Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Luigi's Mansion ... på arkade?

Skrevet av Ingar Hauge den 22 september 2017 klokken 13:37
Dette innlegget er kategorisert under: Nintendo, Spill, Hverdag

Å dra på seminar med jobben er jo noe som må til av og til i yrkeslivet, og selv om det krever litt ekstra krefter av en introvert mann som jeg er går det som regel bra (det er jo stort sett hyggelig folk man møter på seminar). Når årets seminar ble lagt til Kiel-fergen (av alle steder) tipper jeg det var mange som anså dette som en gyllen mulighet for litt tax-freehandel og casinospilling.

Meg? Siden jeg verken røyker eller drikker er tax-free uinteressant, og hva gambling angår kan jeg altfor mye statistikk til å innbille meg at det er en god idé å satse penger på den slags. Ta med i beregningen at slike ferjer spyr ut CO2, så blir miljøidealisten i meg ytterligere skeptisk til en slik heisatur (eller harrytur som det egentlig heter).

Overraskelsen var derfor stor da jeg fant noe om bort på båten jeg faktisk kunne ha det moro med når konferansemøtene var ferdige. At båten hadde en arkade hadde jeg søkt meg frem til på forhånd. Arkadens innhold var derimot langt mer overraskende.

Bilspill og motorsykkelspill er man stort sett vant til å se på arkader. Overraskelsen var derimot langt større over å finne to ting: Star Wars Battle Pod, som jeg har hatt det veldig moro med tidligere på Japan-turer og lignende, og Luigi's Mansion Arcade, som jeg aldri hadde hørt om engang tidligere.

Kort fortalt er Luigi's Mansion Arcade en on-rail shooter hvor du ikke styrer selv hvor du går, men hvor du må sikte og skyte på fiendene som kommer mot deg. I ekte Luigi's Mansion-stil er du derimot ikke utstyrt med en pistol eller et gevær, men den gamle og trofaste spøkelsesstøvsugeren Poltergust 5000 og en lommelykt. Man kan ikke annet enn å dra på smilebåndet når man ser støvsugeren ligge der og vente på deg idet du trer inn i arkadeboksen.

Så mens alle de andre godt voksne menneskene dro for å handle sprit eller spille bort pengene på casinoet, satt en godt voksen mann på nesten tredve med et enormt Peter Pan-kompleks og koste seg med å støvsuge spøkelser. Per definisjon spilte jeg jo bort pengene mine jeg også, men pytt sann. Moro var det lell!

Luigi's Mansion ... på arkade?

Facebook
TwitterReddit
Star Wars Battlefront: Twilight Company (bokanmeldelse)

Star Wars Battlefront: Twilight Company (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 7 september 2017 klokken 09:36
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Som regel når man besøker Star Wars-universet (eller galaksen langt, langt borte, om du vil) følger vi et sett med helter eller skurker. Uavhengig av hvilken side vi følger i den aktuelle historien, er det som regel noen av toppene for den ene siden vi følger direkte eller møter indirekte. De fleste historiene hvor man følger opprørerne bringer nesten alltid inn noen av hovedpersonene fra filmene, enten som hovedpersoner eller sentrale birollefigurer, og følger man en historie knyttet til imperiet er det ikke rent sjelden historien kobles tett opp til keiseren, Darth Vader, Tarkin eller noen av de andre toppene i imperiet.

Nettopp derfor er det så befriende hver gang man får en historie knyttet til Star Wars hvor man ikke følger denne oppskriften, men i stedet får se noe av den galakseomspennende krigen (evt. krigene) fra fotfolkets perspektiv. I 2005 fikk vi se dette i spillform takket være Republic Commando, et brilliant spill hvor man styrte en spesialenhet med klonetropper. Men selv Republic Commando ga deg inntrykket av å være en elite blant vanlige dødelige, og nettopp derfor er det Star Wars-boka Battlefront: Twilight Company skiller seg ekstra ut. Og det er altså en bok hvor tittelen er basert på et dataspill uten en historiemodus og hvor boka ikke har noe med selve spillet å gjøre, altså.

