FIFA 14 er ute til både PS4, PS3 og PS2, ja til og med PSP. Slik jeg har forstått det utvikles som regel spill til den kraftigste plattformen, og så nedgraderes denne versjonen slik at de kan spilles på de svakere systemene. Jeg er ingen programmerer, men jeg tør anta at dette er en forholdsvis enkel prosess. Ikke at det gjør noe om den er utrolig avansert, for forslaget mitt er og forblir nok rent hypotetisk.

Hva om vi prøvde å nedgraderte dagens store sandkasser som f.eks. GTAV, Skyrim, Watch Dogs og Just Cause 2 til PlayStation 1? Hvor mye av opplevelsen hadde man klart å bevare?

Rent grafikkmessig finnes det mange eksempler på spill med imponerende detaljrikdom, ja, nærmest fororealistisk grafikk, som f.eks. Vagrant Story. Men så viser ikke disse så store områder samtidig. Hva med tegneavstand?

Spyro er et eksempel som viser hvordan et PS1-spill kan ha organiske, flytende animasjoner, og troverdig lipsynk, i motsetning til mange andre spill der figurene tydelig er bygd opp av geometriske former.

Det jeg tror blir en av de største utfordrningen i spill som f.eks. Watch Dogs og er å få maskinen til å holde styr på alle tingene som skjer i bakgrunnen, som f.eks. intelligensen til fotgjengerne, og objekter man kan interagere med. I tillegg skal karakteren reagere på ting som skjer hele tiden, og maskinen må huske på og være klar til å servere disse kontekstsensitive animasjonene.

Kanskje skal du løpe og lade pistolen samtidig, og akkurat mens du lader blir du truffet av en kule. Klarer en PS1 å føye sammen disse tre animasjonene slik en moderne konsoll kan?

Siste problemet jeg tar opp er responstid. Jeg har inntrykk av at spill reagerte tregere før. Et knappetrykk skal liksom ikke registreres et halvt sekund senere. Vil en PS1 takle alle inputene som kreves for å presist navigere Ezio gjennom Romas trange gater?

Hvor komplette tror dere dagens spill kunne blitt på Playstation 1-generasjonens konsoller? Hva ville vært det viktigste for deg å beholde, og hva kunne du ofre?

Driver 2, en free roamer med relativt sweet grafikk. Hadde PS1 taklet det om vi slengte inn noen våpen, et par fly og sinte fiender?

Gratulerer, kvinner, så mye med dagen!

Jeg går dessverre ikke i noe tog i dag, men jeg støtter dere helhjertet i saken om reservasjonsretten. Jeg ønsker å bidra litt likevel, så jeg lagde min egen paroleplakat som jeg synes ble litt morsom.

Hvis du er enig i budskapet, share it da vel. Kanskje mitt lille bidrag kan bli litt mindre lite?

God helg, og god kvinnedag!

For noen kommer spillets lengde i andre rekke. Så lenge spillets innhold er godt polert gjelder ordtaket "kvalitet fremfor kvalitet". Dette er en oppfatning som er ganske ny, har jeg inntrykk av. Første gang jeg hørte noen virkelig snakke om at lengden på spillet var uvesentlig var rundt lanseringen av Journey. 2-3 timer med ørkenvandring var nok.

Selv om jeg på mange måter er enig i dette argumentet ser jeg en iboende selvmotsigelse i det. Hvis man bruker argumentet, så er spillet nødvendigvis veldig godt (les f.eks.: Journey og TLoU Left Behind). Personlig skulle jeg ønske et slikt spill bare varte og varte og klarte å holde interessen min så lenge som over hodet mulig. Jeg vil ikke at et godt spill skal ende. Ingen vil vel det? Eller er det kanskje noe fint med beherskelsen til de korte spillene?

Uansett, poenget mitt var at jeg oppfatter dette som en moderne holdning. Her forleden fikk jeg kloa i noen gamle PlayStation Magazines, og det viser seg at for tolv år siden var spill nødt til å vare i mer enn to timer for være liv laga. I hvert fall ifølge anmelderen av Dexter's Laboratorium. Han later ikke til å ha så alt for mye å utsette på innholdet i spillet, verken grafikk eller gameplay, men det at spillet ikke varer i mer enn to timer (hvilket han ettertrykkelig påpeker) drar det ned på en dau firer.

