Etter Microsofts kraftdemonstrasjon mandag kveld stod mye på spill for Sony. Selv om Jack Tretton struttet overbevisende rundt på scenen og skrøt av at firmaet hadde møtt sine salgsmål med PS3, lå det en nervøs og selvbevisst stemning over hele presentasjonen. Som om Jack og vennene hans fryktet nye Youtube-videoer med RIIIIIIIDGE Racer og GIANT ENEMY CRABS. Men i all edrueligheten hadde Jack & Co valgt å ta fokuset vekk fra statistikk og salgstall og heller gi oss en to timer lang overdose av kommende spill.

For i motsetning til de to foregående E3 har Sony endelig mer enn en håndfull spennende titler å vise frem. I tillegg har de klart den prestasjonen å gjøre PSP interessant igjen, til tross for at den nye modellen ikke er spesielt pen å se på. De har klart å få med seg interessante utviklere som lager interessante spill til plattformen, og uten barnesykdommene som lange UMD-lastetider og dårlig batteritid kan jeg absolutt se for meg en komfortabel posisjon for PSP på det håndholdte markedet. Selv om Sony her i vesten ikke kan forvente seg den samme drahjelpen fra Capcoms Monster Hunter-spill som maskinen har opplevdt i østen.

Pressekonferansen åpnet med et smell, idet Nathan Drake klatret på bygninger og slåss mot et helikopter i Uncharted 2. Ekstremt lekkert, og fylt med adrenaling og spilleglede, og en perfekt måte å åpne ballet på. Like lekkert var ikke Mag, det mystiske spillet som Sony annonserte i ren desperasjon i fjor, og som nå har blitt til en slags variant av Battlefield 2 med 256 spillere. Dessverre var ikke dette spesielt imponerende, kontrollen så unødig upresis og treg ut, og spilleren vi fulgte ble beskutt konstant. Lagbaserte skytespill på nettet er avhengig av at man er et samkjørt lag, og med 127 andre spillere på laget ditt krever dette en enorm dedikasjon for samtlige, selv om man er delt opp i mindre lag, så jeg tror det skal bli vanskelig å gjøre dette til en suksess utenfor en svært dedikert liten fanbase.

Så var det PSP Go! sin tur, maskinen som de fleste har vist om en stund. Kaz Hirai hadde mannet seg opp til en ny presentasjon etter å ha tatt pause et år for å la RIIIIIIDGE RACER få roe seg litt, og inntok scenen for å forklare de nye fordelene med maskinen. Det er tydelig at Sony her kaster seg på mediamaskin-kjøret, og skal tilby filmer, musikk og spill til nedlasting via sin egen butikk. Av og til blir jeg nesten litt provosert av å høre alt snakket om å "provide content", det er nesten som enkelte firmaer tror at vi som forbrukere har et sort hull vi må fylle, et behov for å kjøpe hva som helst til leketøyene våre, og så lenge de gir oss "content" så kommer vi til å kjøpe det. Det er også tydelig at applikasjonsbutikken til iPhone har inspirert alle og enhver til å lage sin egen applikasjonsbutikk som kan gi oss "content" til maskinene våre.

Men en dag burde de innse at vi ikke er interessert i å bruke maskinen vår for å kjøpe innhold, vi er interessert i å kjøpe innhold som gjør at vi får lyst til å bruke maskinen. Sony kan tilby så mange filmer og stemningsbaserte spillelister fra mitt MP3-bibliotek de bare vil på PSP Go, jeg er ikke interessert. Gi meg spill!

Men der spillutvalget på PSP ikke har vært det helt store i mange år er det gledelig å se at Sony endelig har fått noen knallsterke titler til å fronte maskinen. Gran Turismo Portable blir helt sikkert en perfekt håndholdt versjon av den detaljfikserte racingsimulatoren. Et nytt Resident Evil-spill tas imot med åpne armer. Little Big Planet kommer til å bli et fabelaktig PSP-spill. Og som prikken over i-en kom Hideo Kojima luskende på scenen og annonserte den ekte oppfølgeren til Metal Gear Solid 4 som et eksklusivt nytt PSP-spill. Kniven i ryggen på Microsoft som var bestekompisen i går, og nå totalt 60 sølvpenger i lomma si, luringen.

