Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Derfor elsker jeg Star Wars : Episode I , II og III

Star Wars har alltid stått mitt hjerte nær og jeg er fan av hele film sagaen. Dette er derfor min lille hyllest ti Prequel filmene og det jeg mener de står for og bidrar med . #prequelist

Etter vi fikk den originale Star Wars trilogien, som etter min mening er den beste trilogien vi har sett i filmhistorien, satt vi like vel igjen med noen spørsmål.

Ett av de største for meg personlig var:
Hvorfor trenger Imperiet denne vanvittige krigs kapasiteten, bestående av enorme "stardestroyers" titusenvis av stormtroopers, offiserer, TIE figthers, walkers ect i tillegg til en romstasjon med mulighet til å ødelegge hele planeter ?

Vi får vite at Alderaan ikke har noe millitær kapasiteter, vi besøker en meget øde og underutviklet ørkenplanet mer eller mindre styrt av kriminelle. Vi besøker en liten gruvekoloni på gassplaneten Bespin, den øde og iskalde planeten Hoth, sumpen Dagobah og to måner med skogs vegetasjon uten nevneverdig befolkning nemlig Yavin 4 og Endor. Dette kunne Imperiet håndtert med en Stardestroyer og 1000 mann. Hva er det egentlig å trakte etter å ha et galaktisk diktatur med en slik suveren millitær overlegenhet i dette øde universet ?

Rent fim teknisk er dette et spørsmål om resurser.
George Lucas brukte "hele budsjettet" til Star Wars, The Empire Strikes Back og Return Of The Jedi i hovedsak på datidens grensesprengende og banebrytende effekter og ikke enorme sett med utallige statister som i f.eks Ben-Hur (1959).
Like vel føles hele Imperiets krigsmaskineri (og opprørets habile angreps styrker) litt i overkant voldsomt.

Det er derfor, når vi endelig blir presentert prequel triologien at vi virkelig skjønner hva som står på spill.

Det var ikke før seint på 90tallet at George Lucas følte at teknologien var kommet langt nok til at han kunne åpne sin visjon helt opp. Og sannheten er at det var den heller ikke. Lucas hadde så og si brakt teknologien hvor den var kommet egenhendig. (Gjennom sine selskap Industrial Light & Magic, THX ect)

Da The Phantom Menace ble sluppet i 1999 var den historisk banebrytende i sin enestående effektbruk (aka CGI) og The Galaxy Far Far Away ble åpnet i all sin prakt.

Vi var satt tilbake en hel generasjon før Star wars 1977 (a new hope) og vi be servert et univers så overbefolket og kulturelt mangfoldig at det kunne ta pusten fra hvem som helst. Vi fikk vite at det var en gallaktisk republikk som hadde levd i fred i 1000 år og som hadde vært styrt demokratisk under det gallaktiske senatet hvor Jedi ordenen hadde vært fredens voktere. Vi blir tatt med rett inn i denne fredens spirende oppløsning. Coruscant med sitt senat (en refleksjon av FN) og Naboo (Europeisk liberalisme) og de seperatistiske systemene (Sørstatene /Asia ) portretterer perfekt hvilket enormt univers det faktisk hele tiden har vært snakk om.

Vi får vite om en jomfrufødsell inn i slaveri og kjennskap til Sith ordenens "rule of two"
.
Videre får vi Jedi ordenes arroganse og tydelige tegn på feiltolkning og fall pga egne regler (Vatikan staten ?) og hvordan EN sterk personlighet kan manipulere både et politisk og et religiøst maktsystem inn under sin egen vilje. På en måte som både er troverdig og svært urovekkende.

Vi ser tydelig hvordan Imperiet bygges opp fra to sider av samme figur og vi blir fortalt hvorfor Imperiet trenger sin voldsomme våpenmakt for å kunne holde denne galaksen i et jerngrep.

Alt dette i en historie som speiler det motsatte av det vi har blitt fortalt siden grunnskolen: .. "men viktigst av alt er kjærligheten... "

Det er religionens dogmer ang kjærligheten som fører Anakin Skywalker til onskap og videre til den ikoniske figuren vi kjenner som Darth Vader.

