Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Star Wars Aftermath: Empire's End (bokanmeldelse)

Star Wars Aftermath: Empire's End (bokanmeldelse)

Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Så er den endelig kommet til veis ende, boktrilogien skrevet av Chuck Wendig satt i Star Wars-universet og som skulle gi oss et svar på hendelsesforløpet like etter Return of the Jedi og som skulle gi oss noen pekepinn på hendelsene som leder til The Force Awakens. Og jammen har det tatt sin tid. Faktisk har det tatt hele trilogien å komme i havn. Heldigvis har ikke ventetiden vært forgjeves, og nå som vi endelig får noen svar føles man at det har vært verdt det. Såvidt, i hvert fall.

Aftermath-trilogien til Wendig har hatt en gradvis utvikling. Vi har blitt kastet inn i galaksen langt, langt borte omtrentlig ett år etter ødeleggelsen av den andre Dødsstjernen, en altomveltende begivenhet som snudde maktbalansen i galaksen på hodet med Keiseren og Darth Vaders død. Imperiet er kraftig svekket, men det som er igjen av det har nektet å dø. Dermed har vi fått grunnlaget for en boktrilogi som har tatt oss med til planeter som Akiva, Chandrila, Kashyyyk, Coruscant og ikke minst Jakku.

Den første boka til Wendig var mildt sagt et skuffende innslag i serien. Her introduserte forfatteren oss for rollefigurene vi skulle følge i de to neste bøkene, men det blir enda mer tydelig når man leser andre bok i serien at den første Aftermath-boka (som bare heter Aftermath) egentlig ikke er nødvendig for helheten. Heldigvis bedret det seg med andre bok i serien, Life Debt, og tredje boka kommer også tålig greit ut av det hele.

I Aftermath-trilogien følger vi en bisarr gruppe med Imperie-jegere som arbeider for den nye Republikken med å jakte ned toppfolka i Imperiet: Du har Y-Wingpoliten Norra Wexley, hennes sønn Temmin og den modifiserte B1-droiden hans, Mister Bones (beste Star Wars-droide siden HK-47). Sammen med dusørjegeren Jas Emari og den sarkastiske og alkoholglade eks-offiseren fra Imperiet, Sinjir Rath Velus (som internett har rast over fordi han er en av de første homofile rollefigurene i Star Wars-universet), intensiverer gruppen jakten på Imperieadmiralen Rae Sloane i den tredje boka. Gruppas driv, interne samhold og integritet er imidlertid i ferd med å falle sammen etter begivenhetene i forrige bok, helt til de kommer over et tips om at Sloane befinner seg på den øde planeten Jakku.

Samtidig får vi et større innblikk i den interne maktkampen i toppen av Imperiehierarkiet, og denne gangen kommer den mystiske Gallius Rax mer frem fra kulissene. Vi får også endelig innblikk Imperiet og Rax' plan for veien videre, en kriseplan som skal vise seg å strekke seg helt tilbake til Palpatine. En kriseplan som skal vise seg å være ganske så radikalt annerledes og sjokkerende enn det en skulle forvente.

Wendig kommer tålig greit utav det med tredje og siste bok i trilogien, selv om den til syvende og sist kommer litt svakere ut enn forrige bok. Slaget om Jakku er spennende, Imperiets fremtidsplaner har absolutt sider ved seg en ikke skulle forvente, og det er mer enn nok personlige kamper å ta av her som kan engasjere. Vi får også endelig noen etterlengtede svar, slik som hva som egentlig hendte på Jakku før The Force Awakens, og ikke minst hvor man finner grunnlaget for The First Order.

