Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Solen er fremme og Stafettbloggen springer videre: 11. etappe #VÅR

Skrevet av JoEy_Odd den 3 april 2017 klokken 15:56
Dette innlegget er kategorisert under: Stafettbloggen

Er stafettbloggen noe nytt for deg? Klikk inn her! Du kommer ikke til å angre!

Stafettbloggen er inne i sin 11. uke og i den anledning har jeg fått oppdrag i siste liten om å oppsummere forrige uke og lansere neste ukes stafettblogg. Siden jeg tok dette oppdraget på såpass kort varsel, og remote ikke hadde noen andre så har han sagt at jeg kan sitere ham på at: "Du [JoeyOdd] er helten GR trengte." Denne bloggen er altså rasket sammen litt i siste liten, men det er slik vi liker det her på GR.

remote sitt gode tema fra forrige uke, #NOSTALGI, fikk kanskje ikke så mange bidrag som SirThomas sitt fra uken før, men gode bidrag var det.

sideswipe
For sideswipe kom det en nostalgisk bølge da han hadde et hyggelig gjensyn med den første Fast and The Furious filmen. Anmeldelsen forteller om hvordan en liten bilfilm med usselt budsjett, skarve $38 millioner ifølge ham, ble begynnelsen på en av de mest innbringende franchisene i filmhistorien.

Marlboro Red
Marlboro Red, etter utfordring fra SirThomas lagde en liste over sine favorittfilm hvert år fra 1974 og frem til 2016. Det er et lite underverk i seg selv å klare å lage en liste over de siste 10 eller kanskje 20 årene, men Marlboro sikter høyt og leverer en veldig god liste som får med både gamle klassikere, noen kultfilmer og et par overraskelser. For å se hele listen er det bare å klikke seg inn!

quinzel
I en undervurdert blogg denne uken, dedikert til sin bror, skrev quinzel en omfattende blogg om opphavet til henne interesse for spill. Vi følger quinzel fra ung alder der hun spiller NES, SNES og N64, og hvordan denne kjærligheten for spill i ung alder blomstrer idet hun spiller Twilight Princess på Wii. Og Resident Evil 4 og Super Smash Brawl med broren når han kommer på besøk i helgene. Dette fortsetter med PS3 og online-spill. Selv om quinzel og broren sjelden spiller sammen nå til dags så er dette en rørende hyllest som burde leses.

peterernoob
For å prokrastinere skrev peterernoob en blogg om en av hans beste barndomsminner: tiden hans med The Elder Scrolls: Morrowind. Spillets dybde og estetikk setter han veldig pris på, cliff racers, litt mindre så. Og selv om jeg ble litt støtet for at han callet meg ut på slutten av bloggen sin fordi jeg kun har spilt Skyrim, så har jeg ifølge ham gått glipp av ikke bare det beste spillet i Elder Scrolls-serien, men også en av peterernoobs største barndomsgleder.

JoeyOdd
Og til slutt skrev jeg en blogg på Nattoget fra Oslo til Trondheim om meg og mine venner svette dager og kvelder med det fantastiske Halo 3.

Glorfindel kom også med et sent bidrag.

Gjerne sjekk ut alle bloggene om dere ikke allerde har gjort det. Det ble mye bra notalgisk mimring på forumet denne uken!

Og nå over til de jeg tror de fleste venter på: temaet for denne uken. I mangel på noe kreativ energi da jeg kom til akkurat denne delen av bloggen, og brukte heller tiden på å stirre ut av vinduet etter inspirasjon så kommer dagens tema nettopp fra været utenfor vinduet mitt. Temaet denne uken er #VÅR og her kan det skrivet så mangt. For eksempel:


1. Hva betyr #VÅR for deg? Hva føler du når solen begynner å titte frem og temperaturstokken begynner å bli vant til å være på de tosifrede tallene? Gleder du deg til sommeren? Gruer du deg til myggen og biene kommer tilbake for å myrde menneskerasen?

2. Kanskje du ser skikkelig fram påsken og vil skrive om det. Skal du ut på tur i marka, opp på fjellet med familien eller sitte hjemme og stappe i deg så mange påskeegg som mulig før Bunnprisen rundt hjørnet slutter å selge dem for denne gang.

