Norsk

Bobby!

Skrevet av Jon Cato den 22 juni 2009 klokken 15:34

Å være såkalt "spilljournalist" er ofte en ganske kjedelig jobb. Verst er det når man snakker med PR-styrte utviklere som i dagevis har pugget hva de får og ikke får lov til å si om produktet vi skal skrive om. Annethvert spørsmål blir besvart med "vi ønsker ikke å uttale oss om det akkurat nå". Spør du om hva de mener om konkurrenter får du "vi uttaler oss ikke om konkurrentene" til svar. Det er en nøye innøvd prosess, ikke bare i spillbransjen men i alle underholdningsbransjer, for å hindre at saken får feil fokus og at media blir mer opptatt av et kontroversielt utsagn i stedet for å skrive en salgsfremmende tekst om spillet de har vist frem.

Ok, kanskje litt mye å fordøye avsnittet over, men saken er at konkret og sannferdig informasjon ofte er vanskelig å finne når man skriver om spill, fordi informasjon bevoktes godt. Og de man får snakke med som journalist er proffe, og forteller deg bare det de vil du skal vite.

Men så finnes det noen lyspunkter innimellom. Peter Molyneux var en slik. Som tidligere tillot seg å snakke fritt og tenke seg frem til egne svar, men som nå begrenser seg i langt større grad. John Carmack snakker ofte fra levra, de få gangene han gidder å si noe. Mark Rein fra Epic kommer med et par saftige sleivspark innimellom.

Og sist ut er Bobby Kotick. Activisions toppsjef.

Kotick har nemlig en klar agenda med Activision: de skal tjene penger. Og han er ikke redd for å innrømme sin egen agenda. Hele fusjonen med Vivendi startet med å kaste ut en rekke spill som Kotick ikke så noe potensial i. Spill som ifølge Kotick selv "ikke har potensial til å utnyttes hvert år og bli en 100 millioner dollars-merkevare".

Et av disse spillene var Brütal Legend, der Activision nå har saksøkt utvikleren fordi det tydeligvis har potensial likevel etter at det vant flere priser under årets E3-messe.

Og nå sist rasler Kotick med sablene ovenfor Sony. Og truer med å droppe all spillutvikling til konsollen hvis ikke Sony får ut fingeren og får fart i salget av maskinen. Activision tjener nemlig mer på 360- og Wii-spill enn på PS3-spill, og Kotick ser nok heller at de folka som jobber med å konvertere spill til PS3 brukes til å lage enda flere 360- og Wii-spill, slik at fortjenesten blir enda høyere.

Det er en enkel logikk, og oss som liker å se på spill som kunst sitter igjen med en dårlig smak i munnen når Kotick sitter og snakker med dollartegn i øya og null sans for spill som kulturmedium.

Men for oss journalister er Kotick forfriskende. Det er deilig med noen som tør å snakke rett fra levra. Et firma på toppen, med solide fortjenester, som gjør det de kan for å tjene enda mer, og ikke er redd for å brenne bruer, fornærme fans, og skape noen overskrifter på veien mot nye høyder.

Vi ønsker oss flere som Bobby Kotick, og færre PR-folk som duller og sminker og pynter på alt som skal passere slik at sannheten nesten ikke er til å kjenne igjen når den først når oss i pressen.

Bobby!

Bobby Kotick tjener spenn for aksjonærene og sier det som det er. Digg!

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser
Sommerbarten på plass

Sommerbarten på plass

Skrevet av Jon Cato den 17 juni 2009 klokken 12:13

Sola skinner, Bernt-Erik spiser kake i Snåsa, Carl Thomas har reist på ferie, og skippern sitter ensom igjen bak roret. Det er stille etter E3, men likevel har vi en solid bunke spill som skal anmeldes de neste ukene. I dag kom Wii debuggen på plass igjen, så nå er det Conduit, Let's Tap og Resident Evil Wii som for kjøre seg på kontoret frem mot mandag.

For å feire sommeren som er i full gang, har jeg tatt skjegget og beholdt barten. Sommerbarten. Den blir på overleppa helt til august. Jeg lover.

Øya på Spotify

Skrevet av Jon Cato den 11 juni 2009 klokken 12:25

I august har jeg tenkt meg på Øyafestivalen. Men jeg må ærlig innrømme at jeg de siste årene ikke henger med like godt med på nye band og hva som skjer på musikkfronten som jeg gjorde før. Tidsklemma, serru. Og når Øyafestivalen først begynner har jeg knapt hørt om halvparten av de som spiller, og vandrer hvileløst rundt fra konsert til konsert til jeg finner noe jeg liker.

Ikke noe galt i å nyte en festival på denne måten, men i år har jeg faktisk forberedt meg. I går kveld satte jeg opp fire spillelister på Spotify, en for hver dag på Øya, med alle banda som spiller den dagen. Det vil si, alle banda som er tilgjengelig for oss nordmenn på Spotify. Enkelte har ikke utgitt plater ennå og er derfor ikke med, mens andre kun har noen få plater tilgjengelig. Men det er den mest komplette samlingen av musikk fra artistene som skal spille på Øya-festivalen i år, så vidt jeg vet.

