Flukt fra virkeligheten 🇸🇪

Da jeg plutselig befant meg i et rom med andre voksne, innså jeg raskt etter bare noen minutters samtale at jeg hadde havnet i kategorien "kjempebaby" eller "barnslig" i øynene til kvinner på samme alder. Her, som en 46 år gammel kvinne, var jeg frekk nok til å si at min største hobby var å spille videospill. Jeg tror aldri jeg har sett så mange himle med øynene samtidig og helt uten å skjule det, og heller ikke det litt overlegne uttrykket på leppene som ansiktene som stirret tilbake på meg hadde.

Du vet, det der trekket som voksne liker å ha når de snakker til et barn. Men det var ikke ordene som stilte spørsmål ved om det ikke var på tide å bli voksen, som fikk meg til å heve et øyenbryn, for jeg har hørt dem så mange ganger opp gjennom årene at jeg ikke lenger reagerer. Det var snakket om hvorfor du vil spille ting som er så uvirkelige, så langt fra det virkelige liv, som fikk meg til å le av slike snerrende og ufeminine ting.

Ja, Karen, det er jo litt av poenget med spill. Spillmarkedet ville jo ikke vært særlig interessant hvis videospillet du kjøpte handlet om å gå til en relativt ufruktbar jobb som sakte dreper livsgleden din åtte timer om dagen. Du spilte når du fikk dagens eneste fred og ro de fem minuttene du låste deg inne på badet for å late som om du bæsjet, så du bare måtte puste ut og scrolle i telefonen før det er tid for å tørke snørrete barneneser mens du slenger sammen en middag med instant makaroni og kjøttboller, rydder kjøkkenet for smuler for fjerde gang den dagen og deretter synker ned i sofaen foran Netflix og sovner til favorittserien din før klokken slår ni.

Det er slik at vi som spiller ønsker en liten flukt fra virkeligheten. For meg er gaming så utrolig mye. Noen dager er det en ventil. Hvis det har vært mye på jobb eller hjemme som har gjort meg irritert eller gretten, forsvinner alle følelsene etter en time bak kontrolleren. Hvis jeg er trist, kan jeg koble av fra følelsene mine en stund og få hjernen til å dreie seg om noe annet, for eksempel det som skjer på skjermen. Det er en måte å slappe av på som gjør meg rolig og avstresset, noe som er vanskelig å forklare til noen som ikke spiller selv og ser fordelen med det.

Og det er ikke bare spilling som har den samme effekten. En god bok å dykke ned i fungerer litt på samme måte. En underholdende film å dykke ned i under et teppe med en bolle popcorn fungerer også. Musikk er også en slags medisin for å slappe av og føle seg vel. Ta på deg et par hodetelefoner og la deg drive av gårde til tonene fra favorittgruppene dine som brøler hjertet ditt ut. Og det er litt av denne miksen som får meg til å føle meg bra, som får meg til å holde meg mentalt frisk når hele havet stormer. Og slik livet ser ut nå, når familien prøver å finne ut at faren min har lungekreft, trenger jeg dette mer enn noensinne.

Det er litt det som gjør at jeg ikke åpner ytterdøren og bare brøler rett ut så høyt jeg kan at nå er det nok! Vi har fått vår dose med elendighet hundre ganger, så det hadde vært deilig med en liten pause! En liten, bitte liten en. Og dataspill har alltid vært en ladet greie når det gjelder familier. Når barna sitter og spiller noen timer om dagen, river foreldrene seg i håret av bekymring. Men du vet i det minste hvor barnet ditt er. Han sitter der trygg og hel, og han har det gøy. Kanskje han også trenger å koble fra noe? I mitt liv akkurat nå blir det en times flukt fra den tragiske virkeligheten som akkurat nå staves kreft.

Så en stund hver kveld før lyset slukkes, trykker jeg på konsollen og hører den velkjente lyden av startmenyen. Jeg går foran hyllene og lar fingeren gli over alle spilltitlene og tenker på hvor jeg vil reise i dag, hvem jeg vil være. I det siste er det Galtvort Legacy som har tatt opp tiden min, og det har vært et perfekt spill å dykke ned i. Det er koselig og stort og vil ta mange timer å komme gjennom, og fremfor alt starter spillet ekornhjernen min til å samle, og da blir jeg som en hund med en tennisball.

Og det er dette som er det fine med hobbyer, de gir oss akkurat det vi trenger for å mestre. Noen løper for å føle seg bra, andre strikker en genser eller to, og noen spiller kanskje golf. Det er bare det at de med de andre interessene slipper å høre at de bør bli voksne og slutte å løpe rundt som en unge på løpebanen, eller meningsløst produsere kløende gensere som ingen barnebarn egentlig vil ha, eller en hobby som bare er for dem som har det litt bedre enn alle andre. Spill har hjulpet meg gjennom så mye i livet mitt, kanskje bedre enn noen terapi kunne ha gjort.

Da moren min gikk bort, brukte jeg mange timer på Street Fighter II, og Ryu og Dhalsim fikk meg til å løfte hodet fra puten. Under skilsmissen som satte en stopper for et tjue år langt ekteskap, var det Leon S. Kennedy som ble min følgesvenn da jeg reviderte både Resident Evil 2 og Resident Evil 4. Det fikk meg til å slutte å dvele og bare gå videre. Og nei, dataspill er ingen mirakelkur, men de er en virkelighetsflukt når det trengs, så takk til Sony, Xbox og Nintendo for at dere har vært psykologen min opp gjennom årene. En krykke som gjør det lettere å gå videre.

Har spillingen din hjulpet deg gjennom noe vanskelig?