Ok, er det bare meg, eller blir morsome cheats sjeldnere og sjeldnere?

Jeg satt på Gamerankings.com her en dag og så på WipEout 2097 (et romskip-racing-spill) og kom til å støte på cheatsene til spillet. Bl.a. var der cheats for åpne opp for:
- machine gun
- secret team
- Race as animal Crafts

Dette var bare noen av dem, og det slår meg... Cheats var morsomere før. Trykk på pause og hold inne L1 + R1, press runding, firkant, kryss bla bla bla... Hvor ble det av dette konseptet? I dag føler jeg at de eneste cheatsene som er å oppdrive (bare det å oppdrive cheats til nyere spill er nesten en bragd) er slike som:

- Infinite life
- Unlimited energy
- Every hit = Critical hit
- Unlock everything
- Game 100% completed (saves wear on your controller)
- Raise all stats to 4 x 10^200 instantly
- Autopilot through game
(ok, litt satt på spissen her på slutten, men...)

Det er bare feige cheats igjen! Ingen hemmelige baner, ekstra karakterer eller skins, ikke hidden game-modes eller... gravity flipped 90 degrees, all pedestrians becomes chefs eller noe annet morsomt og underholdende, slik det var før. I de første Spyro-spillene kunne man skifte farge på Spyro, og i Test Drive 5 kunne man unlocke en bane der man "ble om til lekebiler" og kjørte blant store melkpakker og pappesker, bare for å komme med et par små eksempler.

I Spider-man: The Movie var det DRIT-mange morsome cheats. Play as Matrix-spidey, matrix-looking attacks, play as Green Goblin (riktignok en bonus etter å ha rundet spillet, men uansett), og mange andre morsome features. I Spider-man 2? ÉN cheat! Game 40% completed (altså spillet er rundet for deg).

Jeg føler det som om at i dag er det bare disse dønn seriøse, dritkjipe og feige cheatsene igjen, hvis de i det hele tatt er der! Noen som er enige? Er det bare jeg som savner det gamle "hold inne L1+R1"-konseptet

Av de utallige dørene på veggen, velger jeg å åpne døra merket "www.gamereactor.no". Like innenfor døra henger det en stor reklameplakat. Jeg åpner neste dør, og kommer inn i entreen. Her slår nyheter, reklame og flomlys mot meg. Rommet er stort, høyt, hvitt og med glass og stål i detaljene. Jeg ser for meg at her inne kan man høre stemmer fra et høytaleranlegg, men kvaliteten på lyden, og resonansen i det store, modernistiske rommet gjør det umilig å høre hva som blir sagt. Kanskje enkelte ord kan skilles fra hverandre, men ikke på langt nær så mange at det gir noen mening, men det gjør ingenting, siden lyden faktisk ikke er her, men bare innbilning. Jeg går forbi reklameskiltene, plakatveggene, lysene og stemmene som ikke er der, og inn i en av mange korridorer. Stemmene blir gradvis borte jo lengre unna entreen jeg kommer, og erstattes av lyden av et klimaanlegg. Jeg går inn døren merket "Joelspeanuts", mitt eget rom i dette enorme bygget. Her inne er det et skrivebord med store papirhauger og skrivesaker på. Et fryktleig rot. Det er ikke så lyst her inne. På gulvet er det et vegg-til-vegg-teppe som demper lyden av skrittene ens, en full papirkurv, en gammel kontorstol og to papirholdere: Én merket "INN", den andre merket "UT". Jeg sjekker innholdet i "INN". Ingenting nytt. Jeg lytter til stillheten, og merker at det ikke er noen stillhet her. Luft i bevegelse høres her inne også. Klimanlegget... Jeg står en stund og stirrer på den brun-hvite tapeten på veggen og lurer på hva jeg skal gjøre. Statisk person. Monoton viftedur. Jeg beveger meg ut av det lille rommet, og ut i korridiren igjen. Jeg går og går. Skrittene blir dempet og høres knapt mot løperen som ligger på gulvet. Duren av en vifte. Jeg går videre. Inn en dør, ned en trapp. Sementsgulv, rør og radiatorer. Inn en dør. Et lite kontor, med informasjon om det gamle spillet Spyro the Dragon til PS1. Jeg tar et ark som ligger på skrivebordet og en blyant som også ligger på skrivebordet og skriver et lite notat som jeg legger i dette rommets "INN"-boks. Jeg tar ned et fotoalbum fra en hylle fra oppunder taket og ser gjennom den. Bilder fra spillet. Jeg blar og blar; ser på bildene; fører fingrene over plastiken som bildene ligger i. Dur fra en sentralfyr som jobber for å varme opp bygget høres. Jeg setter tilbake albumet, og går ut og opp i korridoren igjen. Jeg går videre. Viftedur. Stillhet. Jeg går inn en dør merket "TRAPP". Jeg går opp et nivå. Lite lys. Skrittene lyder matalliske mot trappetrinnene. Jeg ender opp inne i en ny korridor. Hvitt, men ikke skarpt. Jeg går inn en dør merket PS3. En ny korridor. Stillhet. Forskjellige fora har seter bak alle dørene i denne korridoren. Ingen viftedur. Jeg stikker hodet inn i forskjellige dører. Det er ganske dødt og stille overalt. Nesten. Enkelte steder står en person og noterer noe på et ark som han legger oppi en "INN"-boks. Enkelte steder sitter flere personer rundt et konferansebord og diskuterer. Valnøtt. Lysekroner, men relativt lavt under taket. Jeg går videre. Videre og videre. Vifteduren kommer gradvis tilbake, og foraene blir dødere og dødere... Viftedur, dempede skritt... Hvor skal jeg?

