Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Japanpåske: Rapport #2

Dette innlegget er kategorisert under: Natur, Mat, Sport, Japan

Siden forrige Japanrapport har det vel gått litt under ei uke. Det er derfor nok en gang på tide å sette seg ned og samle noen tanker og minner fra dagene som har gått.

Det er nesten vanskelig å holde dagene fra hverandre, for det har sannelig vært innholdsrike dager. Samtidig har vi også tatt oss tid til å slappe av underveis, noe som sannelig er viktig på en såpass intens tur som det en Japantur med meg kan være (vi har da ikke flydd 10.000 km for å sitte inne og se på veggen, må vite).

Fredag og lørdag ble i hovedsak preget av ett stikkord: baseball. Vi fikk imidlertid brukt fredags formiddag på å slappe litt av og hente oss inn igjen etter travle dager i Tokyo, før vi så stakk ut på kamp på Tigers' hjemmebane, Koshien. For mitt vedkommende var dette første kamp på Koshien på i hvert fall fem år, så det var sannelig spennende å få se stadionen etter at den fikk en ordentlig makeover noen år tilbake. Kampene vi gikk på var Tigers' første hjemmekamper for sesongen, og disse var til gjengjeld mot erkerival Yomiuri Giants (fra Tokyo). Vi snakker med andre ord en slags japansk versjon av El Clasico. Som fjorårets finalelag fra Central League (en av to ligaer som spiller parallelt mot hverandre før vinnere møtes til finalesluttspill) kan man vel si at Giants var forhåndsfavoritter for mange, men det var intet mindre enn storslått spill fra Tigers vi ble vitne til disse dagene. Mens første kamp endte 5-1, brukte Tigers lørdagens kamp på å ydmyke Giants og ende kampen 9-0. Stemningen var i fyr og flamme begge dagene, og man kan vel trygt si at vi alle tre gikk og nynnet på heiasangene i lang tid etterpå.

Slike seiere må feires, og i Japan er det få måter som er bedre å feire ting på enn å gå i varme kilder i det lokale badehuset (som ikke er så langt unna hotellet vårt). Det hele avsluttes gjerne med god mat etterpå, og man kan derfor si at lørdagen oppsummerer de tre tingene jeg savner mest med Japan når jeg er i Norge: maten, japanske bad og baseball.

Søndag ble en rolig dag hvor vi delte oss i to. Planen var å møtes igjen på hotellet og deretter gå på rekognosering på de lokale nerdebutikkene før vi gikk til handel senere i uka. Dette måtte imidlertid vente, ettersom den siste av tre Tigers Vs Giants-kampene gikk på TV, og det hele med et uavgjort resultat som sådan. En intenst kamp gikk inn i ekstraomganger, men til slutt nappet Tigers til seg seieren, og sikret dermed tre av tre hjemmeseiere mot erkerivalen. Herlige tider.

Så på mandag var det på tide å leke turist igjen. Turen gikk til Kyoto, den gamle hovedstaden som også har mange kulturelle skatter og bygninger. Ettersom Kyoto i all hovedsak ble spart for bomber under krigen, har byen langt mer eldre bebyggelse enn både Kobe og Tokyo. Vårt første mål var imidlertid ikke en svært gammel bygning, men fremdeles en viktig del av Japans kulturhistorie: vi besøkte Nintendos hovedkontor. Besøkte er kanskje feil ord, men vi gikk i det minste en runde rundt bygningen og snakket om gode Nintendominner før vi tok turen videre. Vi fikk med oss Kinkakuji, også kjent som Gullpagoden - hele pagoden er dekket av gull - og Kiyomizudera, et stort tempelområde som i utgangspunktet er bygget uten bruk av spiker eller skruer (størrelsen overgår også de fleste stavkirker).