3. Eller kanskje dere bruker litt symbolikk fra norsktimene på ungdomsskolen. #VÅRtiden er som kjent et symbol på gjenskapelse, gjenføding og slike ting. Tror du det er en tilfeldighet at kirken sier han sto opp igjen i påsken? Har du gjenskapt deg selv i det siste, kanskje? Har du begynt å se frem mot #sommerkroppen2017? Hva er nytt?

4. Og selvfølgelig alt annet dere kan tenke på som omhandler emneknaggen #VÅR.

Lykke til med ukens emneknagg blogg, og jeg håper så mange som mulig kan delta! Om det er noen som er interessert i over ta over bloggen neste uke er det bare å melde interesse i kommentarfeltet. remote har også bedt meg nevne at jobben med å skrive denne bloggen er lavterskel og fullstendig frivillig, de eneste kravene til bloggen er et nytt tema, og linker til de diverse bloggene som har blitt skrevet i løpet av uken som gikk, ellers er det kun forumreglementet som tilsier hvordan dere får lov til å gå frem. Nok en gang, lykke til!

HQ

All American: Sesong 2, Episode 0

Skrevet av JoEy_Odd den 1 april 2017 klokken 22:07
Dette innlegget er kategorisert under: All American

All American 2: Episode 0

I Kongebyen

Morgenen kom som vanlig raskt i Reactoros, men denne dagen var ikke lik de fleste andre. Den gale Kong Strategist hadde dødd før solen hadde senket seg dagen før, og nyheten hadde spredt seg gjennom hans rike dagen derpå som ild i tørt gress. Rykter om mord og bedrageri spredde seg blant folket raskt og da morgenen kom hadde media allerede flere teorier, den ene mer utrolig enn den neste. Strategist var den mest upopulære kongen på lang tid, men hans død brakte likevel med seg en obligatorisk sørgeperiode på minst tre måneder, som da forhåpentligvis ville ende med en ny leder på tronen. Det fantes mange i verden som kunne ta plassen og det var mange som var hva enn som trengtes for å ende opp på tronen.

Strategist var den siste av Moderatorene, en gammel familie i Reactoros som hadde falt for lenge siden. Mange spekulerte i at hans ensomhet var det som gjorde ham gal, han hadde ingen familiemedlemmer å snu seg til og måtte i sine siste år se de metaforiske hungrige ulvene rundt ham som siklet etter tronen han satt på. Dette førte uoverraskende til en veldig paranoid konge som i skjul hadde startet den største overvåkningsstaten Kongebyen noensinne hadde sett. Eller riktignok ikke sett, den var fortsatt strengt hemmelig. Hver tigger på hvert gatehjørne hørte alt som foregikk, og alle familiene i Reactoros hadde et svart får som var villig til å selge famliens mørkeste hemmeligheter for en liten slant. De som hadde telefoner kunne ikke si et ord uten at overvåkningssjefen fikk høre om det. Predator var anerkjent innenfor de fleste kretser som en mann som visste alt om alle, noe han gjorde, han var tross alt overvåkningssjefen selv, men det var det få levende i Kongebyen, eller i verden, som visste. Nå som Strategist hadde dødd var Predator en av de løseste kanonene i hele landet. Og han hadde refleksjonen av tronen som et glimt i øyet.

I Høylandet

Å kalle ham høvding hørtes en smule barbarisk ut, men Kake var stolt av sin ætt. Hark-familien fra det Nordliggende Høylandet var høyt respektert i Reactoros, selv om de til tider oppførte seg som steinaldermennesker var de ressurssterke og enestående krigere. Det var derimot lenge siden en konge eller dronning hadde kommet herfra. Politikk og diplomati var ikke ord som kom naturlig for de som kom herfra. Men Kake var annerledes. Posisjonen som klan-leder var ikke en jobb som gikk i arv, men etter en gammel høvdings død ville konkurrende familier sende sin beste kriger for å kave seg opp i hierarkiet. Kvinnelige høvdinger var det sår mangel på, men etter den forrige høvdingens død hadde folket begynt å høre rykter om en ny kriger. En to meter høy kvinne, oppfostret av ulver med en dødelig evne med sverdet. Ingen hadde møtt henne i duell og overlevd, men kanskje hun bare var en myte.

