En av de store gledene ved det å reise til andre verdensdeler, er de kulinariske opplevelsene man får. Mat og drikke forteller mye om de lokale tradisjonene og kulturen, så jeg er alltid åpen for å prøve noe nytt når jeg er på ferie. At man må regne med litt kroppslig ekspansjon som følger av slike vaner, får man alltids bare tåle...

En ting man uansett ikke legger på seg noe særlig av, er kaffe. Jakten på god kaffe er en evig og vedvarende jakt, og dersom man arbeider på et sted hvor kaffen er berømt for sin ikke altfor gode smak (slik som der jeg jobber), blir denne jakten desto mer viktig i løpet av en ferie.

Det var i denne jakten at jeg kom over en finurlig sak i Japan denne jula. I Norge har man kapselmaskiner for den som forsøker å lage seg en god kopp med kaffe når man bare skal lage én kopp. Men maskinene er dyre, produksjonen er ikke akkurat miljøvennlig, og det er faktisk ikke all kapselkaffe som smaker like godt som den burde.

Inn kommer såkalte drip bags.

I Japan kan man kjøpe noe som kalles coffee drip bags. Man har én filterpose med dosert kaffe oppi, som man åpner på toppen, hekter fast i koppen og heller varmtvann gjennom. Filterkaffe for én kopp, med andre ord. Bruken ser du på bildet under:

Når man får forskjellige varianter av denne, og smaken absolutt blir god, er mitt spørsmål: hvorfor selges ikke dette i norske dagligvareforretninger, når nordmenn ligger på andreplass i verden når det kommer til kaffekonsum pr. dag?

Dagens budskap fra meg er derfor klar: Drip bags er genialt. Derfor må vi få dette i Norge.

Et nytt år betyr en ny start for så mangt og mykje, også for spillbransjen. Med alle de tre store aktørenes nestegenerasjonskonsoller ute på markedet er det duket for store spillopplevelser i 2014. Men vil spillbransjen følge opp potensialet med innovasjon og kreativitet, eller vil de tråkke trygt og godt i de samme fotsporene de allerede kjenner? Dette gjenstår å se, men det er likevel lov å håpe.

Det er uansett mye en kan se frem til på spillfronten i 2014, men vedlagt følger en liste over årets(?) titler som jeg har knyttet størst forhåpninger til. Noen av titlene kan ennå bli utsatt, noen av titlene rekker jeg kanskje ikke gjennom i 2014, og noen av titlene er garantert dømt til å skuffe. Men slik er det bare. Her følger i hvert fall Ingar topp 2014-liste i ingen bestemt rekkefølge:

Hyrule Warriors
Da Nintendo annonserte dette spillet i slutten av 2013, kom det temmelig uventet for min del. En Zelda-spin-off laget av folkene bak Dynasty Warriors-serien hvor man løper rundt som Link i en ordentlig hack-and-slash-miljø... jeg styrer fortsatt min entusiasme, men interessen er definitivt der, og jeg gleder meg til å se sluttresultatet.

South Park: The Stick of Truth
Det har vært mer enn nok turbulens rundt spillet basert på den alltid omdiskuterte og kontroverielle serien. Ikke minst fikk konkursen til THQ, selskapet som i utgangspunktet satt på rettighetene til spillet, en mulig lansering til å se dunkel ut. En 2013-lansering fikk vi heller ikke, men endelig - i mars 2014 for å være nøyaktige - skal vi få følge Stan, Kyle, Cartman og Kennys eventyrlige ferd gjennom Colorado-byen. Forvent politisk ukorrekte kommentarer, en munnbruk som ikke ligner verden og masse fjerting. Ikke helt ulikt det vi er vant med fra serien, med andre ord.

The Witcher 3: Wild Hunt
Personlig er jeg noe skeptisk til at CD Projekt RED klarer å nå 2014-lansering, for dette er et spill som ser ut til å sprenge alle dimensjoner vi så langt kjenner til innenfor spillmediet. The Witcher-serien har mestret overgangen fra bok til spill på en stadig bedre måte (det andre spillet overgikk det første med glans), og avslutningen ser ut til å bli både monumental og grensesprengende. Jeg og PC-en er brennklare for å kaste oss ut i Geralt av Rivias siste eventyr.