Til forskjell fra tidligere halvhjertede forsøk på å få utgivere til å støtte PSP viser Sony nå at de mener alvor. Nå er det slutt på dårlige kortspill basert på Metal Gear, spillet Kojima viste frem i går så fett ut, det var et ekte Metal Gear-spill, og jeg fikk lyst til å spille det. Og det samme med mange av de andre spillene vi så. Der PSP-spill tidligere har hatt et preg av hastverksarbeide og B-versjoner av PS2- og PS3-spill, får maskinen endelig titler som kan stå støtt på egne bein. Og det er gledelig. Det er dette som skal selge PSP, Kaz, ikke uendelig mengder med meningsløst innhold for innholdets del.

En bortkastet tur innom Home senere, og så var det på tide med Playstation 3 igjen. Nytt ekslusivt spill fra Rockstar kalt Agent. Assassins Creed II til Playstation 3 demonstreres, og det understrekes hvor viktig det er at man kan kombinere PSP-spillet med PS3-spillet for å låse opp unikt innhold. Dessverre ble aldri denne kommunikasjonen mellom håndholdt og stasjonær noen suksess med Game Boy og Gamecube, så jeg ser ikke for meg at det blir det mest hardtslående argumentet for PSP og PS3 i fremtiden heller, selv om Sony allerede har forsøkt i et par år.

Final Fantasy XIII neste, sammen med en overraskende annonsering av Final Fantasy XIV til neste år, som viser seg å være en oppfølger til Final Fantasy XI. Sikkert spennende for de som elsker det foreldete grindbaserte evighetssystemet i Final Fantasy XI, men jeg er definitivt ikke en av dem.

Og så var det på tide med Wii-kopien igjen. Slik Microsoft forsøkte med prosjekt Natal. Sony har valgt en mer tradisjonell metode med en lyssabel-lignende håndkontroll som spores av et kamera, og som dermed kan brukes som et avansert leketøy i spill. Og det så gøy ut, et langt steg bedre enn Eyetoy. Men likevel med så mange likhetstrekk til Wiimoten til Nintendo at det nesten virket som en ren kopi. At både Microsoft og Sony er skremt av den vanvittige suksessen til Wii blant en svært bred gruppe gamere betyr ikke at det bare er å lage en blåkopi av Nintendos kontrollsystem og forvente at folk skal velge Sonys variant fordi den er teknisk mer solid enn Nintendo. Den jobben Nintendo har gjort med å bygge opp Wii som folkekonsollen rives ikke ned over natta, og jeg kan vanskelig se for meg at Sonys bevegelsessensor kommer til å utgjøre en trussel i nær fremtid. Da tok i hvert fall Microsoft steget fullt ut med Natal, som virkelig har potensial til å være en revolusjon som kjører løpet fullt ut og ikke bare en avansert Wiimote.

Og da trodde jeg egentlig pressekonferansen var ferdig, at Sony hadde vist det de skulle, men de hadde mer i ermet. Modnation Racers; Little Big Planet møter Mario Kart og Trackmania, nok et spill som kan bli et kreativt mesterverk fra Sony. Etterfulgt av The Last Guardian, Team Icos nye prosjekt og en penere versjon av den lekkede traileren vi så for noen uker siden. Et umåtelig vakkert spill som ser ut til å være alt Ico-fansen har drømt om på PS3. Etterfulgt av Gran Turismo 5, som snart har verdensrekord i å bli vist frem på E3. Og til slutt God of War 3. Som alle har ventet på.

For en gangs skyld hadde Sony en mengde spill å vise frem. Og ikke bare en håndfull fristelser. Idet Jack Tretton takket for seg var det gått to timer siden konferansen begynte, en pressekonferanse stappet med spennende spill.

