I løpet av min seks ukers lange pappapermisjon benyttet jeg anledningen til å spille ulike spill som av ulike grunner har gått meg hus forbi. Og gjenbesøke gamle spill jeg aldri fikk fullført.

Ett av disse er Zack & Wiki: Quest for Barbaros' Treasure. Jeg spilte det masse da det kom, men rundet det aldri. Og like over nyttår hadde plutselig eldstesønnen min funnet det frem og lurte på om vi skulle spille det sammen.

Så vi plukket opp tråden og begynte å vri hjernen for å løse de siste knallharde nivåene i spillet.

Zack & Wiki har holdt seg godt. Den noe begrensede og lineære spillstrukturen er kanskje litt utdatert i dag, men spillegleden er der, og vi smiler hver eneste gang Zack ramler ned i kista vi har erobret.

Ferie er en perfekt tid for å fullføre gamle spill som har samlet støv. Benyttet du juleferien til å bli ferdig med noen gamle spillperler? Sleng inn en kommentar!

Kjenner du til Metacritic og Gamerankings? Det er to nettsider som samler sammen karakterer fra ulike spillmedier for å lage en gjennomsnittskarakter. Idéen er god, for på denne måten kan man finne de spillene som har fått flest positive anmeldelser, noe som bør være en indikasjon på at spillet er virkelig bra når mange forskjellige anmeldere liker spillet.

Men stadig oftere får vi henvisninger til Metacritic og Gamerankings dersom en av våre anmeldelser avviker fra det hellige snittet på disse sidene. Hvis et spill får 75 prosent på Gamerankings og vi gir det 5/10 har vi vært altfor strenge. Gir vi det 8/10 har vi vært for snille. Det virker som noen faktisk tror at snittet på Gamerankings er sannheten om kvaliteten på spillet.

Men poenget med disse sidene er faktisk at tallet skal være et snitt. Hvis et spill får 75 prosent på Gamerankings så må noen gi det 5/10 for hver nettside som gir det 10/10. Ifølge argumentasjonen ovenfor vil da begge disse anmeldelsene være "feil" ettersom 7,5/10 vil være den mest riktige karakteren. Og slik fungerer det ikke.

Spillutgiverne har også funnet ut hvor viktig nettsidene Metacritic og Gamerankings har blitt, og bruker mange krefter og knep på å få spill opp i verdi på disse sidene. En godt utprøvd metode er som følger: plukk fire-fem spillmedier og tilby dem en eksklusiv anmeldelse av spillet. Med dette tilbudet følger det ofte uskrevne regler om at de kun får eksklusivitet hvis spillet får en god karakter. Dette er et ømfintelig tema for mange spillmedier, og i Norden er heldigvis respekten for pressefriheten såpass sterkt at vi sjelden opplever et slikt press. Men i andre land finnes det mange mye mer servile spillmedier som gjerne bytter sin integritet mot å få lov til å publisere en anmeldelse før alle andre, ettersom dette betyr mange klikk og ekstra besøk og god reklame.

Sleng inn en annonsekampanje som står og faller på at spillet får god kritikk, og du har en dødelig cocktail som garanterer spillutgiveren at spillet får minimum 9/10 i karakter.

Så kommer de fire-fem utvalgte forhåndskontrollerte anmeldelsene ut, og spillet tikker inn på 90% på Gamerankings. Men det stopper ikke der. Å få en god start for spillet sitt på Gamerankings er nemlig viktigere enn man tror. Det finnes mange spillmedier som bidrar til snittet her, og når de andre mediene, som ikke har fått de eksklusive anmeldelsene skal anmelde spillet, så skjer det oftere enn man tror at en litt usikker anmelder kan ta en titt på Metacritic eller Gamerankings før han bestemmer seg for sin egen karakter. Vipper han mellom 7/10 og 8/10 og ser at snittkarakteren på Gamerankings, basert på 4-5 eksklusive anmeldelser er 90% er det veldig lett å gi spillet 8/10 for å være nærmest mulig snittet.

For hvis ikke vil nemlig leserne basunere ut at "Hva! Gir du det bare 7? Det får jo 90% på Gamerankings så du tar feil!"

Puh! Takk og pris at vi sjekket Gamerankings før vi ga karakter til Darksiders, slik at vi havnet nærmest mulig snittet!

Da var jeg endelig tilbake etter seks uker med bleieskift og kafébesøk sammen med min yngste sønn. Det har vært en lang og fin juleferie, med hyttetur og skigåing i -25 grader i Etnedal. Foreldrene til min samboer bygde hytte der i sommer, og i romjula ble den innviet av hele familien. Flott beliggenhet ved noe som heter Ølsjøvannet, og jeg fikk slepe pulk i dagesvis over fjelltoppene. Herlig!

Gledelig nok hadde Magnus unnlatt å brenne ned kontoret mens jeg var borte. Til gjengjeld hadde han "ramlet i en trapp" og fått en solid blåveis, mistet nøklene til kontoret og dratt inn så mye skit på gulvet her at jeg nesten ikke kan gjenkjenne fargen på parketten.

I tillegg har Line dukket opp, en praktikant som studerer journalistikk og som nå står for mye av nyhetsdekningen på nettsiden.

Etter å ha drevet dank i seks uker må jeg innrømme at det er godt å jobbe litt igjen. Vi er allerede i full gang med planleggingen av årets første nummer, som etter planen skal være på gata i starten av februar. Vi har akkurat mottatt Mass Effect 2 som jeg skal begynne på i kveld, og Magnus er nettopp ferdig med Army of Two 2 som dere får anmeldelse av i morgen.

2010 ser ut til å bli et knallår rent spillmessig, og jeg håper alle dere lesere vil følge oss gjennom nok et begivenhetsrikt år. Godt nytt år!

Hva er det du har gjort med gulvet, Magnus? MAGNUS! HENT MOPPEN! NÅ!!!!!!

Ønsker jeg alle sammen allerede nå. Årsaken er at jeg i morgen går ut i seks ukers pappapermisjon. Da skal dagene mine tilbringes med min yngste sønn på kafé, hytteturer og hjemme på stuegulvet foran lekekassa. Magnus kommer i denne perioden til å ta over sjefsstolen på kontoret og styre Gamereactor-skuta med jernhånd ut av 2009 og inn i 2010.

Det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter, noe jeg har oppsummert i min nyttårstale som publiseres i romjula.

Men ettersom jeg ikke kommer til å være daglig til stede på siden lenger, benytter jeg anledningen nå til ønske alle våre lesere en riktig god jul og et godt nytt år. Måtte dere få alt dere ønsker dere, og måtte det nye året bringe dere fantastiske spillopplevelser. Vi sees i 2010!

Jeg faller lett for detaljer. Små ekstra snacks som egentlig ikke er nødvendig for spillopplevelsen, men som gir det det lille ekstra for å gjøre spillet mer minneverdig.

Nå sist falt jeg for Muramasa: The Demons Blade, som du kan lese min anmeldelse av her.

Det er et utrolig vakkert spill, og de vakre bakgrunnene og animasjonene krydres med små detaljer overalt. Som lysglimt fra sola som presser seg gjennom trekronene i skogen. Eller de måten prinsessen av og til gløtter ut av skjermen og bort på meg som sitter og spiller når hun løper bortover veien. Og ikke minst de herlige restaurantscenene der maten man bestiller blir plassert foran deg, håndtegnet sushi og andre japanske retter som får det til å romle i magen, og som jeg må spise bit for bit ved å trykke på A.

Det er små detaljer, som bidrar til å gjøre et kult spill enda kulere.

Nam nam! Å spise på restaurant i Muramasa er apetittvekkende!