En blogg om uhell. Del 1

Dette er en blogg jeg lovte Bernt Erik for så lenge siden at jeg skammer meg SKIKKELIG for å ha drøyet den så lenge som til nå. Forbered dere på å bli underholdt folkens, da jeg skal berette om hvordan jeg feiret min 19. bursdag på årets ulykkesdag, i Snåsa den lørdag 14. Juni under Snåsadagene.

For å begynne fortellingen kan jeg si at fredag den 13. er en helt ålreit dag knyttet opp mot masse overtro som gjør at folk selv i dag "skaper" uheldige situasjoner i sin underbevissthet slik som de naturlig er lettere lurt den 1. april. Dette er fordi dagene holdes høytidelig på en slik måte at din kreative hjernedel får stimulans av tankeprosessene dine som gjør at du selv åpner deg for uhell og lurerier.

Hver år, med unntak av 3-4 ganger har det regnet på bursdagen min, uansett ukedag. Men hver gang lørdag den 14. kommer rullende mot meg som den steinen som jager Indiana Jones i filmene blir jeg svett og urolig. Nervøsiteten stiger da jeg våkner og ser at dagen står på lørdag den 14.

I år var jeg imidlertid så heldig at jeg feiret bursdagen min på den dagen, denne bloggen skal bevise for dere hvordan det ikke er min idiotiske tankegang som skaper uhellene mine. Men verdenen omkring meg som omskaper seg for å gi meg mest mulig hindre å overkomme i løpet av 24 interessante timer.

Jeg skal sette stjerne foran hver av hendelsene der jeg gjør gale valg og setter meg selv i en verre posisjon enn tenkelig.

* Valget om å hjelpe til på Gamereactors event i Snåsa under Snåsadagan. På det tidspunktet tenkte jeg ikke over at det var hverken bursdag eller lørdag den 14. Så jeg sa meg mer enn villig til å hjelpe til. Sjansen til å treffe en av mine rollebilder, Bernt Erik, er som oftest for god til å la passere. Dessutten vil jeg hjelpe til på Gamereactors eventer, det er mye gøy og gjør at jeg nikoser meg. Så hvorfor ikke.

*Våknet altså lørdag den 14. frisk og i slaget, klar til å kjøre på med all den dynamitten jeg kunne pakke med meg. Jeg sto opp tidlig og ordnet meg for dagen, tenkte det skulle bli en festlig dag med masse moro og Bernt Eriks trivelige selskap. Samt at jeg kjenner noen få fantastiske mennesker i Snåsa.
Jeg tok på meg ytterklærne og valgte de fine skoene, de er litt tøffe og står bedre til antrekket enn enkle joggesko som har vært gjennom myr og åker mer enn én gang.
Det var ikke et godt valg, stjerne for det. *

Jeg fikk somlet meg ned på togstasjonen sånn passe amøbe av tretthet og tidligere overarbeidhet. Da toget endelig kom kunne jeg bale i fem drøye minutter for å endelig finne et ledig sete helt bakerst i den nest bakerste vognen. Det var kjåke fullt, luktet svette og mennesker sov så en måtte være høflig. Like ved setet mitt lå et lass bagasje, deriblant mange fine nye sekker, noen begger, telt, soveposer og en kattedass. Jeg satte meg ned i god tro og så fram til å komme av toget, og ut i Snåsas friske luftrom.
Med tanke på at det var lørdag den 14 var det bare typisk at det ikke skulle bli en behagelig togtur.

På toget fikk jeg telefon av Bernt Erik som varte lenger enn vi snakket siden signalet falt ut omtrent for hver kilometer toget dro seg framover gjennom det nordtrønderske terrenget.
Da vi kom fram til poengene i samtalen og fikk lagt på med en avtale om å møtes på Coop Prix til et bestemt tidspunkt tok ulykken seg opp nok et hakk.

Toget begynte å riste og det var ikke terrenget som var humpete, jeg så opp fra mobilskjermen og bar vitne til norges digreste nordlending som kom subbende nedover mot meg.
Oida tenkte jeg, hamburgerne har inntatt norden også. Jeg syntes litt synd på _henne_ siden det sikkert ikke er så lett å være så diger. Spesielt ikke på et tog der setene gir deg gnagsår bare du går forbi, om du skjønner hva jeg mener.
Men tro meg, dette er den morsomme delen.

