Predator ba meg tidligere om å liste min topp 10-liste over animasjonsfilmer i "hvilken film/serie så du sist"-tråden for noen uker siden. Jeg vek unna. Han kalte meg til og med en dritt. En ting er å høre det fra Jeppzki, men Predator er ikke helt på det (lave) nivået. På det tidspunktet hadde jeg egentlig ikke noen topp 10-liste, men jeg måtte jo levere. For å bote på skaden, slår jeg til med en topp 20, som Predator gjorde for noen år siden.

De eneste reglene jeg har satt for listen er at det bare skal være langfilmer og bare en film per filmserie. Jeg regner med at det blir fem deler ettersom at jeg ikke er noen stor tilhenger av lange blogger og at jeg faktisk har fått skrevet to-tre tusen ord.

20. Cowboy Bebop: Tengoku no Tobira (Cowboy Bebop: Knockin' on Heaven's Door)
Bones/Sunrise, 2001, Actiondrama, Mysterium, Sci-Fi

I think it's about time to blow this thing. Get everyone and there stuff together. Okay, 3..2..1..Let's JAM! Hvordan følger man opp en av tidenes mest anerkjente og respekterte serier? Med en film som gjør akkurat det samme som serien, selvsagt! Shinichiro Watanabe stiger nok en gang frem som en av de virkelig store regissørene og profilene innenfor animasjonens verden. Han har fortsatt til gode å regissere en dårlig serie eller film så langt i sin karriere.

Denne filmen er et sidespor i forhold til serien, noe de som har sett serien vet ganske godt, og man kan derfor egentlig se filmen uten å ha sett serien, men serien anbefales på det sterkeste. Vi følger mannskapet på fire ombord romskipet Bebop idet de blir informert om dusøren på hele 300 mill. Woolongs for en galning med kjemiske våpen. Det blir selvsagt en haug av forviklinger, massevis av velkoreografert action og den legendariske musikken til Yoko Kanno og The Seatbealts.

19. Tokyo Godfathers
Madhouse, 2003, Dramakomedie

Satoshi Kon, du kunne lage filmer. Kunne du bare fått laget flere. Feels bad, man. Mesterregissøren viste med Tokyo Godfathers at han taklet flere sjangre enn psykologisk skrekk. Tokyo Godfathers er en varm film som burde få deg til å le og føle med de tre protagonistene, som består av ei jente som har rømt hjemmefra, en transvestitt og en alkoholiker. Når de finner en nyfødt unge på selveste juleaften blir det massevis av forviklinger og hysteriske situasjoner. Ut i fra dette ligner den sannsynligvis nok noe på 3 Godfathers, som jeg for øvrig ikke har sett. Vitsene leveres helt glimrende og med et glimt i øye. Kjemien til protagonistene og utviklingen deres er bare helt fenomenal.

18. Koukaku Kidoutai (Ghost in the Shell)
Production I.G, 1995, Mecha, Sci-Fi, Psykologisk

Finnes det en større anime-klassiker? Filmen som hadde enorm innvirkning på Wachowski-søsknenes film The Matrix, står fortsatt som en av de mest ikoniske blant animerte filmer.

Ghost in the Shell er satt til 2029 og er veldig cyberpunk-inspirert. Forskjellene mellom mennesker og maskiner begynner å viskes ut. Hjernene kan hackes. Når super-hackeren "The Puppetmaster " bruker hackingen sin av politiske årsaker, må en gruppe cyberkinetisk forbedrede politifolk utforske saken.

Ghost in the Shell er på mange måter en viktig film. Settingen i seg selv er spesiell og temaene den tar opp kan bli fortsatt diskutert, filmen er med andre ord fortsatt relevant i dag, nesten 20 år etter dens utgivelse. For den som ikke bryr seg om temaene, så har den også en del action og mange gode enkeltscener.

17. Akira
Tokyo Movie Shinsha, 1988, Actioneventyr, skrekk, Sci-Fi, Overnaturlig

Ja, det finnes kanskje en større anime-klassiker enn GitS, og det er Akira. Dette er en film som har holdt seg ekstremt bra gjennom årenes løp. Den visuelle stilen og alle detaljene ser fortsatt utrolig lekre ut. Første gangen du ser Akira vil du kanskje sitte igjen med et "hæ, hæ, hæ, hæ?!?!?!?", mens den andre gangen du ser den, vil nok alt falle på plass.

Å forklare Akira er faktisk ganske vanskelig. Vi befinner oss i Neo-Tokyo i 2019, 31 år etter tredje verdenskrigs begynnelse. Et barn med spesielle krefter bryter fri fra sin varetekt og støter på en motorsykkelgjeng. En i gjengen blir skadet og får også slike spesielle krefter. Han ønsker hevn over samfunnet. Akira kan sikkert tolkes på flere måter, det kommer selv an på hvor mye du vil legge i symbolikken. I tillegg til en veldig engasjerende handling og pen animasjon, kan også filmen vise til et skikkelig stemningsfullt soundtrack og en av de sykeste transformasjonene sett innenfor mediet.