Samtidig er det flere områder hvor boka kunne vært gjort bedre. Det politiske spillet i boka er ikke i nærheten så velskrevet som det kunne og burde ha vært, og en seksjon i boka hvor flere av heltene våre må begynne med politisk spionasje fremfor jakt på krigsforbrytere er i retrospekt ganske kjedelig. Rax er en spennende figur, men faller litt gjennom mot slutten av boka. Wendig blir heller ikke kvitt problemene sine fra tidligere bøker, og har en skrivestil som altfor ofte føles mer som fan fiction enn som etablert offisiell litteratur. Og har man fortsatt ikke vent seg til at Wendig skriver i presensform, vil ikke denne boka falle i smak under noen omstendigheter.

Wendigs bøker har også servert oss noen sidehistorier satt til forskjellige steder i universet. Ofte har disse lite eller ingenting med hovedhistorien å gjøre, og de kan føles som heller unødvendige innslag. I Life Debt fikk man derimot flere interessante og til dels morsomme historier, slik som et innslag fra Maz Kanatas slott eller rancor-passeren til Jabba, Malakili (her fikk vi også vite at rancoren i Return of the Jedi het Pateesa, sånn til orientering). Disse sidehistoriene dukker også opp i Empire's End, men utover en temmelig festlig sekvens med selveste Lando Calrissian er det ikke like mye moro å spore her. Sidehistoriene legger nok opp til noen større og mer omfattende fortellinger lenger frem i tid, men på nåværende tidspunkt føles de mer som sidefyll enn relevante for helheten.

Alt i alt gir Empire's End en grei avslutning på trilogien, som absolutt slutter bedre enn den begynte. Svakhetene er imidlertid tydelige, ikke minst i bokas midterste del, og sidehistoriene kunne med fordel vært bedre. Likevel har historien sine interessante sider, og kan være verdt å sjekke ut. Bare ikke forvent eksepsjonelt god litteratur.

Dødsstjerner: 3/5

Skulle du være interessert i andre bøker i den nye Star Wars-kanon, har jeg skrevet om de fleste av dem tidligere: Aftermath, Life Debt, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka og Catalyst.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Du kan drepe hesten din i Breath of the Wild

Du kan drepe hesten din i Breath of the Wild

Dette innlegget er kategorisert under: Zelda, Nintendo, Natur, Humor, Wii U, Switch

Spiller du The Legend of Zelda: Breath of the Wild for tiden? Gratulerer, da er du ikke alene! Selv storkoser jeg meg med spillet, og for min del er Zelda-lanseringen nøye planlagt. Jeg har faktisk tatt meg en ferieuke denne uka kun for å kose meg mest mulig med forrige ukes spillanseringer (jeg har også skaffet meg Horizon: Zero Dawn, men så langt har jeg faktisk ikke kommet).

Breath of the Wild er et Zelda-spill hvor du må tenke ganske nytt i forhold til tidligere i serien, fordi spillet selv tenker ganske nytt om mangt og mye. En av nyhetene som jeg har det moro med er hestene. I Breath of the Wild finner man villhester som går rundt og gresser, og klarer du å liste deg inn på en og roe den ned kan du temme den. Dermed har jeg fått en stall med hester, som alle av mangelen på fantasi heter "Hest" på ett eller annet språk.

Men du kan også miste hestene dine. Nærmere bestemt: Du kan ende opp med å ta livet av den hvis du ikke passer på. Det skjedde nemlig med meg. Eller, nærmere bestemt, med hesten min.

Det hele hendte på vei mot Akkala Tower, et av utkikkstårnene i spillet. På veien støter jeg på en stakkars i kamp mot noen Moblins, og heltemodig som jeg er galopperer jeg inn i kampen og hopper av hesten i fart. Det jeg ikke tenker på er at hesten stopper like ved kanten av en kollapset bro. Når kampen er slutt og jeg hopper på hesten igjen, går den selvfølgelig frem.

Det hele gikk som det gikk. Hest og rytter falt utfor broen. Rytteren overlevde. Hesten ble derimot liggende livløs i bunnen av kløften.

Rest in peace, Farasi, you were a good horse. Men nå ser jeg videre og fortsetter jakten etter Epona.