And so on!

Jeg føler meg som en person som vandrer i et bygg gjennom korridorer og trapper for å finne frem til det jeg ha informasjon om når jeg er her på GR. Og jo mer øde et sted er her, jo bedre høres vifteduren... Med øde mener jeg "lenge siden sist det ble postet noe". Er jeg alene om å føle det sånn?

Haha, dere må jo tro jeg er syk!

Ok, så var tiden inne også for meg til å få muligheten til å hitte the road. I morgen, mandag morgen, skal jeg kjøre opp. Til førerkort klasse B. B for BIL (sier vi). Jeg skal kjøre opp til bil. JEG skal kjøre opp til bil!! Det er sprøtt, og jeg er et nervevrak! Mange forstår meg sikkert, men hvorfor forstår dere meg? Hvorfor er jeg et nervevrak? Jeg har øvelseskjørt i over 2 år, og jeg har gått på kjøreskole i 3 uker. Jeg anser meg selv, og blir av kjørelærer og foreldre ansett for å være en relativt god bilfører. Så egentlig har jeg vel ingenting å være redd for. Innerst inne tror jeg at det kommer til å gå bra i morgen, men jeg tør ikke å tro det ytterst ute. Man skal liksom ikke tro slik. Man skal være ydmyk og forvente det verste. Hvorfor er det sånn? Og hvorfor er jeg nervøs?? Kan noen fortelle meg det? Er denne nervøsiteten et primalt instinkt som prøver å ødelegge for kroppen det bor i når den skal prestere? Er sånn det funker, og isåfall; Hvorfor i all verden er kroppen konstruert slik? Herr Evolusjon var en teit ingeniør!

Jeg har lenge forundret meg over hvordan spillutviklere tenker. La oss si at du, herr spillutvikler, lager et spill, masseproduserer, markedsfører og selger det. Ja, det får gode anmeldelser, det blir godt mottatt av fansen, og nei se det... Det ble en bestselger. Ja, det må åpenbart ha vært noe ved dette spillet, DET sier seg selv. Hva det var kan kanskje være litt vanskeligere å sette fingeren på. Jeg tror et godt gameplay er der som i stor grad skiller et godt spill fra et... ja, dårlig. Ok, det er mange andre faktorer som spiller inn, selvfølgelig, men poenget er:

Hvis spillet ditt ble en suksess, eneren altså, og fansen skriker etter mer, hvorfor MÅ du, herr spillutvikler, lead programmer eller hvem du nå enn er, endre på gameplayet (i gameplay inkluderer jeg også HUDs)!

Noen konkrete eksempler: Star Wars Battlefront. Kjempefin layout på menyen, helt kurante HUDs og gode kontroller. Star Wars Battlefront 2 derimot: Menyen hører hjemme i et spill fra 1995, HUDsen er klumpete, uferdige og trasige, men kontrollene funker fortsatt helt fint.

Pursuit Force. Kjempespill!... Nye HUDs og Stygge HUDs i Oppfølgeren. Nytt karakterdesign også, et dårligere et (subjektivt sett)...

Spyro 1-4. Alt er bra, og man blåser flamme på runding og springer på firkant. Så en dag våkner du opp, herr spillutvikler, og tenker: Nå er det på tide med et nytt Spyro, men nå skal jeg dæven døtte meg gjøre noen forandringer, som jo forventes av meg når jeg lager et nytt spill. Hmm... What to do? JA! Jeg bytter om på løpe og flammeblåse-knappen... -_-
Hvilken idiot får denne tanken!? Tenk å ødelegge så til de grader. Skjønner du? Det er jo meningsløst!

Dette skjer alt for ofte, ikke bestandig, men alt for ofte. All honnør til Lego-serien som har nøyaktig samme HUDs, i alle spill, HUDs som fungere bra som ikke er vits i det hele tatt å endre på.

I tillegg så leste jeg i anmeldelsen av Patapon 2 at gameplayet var veldig likt det i eneren, HUDs og alt slik. Layouten var veldig lik eneren, og anmelder lurte på om dette var kritikkverdig eller ikke. Det var det som var den avgjørende faktoren for å få meg til å lage denne bloggen, selv om jeg har hatt tankene lenge. I hvert fall...

Jeg sier ikke at man skal være "konservative" og ikke fornye, men jeg synes det virker som at spillutviklere føler et press, eller noe annet, som gjør at de endrer gameplayet bare fordi de MÅ tilføye noe nytt. Hvorfor er det sånn? Er vi spillkonsumenter virkelig så avhengige av forandringer? Forandringer kan være fint, om de er ordentlig utført, men siden det forventes av oss at det forandres på noe hele tiden, og det derfor gjøres det, så er det dømt til å bli negative resultat av og til, og denne "av og til"-en skjer som sagt, ifølge meg, litt for ofte, gjør det ikke?

Her skal dere liste opp spill til PS3 dere vet har Split-Screen support.
Hvorfor finnes det så få Playstation 3 spill med lokal flerspillerstøtte?