Skeptikeren i meg gremmes litt over at det aller meste vi fikk se er spill som kommer i 2010, eller til og med 2011. Verken Gran Turismo 5, God of War 3, The Last Guardian, Modnation Racers, Final Fantasy XIII, Agent eller Mag har en planlagt lansering i år, faktisk er det kun Uncharted 2 og flerplattformspillet Assassins Creed 2 som skal komme i år på PS3. Det samme gjelder PSP, der verken Metal Gear Solid: Peace Walker eller Resident Evil kommer i år. Det føles unektelig som en desperat posisjonering i forhold til Microsoft å vise frem disse titlene nå, men samtidig er det en mer solid posisjonering enn Sony har klart de to siste årene. For første gang siden PS3 ble lansert føles det som Sony har en bunke må-ha-titler å vise frem. Så får det heller være at vi må vente ett år eller to for å spille de fleste av spillene vi så i går. Og at den ekstremt lange utviklingstida for spill på nestegenerasjonskonsollene helt sikkert kommer til å få mer omfattende og dramatiske konsekvenser enn jeg tør å spekulere i her og nå. Vi tar de sorgene sammen med gleden over å endelig få spillene en eller annen gang i fremtiden.

Den eneste nye konsollen annonsert på årets E3.

Det er ikke mye som tyder på finanskrise når man ser på Microsofts pressekonferanse under årets E3. Ut på scenen traver storheter som Steven Spielberg, Ringo Starr og Paul McCartney og viser frem det ene spillet etter det andre. Og for å toppe det hele avslutter Microsoft presentasjonen med å vise frem et science-fiction lignende kamera som mest av alt minner om filmen Minority Report.

Det er kanskje finanskrise, men firmaer som Microsoft ser ikke ut til å være påvirket i det hele tatt. Microsofts pressekonferanse i går var nemlig en demonstrasjon av styrke fra start til slutt. Å åpne med Rock Band og The Beatles ga et folkelig preg over arrangementet, før de sørget for å gi hardcore-fansen det de ville ha med den ene prominente gjesten etter den andre. Playstation 3-eiere måtte felle flere bitre tårer idet Square-Enix troppet opp med en fersk trailer og dato på Final Fantasy XIII etterfulgt av Hideo Kojima som forlot scenen med 30 sølvpenger etter å ha annonsert Metal Gear Solid: Rising. Et spill jeg forøvrig spår vil ende opp som Zone of the Enders 3 med Raiden i hovedrollen, og ikke et "ekte" nytt Metal Gear-spill.

Det var rett og slett umulig å ikke bli imponert av 360-spillene som ble vist frem. Forza så gøy ut, og kommer allerede i oktober. Hvis ikke Sony kommer med en dato for Gran Turismo 5 i kveld, er ikke bare Polyphony Digital forbikjørt, de har blitt tatt igjen med en runde. Alan Wake så kanskje mer ut som et lineært skrekkactionspill enn den åpne psykologiske thrilleren vi hadde håpet på, men det er i alle fall ikke en oppfølger, som det meste annet vi fikk se.

Jeg hopper elegant over Twitter og Facebook på Xbox 360, det kommer til å bli like mye brukt som Messenger på 360. Det som derimot var mer interessant er at Microsoft nå skal begynne å streame filmer i 1080p. Greit, man må ha en monsterlinje for å motta slike signaler, men det er likevel et stikk i siden til Sonys satsing på blu-ray-avspilling.

Enda mer interessant for oss nordmenn er det at Microsoft lover at vi i Norge også skal få streame filmer og TV-serier. En tjeneste amerikanere har kunnet nyte lenge. Jeg velger å ikke hoppe i taket ennå, erfaringsmessig er slik digital distribusjon av filmer og TV-serier et logistisk mareritt med lokale rettighetshavere, og mine henvendelser til Microsoft i Norge om hvem som er med på ballet og hvilke filmdistributører vi kan forvente å se filmer fra får jeg ikke ut av dem. Men til høsten skal streaming-tjenesten være klar, og hvorvidt vi må nøye oss med å streame Red vs Blue og The Guild, eller får se nye episoder av Lost blir nok avklart de nærmeste ukene. Jeg håper på sistnevnte men frykter det første.