Har dere noen artige døds-historier fra Breath of the Wild, del dem gjerne her i kommentarfeltet.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Spillserier jeg savner: Del 2

Spillserier jeg savner: Del 2

Skrevet av Ingar Hauge den 15 februar 2017 klokken 12:36
Dette innlegget er kategorisert under: Retro, Spill, Spillhistorie, Spillserier jeg savner

I forrige blogg introduserte jeg serien "Spillserier jeg savner", hvor jeg tar opp spill eller spillserier som var store en gang i sin tid, men som av diverse årsaker ikke har fått noen nye spill i rekken de senere årene. Noen ganger kan dette skyldes at serien er avsluttet, andre ganger er den bare lagt på is, og noen ganger kan det være snakk om lisensbaserte spill som blir gitt ut mens lisensen fortsatt er brennende het (slik tilfellet var med Kampen om Midgard, det forrige spillet jeg snakket om).

Mens jeg de siste dagene har tenkt på hvilken serie eller hvilket spill jeg ville ta opp denne gangen, var jeg ute og gikk hjemover i Oslos gater søndag kveld (etter å ha sett Lego Batman-filmen, som jeg håper du har lest anmeldelsen vår av). Det er da jeg plutselig får en velkjent sang på øret der telefonen min spiller av tilfeldige sanger fra musikkbiblioteket mitt: Soviet March, også kjent som hovedtemaet fra spillet Command & Conquer: Red Alert 3.

"Der," tenkte jeg. "Der er neste spill og serie jeg vil snakke om."

I dag: Command & Conquer: Red Alert 3

På 90-tallet var det flere sanntidsstrategiserier man kunne velge og vrake i dersom man var PC-spiller. En av seriene som virkelig markerte seg var Command & Conquer-spillene. Selv hadde vi ingen PC å skryte av hjemme, men jeg husker fortsatt hvordan jeg stakk til noen av nabokameratene og tilbrakte timer med å se på dem spille spill jeg ikke hadde tilgang på (du vet, sånn vi kidsa gjorde før Twitch). Selvsagt fikk jeg prøve litt selv også, men det var vel så moro å se dem spille. Og en av spillseriene jeg husker spesielt godt var spin off-serien fra Command & Conquer, nemlig Red Alert.

Så kom år 2000, og vi fikk servert det så smått legendariske Red Alert 2. Ting ble skrudd opp til 11. Hell March 2 var den kuleste spillåten noen gang. Og den evige syklusen med kald krig, tidsreiser, klussing med historiske hendelser og en uventet eskalering av konflikten mellom USA og Sovjet fortsatte i kjent stil.

For puristene har kanskje hovedserien i Command & Conquer-spillene alltid vært å foretrekke. Personlig er det likevel noe med hele den smått tåpelige rammen rundt som gjør at Red Alert-spillene føles ekstra underholdende, en sillyness jeg føler virkelig kommer til uttrykk i Red Alert 3 fra 2009. Ikke minst sørget skuespillere som Tim Curry og J. K. Simmons for at Red Alert 3 blir en morsom og uforglemmelig opplevelse. Ingenting i Red Alert skal tas særlig seriøst, noe spill i denne sjangeren så altfor ofte mangler.

Red Alert-spillene lærte oss at krig er alvorlig, ja, men det kan også tjene som grunnlag for festlig underholdning hvis man bare gjør det riktig. Samtidig kan spill være både underholdende og utfordrende, for Red Alert 3 gir deg absolutt utfordringer for pengene. Dessuten er Hell March 3 en av de tøffeste spillåtene på denne planeten.