Forbi muren

Helt nord i verden eksisterte det en vegg. Den hadde eksistert så langt tilbake som den eldste gamlingen kunne huske, og ingen var helt sikker på hva som eksisterte forbi den. Kongen hadde sendt utallige ekspedisjonsoppdrag inn i den snødekte villmarken, men ingen hadde noensinne returnert. Historiene som florerte i verden fortalte om barbariske udødelige krigere og en konge som hadde levd i flere hundre år. Folk hvisket om at de siste gjenlevende dragerytterne, folkerasen som bygde Kongebyen, hadde gjemt seg her noen tusen år tilbake og hadde tatt med seg drageeggene sine. En drage hadde ikke vært sett i luften over Reactoros på godt over 1000 år, men det eksisterte en profeti blant vismennen i verden om at når verden var dekket i blodet fra tidenes dødeligste krig ville de dekke verden i rød ild og vende tilbake for å kreve deres by og deres trone tilbake.

Øyriket
Til øst for Kongebyen lå det safirblå havet, og om man krysset havet nådde man fram til Øyriket. Selv om deres ære hadde forsvunnet i senere år, var de fortsatt riket som hadde hatt flest dronninger på tronen opp gjennom årene. Blodet til kvinnene deres hadde vært i mange av de på tronen. Deres strid om å ende opp på tronen i Kongebyen klarte seg vanligvis ikke forbi at en kvinne herfra ble dronning, men på grunn av deres nære sammenheng til tronen, var det mange som så for seg en framtid hvor én person steg fram fra Øyriket for å kapre tronen for seg selv.

Vestlandene
Den gamle hovedstaden i Reactoros, Forumax, ligger til vest for Kongebyen i det våte Vestlandet. Deres storhetstid er kanskje forbi, men deres eldre forbindelse til tronen gjør at mange her ville likt å se en ny konge herfra på tronen i Kongebyen. På grunn av deres gamle tradisjoner som statsmakt er mange av landets fremste diplomater og politikere herifra. Selv om hæren deres har blitt beseiret av Kongebyens mange nok ganger til at en brutal tanke om revansje ligger på alles lepper har ingen klar leder enda steget fram for ta kontrollen er forandringens vind i ryggen på Vestlandene og en fremstående diplomat har steget fram for å gjenoppreise æren til Vestlandene og Forumax.

All American Sesong 2 begynner her. Mye har forandret seg siden jeg postet introduksjonsbloggen til Sesong 2 for nesten tre år siden, men her er vi. Som dere kanskje merker så er det veldig få roller som er utdelt, og det med ganske god grunn. Forumet har forandret seg siden Sesong 1, og de få som ba om roller den gang blir nok med i denne serien også, men med tanke på hvordan forrige sesong utfoldet seg var det nok mange som ble skuffet med karakteren sin. Det skal jeg prøve å rette opp nå. Sesong 2 begynner når jeg klarer å få fylt de fleste rollene, og kommer til å gå, som forrige gang over ti episoder. Som dere nok merker er denne sesongen tungt inspirert av Game of Thrones, har ikke lest bøkene og kom meg kun til femte sesongen av det skvipet av en TV-serie, men god inspirasjon er det ihvertfal. I kjent All American stil (jeg kan si det etter kun én sesong, ikkesant) vil det hele være pepret med popkulturreferanser og nok av lån fra både film, TV, musikk, kunst og litteratur. Gleder meg veldig til å la det dere lese alt sammen.

All American Sesong 2, begynner nå.

Oslo-Trondheim, En Odyssé

Skrevet av JoEy_Odd den 28 mars 2017 klokken 06:43

Nattdagbok 27/03-28/03

20:30:
Natten begynner vel strengt tatt ikke nå, men føler dette må tas med fordi jeg var basically ute av huset siden nå. Jeg har drukket to pils og stikker på studentersamfunnet i Oslo, Chateau Neuf, for å se noen venner av meg spille konsert. De spiller i et punkband. Tror de kaller sjangeren sin gladpunk.