Ettersom en av reisekameratene slet med en vond fot etter Kyototuren, endte vi opp med å ta nerdeshoppingen i Kobe på tirsdag. Deretter tok resten av følget en skikkelig spasertur opp Maya-fjellet, som med sine rundt 700 meter over havet gir en såkalt Ten Million Dollar View over Kobe. Deretter gikk vi helt ned til hotellet igjen og avsluttet dagen i badehus. Med over 31.000 tilbakelagte skritt og over 1500 forbrente kcal på én dag skal man ikke komme og si at Japanferier ikke er godt for helsa.

Vår siste hele dag i Kobe ble avsluttet med en tur til Universal Studios Japan, en større fornøyelsespark i retning Osaka. Å dra på en onsdag er forholdsvis strategisk, ettersom folkemengdene er små og køene korte. Vi fikk oss en runde på de største og viktigste attraksjonene, og jammen også på noen av de mindre. Middagen ventet vi imidertid med til vi var tilbake i Kobe, hvor vi tok turen innom en herlig spis-så-mye-kjøtt-du-vil-mens-du-griller-den-selv-restaurant (også kjent som yakiniku). For å toppe det hele trallet vi oss gjennom to timer med karaoke. Hes i dag, antakeligvis enda hesere i morgen. Men herlig er det.

I dag bærer turen til Tokyo, og på lørdag går flyet tilbake til Oslo. Det er nesten for ille at turen snart er slutt...

Japanpåske: Rapport #2

This is where magic is made. Or was made. Vi er ikke helt sikre på om det er bygningen på bildet eller nabobygget som er det nåværende hovedkontoret. Men moro var det lell å ha vært der.

HQ

Japanpåske: Rapport #1

Dette innlegget er kategorisert under: Retro, Japan, Mat, Sport, Natur

Mens de fleste i Norge begynner påskeferien sin i dag, har jeg nå tilbrakt min første uke av påskeferien allerede i Japan. Herved følger en liten reiserapport.

Vel, vi får ta det fra begynnelsen. Reisefølget består av samme vennegjeng som besøkte østens perle sommeren 2011. Det fungerte greit sist gang, og alle tre hadde muligheten, så hvorfor ikke?

Selve reisen booket vi med SAS under en kampanje i høst, og vi sikret oss dermed billetter for under 5.000 kroner. For min egen del var dette første Japantur med SAS, men når sant skal sies svarte ikke dette helt til forventningene. Ikke fordi vi ble forsinket med to timer, for Kastrup har ikke verdens dårligste utvalg når det kommer til sitteplasser og matutvalg. Nei, da jeg er mer forbauset over at SAS tilbyr en 10,5 timer lang reise ombord en trang Airbus 340 med en gammel medialøsning. Her snakker vi ikke om muligheten for å velge hvilken film du skal se når du selv ønsker å se den. Neida, man må time det hele slik at man velger riktig kanal på rette tidspunkt. Med tanke på at de faktisk hadde en del gode, nye filmer å tilby, ble frustrasjonen over dette faktum bare større (for ikke å snakke om at det ikke hjelper å sitte rett foran en urolig tobarnsfamilie)...

Men flyreiser tar alltid slutt, one way or another. Og trøtte og slitne landet vi til slutt på Narita flyplass forrige lørdag. Gledelig oppdaget vi at det faktisk gikk tog direkte til Shinagawa, bydelen i Tokyo hvor gjestehuset vårt lå. Et godt måltid senere var vi innsjekket, og deretter har det gått slag i slag.

Shinagawa-shuku Guest House viste seg å være et sted med stor utlendingskvote (og når sant skal sies kan jeg vel ikke huske å ha sett så mange utlendinger i Tokyo som under denne første uka vår her ute). Under frokosten i gjestelobbyen fikk vi en uventet gave av en av de andre utenlandske gjestene: tre baseballbilletter til Hanshin Tigers Vs. Yakult Swallows (et av Tokyos mange lag, om enn ikke det største av dem). "Jeg fikk dem gratis, men jeg liker ikke baseball," sa han kort. At vi fikk tre billetter til en Tigers-kamp og at vi sånn for the record er Tigers-fans alle tre... vel, tilfeldigheter er som kjent bare en illusjon.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men de tre siste omgangene i kampen var nok noe av det mest intense jeg har opplevd i sportssammenheng. Å se Tigers snu en kamp fra å ligge under 2-6 til å vinne 15-8 var rett og slett ubeskrivelig, og stemningen bokstavlig talt kokte over. For alle som skal besøke Japan en gang i fremtiden, anbefaler jeg at man får med seg en baseballkamp - det er noe eget å se japanere ta av på tribunen på den måten..