Det siste Red Alert-spillet ble utgitt i 2009. Det er åtte år siden. Tiden er inne for å gjenopplive litt god, gammeldags øst-vest-strategispilling med litt alterative tidslinjer og tidsreiser attåt.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Spillserier jeg savner: Del 1

Spillserier jeg savner: Del 1

Skrevet av Ingar Hauge den 1 februar 2017 klokken 10:51
Dette innlegget er kategorisert under: Tolkien, Retro, Spillserier jeg savner, Spill, Fantasy, LOTR

Noen spillserier lever i beste velgående år etter år og sørger stadig for å underholde oss. Andre spillserier varer nærmest i det uendelige, og eneste årsaken til at spill fortsatt gis ut i serien er en kombinasjon av at spillenes faktisk tjener gode penger og at ingen har samvittighet til å avlive dem.

Flere spillserier har derimot vandret til de evige jaktmarker opp gjennom årene og danser med Manitu, og flere av dem har fått sin velfortjente hvile. Dette til tross, noen ganger savner man gamle spillserier. Noen ganger handler det om ren og skjær nostalgi, andre ganger handler det derimot om hva utviklere kunne fått til med en slik serie i dag.

Med dette begynner jeg på det som kanskje blir en bloggserie: Spillserier jeg savner.

I dag: The Lord of the Rings: The Battle for Middle-earth.

Tilfeldigvis kom jeg i snakk om denne spillserien med en venn, ettersom han endelig har fått seg en ordentlig spill-PC og satt seg ned med Middle-earth: Shadow of Mordor. Praten om Tolkiens forfatterskap, filmene basert på bøkene og ikke minst spillene basert på filmene kom i gang, og ikke overraskende kom vi da inn på stategispillserien The Battle for Midde-earth (eller Kampen om Midgard som serien heter på norsk).

Tolkiens verden er som skapt for sanntidsstrategispill av denne sorten. Man har forskjellige raser og fraksjoner, og konfliktene som oppstår i Midgard er ikke akkurat få. Dermed var det slettes ikke overraskende at EA Games ga ut et strategispill med nettopp dette premisset den gangen LotR-feberen herjet som verst. For sin tid var det dessuten snakk om et meget godt stykke håndverk. Detaljnivået var høyt, skuespillerne lånte stemmene sine til spillet helter, og ikke minst kunne slagene være meget utfordrende.

Det er ofte snakk om at lisensbaserte spill ikke akkurat er verdens beste, men når det gjaldt de to The Battle for Middle-earth-spillene var lisensen heller med på å gjøre sluttproduktet bedre.

Dessverre ble det bare to spill i serien, og på nåværende tidspunkt er ingen av dem tilgjengelige digitalt. En skulle tro at EA ville gi ut spillene på Origin til dagens digitale publikum, men den gang ei.

I går kveld, mens kona og jeg så The Fellowship of the Ring og den gode LotR-følelsen våknet opp i meg, slo tanken meg igjen: Jeg savner faktisk The Battle for Middle-earth. Det kunne vært spennende å se hva EA kunne gjort med denne serien med dagens teknologi, og 2016 viste oss at strategispill på PC er langt ifra en død sjanger.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Spillåret 2017: Ti spill å se frem til

Spillåret 2017: Ti spill å se frem til

Dette innlegget er kategorisert under: Spill, Lister, Zelda, Danganronpa, JRPG, Nintendo

Ikke før er vi ferdige med 2016, før 2017 banker på i full vigør og gjør alt det kan for å få oppmerksomheten vår. For oss spillinteresserte var 2016 er innholdsrikt og spennende år, men det er ingenting som tyder på at 2017 blir noe dårligere.

Etter å ha sett tilbake på spillåret 2016, tenkte jeg denne gangen å se fremover. Å skulle plukke ut de ti spillene jeg gleder meg mest til i 2017 er som vanlig utfordrende. Ikke bare er det en sjanse for at jeg overser noen spill, men det er dessuten ingen garanti for at alle kommer ut i 2017.

Med dette i bakhodet har jeg forsøkt å sortere ut de ti spillene jeg ser mest frem til (jeg har for ordens skyld ikke tatt med nyversjoner av gamle spill). Ikke overraskende er det japanske spill som dominerer listen.