Og jeg deler gjerne, her er link til alle fire spillelistene, til glede for alle Spotify-brukere som har tenkt seg på Øya i år:

Øya onsdag:
http://open.spotify.com/user/lamobird/playlist/6thMRftBC7cE2QSw
XG0Hao

Øya torsdag:
http://open.spotify.com/user/lamobird/playlist/0xZZTxj2XctY20aGO
AFUTW

Øya fredag:
http://open.spotify.com/user/lamobird/playlist/3xn1XnxXLOy0N2D
OQnCX9R

Øya lørdag:
http://open.spotify.com/user/lamobird/playlist/2Q7jxCMCFunwUruh
siiivS

Øya på Spotify

Madness kommer på Øya i år. Gleder meg!

Til helvete med Sam Raimi!

Skrevet av Jon Cato den 9 juni 2009 klokken 15:42

I går var jeg på kino med en kamerat for å se Sam Raimis nye film. Sam Raimi er kanskje mest kjent for å ha laget Spider-man filmene med Tobye Maguire i hovedrollen, men oss gamlinger husker en annen og gal Sam Raimi, som på tidlig 80-tall ga oss filmene Evil Dead og Evil Dead II.

Dette var lenge før Youtube og torrents og hele pakka der, så i mine ungdomsår gikk det gjeteord om disse filmene på video, som jeg endelig fikk tak i som 14-åring på en slitt VHS-kassett som var et opptak av et opptak av et opptak av et opptak med elendig bilde og lyd.

Men Evil Dead-filmene var på mange måter starten for en ny type skrekkfilm, full av splatterhumor. Det hjalp også at Sam Raimi var en tilnærmet hyperaktiv energisk regissør som lekte seg med kameravinkler og filmteknikker hele tiden.

Jeg er ikke overveldende begeistret for Spider-man-filmene, og hadde vel egentlig slått meg til ro med at Sam Raimi var over toppen og nå kunne leve livets glade dager som nok en middelmådig regissør i Hollywood som ikke lenger er ung og opprørsk og full av ideer som han vil få ut på lerretet.

Inntil jeg så Drag me to Hell i går. Den handler om en ung dame som jobber i en bank som blir forbannet av en sigøynerdame. Og stort mer enn det har jeg ikke lyst til å si, for fra start til slutt er dette en nervepirrende berg- og dalbanetur som fikk meg til å skvette et titalls ganger.

Og jeg har egentlig sluttet med å bli redd av filmer. Jeg mener, det er ikke noe skummelt med zombier og vampyrer og massemordere lenger. Vi har sett det før, hundrevis av ganger. Det holder.

Men i Drag me to Hell kjemper heltinnen mot en udefinerbar ondskap, noe vi ikke kan løpe fra eller kjempe mot. Det er trusselen om evig pine og skygger og mørke, og det er jævlig. Fra start til slutt. Jeg har sett mye skrekkfilm, og det skal mye til for at jeg synes en film er skummel, men denne filmen tok meg virkelig på senga.

Og det fryder meg. Og spesielt at det er 49 år gamle Sam Raimi som står bak spetakkelet. Anbefales varmt, og se den for guds skyld på kino i en fullstappet sal som skriker i kor. Gjerne med en date som kan klamre seg fast til arma di.

Til helvete med Sam Raimi!

Kødd ikke med sigøynere!

Festbremsen Nintendo?

Skrevet av Jon Cato den 4 juni 2009 klokken 12:25

Første gang jeg var på E3 var i 2001. Da var det Gamecube og Metal Gear Solid 2 som gjaldt. Dette var før jeg levde av å skrive om spill, det var kun en hobby jeg gjorde på fritiden. Den gangen kjøpte jeg inn spill. For Akers Mic, som en gang var en mellomstor kjede med underholdningsbutikker.

Jeg fikk skrapet sammen noen penger fra distributørene for å dra på E3 mot at vi i Akers Mic skulle fokusere på forhåndssalg av spill jeg skulle se på der borte på nettsiden vår, en helt grei deal for meg. Og i fem dager gikk jeg rundt i transe i Los Angeles.

Den gangen minnet fortsatt mye om det E3 en gang var: en handelsmesse for forhandlere som selger spill og elektronisk underholdning. En messe der spillutgiverne samarbeider om å vise frem produktene sine til forhandlere som skal planlegge høsten og julesalget. Man tenkte som regel ikke lenger enn ut året, å fokusere langt inn i fremtiden var unødvendig. Og på presentasjonene sine gjaldt det å overbevise forhandlerne om å satse på de produktene som selger mest og ikke imponere med å vise mest mulig tekniske finesser fra scenen.

Jeg husker fortsatt pressekonferansen med Nintendo det året, der jeg satt blant andre forhandlere langt bak i salen som med skepsis analyserte salgspotensialet i det de så og ikke brydde seg det døyt om hvor innovativt, nyskapende eller teknisk avansert det som ble presentert var.