Og så var det prosjekt Natal, den store finalen for en overveldende presentasjon. Et kamera som registrerer våre bevegelser nøyaktig og overfører de til en spillfigur. Som kjenner igjen ansiktene våre og stemmene våre, og som lar oss spille uten en håndkontroll. Ren science fiction.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om Natal. Som konsept er det uhyre spennende, men dette er et produkt som enten må fungere pefekt eller bli totalt latterliggjort. Microsofts Live-demonstrasjon var ikke akkurat beroligende. Hovedprodusenten så ut som en spastiker der beina flagret i alle retninger på avataren, og det fotballspillet med hun dama var bare totalt slitsomt. Å male et bilde som ser ut som det er malt av en fireåring var utrolig mye vanskeligere enn å sette seg ned med et malerskrin i virkeligheten. Jeg var i ferd med å avskrive det hele som total skivebom inntil Peter Molyneux inntok scenen og begynte å fable om nye måter å spille på.

Og greit, hans demonstrasjon var imponerende, en dame snakker med og samhandler med en virtuell gutt. Men hvis det fungerte så bra hvorfor kunne de ikke gjort den demonstrasjonen fra scenen?

Den teknologien Microsoft viste frem med Prosjekt Natal er i beste fall på prøvestadiet. Jeg mener, ikke bare skal kameraet gjenkjenne fire ulike mennesker som sitter i sofaen foran skjermen, det skal også gjenkjenne stemmen til de fire personene, og hva som blir sagt? Dette er avansert og kostbar teknologi på prøvestadiet, og ikke noe som enkelt kan puttes inn i et lite kamera som skal brukes til å leke med.

Jeg tror ikke Natal kommer til å havne i butikker før tidligst i 2011. Slik jeg ser det er hele prosjekt Natal bare et forsøk på å stoppe det enorme snøskredet kalt Nintendo Wii.

Sannheten er nemlig at Microsoft har tatt lufta ut av Sonys ballong. De har sikret seg gamertitlene, de har sikret seg en svær stall av spillutviklere som utvikler spill til konsollen deres, og nå er de sannelig i ferd med å ta filmmarkedet fra Sony også.

Dermed kan de fokusere på Nintendo, og det er i mine øyne ingen tvil om at Natal-presentasjonen utelukkende er laget for å rappe potensielle kunder fra Nintendo Wii, som har seilt opp som førstevalget blant folk som vil ha enkle spill og et intuitivt kontrollsystem. Det er en spikermatte som skal bremse ned den japanske spillkjempen og få publikums fokus over på en lignende måte å spille på med overlegen teknologi.

Man var også skeptisk til Nintendo Wiis magiske tryllestav da den først ble annonsert, men det viste seg at magien var ganske enkel teknologi brukt på en smart måte, og publikum ble overbevist rett og slett fordi det fungerte akkurat som det skulle.

I Natals tilfelle er det snakk om svært avansert teknologi brukt på en smart måte, og det er langt flere og dypere fallgruver Microsoft må manøvrere seg rundt underveis før de har et produkt som fungerer så silkemykt som i de videoene.

Men Natal var likevel en passende avslutning på en solid oppvisning fra Microsoft. Det var en pressekonferanse med masse kjøtt på beinet, og en reell maktdemonstrasjon fra det amerikanske selskapet som Sony skal få problemer med å matche i kveld.

Microsoft tok kvelertak på Sony i går kveld. Klarer Sony å slå tilbake i dag?

Jeg har holdt på siden påske nå, og kjenner at jeg begynner å komme i ok form igjen. Sykle til jobb blir nemlig en real treningsøkt når man bor på Lambertseter i Oslo, takket være Kongsveien. Vi snakker 1940 meter vei og en høydeforskjell på 94 meter fra start til slutt.

Til jobb er det en fryd å kjenne vinden mot ansiktet og suse avgårde sammen med bilene ned mot Oslo Sentrum, men hjemover er det litt verre.