Mandag fulgte vi opp med hanami, som er det japanske ordet for "la-oss-gå-ut-og-se-på-kirsebærblomstene." Vi hadde håpet på å nå kirsebærblomstene, og det gjorde vi, men dessverre var vi et par dager for sene til å se dem i sin fulle blomst. Likevel fikk vi se noen vakre trær i Ueno-parken og omegn. Vi toppet bokstavlig talt dagen med å legge turen etterpå innom Tokyo Skytree, verdens nest høyeste bygning, hvor man kan skue utover Tokyos enorme bylandskap fra 350 meters høyde.

Tirsdag benyttet to av oss muligheten en har som utlending i Japan med et såkalt JR Rail Pass i hånde. Rail Pass gir deg mulighet til tilnærmet ubegrensede reisemuligheter med de japanske togene, inkludert hurtigtogsystemet shinkansen. Vi tok oss derfor en dagstur nordover til Sendai, den største byen i området som ble rammet av jordskjelvet og tsunamien for tre år siden. Ødeleggelsene så jeg forholdsvis lite til fra toget, men en fin tur til en mindre storby fikk vi likevel. En liten svipptur innom Tokyo-bydelen Akihabara, nerdenes Mekka, fikk vi også. Verre var det at det var på denne turen jeg mistet min Nintendo 3DS. Ringerunder til JRs lost&found og en tur innom politiet i Akihabara var dessverre uten resultat, og den dag i dag vet jeg ikke om enheten ble gjenglemt, mistet eller frastjålet.

Tap av materielle eiendeler er selvfølgelig kjedelig, men heldigvis ikke uerstattelig (selv om jeg må innrømme at jeg gjerne skulle fått igjen de lagringsfilene jeg hadde på enheten). Og som en slags trøst ble det ikke rent lite nerdeshopping i Akihabara dagen derpå. For å utvide konsollsamlingen ytterligere kan jeg nå også presentere en Sega Gamegear, en Sega Dreamcast og en R.O.B. i samlingen. Alt sammen velfungerende, selvfølgelig.

I går tok vi et farvel med Shinagawa-shuku Guest House (som kan anbefales om man ikke har problemer med at det er litt lydt og at det er lavt i dørkarmene, men dette er generelle problemer i Japan) og satte oss på et hurtigtog til Kobe, byen hvor jeg bodde noen år av barndommen. Dagen i dag skal gå med på baseballkamp, og det skal vi sannelig også gjøre i morgen. Det blir spennende dager her i Kobe.

Japanpåske: Rapport #1

Bildet er tatt inne i Square Enix-butikken i østre Shinjuku. Butikken svarte dessverre ikke helt til forventningene, men moro var det lell. Inne i forretningen hadde man en krystallseksjon hvor en krystall hang i taket omkranset av mange småkrystaller, rennende vann og "Oh holy night" på høytaleranlegget...

HQ
Final Fantasy VI fyller 20 år

Final Fantasy VI fyller 20 år

Egentlig burde jeg skrevet denne bloggposten i går, ettersom det var da jubileet faktisk fant sted, men lite søvn kombinert med lettere feber gjorde at jeg måtte ta det med ro.

Uansett, 2. april 1994 ble et stykke spillhistorie skapt. På denne datoen ble Final Fantasy VI lansert til Super Nintendo i Japan. Den dag i dag har Squaresoft (og senere Square Enix) til gode å lansere et bedre spill, med et mulig unntak av Chrono Trigger til samme konsoll ett år senere. Når alt kommer til alt, er det vel få andre, om noen, som har klart å lage et bedre JRPG-spill.