Tales of Xillia 2
Tales of Graces f var et spill som ikke helt innfridde etter min bok, men som absolutt ga mersmak. Fjorårets Tales of Xillia klarte langt på vei å stilne denne mersmaken, og var ett av de mange spillene som understreket hvilket godt JRPG-år vi nettopp har lagt bak oss. Jeg velger derfor å håpe på at den direkte oppfølgeren Tales of Xillia 2 kan gi oss noe mer av det samme.

Mario Kart 8
Mario Kart har alltid fremstått som en av de mest underholdende flerspillerseriene jeg kan tenke meg innenfor spillmediet. Nintendo har så godt som alltid maktet å kjøre en hårfin balanse mellom videreføring av de gamle, velfungerende elementene og akkurat nok nyvinninger til at det hele blir spennende nok en gang. Greit nok, Nintendo har ikke noe nytt F-Zero-spill på trappene. Men med anti-gravitasjonsfelt og svevebiler i Mario Kart 8 til Wii U kan vi vel kanskje forsøke å tilgi dem. 1080p og 60 fps får vi også. Let's-a go!

Donkey Kong Country: Tropical Freeze
Donkey Kong er slik en enkel sjel. Glem dyp handling om kall, utvelgelse, krig, terrorister og/eller verdens undergang. For gorillakongen over alle gorillakonger handler det ganske enkelt om én ting: Bananer. Mange bananer! Det skal derfor bli en forfriskende opplevelse å gjenoppleve Kong-klanens eventyr gjennom jungellandskapene. Forrige gang Retro Studios tok oss med innom den klassiske serien var det en særdeles underholdende opplevelse. Jeg ser ingen grunn til at den dypfryste opplevelsen kommer til å bli noe dårligere i årets kalde februarmåned.

The Order: 1886
Jeg har foreløpig sittet på gjerdet når det gjelder Playstation 4. Hovedårsaken er at jeg har en forholdsvis ny PC som takler de fleste multikonsoll-stortitlene som lanseres om dagene. Det Playstation 4 med andre ord trenger for å fatte min interesse, er et eksklusivt spill som kan lokke meg. The Order: 1886 er nettopp en slik tittel. Vi vet foreløpig lite om spillet, og det er ikke mye vi har sett eller lest om det, men det lille vi har av informasjon er nok til at jeg velger å følge oppmerksomt med på fortsettelsen.

The Evil Within
Ettersom jeg var en av de aller, aller første i verden til å få se (og vite om) The Evil Within da jeg var på Gamereactor-ekspedisjon i april i fjor, føles det bare naturlig for meg å følge prosjektet med interesse. Og hvorfor skulle jeg ikke det? Vi snakker tross alt om nestegenerasjons-skrekkspillet til Shinji Mikami, mannen som langt på vei definerte sjangeren med Resident Evil 1 og 4. Det har gått en stund siden vi fikk en oppdatering på hvordan det går med spillet, men jeg har tro på at debutprosjektet til Tango Gameworks vil bli en minneverdig 2014-tittel.

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain og Ground Zeroes
Jeg har tidligere nevnt at jeg sitter på gjerdet når det angår PS4, og hovedgrunnen er at jeg venter på må-ha-titlene. Spillet som etter alt å dømme får meg til å gå til innkjøp av maskinen, er ikke overraskende det neste kapitlet i Metal Gear Solid-serien. At vi får prologen servert så tidlig som i mars er nesten litt overraskende, men jeg klager ikke. Serien ser ut til å ta nye og spennende retninger, og grafikken virker dessuten lekker. Her er det bare å glede seg.

Bayonetta 2
Ingen kan lage bedre uhøytidelige sparke-rumpe-på-en-så-harry-måte-at-det-bare-blir-dritkult-spill som Platinum Games, noe de har vist med Vanquish, Metal Gear Rising: Revengeance og The Wonderful 101. Det er likevel sjefsheksa Bayonetta som først plasserte studioet på kartet for mitt vedkommende, og for meg fremstår Bayonetta fremdeles som kroneksemplet på hvordan et Platinum Games-spill skal være: Stramme kontroller, vanskelige fiender, gigantiske bosser og en så überharry innkledning at det bare blir rasende festlig. Bayonetta 2 fremstår også som et symbiotisk spill: Wii U var konsollen Hideki Kamiya fikk muligheten til å lansere spillet på, og konsollen trenger sårt gode tredjepartsutviklede spill. Jeg gleder meg allerede, og det burde strengt tatt du også.