Battlefront: Twilight Company gir oss et sjeldent innblikk i fotsoldatens perspektiv i den store krigen mellom opprørsalliansen og imperiet i tiden etter at Dødsstjernen blir sprengt i fillebiter. Som bokas tittel indikerer følger vi Twilight Company, som enkelt og greit består av helt vanlige soldater som kjemper opprørsalliansens sak på bakgrunn av en million personlige årsaker og motiver. Her er ingen jedi-riddere eller lyssabelsvingende helter, Kraften er en mystisk levning fra gamle dager som de fleste av soldatene ikke vier særlig oppmerksomhet, og det eneste som hindrer deg fra den sikre død på slagmarken er dine evner som soldat, lagkameratene dine og en aldri så liten porsjon med flaks. De store navnene og heltene som vi har lært oss å kjenne gjennom 40 år med Star Wars dukker aldri opp, for hvorfor i all verden skulle de sitte og henge med helt vanlige fotsoldater? Han Solo dukker bare opp i en enkel liten scene uten å bli navngitt, og selv den mørke og dystre Darth Vader er knapt nok innom boken.

Hva sitter vi så igjen med når man tar bort Kraften, lyssabler og familiekonflikter fra Star Wars? Vel, krig satt i en galakse med teknologi som overgår vår egen, og krig er ikke akkurat hyggelig lesning. Kriger utkjempes som kjent ikke av seg selv, og det er her Twilight Company kommer inn i bildet. De er verken de smarteste, viktigste eller dydigste soldatene i alliansen, men i likhet med Bridgeburners i Malazan-serien er de førstemann inn og sistemann ut på slagmarken der de trengs. Midt iblant Twilight Company følger vi Namir, en soldat fra en primitiv verden som gjør det han kan for å se medsoldatene sine komme helskinnet gjennom konflikten.

Før jeg satte meg ned med boken var jeg meget skeptisk til hvorvidt det i det hele tatt var mulig å skrive en bok basert på et spill som ikke har en egen dedikert historiemodus. Skepsisen kan heldigvis legges til side. Alexander Freed har kanskje ikke skrevet noen bøker før denne, men med Battlefront: Twilight Company gjør han unektelig en solid debut som gjør at jeg håper han vender tilbake til skrivebordet i fremtiden. Boken har en detaljert fortellerteknikk som samtidig aldri blir for svulstig, og som alt i alt passer godt inn i universet.

Om boken skal trekkes for noe må det være at den siste tredjedelen av boken makter å engasjere like mye som resten, til tross for at det er her konfliktnivået eskalerer. Det hadde også vært rom for enda større innsikt i enkeltsoldatenes psyke og opplevelse av slagmarkens gru, selv om vi får et visst innblikk i dette gjennom bokens gang.

Star Wars Battlefront: Twilight Company er ikke en bok jeg hadde store forventninger til da jeg plukket den opp. Noen ganger er det en god ting, for da blir man desto mer overrasket.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills og Rebel Rising.

Facebook
TwitterReddit
Sommer, sol og Sunshine

Sommer, sol og Sunshine

Dette innlegget er kategorisert under: Retro, Nintendo, Gamecube, Spillhistorie

Juli måned er heldigvis en tilbakelent måned for de fleste av oss, gjerne på flere områder. I spillbransjen er det ofte stille og rolig, ikke minst hvis man sammenligner med rushet av nyheter som strømmer over oss under E3-messen i juni. De store nyhetene uteblir som regel, og med Steam-salg i slutten av juni får man en fin anledning til å hente seg inn på stortitler man ennå ikke har spilt de siste månedene. Kombinerer man dette med ferie eller noen roligere uker på jobben (jeg faller nok inn under sistnevnte kategori i år), så ligger mye til rette for gode spilløkter i juli når sola svikter.

Som jeg pleier å si: Det finnes ikke dårlig vær, det finnes bare dårlige spill (og dårlig internettforbindelse).

De siste ukene har jeg benyttet anledningen til å ta igjen litt av det tapte. Foruten nye titler som Hey! Pikmin og Splatoon 2 har jeg benyttet anledningen til å legge inn noen solide timer i spill som Prey, Persona 5 og Resident Evil 7: Biohazard. Planer om å spille What Remains of Edith Finch har så langt bare blitt med planen, men det er fortsatt litt igjen av sommeren.

Sommeren er derimot også en fin anledning til å plukke opp gamle klassikere på retro-fronten, gjerne klassikere man ikke har spilt gjennom før. Og siden det er sommer og sol, tenkte jeg en gammel Nintendo-klassiker med sommer og sol ville passe godt. Jeg snakker selvfølgelig om Gamecube-spillet Super Mario Sunshine fra 2003.