I Retrospekt har Episode IV , V og VI en selvfølgelig 70talls estetikk som kom naturlig ettersom filmene ble til i tidsrommet 1975-1983 selv om inspirasjonen til filmene er hentet fra film og litteratur fra 40, 50 og 60 årene. George Lucas hadde en enorm katalog med sci-fi, westens og samurai filmer å hente fra da han skrev manuset til Star Wars (1977)
Det som er vakkert med Prequel triologien er at siden det hele foregår en generasjon FØR Star Wars (1977) så er det en mer eller mindre subtil 40/50 talls estetikk som preger disse filmene. I kostymer, rom, maskiner og farkoster ligger det svært ofte en fargepalett og en design som har klare paraleller til etterkrigstiden.
I 1973 kom filmen American Graffiti ut. Skrevet og regissert av George Lucas. Det er en "coming of age" film satt i et amerika på 50 tallet. (Med bla Harrison Ford i en av rollene.) Parallellene til 50 tallet og spesielt American Graffiti er svært gjenkjennelig i E II : Attack of the Clones.
Episode II er i seg selv en absolutt fryd i det å absorbere referanser.

George Lucas er en fantastisk historie forteller. Han har skapt og tilrettelagt for et univers og en saga som kan leve i all overskuelig framtid. Han har tilrettelagt for filmskapere effektmakere, i industrien for , generasjoner framover.

Jeg vet at Prequel filmene i Star Wars er om diskutert. Og det med rette. Det er svakheter i disse filmene ( host Jar-Jar..). Men ikke på langt nær det jeg føler de blir utsatt for.
At DU ikke liker Anakin Skywalker er ditt problem. Ikke mitt, ikke Lucas sitt og ikke Hayden Christensen sitt problem. Det er DITT problem. En klønete tenåring ,in love, trukkett mellom ønsket å være en lojal fredsbevarer og det å kunne redde sine kjære fra døden kan få hvem som helst til å framstå som litt vaklende. Dette var Lucas sin visjon.

HELE Star Wars sagaen er proppfull av ikoniske øyeblikk. Det inkluderer Pod-race, Queen Amidala i full kongelig regale, Kamino, opera scenen og duellen på Mustafar for å nevne noen.

Star Wars ville aldri vært det det er i dag uten Episode I, II og III

STAR WARS blogg for nerds.

Denne anbefalingen skrev jeg originalt i STAR WARS tråden på forumet. Men etter som GR Norge ligger nede for telling uten synlig håp om noen gang å kunne reise seg var det kanskje like greit å blogge den i samme slengen. I håp om i hvert fall noen få "treff".

I forbindelse med Star Wars Battlefront II fulgte jeg med på deler av promoteringen av historie delen av spillet. Spesielt intervjuer med stemme og motion-capture skuespilleren som portretterer Iden Versio. Capteinen i Imperiets Inferno Squad, Janina Gavankar.

Janina Gavankar. Er en ung men relativt erfaren TV skuespiller med et hjerte som står aldeles i brann for Star Wars. Hennes entusiasme over å få gjøre noe Star Wars relatert smittet så voldsomt over på meg at jeg plukket opp boken Star Wars: Battlefront II: Inferno Squad av forfatter Christie Golden.

Jeg har ikke vært nevneverdig opptatt av Star Wars litteratur tidligere, men har fulgt litt med på hva som rører seg der ute etter at Lucasfilm ble solgt og de startet det vi kjenner som
new canon (As of April 25, 2014)

Anyway...

Janina Gavankar solgte meg ideen om at ja.. jeg vil vite mest mulig om Inferno Squad før Battlefront II kommer ut, så jeg kjøpte og leste boken.

Den var bra den. Vi ble servert en grei historie som gir karakterene dybde og som gjør at jeg gleder meg ennå mer til spillet kommer i November.
Og det gav meg lyst til å lese mer Star Wars.
Jeg gikk derfor på nettet og kjøpte boken Lost Stars av Claudia Gray . Og Her mine felles Star Wars nerder, kommer "ukens anbefaling"
Forfatter Claudia Gray er en dame som FORSTÅR Star Wars. Hennes evne til å formidle et troverdig univers, utvide vår horisont og sette alt i sammenheng er uovertruffen.