Frk, hambourgh skulle litt forbi meg for å hente ut "pusen". En tønne-rund hannkatt av sort og hvit farge med hitlerbart under nesen, grønne øyne og ellers størrelse nok til å trekke en pulk som en halv arbeidshest.
Frøken dame tok ut pusen sin ja, og satte den ned ved kattetoalettet og sekkene....

Innspill: Har du katt? Har du reist med den? Om ikke så kan jeg fortelle at katter er svært teritorielle dyr som blir litt om ikke veldig stresset i ukjente omgivelser. Enkelte katter kan bli svært stresset i indre organer, som hjerte, hjerne eller i dette tilfelle mave.

Kattepusen skulle få maten sin, for nemlig. Greit nok det tenkte jeg, ingen som setter kattepusen sin til å skyte danglebær på et befolket tog uansett... eller?
Jeg satt og så litt på den smånervøse katten som helst hadde lyst til å rømme fra Nordlendingens grep om ryggraden dens. Damen hadde mer enn nok å styre med for å holde katten i ro så den ikke løp langsetter veggene for å finne et rolig, trygt sted.
Da jeg så at gjentatte forsøk på å fore katten slo feil så jeg ut av vinduet igjen.
Etter kort stund begynte katten å mjaue som besatt, jeg tenkte ikke over det siden katten bare mjauet ivrig og ikke lot til å ha det vondt på noe som helst vis. Hvordan skulle jeg forstå at katten fortvilet forsøkte å fortelle sin digre eier om at den hadde utviklet et biologisk våpen uten like og var i ferd med å sette selv naturkreftene på prøve?

Da katten begynte å hoste og harke som en gammel mann etter en knert og en god middag måtte jeg snu meg. Jeg hadde ikke sett hårballer komme ut av kattestruper særlig ofte og tenkte synet ville underholde meg.

Hodet mitt dreide 180 grader mot venstre med kroppen og øynene festet seg på scenen foran meg og vokste lik ballonger på et barneselskap.
Tankene som gikk i hodet mitt er av de svært primale tanker som gud forbydde menneskene å sette ord på for så lenge tilbake at ordene etter hvert svant hen i instinktenes mørke kroker. (Jeg tror imidlertid ikke på gud, og du skal snart få en av grunnene til hvorfor)

Katten som var i ferd med å hoste opp en hårball i den ene enden hadde en liten, klissete, mutert moskusflokk som rømte ut den andre enden. Kattedritt sprutet ned i doen, over kantene, opp veggen bak og på alle fine sekkene, baggene, teltene og soveposene. Det var som om kinas fineste fyrverkeri hadde gått av i bagasjerommet på stakkars pusen. Med tanke på barten ville jeg tro at Hitlers Karma hadde gjenfødt ham som den katten i akkurat det øyeblikket.

Men det var ikke det verste, lik et vulkanutbrudd måtte det selvfølgelig legge seg en svært dødelig sky av dødbringende aske over oss etterpå. Der asken skulle vært var nå den anale avgassingen av en svært stresset kattemage som hadde fått litt for lite tørrfor og alt for få sjanser til å avladde geværet. Det gikk fint i starten, jeg trakk hvert snev av konsentrasjon og viljestyrke til slagmarken og kommanderte sinnet mitt til å reise til et lykkelig sted i en fjern skog i et enda fjernere land.

Store damen snudde seg mot meg og mumlet noe som kunne hørtes ut som en beklagelse om det ikke hadde vært for det irriterte tonefallet som fikk det til å virke som om det hele var min feil. Da jeg skrev om dette til mine kanadiske slektsfrender brukte jeg ubevisst det nokså passende uttrykket: Shit happens. Noe som jeg på norsk sa til den store, store damen.

Det var også det siste jeg sa før jeg gikk av toget med nok brekninger til å knøvle ølbokser med magesekken alene.

Jeg gikk så høflig fort jeg kunne uten å virke påvirket mot døren og ventet pent på at snåsa kom rullende.
På perongen ble jeg stående lik en halvfeit trønder etter et veddeløpsrace; hivende etter pusten og svett. Møtet med døden hadde vært mer skremmende enn jeg hadde trodd det skulle være. Men han hadde latt meg gå denne gang, som for å si at det skulle bli verre den dagen det endelig skulle skje.

Jeg forbannet de hellige og uhellige og trakk pusten på ny, klar for neste utfordring.