Og disse koste seg nok stort under ukens Nintendo-pressekonferanse på årets E3. For mens Sony og Microsoft har tatt internettalderen på alvor og laget presentasjoner tilpasset fanbasen og nettpublikummet som følger med på live-sendingene, kjører Nintendo det samme gamle trauste løpet sitt og snakker til forhandlere og samarbeidspartnere. Og litt til fansen, sånn helt på tampen, bare for å roe gemyttene.

For fansen måtte smøre seg med tålmodighet. Etter å ha annonsert et helt nytt todimensjonalt Mario for fire spillere helt i starten av konferansen, var fansen klar for mer, men måtte i stedet holde ut 45 minutter med fokus på produkter som kommer til å selge ett tonn til Nintendos nye målgruppe: folk flest. Et nytt Wii Fit, et produkt de fremmøtte journalistene ristet vantro på hodet av da det opprinnelig ble presentert for to år siden, men som siden da har solgt i over 15 millioner eksemplarer. Wiimotion Plus sammen med en rekke spill som bruker håndkontrollen på naturlige og finurlige måter. Krimspill for kvinner, og motespill for jenter som lar deg designe og bytte kjoler. Det var gjesp etter gjesp for hardcorefansen, kun avbrutt av et og annet gråtkvalt hulk, der de satt og ventet på mer Zelda og mer Mario og mer hardcore. Men for de fremmøtte butikkinnkjøperne snurret nok dollartegnene rundt i øyeeplene deres.

Nintendo har nemlig funnet den hellige gralen: de nye spillerne som ikke følger kritikernes og spillpressens røst og kjøper enkle spill, funksjonsspill som Wii Fit, sosiale spill som Wii Play, og barnespill som lar barna leke med spillkonsollen fremfor å spille tradisjonelle utfordrende ferdighetsspill. Nintendo trenger ikke spillpressen for å lykkes ovenfor denne kundegruppen, og kan ganske enkelt drite i å prøve å imponere alle de blekfete journalistene som spiller spill hver eneste dag.

Så derfor fokuserer Nintendo på disse titlene under pressekonferansen sin, for å vise samarbeidspartnere og forhandlere at de fortsatt har fokus på det som selger. Hvorvidt de klarer å holde på interessen til denne gruppen med nye spillere tør jeg ikke spå. Nintendo snublet litt i fjor høst med Wii Music som ikke ble like gjennomført og interessant som Wii Fit. Og fingerbølet som skal se inn i kroppen din så mer skummelt ut enn interessant. Muligens har Nintendo sluppet litt opp for idéer til spill som kan tilfredsstille sitt nye publikum.

Men likevel, produkter som Style Savvy og James Patterson Women's Murder Club har gigantisk potensial med den rette markedsføringen. Salgspotensialet er mye større i disse titlene enn det er i konkurrerende titler på andre formater som The Last Guardian, Mag, Alan Wake eller Splinter Cell: Conviction. Den potensielle kundemassen er enormt mye større enn for smale hardcore-titler som applauderes av pressen og spilles av et par millioner dedikerte fans. Dessverre.

Sett med våre gamer-øyne var kanskje Nintendos presentasjon kjedelig. Den var lavmælt og edruelig, mer som en ekte pressekonferanse enn sirkusforestillingene til Sony og Microsoft. Men de har tydelig tatt tilbakemeldingene fra i fjor på alvor, for de hadde med seg godbiter til oss gamere også. Et nytt todimensjonalt Mario-spill. Super Mario Galaxy 2. Et nytt Metroid-spill. Et nytt Golden Sun. Flere store rollespill på DS. Det var annonseringer for oss gamere her, men problemet til Nintendo-fansen er at mindreverdighetskomplekset de har ovenfor Sony og Microsoft gjør at uansett hva Nintendo annonserer blir det aldri nok til at fansen får selvtillit nok til å stå oppreist og rak i ryggen når de er sammen med Playstation- og Xbox-kompisene sine. "Var det alt?!" skrek de etter at Nintendo takket for seg og forlot scenen. "HVOR ER ZELDA??!!" "GI OSS MEEEER!".

Som et show og en presentasjon skuffet nok Nintendo gamere som så på. Men å fjerne fokuset fra den nye målgruppa og konkurrere skulder mot skulder med Sony og Microsoft vil være helt feil av Nintendo nå, så fra et bransjeståsted skjønner jeg godt at Nintendo valgte å presentere det de gjorde. Og man kan sutre så mye man vil om fingeranalyse-dingsen og motespill på DS, hvis jeg ser på alle de tre pressekonferansene som en, og skal velge meg ett eneste spill som det spillet jeg gleder meg mest til å spille i fremtiden, ett spill som jeg tror jeg kommer til å ha det mer moro med enn noe annet, så er valget mitt enkelt:

Super Mario Galaxy 2.

Festbremsen Nintendo?

Fem sekunder med filmklipp fra Super Mario Galaxy 2 gjorde at jeg fikk lyst til å spille gjennom Super Mario Galaxy på nytt. Ren moro i spillform.

Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.