I går spilte jeg Army of Two for første gang, ettersom det var Jonas som anmeldte spillet i Gamereactor. Og det var en todelt fornøyelse. Først og fremst fordi jeg følte meg som den eneste i verden som ikke kom meg inn på EA sine servere på Xbox Live. Så mens en venn av meg ventet på at jeg skulle bli med i hans spill, ble jeg bare nektet adgang til serverne konstant.

Det skulle vise seg at enkelte ISP-er sliter litt med Xbox Live, og til tross for at alle andre områder av Live fungerer knirkefritt, er det ikke like lett å spille online. Jeg får nett hjemme fra Get, og de er vist ikke så begeistret for Live.

Så, til tross for at alle instillinger og porter og brannmurer var åpne for nettspilling, var det bare en løsning på problemet: koble fra ruteren og koble den til igjen.

Men til gjengjeld fungerte det fint da, og min venn Magnus og jeg kunne plaffe ned terrorister til langt på natt. Morsomt spill, og bra coop. Jeg tror Rune i VG spilte det med en politisk korrekt tante på besøk da han anmeldte det, det er ikke så utrolig smakløst. Bare litt. Som majones på pommes frites. Smakløst men godt.

Endelig helg. Etter en stressende deadlineuke skal det bli godt å slappe av et par dager. I morgen går turen til Fredrikstad, har en nevø der nede som blir ett år, så skal i barneselskap med familien min.

Fredrikstad er egentlig en by jeg har mange minner fra. I 1991 var jeg ferdig på gymnaset, Heggen Videregående, for de som måtte være interessert, og dro til Fredrikstad midt i sommerferien. Her var det å bytte ut garderoben med grønne klær, for da begynte min militærtjeneste.

Midt i Fredrikstad ligger nemlig Gamlebyen, en samling tre- og murbygg med en vollgrav rundt, og her tilbrakte jeg tre måneder. Jeg husker at jeg forbannet hver eneste stein på de brosteinbelagte gatene der vi marsjerte frem og tilbake som en gjeng sauer. Rekruttskolen lå nemlig midt i Gamlebyen.

Men i det minste var det fint vær den sommeren, mens vi marsjerte frem og tilbake og lekte soldater.

I går ble en sen kveld på kontoret, det ble midnatt og greier, før Carl Thomas og jeg kom oss hjem. Men det ble nok verdt det. Nå har vi gitt fra oss 64 sider med rykende ferskt stoff, som kommer til Norge i magasinform rundt 11. mars. Det er bare å glede seg.

Ellers har dagen gått med til å få koblet opp vårt nye superraske nett her på kontoret. Nå går kontornettverket så raskt at Carl Thomas og jeg sparer tid hvis vi snakker sammen på MSN i stedet for å prate sammen fysisk. I hvert fall nesten.

Midt i masse deadlinestress skal jeg i kveld ta noen timer fri, og gå på teater. Jeg skal se Markens Grøde, som handler om den staute nordlendingen Isak Sellanrå som dyrker jord og klarer seg selv. Omtrent som meg selv, med andre ord!

Jeg er egentlig ingen stor teatergåer, men blir av og til med samboeren min. Det er en litt mer spesiell opplevelse å gå i teateret enn å gå på kino, man får en helt annen kontakt med det som skjer, og når man klarer å leve seg inn i stykket, er det ganske intenst.

Så. Teater i kveld. Så spille spill. Så skrive. Og så videre.

Denne uken har vi deadline, og da blir det litt ekstra jobb på oss for å få alle sidene i marsnummeret på plass. Og som alltid er det masse som skjer i de siste dagene før bladet skal trykkes.

I dag har jeg for eksempel vært og intervjuet Gaute Odager, Norges desidert største spillutvikler, hos Funcom på Skøyen. Ikke bare om Age of Conan, som han står bak, men om hele hans karriere, hva han synes om konkurrentene, og hvilke råd han vil gi til kommende spillutviklere.

Hele intervjuet kommer på trykk i marsnummeret vårt, så alle som er sultne på et lite innsideblikk i Age of Conan, kan begynne å glede seg.