Nå mistenker jeg ikke Dexter's Laboratorium for å være noen skjult perle, men synes det er interessant å se argumentasjonen som blir brukt, en argumentasjon som det i dag er en viss konsensus om at ikke i seg selv er gangbar. Hadde Tor Erik vært øverskommanderende for anmelderen tipper jeg stakkaren dagen derpå hadde våknet opp med et eselhode i senga, og en oppsigelse på kjøleskapet.

Ja, da var bloggfløyen på Gamereactor pusset opp og ommøbelert. Det er lysere enn før, en tanke mer sterilt, for å bruke et kraftig ord, med hvit og blå og grå fargepalett. Det er litt uvant, men den nye planløsningen og interiøret vokser på meg.

Det gjør også bloggbannerfeltet. Det ble forstørret, og det gamle banneret passet ikke lengre. Jeg måtte lage en ny, og benyttet dermed anledningen til å modernisere uttrykket i det, samtidig som jeg mykner opp og skitner nevnte sterile uttrykk litt til med et detaljrikt og organsik motiv. Attpåtil fikk jeg hedret favorittspillet mitt fra 2013: Tha Last of Us.

The Last of Us tar en knepen seier på GTA V. Det er vanskelig, ja, nærmest urettferdig å sammenligne de to, fordi de er så forskjellige. Men, hvis jeg må: The Last of Us har en modenhet jeg aldri har sett maken til i spillmediet. Der GTA V skilter med frihet, galskap og intens action, svarer The Last of Us med en stemning, en karaktererdybde og en historie med slik emosjonell tyngde og muligheter for tolking at spillet sitter i kroppen i flere måneder etter man er ferdig. Rent estetisk står The Last of Us frem som det vakreste spillet jeg noen har sett, i et grenseland mellom detaljert fotorealisme og stilisert akvarellmaling. Det beste spillet i 2013, og det beste jeg noensinne har spilt.

Ja, gratulerer til Naughty Dog med suksessen, men dette ble et sidespor. Egentlig ville jeg bare vise dere min ny bloggbanner, og høre hva dere syns. Den gamle gjorde nytten sin. Nå er den pensjonert. Takk for alt.

Ja, og et apropos, mens vi snakker om bloggbanners og layout: Hva med å kunne bestemme egen farge på bakgrunnen på bloggsidene sine, kanksje i samme fargekvalitet som resten av fargepaletten, litt duset ned? Pershonaleiseisjen, liksom?

Min gamle banners siste krampetrekning. Hej då.

Biljakter, spretthopp, knusing av biler, easter eggs, hemmeligheter, bugs, glitcher... Driv3r hadde alt. Jeg vet ikke om alt var bevisst, men det fungerte som fy!

Driv3r, tør jeg påstå, er det spillet jeg har hatt mest gøy med, opp gjennom tiden. Glem Just Cause, Spider-man 2 og Skyrim. Driv3r har en spesiell plass i hjertet mitt.

Og mange hater det. Klager på on foot-kontrollene, kunstig intelligens og glitcher.

Vel, de ka ta seg en bolle, for akkurat som at moren din elsker deg til tross for dine føflekker, arr og vorter, så elsker jeg Driv3r til tross for sine små skavanker.

Jeg koste meg glugg ihjel, alene og med venner. Driv3r var bakgrunnsstøy mens vi hang på rommet mitt. Driver var tidsfordriv når jeg ikke hadde annet å gjøre. Nice, Miami og Instanbul var de selvsagte reisemål når jeg følte for å dra på eventyr.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt langs kysten i Nice, med politibiler bak meg og pistolkuler som klinger i karosseriet. Oi, der eksploderte ruta. Shit, der punkterte jeg.

Jeg aner ikke hvor mange Timmy Vermicellis jeg har jaktet ned - eller blitt drept av. Å klare alle ti på en økt var på langt nær umulig, men det var veldig spennende.

Jeg har brukt alt for lang tid i Istanbul med infinite mass-mode, og sett bilene sprette veggimellom. Tut Tut, her kommer Tanner!

Skademodellene var himmelske. Grafikken var, helt ærlig, fantastisk. Skitten i stilen, og veldig realistisk. Noe av det beste på PS2.

Ble det lite å gjøre, var det bare å søke på internett etter glitcher som kunne utnyttes, som spøkelsesbyen i Miami, eller plattformen under bakken i Nice. Eller bare finne veibeskrivelser (ikke kart, aldri kart) til den hemmelige go-kartbanen i Miami, den gjemte gaffeltrucken i Nice, eller discoteket i Istanbul.

Så, til Reflections, Atari, hele bølingen bak denne perlen, jeg hyller dere, for det beste Driverspillet i manns minne!