20:35
Er ikke veldig mange folk her, men jeg kjøper meg en pils og prøver å kose meg, kjenner noen folk som har vært og vorset og er ganske hype på livet. Siden jeg skal sitte på et tog i 7 timer senere ikveld bestemte jeg meg for å ikke bli helt full.

20:45
Løper ut for en rask sigg før konserten begynner.

20:55
Gutta går på og spiller i kanskje 40 minutter. Det er fremdeles ikke veldig mange folk her, men jeg står fremme og hopper og spretter for harde livet i min ikke-helt-edru-men-fortsatt-ikke-full tilstand.

21:40
Tar meg en til sigg og sier hade til vennene mine før jeg vender nesen mot Oslo S og toget.

22:30
Møter foreldrene mine hjemme, som tilbyr å kjøre meg helt til Oslo S, koselige saker som gjør livet mitt mye mindre stressende, ettersom jeg nettopp fant ut at jeg har reist med ukespass til feil sone i Oslo den siste uken. Er nok ikke kontroll på denne tiden av døgnet, men med transportselskapet i Oslo kan man aldri vite sånt helt godt.

22:50
Tar meg en siste sigg før togturen. Har kun 4 snus til turen, som liksom skal holde nikotinsuget in check i løpet av de neste syv timene, burde gå fint, men igjen, med nikotinsuget mitt kan jeg aldri være helt sikker på slike ting.

23:06
Toget forlater stasjonen og ingen har satt seg ned ved siden av meg. Siden flesteparten av reisende med dette toget kommer på enten her eller på Gardermoen er dette et sinnsykt godt tegn for resten av ferden opp nord.

23:27
Klarte å blæste musikk på høytaleren til Macen min i 7 sekunder før jeg fikk skrudd av. Fuck my life, nå hater alle i denne vognen gutsene mine.

23:28
Tror ikke noen av dem husker det lenger.</b>

23:43
Av en eller annen grunn har jeg blitt skikkelig hektet på å lese om EVE Online. Har bare spilt spillet selv i totalt to timer, og det begynner å bli et år eller to siden nå, men det er utvilsomt et av de mest fascinerende spillene å lese om.

23:50
Har begynt å se et times langt foredrag om en gammel krig i EVE som utspilte seg mellom 2007 og 2009, herregud dette er fascinerende saker. Nesten så jeg får lyst til å begynne å spille selv. Dette kommer til å funke sykt godt med tanke at jeg må skrive bacheloroppgave i år, og har massevis av tid til å spille et spill som virker altoppslukende.
00:12
Jeg må skikkelig på do, men klarer aldri helt å sikte ordentlig på tog.

00:15
Nailet det, med minimalt av søl. Tror mitt søl blander seg inn med alt vannet/pisset som lå på bakken fra før av.

00:34
Har litt tid til å skrive mens EVE foredraget går i bakgrunnen på NSB sitt forferdelig treige nettverk. All American: Sesong 2, Episode 0 slippes trolig 1. april og den ser veldig bra ut. Har ikke skrevet hele sesongen, men har ihvertfall en plan. Har nok sagt det i noen år nå, men er så nære nå at det må nesten slippes. Så trenger ikke SirThomas bitche om det lenger.

00:43
EVE foredraget er over. Har fått med meg at de har sluppet en F2P greie som fungerer litt som en trial-versjon. Skal lastes ned når jeg kommer til Trondheim, for så å sannsynligvis prøver det i en uke eller to før jeg blir lei av å måtte fylle ut så mange Excel-ark som visstnok kreves for å bli god i spillet.

00:59
Tar meg en snus. Har lyst på en cola, og kanskje litt mat, men jeg har kun 300 kroner på konto og de pengene må vare i 2 uker til. Blir visst mye ris til middag i tiden framover.

01:25
Vet ikke engang hvilke stasjoner toget passerer lenger. Tror vi passerte Brumunddal for en stund tilbake og holder på å nærme oss Lillehammer, men har virkelig ikke peiling lenger.

01:26
Holy shit, vi kom til Lillehammer akkurat nå. Jeg er visst guden av norsk geografi.

01:40
Vanskelig å tro at jeg ikke er framme i Trondheim før om 5 timer.