Man kan vel knapt sette fot i spillbransjen uten å i det minste høre om Final Fantasy. Spillserien startet sin vandring i 1987 (samme år som meg, yay!), og har siden den gang vokst til å bli en av spillbransjens bestselgende merkevarer (9. best selgende, dersom man skal to Wikipedia).

Hva er så Final Fantasy? Akkurat det spørsmålet er ikke så lett å svare på, ettersom hver tittel i serien forsøker å gjøre endringer på stil, spillmekanikk og historiefortelling. Essensen er likevel ofte den samme: Man spiller en gruppe hovedpersoner som må forene krefter i møte med ondskap, verdens ende og/eller krefter som vil dem eller deres kjære vondt. Man kjemper mot monstre og fiender og blir deretter sterkere. Kjennetegn for serien er velutviklede kampsystem (selv om ikke alle faller i like god smak hos alle), ekstremt god musikk (har du ikke hørt noe som helst musikk av Nobuo Uematsu er det nesten en skam), minneverdige hovedpersoner som virkelig gjør inntrykk på deg selv lenge etter at du er ferdig med spillene, og gode historier i velkonstruerte verdener. Settingen kan være middelaldersk, nær vår egen verden eller steampunk. Sistnevnte er også tilfelle med det beste spillet i serien, Final Fantasy VI.

Historien bak Final Fantasy VI er interessant nok i seg selv. Her i Europa så vi aldri noe til serien før det neste spillet i serien, Final Fantasy VII (av mange fremholdt som det beste spillet i serien, men jeg må nok avsløre at de dessverre tar feil). I USA fikk de servert noen FF-spill, men langt ifra alle. Etter det første spillet fikk USA først et nytt FF-spill med Final Fantasy IV til SNES, som ble døpt om til Final Fantasy II i USA (forståelig nok, siden USA aldri så noe til Final Fantasy II og III til NES). Final Fantasy V ble heller ikke lansert utenfor Japan, så da Final Fantasy VI endelig kom ut fikk spillet navnet Final Fantasy III i USA. Forvirret? Forvirringen blir nok bare verre av at alle spillene har blitt lansert internasjonalt på andre konsoller i etterkant (som Gameboy Advance og PSN), og da under sine opprinnelige navn.

Men hva er det som gjør at Final Fantasy VI stråler så mye klarere enn de andre spillene? Her er det flere ting som kan trekkes frem, men vil du ikke ha noen spoilere bør du kanskje slutte å lese her. For mitt vedkommende er det hvordan helhetene er skrudd så elegant sammen at de utgjør en helhet større enn summen av delene som virkelig løfter dette spillet opp. Den elegante og (for sin tid) forholdsvis unike steampunk-settingen. En verden der magi har forsvunnet til fordel for teknologi, uten at menneskene har blitt noe bedre av den grunn. En herlig melankolsk introduksjon. Den utsøkte musikken, som selv til Nobuo Uematsu å være utmerker seg som noe av det beste spillmusikken noen gang har hørt. Den herlig ekle bossen Ultros, som bare nekter å gi opp og kommer tilbake gang på gang, håpløs som han enn er. Og hvor mange andre spill kan skimte med at man må delta som en operasangerinne?

Det som virkelig griper meg mest er likevel persongalleriet. Her er det ikke bare hovedpersonen Terra med sin triste historie som engasjerer meg, men hele persongalleriet, både de 14 spillbare rollefigurene og støttefigurene. Du har tyven Locke og general Celes i sin evige runddans rundt hverandre. Du har Setzer, som kjemper ved hjelp av gambling(!). Du har Shadow, ninjaen som får hjelp i kampene av sin trofaste hund Interceptor. Du har den ærefulle Cyan, som drives av hevn etter at riket hans dør av forgiftet drikkevann. Og så videre, og så videre.