Jeg anbefaler ALLE som er glad i Star Wars til å sjekke ut Claudia Gray sine bøker. Det er foreløbig snakk om tre:
Lost Stars, Bloodline og Leia: Princess of Alderaan.

Jeg håper Lucasfilm og story gruppen der med Pablo Hidalgo i spissen vet hvilke resurs de har til sin rådighet og gir den damen en sjanse til å jobbe med manus eller i det minste som konsulent i framtiden. Jeg kan ikke forestille meg noen bedre som kan komme opp med et narrativ for, f.eks en Obi-Wan film enn Claudia Gray.

VM #Bergen2017

Da er det i gang dere.

All daglig drift av familielogistikk, småbedrifter og andre viktige samfunns funksjoner må settes på vent sånn at pappaguttene fra hele verden skal få lov å tisse i shortsene sine mens de kappsykler.

Det rasler i plast over hele byen når VIP`s og delegasjoner flottenfeier seg rund med glorete ID og adgangskort rund halsen.

Bergen kommune skal representeres, det skal organiseres og fotograferes. Egoer skal masturberes.

Skinnet fra egen glans (pun intended) nytes hemningsløst.

Ord blir fattig når en skal prøve å beskrive folkefesten #Bergen2017. Det er liksom ikke riktige ord i vokabularet.

Jeg vil likevel prøve med et sitat av en av vår samtidstids største poeter: Marilyn Manson.

"I wasn't born with enough middle fingers !"

Vi gleder oss kjempeveldig.

The nauhghty Camper

Dette er en skamløs "plug". Sjekk ut denne flotte youtybe videoen en venn av meg har laget.
Hun er die hard gamer men spiller bare ETT spill. Alt annet er av null interesse.
Vi krysser fingre for mange flotte videoer i framtiden.

I give you : The nauhghty Camper

https://www.youtube.com/watch?v=Q_pmOgvGPi8&lc=z22zwfwymzvsyjn2zacdp43542n4be5afcnxs0z05ydw03c010c.1504952930800177

#Short'n'sweet. CoD4Life!

Short'n'sweet når det kommer til gaming... Spill er dessverre noe jeg har vært nødt til å nedprioritere de siste årene. Den tiden jeg har til overs brukes heller til filmtitting og podcaster.
Det blir lengre og lengre mellom hver gang jeg faktisk runder det jeg kaller "historien" i et spill.
Det siste må ha vært Rise of the Tomb Raider i 2015 og det neste blir sikkert Red Dead Redemption 2.

Skal det spilles så må det gå raskt og ikke vare for lenge og det går neppe en dag, eller.. en uke i hvert fall, uten at jeg kaster meg over et Call of Duty spill på ett eller annet tidspunkt. Være seg Black Ops, Black Ops 2 eller aller helst Ghosts. Som er mitt foretrukne CoD spill.

Og når jeg sier at jeg spiller Cod så mener jeg Hardcore team deathmatch. Og KUN det ! 10 min med krig. Noen ganger sitter jeg i timesvis andre ganger kun i 10-20 min. Men jeg elsker Call of Duty.

MEN

Ikke campaign.
Ikke zombies.
Ikke capture the flag.
Ikke kill comfirmed.
Ikke noe annet enn...
Ja nettopp :
CoD.Hardcore.Team.Deathmatch ! Short'n'sweet.


Khriipy spør også i denne stafett etappen:

"Hva pleier du å bruke tiden på når du har et øyeblikk med "total frihet"?"

Det egentlige svaret på det er at noe sånt ikke finnes. Det er kun et begrep.

MEN..

I et øyeblikk av noen lunde "ro og egentid" benytter jeg tiden til å øve.

Tidligere trakterte jeg velkjente strenginstrumenter som gitar og bassgitar regelmessig. Både som heltids og deltids musikant.

I dag har jeg byttet til et helt annet "streng instrument" som også krever både stødighet og innøvd traktering.

Jeg setter min ære i å kunne treffe det jeg sikter på, på "30m or less".

#Short'n'sweet.

God pinsehelg (or whatever)...