01:48
Nesten skrevet to sider på denne Nattdagboken allerede. Det er bare 800 ord her tror jeg, men alle plassene mellom innlegge gjør at det virker som en jævlig lang blogg.

01:59
Spiser ferdig sjokoladen min. Nå har jeg en halv flaske med vann å gå på før jeg er framme i Trondheim. Kan sikkert fylle den på underveis, men stoler ikke helt på vannet som finnes i kranen på togdoen.

02:01
Tar av meg skoene. En veldig befriende opplevelse. Sokkene mine er dessverre litt svette etter konserten. Antageligvis deler jeg og resten og vognen nå lukten av mine svette sokker.

02:12
Det har enda ikke satt seg noen ved siden av meg på toget. Om jeg klarer meg hele veien til Trondheim uten noen ved siden av meg er det nesten et mirakel. Det er jo natt til tirsdag og hele pakken, men det er ekstremt sjeldent at det er så tomt her inne.

02:25
Nettet føles enda verre enn vanlig nå. YouTube-videoen av EVE jeg ser på nå har sluttet å fungere. Heldigvis klarer GR å laste uten store problemer.

02:31
Hører mye på Vampire Weekend for tiden. Trolig et av mine favorittband noensinne. Kommer visstnok et fjerdealbum snart selv om et av hovedmedlemmene i gruppen forlot dem ifjor. Er ganske hype uansett.

02:56
Er sannsynligvis på min fjerde video om EVE for natten, dette spillet virker altoppslukende allerede og jeg har ikke engang begynt å spille det.

03:37
Begynte på en blogg om Nostalgi. Den handler om Halo 3.

3:58
Bloggen om nostalgi er ferdig, gode minner det der. Litt under 3 timer til jeg er framme i Trondheim. Good times.

04:15
Sitter og skriver litt på All American: Sesong 2 Episode 0 og merker at jeg ikke har peiling på hva jeg skal kalle de fleste karakterene. Må nok ta en liten dugnad for å finne karakternavn, ettersom jeg bare har sånn 3 stykker på plass akkurat nå. Kan hindre at oppstarten for Sesong 2 blir like smooth som jeg så for meg.

04:40
Merker at jeg begynner å bli trøtt nå, og det er enda to timer til jeg er i Trondheim. Tror jeg har en forelesning idag, men tviler på at jeg kommer til å dra. Må nok sove med en gang jeg går inn døren i Trondheim.

04:59
Fuckit, jeg tror jeg stikker og kjøper noe mat i kaféen.

05:00
Shitass, i vognene i toget så står det kafé denne vei overalt på vei mot kaféen og i motsatt retning står det faenmeg kafé i motsatt retning. Tror NSB at alle som tar toget er idioter? Faen, kanskje jeg er det. Kanskje jeg er en idiot for å ta toget.

05:15
Kjøpte meg en pølse med potetmos og en pepsi i NSB Kafé og det var jaggu meg ikke så ille. Tok litt sennep og sprøstekt løk på hele greien og faen, overraskende gode saker. Potetmosen hadde kanskje verdens merkeligst tekstur, og meney presiserte at dette var potetmos fra Senja av alle steder. Vet ikke om de er kjent for å gode poteter der, den informasjonen har i alle fall gått meg hus forbi, men pølsen var god og det smakte ganske godt.

05:34
Sjekket kontoen min nå. Glemte litt hvor lite penger jeg hadde, sulten og tørste overtok andre sanser. Faen jeg har lite å leve på frem til stipendet kommer vraltende inn på konto rundt den 15.

05:40
Bare én time igjen til Trondheim nå. Må fortsatt ta buss til leiligheten min, men følelsen av å være tilbake i byen og av dette toget, i tillegg til at jeg får ta en sigg kommer til å være veldig bra.

05:42
Tar siste snusen nå. Har fått de jeg hadde igjen til å vare lenger enn forventet. Go me!

06:06
Har sannsynligvis sett 6 timer med Youtube i natt. For et liv jeg har.

06:20
Herregud, jeg er i kjent territorium. Det er ikke lenge til nå.

06:35
Den følelsen når konduktøren annonserer at de syv timene snart er over. Det blir godt å komme seg i seng nå.