The Wolf Among Us
Strengt tatt føles det litt som juks å ta dette spillet med på en 2014-liste, ettersom vi tross alt fikk servert første episode i oktober 2013. Men 80 % av spillet gjenstår, og før 2014 er omme vil vi få et svar på mordmysteriet som har rammet eventyrbefolkningen i eksil i New York og som sheriffen Bigby Wolf jobber iherdig med å få løst. Som gammel fan av tegneserien Fables som The Wolf Among Us er basert på, føles det helt naturlig å glede seg til de fire neste episodene av spillet.

Lightning Returns: Final Fantasy XIII
Tro det eller ei, men jeg er faktisk en av de sære menneskene som likte både Final Fantasy XIII og Final Fantasy XIII-2. Jeg er derfor spent på det avsluttende kapitlet med Lightning i hovedrollen. Spillmekanikken virker å bryte med alt annet vi har sett i trilogien så langt, uten at det virker mindre interessant av den grunn. Japansk stemmeskuespill får vi også endelig tilgang til. Så spørs det hvor mange timer jeg ender opp med å fikle med kostymevalgene til Lightning (nettegneserien Little Gamers kalte i sin tid character customization for en heteroseksuell dødsfelle, og dette tror jeg kan bli spillet som for alvor bekrefter den regelen...)

Thief
Det er lite jeg verdsetter mer enn gode snikespill, og Thief-serien fortjener absolutt å bli nevnt i samme åndedrag som Deus Ex- og Metal Gear Solid-spillene (samt Dishonored). Det er hele ti år siden vi sist fikk et gjensyn med mestertyven Garrett, og bildene vi har sett så langt av Thief virker svært lovende.

Dragon Age: Inquisition
Som ung student var Dragon Age: Origins en dødsfelle. 50 timer som mye heller burde blitt brukt på eksamenslesning gikk tapt på eventyr i Thedas i rollen som en av de siste Grey Wardens i kampen mot mørkets krefter med allierte av høyst tvilsom karakter. Ettersom eksamen gikk svært godt tross alt og opplevelsen fremdeles kan fremkalle et smil om munnen, klager jeg ikke. Klage gjør jeg derimot hver bidige gang noen så vidt nevner Dragon Age II, et spill som fikk meg til å tvile sterkt på BioWares fremtid som leverandør av utsøkt spillunderholdning. Dragon Age: Inquisition blir derfor en avgjørende tittel for min del hva gjelder mitt syn på det canadiske selskapet. Jeg velger å være optimist, BioWare; ikke skuff meg!

Game of Thrones-spillet til Telltale Games
Lite er annonsert foreløpig. Men det er Game of Thrones, og det er studioet bak The Walking Dead og The Wolf Among Us. Kan det gå galt?

Yoshi's New Island
2013 var året som for alvor definerte 3DS som konsoll, og i min bok var 3DS den ultimate konsollen i året som gikk. Nå ser ikke 2014-lanseringskalenderen like intens og spennende ut foreløpig, men med titler som Yoshi's New Island er det slettes ingen grunn til å avskrive konsollen enda. Jeg mener, det er Yoshi og det er en oppfølger til en svært sjarmerende Super Nintendo-serie. Det er en viss fare for at smilet kan sitte løst når jeg kaster meg over dette spillet.

Watch Dogs
Det var selvfølgelig en skuffelse å lese at Ubisoft utsatte Watch Dogs fra 2013 til 2014, men dersom alternativet var et mindre ferdig spill er ventetiden verdt det. Tittelen ser ut til å kombinere spillmekanikker fra Ubisofts storserie Assassin's Creed med en spennende, høyteknologisk og moderne setting. Med en enorm åpen by å utforske med det som ser ut som minimale lastetider blir dette uten tvil et spill som vil markere sitt revir i mai.

Super Smash Bros. for Nintendo 3DS/Wii U
Jeg skrev innledningsvis at rekkefølgen på spillene i denne lista står i tilfeldig rekkefølge. Helt sant er det ikke, for det er ingen tvil om at tittelen jeg ser aller mest frem til i 2014 er det Nintendo som står for. Super Smash Bros.-serien har siden seriens begynnelse på N64 gitt meg og mange av vennene mine tusenvis av timer med moro - moro når man har trent for seg selv, men først og fremst moro når man har kjempet mot tre venner i samme rom som deg, som alle er like innbitte på å gi motstanderne juling med nettopp sin favorittfigur fra Nintendogalleriet. Serien har alltid fremstått som et festspill hvor Nintendos kjente og kjære figurer gjennom 30 år feires, og spillet er like mye en nostalgitrip som det er et slåssespill. Referansene, slåsskjempene, banene og ikke minst musikken i serien har alltid vært med på å streke under nettopp dette, og resultatet så langt har vært tre fabelaktige spill. Når vi denne gangen kan legge til HD-grafikk og nye figurer som Mega Man og Rosalina, er det absolutt ingen grunn til å tro at dette spillet vil skuffe. Super Smash Bros. er min klare #1 for 2014.