Og likevel blekner de fleste av hovedpersonene sammenlignet med Kefka, den store slemme i Final Fantasy VI. Keiserens rådgiver virker kanskje mest som en hoffnarr til å begynne med, men det blir snart tydelig at Kefka ikke er til å spøke med. Få andre spillskurker ville beordret forgiftingen av et folks drikkevann med slik en ond latter (ikke la deg lure: 16-bit ga kanskje sine utfordringer, men Kefkas latter er fremdeles fryktelig ondskapsfull). Fra begynnelsen av er det ingen tvil om at Kefka er preget av galskap, og det er også denne galskapen som faktisk gjør Kefka i stand til å ødelegge verden og deretter herske over den som en dødsgud. Det er likevel aldri makt, kjærlighet, hevngjerrighet eller begjær som driver Kefka. Det er nihilisme og en destruktiv trang til å se ødeleggelse som driver ham. Han er ganske enkelt Heath Ledgers tolkning av Joker i The Dark Knight, 14 år før Heath Ledger gjorde seg bemerket for rollen. Kefka og Joker er begge menn som passer inn i Alfred Pennyworths ord: "Some men, master Wayne, just want to watch the whole world burn."

Og bossmusikken - makan! Dancing Mad er fremdeles et legendarisk musikkstykke, og måten musikken utvikler seg i fire stadier mens man gradvis klatrer opp til toppen av Kefkas dødelige tårn er ubeskrivelig (liker du ikke 16-bitmusikk, anbefales både orkesterversjonen og The Black Mages-versjonen).

Final Fantasy VI stråler med et 16-bit-lys som er langt klarere, sterkere og mer stemningsfull enn det meste en ser i spillbransjen i dag, og jeg tror det skal enormt mye til å overgå dette. Det er derfor bare å ta av hatten og gratulere Final Fantasy VI med 20-årsdagen, en dag på etterskudd.

PS: Dersom du i likhet med meg er en som setter pris på god, gammeldags JRPG-moro, anbefales fjorårets Square Enix-tittel Bravely Default til 3DS varmt.

Hva er ditt beste Final Fantasy-minne? Hva er favorittspillet ditt fra serien? Hvilke musikkstykker fra serien er dine favoritter? Diskuter i kommentarfeltet

Om Tolkien Reading Day

Om Tolkien Reading Day

Ettersom det tross alt er 25. mars i dag, kan det være morsomt å kikke litt på bakgrunnen for hvorfor akkurat dagen i dag kalles for Tolkien Reading Day (og vaffeldagen, sånn ved et heldig sammentreff). I den forbindelse henter jeg frem litt gammelt stoff jeg har skrevet på denne bloggen tidligere (nærmere bestemt i 2012), gjør lettere endringer på innholdet og forsøker derfor å formidle hvorfor denne dagen er annerledes enn andre dager (og har man ikke lest/sett The Lord of the Rings, bør man selvfølgelig holde seg langt unna).

Så, hvorfor er det akkurat 25. mars som er Tolkien Reading Day?

Dersom man tar en kikk i tillegget som følger historien i The Lord of the Rings, vil man se at Tolkien har laget en dag-for-dag-kalender som dokumenterer når de forskjellige hendelsene i brorskapets ferd finner sted. Den avgjørende dagen for hendelsene i boka, ødeleggelsen av Saurons ring og bruddet med ondskapens makt, skjer den 25.mars. Datoen er med andre ord dagen da mørkets makt blir brutt, og de gode maktene representert ved lyset stiger frem i stadig større grad.

Datoen er på ingen måter (eller i det minste svært lite sannsynlig) valgt tilfeldig. Tolkien, som en sann og tro katolikk, var velkjent med sin egen kirkes teologi og tradisjon. Der har 25.mars flere viktige konnotasjoner. På generelt plan var det slik at 25. mars var vårjevndøgn, og etter vårjevndøgn blir lyset som kjent stadig sterkere og mørket stadig mindre. Tidligere ble nyttårsdagen feiret 25.mars, ettersom det ble regnet som dagen da skapelsen ble fullendt. Langt viktigere er imidlertid det faktum at 25. mars er datoen for Marias budskapsdag, dagen da Maria fikk beskjed om Jesu unnfangelse, nøyaktig ni måneder før 25.desember, datoen for Jesu fødsel. At Jesus ble unnfanget 25. mars, er heller ingen tilfeldighet. I antikk jødisk tradisjon regnet man med at en profet døde (les: ble drept) samme dag som han ble unnfanget. Og her er vi inne på nøkkelen: 25.mars er også datoen man regner for den første langfredag, da Jesus døde på korset og den endelige seieren over ondskapens makt fant sted.