06:40
Som et avsluttende notat så har jeg ikke lenger helt peiling på hvorfor jeg skriver disse nattdagbøkene. Merker at nå, overtrøtt som faen, at det kanskje er mer for meg enn det er for dere, men jeg liker og skrive dem, og siden jeg ikke har en vanlig dagbok å lene meg blir dette et veldig greit sted å skrive litt fra tid til annen. Until next time, Good night, and good luck.

Vår beste måned og vårt verste år

Skrevet av JoEy_Odd den 5 mars 2017 klokken 10:11

Bloggen blir kanskje postet klokken 10, men er supertrøtt og følger ikke helt med på hva jeg skriver. Det kan forekomme mange skrivefeil og uforståelige setninger, men håper det er cool.

Det har skjedd temmelig mange shitty ting i verden siden jeg ble født. Ikke at det er min feil, selvfølgelig, det bare skjer shitty ting i verden noen ganger. Terrorangrep, krig, sult.. sånne ting. Alle de sakene har jeg opplevd i nyhetsbildet i løpet av livet mitt, men det er få år jeg har merket et såpass konsensus om at det var et shitty år som 2016. Fjoråret blir husket som et jævlig år av veldig mange. Brexit og Trump blir ofte trukket frem som to av bautaene i det shitty 2016-året (alliterasjon, fyfaen) og uavhengig om du var enig i de politiske valgene var det nok av folkekjære kjendiser som døde til at mange kanskje tenkte at: fakk, dette året var ganske jævlig, Bowie fuckings døde. Men som en "gamer," det er jo tross alt derfor jeg er på forumet, så var det et event som overskygget mye av det her. Det var i juli måned. Den varme og deilige Norgessommeren var her, og Pokémon Go ble sluppet.

Jeg er jo selvfølgelig sikkert 7-8 måneder for sent ute med å skrive om dette spillet, jeg slettet det selv ganske umiddelbart fordi jeg måtte ha plass til et Taylor Swift-album på mobilen (prioriteringene er i orden), men jeg har alltid vært fan av disse retrospektive konsekvensanalysene av slike globale fenomen, som Pokémon Go utvilsomt var. Men er det noe jeg er mer fan av enn retrospektive konsekvensanalyser (jeg finner på sånn halvparten av disse ordene, tror jeg, klokken er 9 på morgenen og jeg har enda ikke sovet) så er det når de voksne kommer inn på banen. Og det jeg er aller mest fan av er VG Meninger. Ja, VG er jo tabloid, og jeg går kun inn på nettsiden deres fordi jeg er en lat motherfucker som ikke gidder å skrive aftenposten.no inn i søkefeltet, men tabloider har sine fordeler. Om noe stort har skjedd i verden så kjører VG fullt ut, og oppslaget deres skrive i skriftstørrelse 300 og klarer såvidt å leses fordi det hele virker så dramatisk. Hvis man derimot klikker seg inn på VG og tre forskjellige nyheter deler forsiden så vet man at ingenting nytt har skjedd og at alt er kult i den vestlige verden. Uansett så kom jeg over denne artikkelen på VG Meninger: Artikkelen er datert til 20 juli 2016 og er skrevet av Rampelys-journalist (kan man skrive om rampelys og være journalist? burde strengt tatt være et paradoks) i VG, Catherine Gonsholt Ighanian. Tittelen på kommentaren/meningen til Catherine er "Derfor skal jeg aldri jakte Pokémon." Det er en av mange kritiske artikler/kommentarer/rølp som VG slapp i ettermælet av Pokémon Go sin utgivelse og problemet til Catherine var selvfølgelig ikke spillet i seg selv, nei nei, det var det at hun lett blir avhengig av mobilspill, og ville at andre i hennes posisjon ikke skulle bli hekta på det som var et spill som veldig lett hekta seg fast i deg.

Vi i clickbait-generasjonen ser jo for det meste kun kritikken av våre vaner, men jeg husker hvor glad jeg ble da det virket som om verdens ungdom i unison i juli 2016 sa "fuck dere" til de eldre generasjonene. Jeg, som mange andre, vokste opp med Pokémon. Jeg vokste opp under et epletre i hagen min og en Gameboy Advance med Pokémon i hendene. Jeg vokste opp ved å trykke febrilsk på A og B når jeg skulle fange en viktig Pokémon fordi eldstebroren til kompisen min sin fetter hadde hacket spillet og sa at det hjalp å gjøre det. Disse tidene husker jeg som om de var igår, og det var fantastisk. Å ligge under dynen min med en Gameboy SP og å jobbe for harde livet med å ikke skrike ut da jeg endelig fanget Groudon var en nydelig opplevelse, selv om det sannsynligvis er opphavet til den elendige døgnrytmen jeg har blitt så vant til i nyere tid.

Selv om Pokémon Go ikke er i nærheten så bra som de "ekte" Pokémon-spillene så kan jeg sverge at da det spillet kom så ble mesteparten av Norges, om ikke verdens, yngre befolkning 10 år gamle igjen. Vi hadde en grunn til å vanke rundt i parker på kveldstid, jeg satt på varer i juli måned og glemte nesten å drikke pilsen min fordi jeg var så opptatt med å sjekke ut om det var noen Pokémon i nærheten. Den måneden var en tid hvor alle plutselig ble kompiser når de gikk forbi noen som hadde mobilen ute og Pokémon Go oppe på skjermen. Jeg pratet med ungene i nabolaget mitt til og med, og tro meg, de er noen irriterende kids, men de gamet det samme som meg. Det var en av de få lovlige måtene å bonde med unger som var under 14 år.

Noen ganger står jeg på verandaen min i Trondheim og røyker og det er en greit voksen gutt i nabobygget som spurter ut og stopper opp midt i gata, med mobilen i hånden, og hodet som spinner febrilsk rundt. Han dobbeltsjekker mobilen og spurter inn i leiligheten sin igjen. Han er ute 10 sekunder senere med jakke og skjerf og drar i retning Trondheims største klynge med Pokéstops, oppe ved NTNU. Jeg kan se skjermen til karen fra verandaen, det er jo selvfølgelig Pokémon Go han spiller, men tiden er ikke den det én gang var. Nå ser han så utilpass og desperat ut. En levning fra fortiden. En tanke som nekter å dø ut. Boblen vi alle levde i sprakk. Det kollektive sinnet til den yngre generasjonen i juli 2016 har blitt splittet fra den samlede fronten vi hadde 8 måneder tilbake i tid.

2016 var egentlig ikke et år som kommer til å skille seg ut så veldig i livet mitt, jeg gikk på Universitetet, var på Roskilde og Øyafestivalene, jeg var i bryllyp i India og levde livet når jeg hadde anledning. Det jeg derimot kommer til å huske best med hele året var den ene måneden. Juli. Juli 2016. Jeg husker solen, og jeg husker strendene jeg var på. Jeg husker folkene jeg lagde minner med og jeg husker å ha hatt mobilen i hånden neste hele tiden. Og selv om jeg hater å bli styrt såpass mye av smarttelefonen min husker jeg å ha levd den ene drømmen jeg og alle vennene mine én gang hadde: å være en Pokémon-trener. Jeg husker å ha begravd meg i mobilen nesten hver dag, men det jeg husker best var at jeg var med venner og fremmede som også hadde ansiktet begravd i mobilen. Men jeg ble venner med disse fremmede folka med ansiktene i mobilene sine. Jeg var mer med vennene mine, og vi måtte ikke ha alkohol er fest for å kose oss, vi løp rundt i parker og så på statuer, vi dro steder vi aldri kunne tenkt oss å være fordi han eldstebroren til kompisen til fetteren min var overbevist om at han hadde funnet det desidert beste stedet i Norge å fange Pokémon. Jeg var 21 år gammel, men den sommeren følte jeg meg så ung igjen. Jeg trodde nesten jeg kom til å høre mamma rope om at nå var klokken 10 og det var natta for store gutter, også de som hadde sommerferie. 2016 kommer kanskje til å bli husket som i jævlig år i verdens kollektive hukommelse, men den juli-måneden i 2016 var så nære barndommen jeg tror jeg noensinne kommer til å være.

