Norsk
Vinter

Vinter

Skrevet av Jon Cato den 9 februar 2009 klokken 14:19

Vi som er fra nord elsker å le av alle sør for Trondheim som får panikk når det kommer litt snø og de ikke klarer å kjøre bilen i en rett linje. Ha ha ha! sier vi. Og går ut og måker snø for fjerde gang på en dag.

Denne helgen var brutal for Oslo-folk, jeg kjørte selv tur-retur Drammen, og det gikk ikke særlig fort. Det hjelper ikke når folk stopper på motorveien for å rense vindusviskerne sine for is. Heller ikke alle med elendige vinterdekk som ikke kommer seg opp den minste bakke.

I sidegatene var det like ille, her var det dårlig brøyta, og det virker som grunnleggende kjøreteknikk på snø rett og slett er ukjent her i sør. For eksempel skjønner ikke folk at de må holde på farta når de kjører på ubrøyta vei. Hvis de stopper så er det gjerne litt vanskelig å få opp farta igjen. Og når de gjerne har kjørt seg fast så tror de løsningen er å tråkke gasspedalen så langt inn som mulig så de kan stå og spinne hjulene i en hysterisk fart mens de ikke rører seg av flekken. Å vugge bilen ved å kjøre svakt frem, rulle litt tilbake, aksellere litt mer frem, rulle litt mer tilbake, og så videre, er helt ukjent.

Og kanskje verst av alt, når en bil står fast i snøen foran deg og ikke kommer løs og sperrer veien for deg, hva gjør Oslo-sjåføren da? Jo, han tuter og irriterer seg. I stedet for å gå ut og hjelpe stakkaren.

Så det var en morsom helg på veiene, det er veldig artig å se Oslo dekt av snø, det ser ut som man har havnet i en helt annen by. Med fokk og kraftig snøfall ser man knapt 50 meter foran seg, og landemerker og bygninger ser ukjente og fremmede ut når de er dekt av et hvitt lag nysnø.

Morsomt helt til jeg tok T-banen til jobb i dag tidlig, noe som skulle vise seg å ta halvannen time fordi hele systemet brøt sammen. Som det gjør hvert år når snøen kommer. Grrrr.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser
Podcast-anbefaling

Podcast-anbefaling

Skrevet av Jon Cato den 4 februar 2009 klokken 12:23

Så deilig at Facebook kan brukes til noe nyttig. I dag så jeg på fjaseboka at min gamle kollega Martin Lindell, som jobber i den den svenske bransjeforeningen for spilldistributører og utviklere, anbefalte en podcast som heter A Life Less Wasted. Podcasten er laget av Robert Ashley, som har skrevet for 1up tidligere, og første episode handler om EGM.

For en liten stund siden ble det klart at det amerikanske spillbladet EGM (Electronic Gaming Monthly) var historie. Det første nummeret av EGM kom i 1989, og var som en bibel for amerikanske gamere på starten av 90-tallet. For gamlinger som meg vil spillblader alltid ha stor nostalgisk verdi. Da jeg vokste opp på 80-tallet var det ikke noe internett. All info om spill kom fra engelske spillblader, som jeg slukte rått. Jeg leste bladene fra cover til cover og absorberte all info om hvert eneste spill.

Og slik var det med EGM også, og podcasten til Robert Ashley er en fantastisk gjennomgang av bladets historie fortalt av de som jobbet der. Ashley klarte å kuppe en rekke kjente skribenter, redaktører og tidligere ansatte på den store avslutningsfesten til magasinet, og med hjelp av en mikrofon og en opptaker har han fått tak i noen fantastiske fortellinger og minner.

I kaoset av meningsløse podcaster er denne absolutt å anbefale. Gjennomført, smart og lærerik. Sjekk den ut på denne linken.

Galskap i spillform

Galskap i spillform

Skrevet av Jon Cato den 3 februar 2009 klokken 12:00

De siste dagene har jeg tilbrakt med et av de mest brutale spillene jeg har spilt. Jeg har grepet tak i ørene til folk og vridd hodet deres 180 grader rundt. Jeg har tatt tak i folk og tredd ræva deres ned på spisse påler helt til pålen kommer ut av hodet deres. Jeg har puttet dem i bål og toaletter med hodet først. Jeg har snittet de horisontalt og vertikalt med motorsag, slengt de i veggen så hodet har eksplodert og slått de med et balltre inn i en flymotor så skjermen har blitt dekt av blod.