Valget av datoen 25.mars er med andre ord et eksempel på hvordan Tolkien lar sin egen katolske tro prege sitt forfatterskap, uten at det nødvendigvis kommer eksplisitt fram eller styrer leseropplevelsen (skjønt den legger noen føringer for i hvilke retninger man kan tolke verket).

Dagen i dag har siden 2003 blitt kalt Tolkien Reading Day, men lenge før det har Tolkien-entusiaster som meg selv hatt for vane å lese deler av Tolkiens bøker. Nå vet dere hvorfor, og kan gjerne bli med på herligheten (ledsaget av vaffelspising for dem som måtte ønske det, naturligvis). Happy Tolkien Reading Day!

Om en alternativ Superman-historie

Om en alternativ Superman-historie

Generelt sett er jeg fan av alternativ historie. Det er alltid morsomt å fordype seg i et fiksjonelt verk som tar for seg et "Hva hadde skjedd dersom..."-scenario. Ta en historisk hendelse, endre en komponent eller to, og se hvordan det hele kunne ha utspilt seg deretter.

Nå skal det sies at det finnes mye enkel og grunn alternativ historie der ute. Historiens løp er tross alt et komplekst lappeteppe av enkelthendelser som utgjør en omfattende helhet, og det skal ofte mer til enn bare én enkeltfaktor til for å endre på det hele. Alternativ historie må derfor skrives med respekt for den faktiske historien, og man må ha god innsikt i historiens løp for faktisk å kunne forandre på den.

Men i enkelte tilfeller kan man si at svært mye ville utspilt seg annerledes om denne ene enkeltfaktoren hadde vært annerledes. Det er nettopp et slikt utgangspunkt vi finner i tegneserien Superman: Red Son fra 2003, som jeg endelig har fått somlet meg til å få lest.

Premisset for historien er enkelt. Vi vet alle(?) at Superman kom til jorda fra Krypton i en romkapsel, og at denne kræsjlandet i det rurale landskapet i Kansas. Ettersom den første Superman-tegneserien så dagens lys i 1938, kan man tenke seg at denne kapselen også kræsjlandet omtrentlig i denne historie epoken.

Så kommer premisset for den alternativet historien: Hva om kapselen hadde kræsjlandet tolv timer før eller senere? Hva om jordkloden hadde vendt andre veien i det kapselen nådde jorden? Kort sagt: hva om Superman i stedet for å lande i Kansas hadde kræsjlandet i det rurale Ukraina, den gang landet var en del av Stalins Sovjetunion? Hva om Superman fremfor å være forkjemperen for "freedom, justice and the American way" hadde stått frem som forkjemperen for "communist equality and unity"?

Superman vil alltid være Superman. Han vil alltid være en som vil menneskene det beste, og som alltid vil ha en tilsynelatende naiv tilnærming til dem. Men hva om denne personligheten hadde blitt overbevist om at kommunismens idealer er det som er verdt å kjempe for og forene verden under, og ikke de amerikanske idealene?

Premisset for Superman: Red Son åpner opp for en svært interessant historie, og selv jeg som aldri har vært noen stor Superman-entusiast (selv om jeg alltid har foretrukket DC Comics over Marvel) må si at jeg lar meg underholde av historien, til tross for at avslutningen må anses som heller svak. Men slik er det ofte med fiksjonelle historier: en interessant begynnelse gjør det ofte vanskeligere å avslutte herligheten (hørte jeg noen si Mass Effect 3, eller?).

Så dersom du skulle ha interesse for alternativ historie, Superman, kommunistisk verdensutfoldelse, tegneserier og/eller tanken om Batman som en anarkismens forkjemper - anbefalingen er herved gitt.