd mer i Celeste enn alle andre spill i år tilsammen (selv Dead Cells), og frustrasjonen har til tider nådd til taket, men hver eneste gang vet jeg at det kun er mine egne millimeterpresisjoner det står på. Dermed motiveres jeg til å prøve igjen, igjen og igjen, helt til det sitter og jubelen kan løfte seg. Celeste er trolig 2018s beste indiespill, og passer perfekt i Switch-biblioteket ditt.

2. God of War
Personlig brydde jeg meg aldri om de gamle God of War-spillene. Jeg syntes alltid Kratos var en tynn rollefigur basert på en enda dårlige maktfantasi hvor ekstrem vold, usunn alfahann-mentalitet og infantil grensedytting skygget for gode spillmekanikker. Det nye God of War var derfor ikke på radaren min da 2018 begynte, men det var før jeg ble klar over hvilke store endringer det nye God of War foretok. Kratos har blitt eldre, og med dette har han plutselig fått en dybde få andre spillfigurer kan skimte med. God of War er voksent, dypt og til ettertanke, men først og fremst er det en fantastisk reise hvor far og sønn må innordne seg en ny tilværelse. Samspillet mellom Atreus og Kratos er aldeles utsøkt og skaper en nerve få andre spill kan skimte med. Kratos er fortsatt krigsguden som hater guder, inkludert seg selv, men hatet har nå fått flere lag. Den nye spillmekanikken holder stand hele veien gjennom, og spillets tolkning av den norrøne guddommen er rett og slett fantastisk. Hadde det ikke vært for et lite spill jeg prøvde for knappe to uker siden ville God of War lett vært årets spill for min del.

1. Gris
Gris har dessverre kommet ut ganske sent på året, og vil dermed være fraværende på de fleste store spillkåringer. Det er synd, for dermed vil årets beste spill gå mange hus forbi. Nei, jeg tuller ikke. Arthur Morgan, Madeleine og Kratos må alle vike til side for ungjenta Gris, hovedpersonen i spillet med samme navn som tar knappe tre-fire timer å spille gjennom. Min anbefaling er at dette gjøres i én omgang, for spillets mesterlige magi vil sitte desto bedre igjen etterpå. Med en fabelaktig håndmalt grafikk (jepp, håndmalt), et narrativ som fortelles uten et eneste ord og vakre toner fra Berlinist er Gris en opplevelse ulik alt annet i år, og som håndteres noen ekstremt tunge tema på så vakkert vis at man ikke kan gå uberørt fra spillet. Endelig har vi fått en verdig arvtager til Journey som kan trekkes frem i "spill er kunst"-diskusjoner, for det er nettopp det Gris er: Kunst på aller høyeste nivå, og et mesterverk av de sjeldne. Debutspillet fra det spanske indiestudioet Nomada Studio blir dermed stående som mitt beste spill anno 2018.


Spill som ikke nådde helt opp, men som er verdt å nevne: Bloodstained: Curse of the Moon, Valkyria Chronicles 4, Mega Man 11, Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Dragon Quest XI, Pode, Far Cry 5, Batman: The Enemy Within, Dead Cells, A Way Out.

Spill jeg gjerne skulle spilt i 2018, men som måtte prioriteres bort av ymse grunner: Assassin's Creed: Odyssey, Thronebreaker: The Witcher Tales (fordi jeg ikke kan fordra kortspillet Gwent), Return of the Obra Dinn, Yakuza 6: The Song of Life, The Messenger, Monster Boy and the Cursed Kingdom, Call of Duty: Black Ops 4, Subnautica, Moss, Astro Boy Rescue Mission.

Beste spill jeg spilte for første gang i 2018 som kom ut før 2018: Red Dead Redemption.

Største skuffelsene i 2018: Detroit: Become Human, Lost Sphear.