Av en eller annen merkelig grunn kjøpte jeg aldri Super Mario Sunshine back in the day, selv om Gamecuben ble flittig brukt i tenårene. Jeg prøvde selvfølgelig spillet, men det ble aldri et kjøp. Mangel på penger, tid eller interesse? Jeg vet ikke. Uansett er det aldri for sent å friske opp gamle klassikere, og nå som Project Halo (hvor jeg spilte gjennom samtlige Halo-spill med en kompis) har kommet til veis ende var det på tide med et nytt prosjekt.

Så der sitter jeg altså, sommeren 2017, og plukker opp den ene Shine Sprite etter den andre på Isle Delfino. Noen år for sent ute, kan man si, men moro er det lell. Spillet har tross alt holdt seg overraskende godt, og det er noe forfriskende å vaske bort den fæle malingen som plager øya (paradoksalt nok dekker jeg landskap med maling i Splatoon 2, mens jeg i Sunshine fjerner maling). Dessuten er det godt med noe mer lystig og sommerlig etter Prey og Resident Evil 7.

Hva har dere spilt i sommer? Tell me!

Facebook
TwitterReddit
Star Wars: Rebel Rising (bokanmeldelse)

Star Wars: Rebel Rising (bokanmeldelse)

Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

I min lille tankemyldring rundt Star Wars-boka Guardians of the Whills nevnte jeg innledningsvis at boka ble lansert samtidig med en annen Star Wars-bok den 3. mai. Fellesnevneren for begge bøkene er at de ser nærmere på bakgrunnshistorien til rollefigurer introdusert i Rogue One. Der Guardians of the Whills forteller historien om radarparet Chirrut Îmwe og Baze Malbut over en ganske kort fortelling, er Rebel Rising en noe lenger fortelling om den mest sentrale rollefiguren i Rogue One: Jyn Erso.

I likhet med Guardians of the Whills er Rebel Rising en relativt lettlest bok, skjønt ikke like kjapp og lett i tonen som førstnevnte. Rebel Rising faller inn under young adult-kategorien, og har dermed visse likhetstrekk med Star Wars-boka Lost Stars. Det er slettes ingen dårlig sammenligning, ettersom Lost Stars lett er blant de beste bøkene i den nye Star Wars-kanon.

I filmen Rogue One får vi se to epoker av Jyns liv: Vi får se henne som åtteåring idet moren blir drept og faren blir ført bort av Dødsstjerne-prosjektleder Orson Krennic, hvor Jyn gjemmer seg og senere blir hentet av geriljaleder Saw Gerrera. Deretter får vi se Jyn hele tretten år senere, hvor hun blir fridd fra fangenskap i en Imperie-arbeidsleir og blir involvert i oppdraget om å stjele Dødsstjerne-planene fra Imperiet. Hva som derimot hendte i løpet av disse tretten årene fra Saw finner Jyn til hun blir reddet fra arbeidsleiren har vi derimot ikke hatt noen kunnskaper om, annet enn at Jyn og Saw på et eller annet tidspunkt havnet hver for seg. Det er denne historien som nå blir kartlagt i Rebel Rising, og boka bør dermed være et velkomment innslag for dem som ønsker mer informasjon om Jyn og hennes historie.

Mye skjer i en persons liv i løpet av tretten år, og enda mer når det er snakk om personens formative år i form av de siste barndomsårene og tenårene. Når man på toppen av det hele innleder disse tretten årene med at man blir foreldreløs og blir adoptert av en paranoid geriljaleder som ikke skyr noen midler i kampen mot dem han hater, sier det seg selv at man blir bærende på mye bagasje etter hvert.

Alle disse faktorene til tross er det en relativt oppegående Jyn vi blir kjent med Rogue One, og Rebel Rising viser noe av bakgrunnen for hennes resolutte vilje og store viljestyrke. Med et godt utgangspunkt fra sine foreldre lærer Jyn å ta vare på seg selv under Saws oppsyn, som overraskende nok viser seg å ta godt nok vare på henne selv om han åpent sier til Jyn i starten at han ikke aner hva han skal gjøre med henne. Med Saws voksende paranoia og et stadig sterkere Imperium blir avstanden mellom Jyn og Saw imidlertid voksende, og Saws metoder sitter langt inne for en ung tenåringsjente.