Ellers er det selvsagt også lov å håpe på det umulige og håpe at titler som Owlboy, Bravely Second, The Last Guardian og Half-Life 3 også lanseres i 2014. Tiden vil vise...

Jula 2013 er over, og vi er vel i gang med 2014. De fleste av oss har begynt igjen i jobb og skole, men jeg håper de fleste av dere har nytt noen gode fridager i mellomtiden.

Selv tilbrakte jeg årets jule- og nyttårsferie i Japan, hvor jeg tilbrakte to og en halv uker med alt det en ferie vanligvis innebærer: God mat, godt selskap, god litteratur og ikke minst gode spill.

Samtidig har man noen ekstra muligheter når man tilbringer en ferie i Japan. Man skal ikke lete lenge for å finne noen gode utsalgssteder for spill, både nye og gamle. Ettersom PS4 fremdeles har til gode å bli lansert i Sonys hjemland, var det først og fremst de gamle spillene som vekket min interesse på denne turen. Resultatet ble ikke rent så lite shopping, noe dere kan se her:

Jeg er ikke noen GTA-fan, jeg bryr meg generelt sett lite om skytespill, og skal jeg først spille flerspillerdeler av et spill foretrekker jeg å gjøre det med mine motstandere fysisk til stede i samme rom som jeg sitter i.

Med ovenfornevnte avklaringer på plass, er det på tide å se tilbake på et begivenhetsrikt spillår og trekke frem høydepunktene. Det er på tide for meg å få ned på papiret hvilke av årets spill som har tilbydt de beste opplevelsene, gitt de mest minneverdige opplevelsene og vært mest underholdende. Kort fortalt: Tiden er inne for å kåre mine topp ti favoritter fra spillåret 2013 (og er du ravende uenig, kan du alltids gå til redaksjonens toppliste og se hva vi har blitt enige om i fellesskap).

Er dere klare? Da tar vi det fra nr. 10 av:

10. Metal Gear Rising: Revengeance
Gutta og jentene i Platinum Games vet virkelig hva de holder på med. Hver tittel de presenterer serverer oss heseblesende action, utrolig tøffe bosskamper, stramt og velsittende kontrolloppsett og så herlig mye surrealisme at det blir harry på en festlig måte. Når Platinum Games så får prøve seg på Metal Gear-serien, er resultatet uventet underholdende. Innta rollen som Raiden og kast deg ut i dette adrenalinfylte, dritkule hack-and-slashspillet. Å være en robotninja har aldri vært så moro som i år. Dessuten var soundtracket til tider ekstremt rått og fengende. Anbefalt.

9. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch
Når filmstudioet Ghibli går sammen med spillutviklerne i Level-5, er resultatet nødt til å bli magisk. Det PS3-eksklusive JRPG-eventyret Ni no Kuni: Wrath of the White Witch skuffer da heller ikke. Historien om unggutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde morens sjel er rett og slett både magisk og uforglemmelig. Grafikken er som snytt ut av en Ghibli-film (kvalitet, med andre ord), spillmekanikken er lagt opp til at selv uerfarne spillere kan sette seg inn i RPG-mekanikkene, og sluttproduktet er rett og slett et kvalitetsprodukt på alle måter - akkurat slik man er blitt vant til når man tar opp et produkt fra ett av de involverte studioene. Ekstra pluss for at Ghiblis stamkomponist, Joe Hisaishi, står bak musikken. Ni no Kuni er et magisk rollespill ingen med en PS3 i hus bør gå glipp av.

8. Bravely Default
Vi var lenge spente på om også vi i vesten skulle få tilgang på dette lovende JRPG-eventyret til 3DS. Heldigvis hørte Square Enix på våre bønner, og godt var det. Bravely Default er et rollespill som plukker med seg så å si alt det som fungerte så bra med de gode, gamle rollespillene fra 80- og 90-tallet, legger til et ekstra element som skaper en utrolig kreativ strategisk dimensjon, og vips - man har et spill som langt på vei burde hatt Final Fantasy-navnet i seg, men som står mektig og støtt som en selvstendig tittel. Har du savnet rollespill tilsvarende de seks første Final Fantasy-spillene (og med en stemning som til en viss grad gir deg Final Fantasy IX-vibber), er dette noe for deg.