10. Dragon Quest XI (Switch, 3DS, PS4)
Det har tatt sin tid, men det siste året har jeg blitt noe bitt av Dragon Quest-basillen. Den tradisjonelle rollespillserien har kanskje aldri vært den mest populære her til lands, men i Japan er dette serien som overgår Square Enix' andre store rollespillserie, Final Fantasy, i popularitet. Med den karakteristiske stilarten til Dragon Ball-pappa Akira Toriyama, søte og skumle monstre, tradisjonelle rollespillelementer og en litt useriøs tone gjennom hele historien er det forståelig at dette er noe som faller i smak hos mange. De siste ukene har stadig flere videoklipp dukket opp fra det kommende Dragon Quest XI, og det er ikke annet å si enn at dette ser lekkert ut.


9. South Park: The Fractured but Whole (PC, PS4, XBO)
Hvem skulle tro at et spill satt til South Park-settingen skulle bli morsomt? Vel, de fleste av oss, og vi fikk rett. South Park: The Stick of Truth var et herlig og festlig spill som i kjent stil gjorde narr av alt og alle, og satte deg i sentrum for det hele. Spillet fungerte samtidig mer eller mindre som en hyllest til alle de beste øyeblikkene i seriens historie. I 2017 får vi endelig oppfølgeren, og denne gangen er det superhelter som står i fokus. Så spørs det hva man velger, da: Team The Coon eller Team Mysterion. Morsomt blir det nok uansett.


8. Ni no Kuni II (PS4)
Som stor fan av studio Ghibli-filmer var Ni no Kuni et ikke mindre enn magisk eventyr. Grafikken var som snytt ut av filmene, historien vakker, rollefigurene interessante og musikken fra Joe Hisaishi akkurat så vakker som man forventer. Det er ingen grunn til å tro at Level-5 vil gjøre en dårligere jobb med Ni no Kuni 2, ikke minst med tanke på at de denne gangen har maskinkraften til PS4 til disposisjon.


7. Yooka-Laylee (Switch, PS4, XBO, PC)
Et nytt eventyrspill fra gjengen som i sin tid ga oss klassikerne Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, sa du? You had me at Banjo! Dette virker til å bli en av de artigste nye IP-ene i 2017, og ikke minst ser det ut til å by på mye av den samme moroa som eventyrspillene fra 90-tallet. Komponist Grant Kirkhope har de jammen meg også fått med seg. Joda, jeg er klar for et nytt fargerikt og sprøtt eventyr med et radar-par av noen rollefigurer. Dessuten får vi en gjesteopptreden av selveste Shovel Knight i spillet.


6. Valkyria Revolution (PS4, PSV, XBO)
Få spill har fenget meg like mye i forrige konsollgenerasjon som Valkyria Chronicles til PS3, som i ettertid også har fått PC og PS4-versjoner. Taktiske rollespill har alltid fascinert meg, og med Valkyria Chronicles var følelsen på mange måter at sjangeren ble oppfrisket og innovert. Oppfølgeren til PSP var så-som-så, mens Valkyria Chronicles 3, også til PSP, var steinbra (dette kom imidlertid aldri ut utenfor Japan). Når serien nå tar oss med til en ny konsoll, ny tidsepoke og nye rollefigurer, er jeg mer enn klar for å se hva slags utfordringer som står i kø på slagmarken denne gangen. Jeg har forhåpninger om at dette blir morsomt, spennende og ikke minst vanskelig som fy.