Litt paradoksalt at jeg akkurat har stått og diskutert sensur i spill i en helt annen setting, det er sjelden kost med så mye gladvold i ett og samme spill. Og jeg sier gladvold, for spillets ramme er så absurd og kompromissløs at dette er langt fra den forstyrrende snuffen vi får servert i spill som Manhunt, mer som volden vi får servert gjennom Tom & Jerry og gamle Pyton-blader. Ekstremt blodig, brutalt og så over toppen at du ikke rekker å bli sjokkert før du ler.

Navnet på spillet? Det kan jeg dessverre ikke røpe ennå, men bildet under burde gi en indikasjon...

Waschera?

Skrevet av Jon Cato den 2 februar 2009 klokken 09:33

Etter deadline på årets første magasin forrige uke er det nå tid for å rydde kontoret. Ikke minst fordi vi i dag får besøk av TV2 som skal filme et innslag til ungdomsprogrammet Waschera der jeg og Rune Fjeld Olsen (du vet, han spillfyren i VG som har flyttet alt håret fra toppen av hodet ned til haka) skal diskutere dataspill.

Og da er det ikke noe spesielt stas å stå midt blant pizzaesker og gammel rømmedressing, som er obligatorisk deadline-mat her på kontoret.

Nøyaktig hva vi skal diskutere på Waschera vet jeg ikke helt, men jeg tror programmet går på TV i dag 16:00, så hvis du vil ha et lite glimt inn på kontoret vårt kan du jo skru på TV-en da.

UPDATE: Innslaget kommer ikke før på onsdag. Og selv om Carl Thomas har vasket og ryddet som en gud ville de heller filme utenfor i dagslys....

Waschera?

CARL THOMAS!!!! RYDD!!!!!!!!!!!

Perler fra i fjor

Perler fra i fjor

Skrevet av Jon Cato den 12 januar 2009 klokken 13:34

Mange tror at å jobbe i Gamereactor betyr at vi sitter dagen lang og spiller alt som kommer av spill, men det er langt fra sannheten. Det meste av dagene (og av og til kveldene) går ut på langt kjedeligere og mer monotont kontor- og administrasjonsarbeid. Så hvert år er det mange spill jeg aldri får prøvd.

I år har jeg blitt spurt om å være juryformann for den årlige Gullstikka-utdelingen som arrangeres av de norske distributørene, og det har jeg takket ja til. Sammen med fire andre journalister skal vi plukke ut de spillene som skal nomineres i hver kategori, også kan alle i Norge få være med å stemme frem vinnerne til slutt.

Dette krever en del frivillig arbeid fra min side, ikke minst må jeg teste en del spill jeg aldri rakk å spille i fjor, og da dukker det opp mange gode overraskelser.

Et spill som jeg brukte noen timer på i helga var Brothers in Arms: Hell's Highway. Et spill jeg egentlig hadde avskrevet som nok-et-krigsspill-fra-andre-verdenskrig, men som skiller seg klart fra de andre førstepersons skytespillene jeg har prøvd.

Måten man skal skaffe dekningsild, rykke frem laget sitt, dekke det andre laget, komme seg på flanken og skyte nazistene føles frisk, givende og annerledes enn 90% av FPS-spillene der man løper rett frem som Supermann og plaffer ned alt man ser.

Det er tydelig at Gearbox har sett mye på Band of Brothers i forsøket på å formidle ekte personer i spillet, men selv om manus og dialog er helt topp blir det likevel litt småekkelt med de uttrykksløse spillfigurene som står og filosoferer over krigens grusomheter. Men kudos for forsøket.

Å spille Brothers In Arms ble en positiv overraskelse for min del. Et givende strategiskytespill som nektet å slippe taket i meg, og et spill som definitivt havner i den stadig voksende bunken av spill som skal rundes før jeg dør.

Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.