Del 1: 20-17
Del 2: 16-13
Del 3: 12-8
Del 4: 7-4
Del 5: 3-1

Så satt jeg der igjen, helt alene i kinosalen. Vet ikke lenger om jeg skal synes synd på kinoen for å ha bare en besøkende på en så stor film eller om jeg skal synes synd på dem for å måtte sette i gang en film for bare en person. Vel, jeg gikk riktig nok litt tidlig på dagen og det var veldig flott vær og varmt ute, så jeg regner med at det er derfor jeg var den eneste der nok en gang. Jeg klager ikke, for da slipper jeg eldre mennesker som prater (som da jeg så 12YS) eller masse av distraherende lys fra mobiler (som da jeg så Wolf of Wall Street). Feels good, man. Jeg så forresten The Amazing Spider-Man 2.

The Amazing Spider-Man 2 fortsetter sånn noenlunde der den forrige sluttet. Peter blir uteksaminert fra High School og sliter med forholdet til Gwen Stacy, som går frem og tilbake i altfor store deler av filmen. Det blir bare kjedelig i lengden. Man får derfor et par superskurker Spider-Man må ta seg av. Å nei, markedsføringen er jo på bærtur, så det er derfor egentlig bare en skurk som får rikelig med tid på skjermen. Electro er hans navn, og han er veldig lett å heie på gjennom filmen. Men skulle det ikke være flere skurker? Joda, Harry Osborn transformeres, men får nesten ikke noe tid på skjermen i Green Goblins drakt. Forventer at det skjer i Amazing Spider-Man 3. Og så har man den tredje skurken man fikk se i trailere, Rhino (aka. Paul Giamatti med en stereotypisk russisk aksent) dukker opp i 3-4 min. på slutten og gir den en The Incredibles-slutt.

Den andre filmen i rebooten er en ganske grei popcornfilm med masse action og kule effekter. Effektene og den visuelle stilen er noe omdiskutert, men jeg likte det. Plottet i filmen er dessverre ganske rotete, det er en film som prøver å være for mye (romantisk komedie, action, fantasy) på en gang og det ender opp som en suppe av sub-plots og ikke noe egentlig plot i det hele tatt. Det virker mer som at dette er et stoppepunkt for treeren og at det med Harry egentlig er ment som utgangspunkt for dette. Skuespillet var bedre enn jeg forventet. Andrew Garfield (Peter) har en bedre timing på de komiske øyeblikkene enn det jeg følte var saken i forgjengeren. Kjemien hans med Emma Stone (Gwen) er veldig god gjennom hele filmen. Jamie Foxx som Electro er bare helt Jamie Foxx, hvis man kan si det sånn. Men vi snakker ikke om Paul Giamatti...

Man har serier som starter svakt, men som vokser på seeren jo lenger man ser, man har serier som har en veldig god pilotepisode, men som bare blir verre utover i serien og man har serier som har sterke pilotepisoder og er jevnt over bra. Monster tilhører den siste kategorien.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare Monster. Det er en serie der det skjer mye og det er flere uventede vendinger og klimaks enn det man noensinne skulle tro er sunt for en serie. Sjangermessig kan man si at den hører hjemme blant psyskologiske thrillere, noen vil også påstå at det er skrekk. Den har en forholdsvis enkel start. Kirurgen Kenzo Tenma har et bra liv. Han har en god jobb, har en forlovede og er svært populær. I det minste til en liten gutt blir brakt inn på akutten med en kule i hodet. Litt senere ankommer byens borgermester sykehuset. Tenma velger å redde guttens liv til tross for at han blir bedt om å lede operasjonen på borgermesteren. Borgermesteren dør, Tenma blir fryst ute og forlovelsen avbrutt.

Alt dette skjer i de to første episodene av den 74 episoder lange serien. Det som skjer etter dette vil involvere gutten som blir reddet, Johan Liebert, bedre kjent som en av tidenes beste skurker. Flere mord skjer rundt Tenma, og han blir den hovedmistenkte. Serien dreier seg så om Tenmas påfølgende jakt på spor etter Johans fortid, hans renvaskelse og jakten på Johan.

Hvorfor bør man se denne serien når det er så mange andre serier å velge mellom? For det første er den uhyre spennende, hvis man er interessert i modne og realistiske historier. For det andre har den alltid en evne til å overraske. Når du tror at du har sett alt og tror du vet som kommer til å skje, vil serien skifte retning. Noen vendinger er nok noe forutsigbare, men stort sett vil du i det minste underholdes. For det tredje følger den opphavsmaterialet, mangaen av Naoki Urazawa, nærmest til punkt og prikke. For det fjerde er det umulig å mislike karakterene. Det er så klart ikke alle man vil like heller, men det jeg vil frem til er at karakterene virker realistiske, uten arketyper. For det femte har man det tekniske, animasjon og lyd. Animasjonen er barsk og realistisk, i ekte Madhouse ånd. Serien er dog ikke i HD, men det er ikke så nøye. Musikken er veldig passende og har noen veldig minneverdige låter. Castingen er også nærmest perfekt, alle eier virkelig rollene sine. Og ikke få meg til å starte på den perfekte introen. Vil du ha en serie som er noe utenom det vanlige man kan forvente av anime, og gjør generaliseringene til skamme, så er Monster en serie man bør sjekke ut. Den er allerede en moderne klassiker.