5. Danganronpa V3: Killing Harmony (PS4, PSV)
The wait has been un-bear-able. Puhuhuhuhu.

Jeg elsker spill med en god historie, og Danganronpa-spillene har gitt meg noen av de beste spillhistoriene de senere årene. Det psykologiske spillet hvor unge mennesker blir sperret inne, drept og deretter må begynne å finne ut hvem av dem som har begått mordet er intet mindre enn eksepsjonell krim. Dessuten elsker jeg å hate Monokuma, den monokrome robot-teddybjørnen som drar i trådene for det hele. Det blir spennende å se om vi får vite noe mer om settingen og verdenen spillene foregår i med det tredje spillet. Jeg er uansett klar for anime-troper som må anklage hverandre for mord. For å si som Monokuma: Waku-waku, doki-doki!


4. Gravity Rush 2 (PS4)
Dette spillet behøver vi faktisk ikke vente så lenge på, ettersom det kommer ut allerede 20. januar. Gravity Rush var ganske lenge en av de få gode grunnene til å skaffe seg en Playstation Vita. I fjor ble spillet konvertert til PS4, så der forsvant den unnskyldningen. Med oppfølgeren håper jeg på enda mer lek med tyngdekraften i lekre visuelle miljøer basert på franske tegneserier. Svevende byer, flyvende superheltjenter og skyggeskapninger som skal jules opp - what's not to like?


3. Horizon: Zero Dawn (PS4)
Sannsynligvis årets mest spennende nye IP. Gjengen i Guerilla Games har lenge brukt tiden sin på å lage Killzone-spillene, skytespill med lekkert utseende men som likevel ikke har klart å trigge interessen min. Denne gangen får vi derimot leke oss i en post-apokalyptisk verden med robotdinosaurer, hvor vi dessuten får spille som Ygritte fra Game of Thrones (vel, ikke helt, men Aloy skal visstnok være inspirert av Ygritte). Det hele virker å bli et spill i en stor, åpen verden med lekker grafikk og spektakulære kamper. Nevnte jeg forresten robotdinosaurer? Spillet har nemlig robotdinosaurer.


2. Mass Effect: Andromeda (PC, PS4, XBO)
Tenke seg til, idet jeg skriver om dette spillet tikker nyheten inn: Mass Effect: Andromeda lanseres 21. mars 2017. Dermed er det klart for et spennende gjensyn med en av tidenes beste science fiction-serier på spillfronten. Greit nok, Mass Effect 3 sluttet på elendig vis, og BioWare har ikke helt vært i storform de siste fire-fem årene, men det er likevel god grunn til å håpe at dette spillet vil gi oss en ekspedisjon av det sjeldne og eksepsjonelle slaget. Med en helt ny galakse å utforske, nye rollefigurer og ikke minst BioWares første spill som helt og holdent utvikles for dagens konsollgenerasjon, er det håp om at dette kan bli minst like bra som tidligere spill i serien.


1. The Legend of Zelda: Breath of the Wild (Wii U, Switch)
Det begynner å bli en del år siden dette spillet først dukket opp på mine lister over spill jeg ser frem til, og en stund var det nesten slik at en begynte å lure på om dette kom til å bli det neste The Last Guardian hva gjaldt ventetid. Denne gangen er det derimot sikkert. Vi får The Legend of Zelda: Breath of the Wild i år, og vi får det til både Wii U og Switch. Og for et eventyr det virker å bli. Et stort, åpent Zelda-spill, med Ghibli-inspirert visuell stil og et tilsynelatende post-apokalyptisk landskap på linje med det aller første Zelda-spillet fra 1986. Mulighetene virker å være mange, men en ting er i hvert fall sikkert: Zelda-spill har sjeldent skuffet, og det er lite som tyder på at dette kommer til å feile totalt. Jeg er mer klar enn på lenge for et nytt eventyr i Hyrule, enten det blir på Wii U eller Switch.


Andre spill å rette oppmerksomheten mot i 2017 (hvis de kommer ut), men som ikke nådde helt opp på listen: Nier: Automata, Persona 5, Tales of Berseria, Detroit: Become Human, Spider-Man, Hellblade, Nioh, Beyond Good and Evil 2, Scalebound. Yakuza 0, For Honor, Star Wars: Battlefront II

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus