Norsk
Cyberpunk 2077: Lyset i enden av tunellen

Cyberpunk 2077: Lyset i enden av tunellen

Skrevet av Jogro den 19 september 2018 klokken 18:23

Som dere sikkert har merket, så er jeg en ung, kynisk mann. Jeg ble født i år 2000 og har gjennom hele min oppvekst sett spillmediumet gå fra en fantastisk kunstform til en sjelløs industri som prøver å etterligne Hollywood og musikkindustrien med hvor kreativt blakke de er.

Det er derfor jeg nå har vært i en merkelig, emosjonell boble de siste par ukene etter at jeg så Gameplaytraileren til Cyberpunk: 2077. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, og etter å ha tenkt nøye over det så er jeg bokstavelig talt i tårer. Jeg stoler på CD Projekt Red, jeg har ingen grunn til å ikke gjøre det, ettersom at selvom jeg ikke likte Witcher av mange grunner, så kan jeg ikke si at de ikke leverte alt folk hadde håpet på, spesielt med det siste spillet. Jeg føler en slags eufori jeg ikke har følt siden jeg var et lite barn. Cyberpunk: 2077 ser ut til å være et mesterverk under konstruksjon, det føles ut som at jeg venter på Da Vincis Mona Lisa.

Jeg har ikke latt det være en hemmelighet at jeg har vært deprimert i årevis eller at spill har vært min måte å distrahere meg selv fra dagens endeløse tidevannsbølger av dritt, men de siste årene har dette sluttet å virke ettersom AAA-industrien har råtnet til kjernen. Det begynte med DLC hesterustninger i Oblivion og ble bare verre derfra, men nå i dag. For første gang på så utrolig lenge, så sitter jeg her foran pc-skjermen og gråter, ikke over at sult er fjernet verden over, eller kreft er kurert, men fordi jeg endelig ser et vakkert spill, fra troverdige utviklere. Kommer Cyberpunk til å være like bra som jeg håper og tror? sannsynligvis ikke, men jeg kan se den absolutte kjærligheten lagt inn i verdenen. Hvert eneste designvalg er ikke tatt for å maksimere profitt, eller for å følge en sjekkliste. Det er der fordi det passer til universet det er basert på.

Dette spillet virker rent og laget av en genuin kjærlighet for kildematerialet, noe det er ettersom Mike Pondsmith (skaperen av det originale tabletop-rollespillet "Cyberpunk: 2020" jobber tett med CDPR og det viser seg at spillutviklerne har spilt dette systemet i utallige timer. De er fans. De elsker denne verdenen.

Er dette det første spillet laget med kjærlighet i min livstid? Absolutt ikke, jeg er ikke så kynisk, men det er by far det spillet jeg kan se det mest tydelig på, og det fyller meg med en varm glede.

Jeg vet at denne posten er mer personlig enn jeg pleier å skrive, at det virker som at jeg har den emosjonelle modenheten til et lite barn og at jeg er hypet for et spill uten en offentlig lanseringsdato.Men jeg bryr meg ikke, fordi akkurat i dette øyeblikket, så føler jeg genuin glede og håp.

I tillegg så ser armsverd fuckings kult ut, så det er et pluss.

HQ