Det er en turbulent reise Jyn går gjennom i løpet av disse årene, og den emosjonelle bagasjen hun sitter igjen med på slutten er langt større enn en person på hennes alder burde oppleve. Det er en spennende fortelling som tar oss med gjennom noen små glimt av håp, men dessverre også mange nederlag, sorger og håpløse situasjoner. Å lese hvordan Jyn til tross for alt dette likevel makter å bevare en side ved seg som i Rogue One kan vekke håp hos andre er en historie som lett kan anbefales.

Om boka skal sies å ha noen svakheter, er det at boka med jevne mellomrom kan hoppe noen år mellom begivenhetene, år som garantert kan dekkes gjennom senere fortellinger. De store overraskelsene uteblir også, og boka får dermed aldri noen aha-øyeblikk.

Småplukk til tross er dette en Star Wars-bok som er lett fordøyelig, og for dem som vil vite mer om Jyn Ersos historie er Rebel Rising minst like sentral som fjorårets bok Catalyst. Forskjellen er at denne boka ikke konsentrerer seg om Erso-familien i sin helhet, men snarere ett enkelt individ.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn og Guardians of the Whills.

Facebook
TwitterReddit
Star Wars: Guardians of the Whills (bokanmeldelse)

Star Wars: Guardians of the Whills (bokanmeldelse)

Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

3. mai fikk vi lansert ikke bare én, men to nye Star Wars-bøker. Ekstra interessant blir det at begge bøkene konsentrerer seg om rollefigurer fra den nyeste Star Wars-filmen, Rogue One. Samtlige av filmens hovedpersoner var nye og unike for filmen, og en to timers film kan bare fortelle meg så mye om den enkelte rollefigurens bakgrunn, personlighet og historie. Dermed er to bøker konsentrert om Rogue One-rollefigurene noe jeg lett kan ønske velkommen.

Star Wars: Rebel Rising konsentrerer seg om historien til Jyn Erso, hovedpersonen i Rogue One. Den andre boka, Guardians of the Whills, fokuserer derimot på to andre rollefigurer fra filmen, og enkelte sjeler vil kanskje også si de er blant de bedre rollefigurene i filmen (kun forbigått av K-2SO, selvfølgelig). Boka handler med andre ord om krigervennene Chirrut Îmwe og Baze Malbus på planeten Jedha.

Guardians of the Whills er en interessant bok, og det skyldes flere årsaker. For det første er den temmelig kort, bare på skarve 240 sider. Boka virker dessuten å være rettet mot et allsidig publikum, gjerne av den yngre garde, og føler derfor nokså lettlest. Derimot viser det seg raskt at dette slettes ikke er noe negativt, og at en lettlest historie passer egentlig helt perfekt for den vennskapelige men samtidig eglende tonen mellom Chirrut og Baze.

For det andre er Guardians of the Whills en bok som gir oss et dypere innblikk i hvordan religiøsitet knyttet til Kraften utarter seg i galaksen langt, langt borte. Vi kjenner etter hvert til mye av filosofien som ligger bak både jedi- og sith-teologien, men hvermannsens forhold til Kraften og dens vesen har derimot vært et mer uutforsket terreng. I denne boka får vi derimot stifte et lite men nærmere bekjentskap med den religiøse aktiviteten på Jedha. Det meste av religiøs aktivitet knyttet til Kraften er forbudt under Imperiets styre, men vi får likevel et lite glimt i hva som har vært og hva pilgrimmer til Jedha har lært og vært opptatt av.

For det tredje får vi stifte et nærmere bekjentskap med Chirrut og Baze, og hva som holder dem igjen på planeten Jedha når Whills-ordenen er blitt forbudt. Vi får noen fine, korte og presise innblikk i begges tanker og motiver, og selv om boka inneholder flere triste partier er det ikke mangel på gode, lune og spøkefulle samtaler mellom de to, hvor Chirrut som regel er den som viser seg fra sin skøyeraktige side. Boka bekrefter dessuten en gang for alle at Chirrut ikke kan bruke Kraften, dyktig til å kjempe som han er til tross, så da kan den diskusjonen endelig legges død.

Star Wars: Guardians of the Whills er med andre ord en kortlest, enkel og grei historie om to rustne herrer på en støvete planet. Selv om noe større kreativitet på enkelte områder kunne løftet boka enda litt mer, er den mer enn god nok for sitt formål. Av og til er korte og presise fortellinger akkurat det vi trenger.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst og Thrawn. Neste bok ut er Rebel Rising.

Facebook
TwitterReddit
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.