7. Rayman Legends
Rayman Legends var i utgangspunktet tenkt som et Wii U-eksklusivt spill, men naturlig nok har konsollens lave salgstall gjort utviklerne i Ubisoft urolige. Spillet ble derfor utsatt et halvt år og deretter lansert til samtlige plattformer som kan krype og gå. Sluttresultatet er det imidlertid ingenting å si noe på. Sjelden har det vært så moro å spille sammen med vennene dine i sofaen, og ikke minst må de fabelaktig festlige musikkbrettene som avslutter hver verden trekkes frem med smil om munnen. Får dere nok av all plattformmoroa (noe som er vanskelig å tenke seg), kan dere alltids ta et slag Kung Foot, årets kuleste minispill (til sammenligning kan VM og FIFA bare kan ta seg en bolle). Wii U-versjonen er fremdeles hakket bedre (man kan spille fem stykker, og den femte spilleren vil til gjengjeld være svært nyttig å ha med på laget), men alle konsolleiere på jakt etter solid flerspillermoro for liten og stor bør sikre seg denne kremtittelen.

6. Gone Home
Gone Home var den store overraskelsen i spillåret 2013 for min del. Et mystisk hus ute på den amerikanske landsbygda, en kryptisk beskjed fra lillesøsteren din på inngangsdøra og et tomt hjem i en regntung natt er det som møter deg i dette spillet. Gjennom de to neste timene skal du på kløktig vis finne ut hvor alle sammen har blitt av og hva som har skjedd. Gone Home viser hvor små og enkle grep som skal til for å gjøre spillnarrativ til et genialt og unikt fortellermedium. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne kreative indietittelen med det første, nei.

5. Super Mario 3D World
Lenge så det ut til at plattformkongen måtte se seg slått av en fransk konkurrent. Men luringen Mario fornekter seg aldri. I år har han troppet opp på Wii U med intet mindre enn tre følgesvenner på slep, og plattformspill har sjelden vært så underholdende som i Super Mario 3D World. Kreativt banedesign, rik variasjon, sylskarp presentasjon og ikke minst firespillermoro gjør dette til en definitiv must-have. En perfekt tittel for rørleggerspirer i alle aldre.

4. The Legend of Zelda: A Link Between Worlds
Zelda-spill slår sjelden feil. Når man på toppen av det hele svarer med å ta utgangspunkt i et av spillhistoriens beste spill, kan man ikke annet enn å fryde seg. Det vil si: hadde de laget en sjelløs oppfølger, hadde det vært grunn til å frykte. Heldigvis fornekter Nintendo seg ikke. Ikke bare har de laget en kvalitetstittel som står støtt på egne bein, men de har også våget å endre deler av den tradisjonelle Zelda-formelen. Gåtene er kreative, den åpne tilnærmingsformen er høyst velkommen, og ikke minst er den grafiske presentasjonen aldeles utsøkt. 60 fps i brilleløs 3D? Ja takk.

3. Fire Emblem: Awakening
For den langtlivede spillserien til Nintendo og Intelligent Systems var dette vinn eller forsvinn. Etter flere runder med sviktende salg var tanken å lage et siste og endelig Fire Emblem-spill. Kanskje dette medførte at utviklerne la sin sjel i spillet. Det kjennes i hvert fall slik, og resultatet er ikke bare ett av seriens beste spill på svært lenge (om ikke muligens noensinne), men også et av årets sterkeste titler totalt sett. 3DS har virkelig markert seg som en solid konsoll i år med mange sterke titler, og Fire Emblem: Awakening er den beste i klassen. For en som meg, som er lang og trofast fan av serien, var det rett og slett engasjerende å sitte og spille seg gjennom dette herlige strategiske eventyret, selv etter at hovedhistorien var avsluttet (Fire Emblem er sammen med Bravely Default og Project X Zone muligens det spillet jeg har brukt mest tid på i 2013). Og ut ifra spillets popularitet er det vel også lov å håpe at serien fortsetter å leve i noen år til?