De første ukene på sykkelen var verst, da verker det over hele kroppen etter noen dager, og muskler i lår og legger protesterer vilt. Lungene spiller heller ikke helt på lag, og syter og klager og lengter tilbake til lunere tider på stappfulle T-bane-vogner.

Men så begynner det å løsne, og nå er ikke hjemturen noe jeg gruer meg til lenger. Det er fortsatt tungt, men det går jevnt. Og det går fortere. Der jeg for seks uker siden ble forbikjørt av andre syklister hele tiden på vei opp bakkene, er det nå jeg som gjør de fleste forbikjøringene. Et par fartsfantomer har jeg ikke sjangs til å henge på, men jeg føler at jeg har gått opp et par nivåer, at jeg er har en hastighet litt over gjennomsnittet.

Jeg har enda ikke tatt tida og sammenlignet meg med de som er registrert på www.kongsveien.com , men det kommer. Til høsten skal jeg begynne å gå etter rekordene, etter en hel sommer med jevn sykling til og fra jobb hver dag.

Da var mitt tredje trommesett på plass hjemme. Og det knuser både Guitar Hero: World Tour-trommene og de småkjipe Rock Band-trommene langt ned i støvla.

Ion Drum Rocker selges, såvidt jeg vet, kun via Datakjeden i Norge, og er av ypperste kvalitet. De er laget for Rock Band-spillene, og kommer med to symbaler og fire trommer. I Rock Band 2 fungerer de perfekt, trommene har en deilig overflate med helt riktig sprett, og basstrommepedalen er av stål, tung og solid, og føles mye mer presis enn plastvariantene i de andre settene.

Den eneste ulempen med Ion-settet er at det ikke er støtte for Guitar Hero: World Tour, selv om det har fire trommer og to symbaler som alle har egne signaler vil ikke GH:WT gjenkjenne det som et offisielt trommesett, og man må spille trommesporene nedstrippet fra fem til fire trommer.

Og en annen ulempe er jo plassen. Som du ser under her. Men jeg har tross alt et eget spillerom hjemme, så samboeren klager ikke altfor mye. Ennå.

Onsdag kunne vi skrive at det norskproduserte onlinerollespillet Darkfall Online ble totalslaktet av spillsiden Eurogamer.

I kjølvannet av omtalen, som ga spillet 2/10, har Eurogamer vært i hardt vær. Fans av spillet har protestert høylytt, og det ble ikke noe bedre da utgiveren Aventurine sjekket spilleloggen til Eurogamers anmelder og fastslo at han hadde spilt spillet litt over to timer totalt.

Eurogamer, på sin side, hevder anmelderen har spilt spillet lenger, og skal nå anmelde spillet en gang til med en annen anmelder, men dette gjør ikke situasjonen noe bedre for Aventurine, som må sitte stille og se på at spillet deres pent klokker seg inn med en snittkarakter på 20% på sider som Gamerankings.

De har vel egentlig seg selv litt å takke og, for makan til trøbbel for å få tak i et spill har jeg sjelden vært borti. Spillet kan kun kjøpes på spillets hjemmeside, men om du prøver å finne ut hvor du skal klikke for å kjøpe det her, kommer du ikke til å finne en dritt. Det er faktisk så vanskelig å finne at noen har måttet skrive en guide på et helt annet forum som forklarer hvor man skal klikke og gå for å få lov til å bestille spillet fra Aventurine.

Men problemene stopper ikke der. Når du først har registrert deg må du vente til spillet blir lagt ut for salg. Aventurine selger nemlig bare en håndfull nedlastinger om dagen, som blir lagt ut på ulike klokkeslett hver dag!

Heldigvis har jeg klart å få tak i en konto jeg kan teste spillet på, så i helga skal jeg ta mine første steg i Darkfall Online for å finne ut om Eurogamers knallharde dom står for fall. Jeg kan i hvert fall love at jeg skal bruke mer enn to timer i spillet før jeg kommer med min egen dom.