Vekkelse

Skrevet av JoEy_Odd den 1 desember 2016 klokken 22:35

De av dere som har vært innom faget EXPHIL på Universitetet har trolig vært innom René Descartes. Den såkalte faren til moderne vestlig filosofi. De fleste uten bakgrunn i humaniora ville sannsynligvis sett på ham som nok en forferdelig eksamenshindring som sto mellom dere og en fullendt Universitetsgrad, men over 400 år etter hans død er han fortsatt en av de mest innflytelsesrike filosofene innenfor vestlig tenking. Men denne bloggen handler ikke om vår alles kjære René. Den handler om hans fantastiske verk "Meditasjoner" og hans ontologiske bevis, altså bevis for at det finnes en Gud.

Jeg må begynne med å si at jeg er på ingen måte en religiøs mann/gutt/drage. I mine yngre år var kirken en pest som måtte slites gjennom hver gang min veldig kristne barnehage og barneskole dro oss med på gudstjenester og lignende. Det er en tanke jeg kan spore med stor nøyaktighet tilbake til mine foreldre, som begge forlot sine respektive religiøse familier for å protestere atomvåpen og denslags. Typisk for 80-talls ungdommen. Med én gang jeg fant ut at å gå i kirken var frivillig, et lite kjent faktum utenfor skolens ikke-kristne befolkning, droppet jeg alle følgende kirkebesøk. Jeg satt igjen på skolen, med muslimene, jødene og et par hinduer og så på den filmen læreren kunne finne som var minst støtende mot det mangfoldige publikummet de hadde fått den dagen. Alle antok at jeg og broren min, som også droppet kirkebesøkene, var dypt religiøse og hadde glemt å fortelle folk i noen år. Nei, vi var ikke religiøse, vi ville bare ikke i kirken sa vi. Da flere og flere elever begynte å be om fritak fra kirkebesøk ble jeg og min bror, de eneste hedningene i gruppen, høflig bedt om å begynne å gå i kirken igjen. Begge to sa motvillig ja. Human-etisk forbund opprettet sak mot skoledistriktet året etter at vi begge gikk ut av barneskolen.

Nå, tilbake til René og hans ontologiske bevis. Descartes var en tydelig religiøs mann, og hans ontologiske bevis er ikke like kjent som hans cogito ergo sum, men er uansett veldig viktig. Hans argument lyder slik:

1. Gud er definert som et uendelig perfekt vesen.
2. Perfeksjon tilsier eksistens.
3. Altså, Gud eksisterer.

De fleste nå til dags ville stusset litt over hvordan han kommer frem til sitt tredje poeng, men det er definitivt mulig å se utregningen til René som absolutt ville gitt utslag på en eksamen i matematikk. Altså burde ikke tanken avfeies helt uten videre.

Nylig var foreldrene mine og besøkte meg i Trondheim. Et foreldrebesøk når barnet er student betyr selvfølgelig at de skal fylle skap, hyller, kjøleskap og alkohollager, mens de er i byen og det gjorde de. Jeg har alltid vært ganske interessert i matlaging, men det er vanskelig å drive med haute cuisine på et studentbudsjett. Derfor kjøpte foreldrene mine den ingrediensen jeg begjærer mest i hele matverdenen. Parmigiano-Reggiano, eller Parmesan-ost på godt norsk. Et stort antall av rettene jeg vet å lage krever denne fantastiske osten, og det meste blir gjort bedre med noen flak på toppen. Og det var da René sine tanker på 1600-tallet slo meg. Idet jeg varmet saffran-ris jeg hadde laget to dager før i mikrobølgeovnen hentet jeg osten fra kjøleskapet. Jeg raspet noe av parmesanen oppå risen og kuttet av en liten del som jeg skulle spise der og da. Og akkurat i det øyeblikket jeg satt den ostebiten i munnen, stirrende ut av vinduet på kjøkkenet mitt på den eneste Bunnpris Gourmet-butikken som finnes i hele landet, slo det meg. Parmesan-ost er perfekt. Kun et perfekt vesen kan skape noe så perfekt. Intet menneske er perfekt. Kun Gud kan ha skapt Parmesan-ost. Parmesan-ost eksisterer. Altså eksisterer Gud.

Jeg sto og så ut i regnet i det livet mitt kom kræsjende ned, men jeg hadde nytt mot. Jeg hadde sett lyset. Jeg har blitt vekket.