2. BioShock Infinite
Det tok meg temmelig lang tid før jeg spilte BioShock. Faktisk gjorde jeg det så sent som i år. Hovedårsaken til dette var at jeg likte det jeg så da BioShock Infinite ble lansert. Og etter de 12-16 timene det tok meg å spille gjennom historien i himmelbyen Columbia kan jeg si at jeg ikke var særlig skuffet i etterkant. Å følge opp en av konsollgenerasjonens beste spill var uansett en temmelig vanskelig bragd, og selv om Infinite ikke overgikk 2007-tittelen var det likevel en høyst minneverdig opplevelse. Ikke minst er det Elizabeth som skal ha mye av æren for at spillet ble såpass emosjonelt engasjerende som det ble. Som eskorteoppdrag er hun aldri i veien, og hun viser at selv spillfigurer er figurer man kan bry seg oppriktig om. Et av årets mest minneverdige musikkøyeblikk fikk vi også gjennom spillet. Columbia-turen overbeviste meg.

1. The Last of Us
Det er så lite som skiller The Last of Us fra perfeksjonisme i min bok. For en som verdsetter en god kombinasjon av den sitrende følelsen man får av å snike seg rundt i snikespill, relasjonsfokus i mørke, tunge miljøer og gode historier sånn generelt, var The Last of Us nærmest et skreddersydd spill for meg. Den gripende begynnelsen. Den spennende utviklingen. Suget i magen hver gang man forsøker å snike seg forbi en zombie-som-ikke-er-en-zombie. Den såre musikken. Den absolutt perfekte slutten. Og, ikke minst: To høyst levende rollefigurer som man virkelig ikke klarer å slippe taket på. Naughty Dog har med The Last of Us lært seg å mestre PS3-maskinens kapasiteter fullt ut, og sluttresultatet er ikke bare årets spill, men også et spill som viser hva spill som medium er i stand til å presentere og prestere. Jeg har gjennom det siste halvåret anbefalt spillet til de fleste jeg kjenner som gidder å høre på, enten de er spillinteresserte eller ikke. Det kommer jeg nok til å fortsette med en god stund til.

Verdige kandidater som ikke nådde helt opp: Persona 4: Golden, Dragon's Crown, Tales of Xillia, The Wolf Among Us, Project X Zone, Pikmin 3, Luigi's Mansion 2, The Wonderful 101 og The Legend of Zelda: The Wind Waker HD (som i min bok er et 2002-spill og derfor ikke er regnet med på denne lista).

Spill fra 2013 jeg ennå ikke har prøvd og som sikkert kunne fått en plass på lista: The Stanley Parable, Papers, Please, Animal Crossing: New Leaf, Mario & Luigi: Dream Team og Brothers: A Tale of Two Sons.

Årets skuffelser: Beyond: Two Souls, Tomb Raider, Killer Is Dead og Batman: Arkham Asylum. Opphaussede spill som ikke levde opp til forventningene... nei, fysj!

I filmtrilogier er alltid film nummer 2 spesielt utsatt. Man står i fare for å bli skvist inne mellom den spennende starten og den klimatiske avslutningen.

Heldigvis pustet jeg trygt ut etter å ha sett den andre Hobbiten-filmen i går kveld. Ikke at jeg på noe tidspunkt var i særlig tvil. Peter Jackson har tross alt bevist tidligere at han kan sakene sine svært godt, og boka er heller ikke noe å kimse av. Nå kan det tross alt være at jeg som overbegeistret Tolkien-entusiast seg meg blind på verket, men det får heller være...

Faktum er at Hobbiten: Smaugs ødemark fungerer særdeles godt fra start til slutt. Hele filmen gjennom satt jeg og storkoste meg. Filmteknikken er utsøkt. Midgard er like vakkert som det alltid har vært. Lydbildet er storslått. Og ikke minst er historiefortellingen på sitt beste. Humor, spenning, eventyr... alt sitter. For ikke å snakke om det trollbindende stemmeskuespillarbeidet til Benedict Cumberbatch, selvfølgelig.

En av de største bekymringene rundt Hobbiten-trilogien har vært om det faktisk er nok materiale til å lage hele tre filmer av historien. Løsningen for Jackson har selvsagt vært å utbrodere historien en aldri så liten smule ekstra. Likevel føler jeg aldri at han tråkker altfor langt over streken. Det er godt mulig Tolkien selv ikke ville vært like overbegeister for alt sammen, men det er samtidig ingen store overtramp. De historiske utvidelsene virker ikke urimelige, og innenfor filmmediet fungerer de også svært godt.

Hobbiten: Smaugs ødemark tilbyr en god, underholdende og vakker eventyropplevelse på kino. Hva mer kan man ønske seg?