Hvor kan man se dette? Alle episodene ligger ute på YouTube: Episode 1: Kapittel 1 - Herr Dr. Tenma

Så satt jeg der helt alene i kinosalen for å se Hayao Miyazakis siste film. Aner ikke hvorfor jeg var den eneste der, men jeg var bare glad for det. Da slapp jeg å hulke innvendig over at diverse individer satt med mobilen gjennom hele filmen eller å bry meg om at snackset mitt knaser verre enn chips. Jeg kunne bare lene meg tilbake og nyte Miyazakis antatt siste langfilm, The Wind Rises.

En bedre avslutning fra Miyazaki kan man strengt tatt ikke håpe på. Dette er en av de mest voksne og realistiske filmene Miyazaki har stått bak. Han har selvsagt greid å presse inn noen drømmesekvenser her og der, men filmen fremstår mest av alt som en hyllest til fly, som har vært en ingrediens i flere andre Miyazaki-filmer (Porco Rosso, Castle in the Sky), og det funker som bare det. Men mest av alt er dette en reise gjennom et menneskes liv, Jiro. Aner virkelig ikke hvorfor mesterregissør Hideaki Anno ble inkludert som stemmeskuespiller for Jiro når dette ikke er hans hovedfelt. Litt skurrende til tider. Hvor var jeg? Ja, man følger Jiro over store deler av ungdomstiden, han er nærsynt og liker fly. Han kan ikke bli pilot, men vil bli flykonstruktør istedet. Han reiser til universitetet, men under reisen blir Tokyo rammet av jordskjelv (i 1923). Filmen er derfor tett knyttet opp mot virkelige hendelser, noe som blir klarere utover i filmen.

Rent teknisk er dette noe av det beste Ghibli har produsert noen gang. Animasjonen er helt utsøkt og har vilt mange scener som føles som øyegodteri. Musikken er nok noe svak i forhold til det man forventer av Joe Hisaishi, det er ingenting som skiller seg virkelig ut, men samtidig passet musikken veldig godt til stemningen filmen hadde.

The Wind Rises er en film som har alt: Dramatikk, håp, drømmer, romantikk og spenning, og en anelse absurditet. Dette er et verdig punktum for Miyazaki. Helt klart ikke hans aller beste, men den er oppe der med de fleste han har regissert.

Så satt jeg der igjen da, rulleteksten gikk sin gang, fikk nesten en tåre i øyekroken over at dette var den siste filmen til Ghibli-legenden. Vel, vi har fortsatt Goro...

Jeg vil skrible ned noen ord, mens jeg fortsatt orker, om et visst nederlag som hendte i dag. Det startet 13.45.

13.30: Kikket på startoppstillingene. Ingen Lord Bendtner. Skandaløst. Verdens beste spiss får ikke spille. Flamini på benk. Den eneste som blør for drakta, får ikke starte. Källström på benk, tilbake fra skade. Aner ikke hvorfor vi har han. Arteta som kaptein, mannen som svikter i alle store kamper. Alle tegnene var der.

13.45: Kampstart. Kommer på at jeg må ha en dopause før kampen drar seg til.

13.52: Er tilbake, kun for å se at vi ligger under 2-0. Jeg ville grine, men holdt maska. Baguetten Giroud hadde heller ikke greid å score i løpet av den tiden jeg var borte.

14.02: Gutta prøvde å riste av seg sjokkåpningen, men det gikk dårlig. Så inntraff det som skulle punktere kampen, allerede etter 17 minutter. Vår galante okse handser i egen sekstenmeter og skulle blitt utvist. Av en eller annen grunn blir Gibbs utvist i stedet. Jeg vet ikke lenger hva som skjedde. Dette kom ikke til å gå veien. Hazard satt straffen. 3-0.

14.30: 1. omgang var over. Jeg brydde meg ikke lenger. Resultatet var oppe i 4-0.

14.45: Klar for enda en omgang med elendighet. Flamini og Jenksinson kom på banen. Ja, det er veldig bra å trygge et 4-0-tap.

15.30: Elendigheten var over. Det er for deprimerende å gå gjennom hele 2. omgang, men det endte til slutt 6-0. Arsenals beste spiller var tilskuerne som så hele kampen. I Wengers tusende kamp som manager for Arsenal måtte man altså se et lag uten selvtillit, sjel eller pasningssikkerhet.

Ugh...