De ti beste filmene fra 2013 (Del 1)

Hvem elsker vel ikke film? Det er ytterst få personer som virkelig ikke klarer å ha en fornøyelig opplevelse ved å sitte seg ned i godsofaen/stolen/hengekøya eller whatever the case may be, og se en historie utfolde seg visuelt foran deg. Filmer beveger så å si alle, i mange variasjoner. Jeg er en selv-erklært "filmbuff", som vil si at jeg bruker litt mer tid enn de fleste på å se film. Så det er derfor jeg hvert år, holder nøye oversikt over hvilke filmer jeg sett som er lansert det året - for så å rangere dem ved årets slutt. Dette er årets liste. Dette er mine favoritter fra året 2013.

Det har ikke vært et spesielt bra år for film. Ikke veldig mange nevneverdige filmer har blitt lansert. Året startet latterlig treigt, men med en håndfull titler fra september og utover ble det servert mang en underholdende tittel dette året. Jeg er ikke en spesielt variert person når det kommer til språk og hvor filmen er laget - jeg pleier å holde meg til det trygge; nemlig filmer som kommer på kino, som oftest fra USA, og som de fleste filmelitister vil klassifisere som "mainstream". Det er slik jeg er for nå, og slik trives jeg med å være. Så ikke forvent noen sjokkerende valg her, eller filmer fra de dypeste undergrunnene i Pakistan. Dette er min smak, og min stil. Skal vi begynne?

10. FROZEN

"How the mighty has fallen" er et utrykk som passet meget bra til Disney for noen år siden. Jeg mener - vi snakker om gutta som lagde Snehvit. Løvenes Konge. Taran og den sorte gryte. Fuckings Peter Pan. De var jo kongen på animasjonshaugen. Helt til Pixar kom og viste at animasjon ikke bare kan være morsomt og brukes for musikalske inngrep - animasjon kan knytte et emosjonelt bånd sterkere enn de fleste live-action filmer. Vi fikk filmer som Toy Story. Finding Nemo. For ikke å snakke om Up, som fikk emosjonelt påvirkelige mennesker som meg til å felle tårer som bare rakkern - i løpet av femten minutter. Hva gjorde Disney mens Pixar gjorde sitt inntog på animasjons-scenen? De fortsatte med sine lette, musikalske filmer som ikke tok sitt publikum like seriøst som studioer som Pixar og Studio Ghibli - og atpåtil sank kvaliteten i deres produkter. Hvem husker filmer som Chicken Little? Home on the Range? Hercules? Disney var en skygge av sine storhetstider. I det siste har de begynt å lage vel gjennomførte animasjonsfilmer som står på egne bein, med filmer som The Princess and the Frog og Wreck-It Ralph - og de leverte med Frozen en animasjonsfilm som virkelig vitner om en Disney som er back on top.

Frozen er i bunn og grunn typisk Disney. Den er ikke særlig emosjonelt slående. Den har et fokus på musikalske innslag og et overhengende komisk preg. Men det som gjør Frozen annerledes fra ikke bare Disney's tidligere filmer, men også andre animasjonsfilmer fra andre selskap, er rett og slett hvor mye lidenskapen for animasjonsmediumet skinner gjennom her, samt et manus som leverer mengder med effektive vitser og karakterer som faktisk holder seg interessante. Dette er Disney som har tatt sin ikke fullt så vinnende formel, og gjort den vinnende, rett og slett. Med stemmeskuespill som holder seg troverdig, sanger som ikke bare er underholdende, de faktisk tilføyer historien noe, og som sagt tidligere; humoren, er Frozen en film som kan minne om tidligere filmer, men alt sammen er såpass gjennomført at den ender opp med å være Disney's beste film på mange, mange år. Snømannen Olaf, stemmelagt av Josh Gad, er en utrolig sjarmerende kar som serverer mengder av comic relief, og scener som den hvor vår protagonist Anna oppdager en butikk (og spa) dypt inne i skogen, er virkelig god humor, og tar nordisk, spesielt norsk, kultur og stereotyper på kornet. Karakterene, den fornøyelige historien kontemplert av underholdende sanger og god humor, samt den nordiske inspirasjonen, gjør at Frozen står som en høyst minneverdig animasjonsfilm, og den tiende beste fra i år. La oss håpe at Disney fortsetter i denne retningen.

09. STAR TREK INTO DARKNESS

Når jeg tenker Star Trek, tenker jeg ikke på Nimoy eller Shatner. Jeg tenker ikke på Patrick Stewart heller. Jeg tenker på Chris Pine, Zachary Quinto, og J.J. Abrams. Jeg har ikke sett en eneste episode av TV-seriene, eller sett den legendariske Wrath of KHAAAAAAN. Mitt første møte med Star Trek var 2009's reboot, håndtert av fyren med et navn som putter "streetslang" tilbake i Hollywood-navn: J.J. Abrams. Han gjorde jo en fenomenal jobb. Til tross for hans perverse fetish for lys som skinner rett i kameralinsene, så var Star Trek en eventyrfilm av høyeste kaliber. Det eneste undertegnede klagde på, var mangel av en skikkelig troverdig og spennende skurk. Noe jeg hadde all tro på at Abrams ville rette opp til neste film, som vi måtte vente hele fire år på.

Insert a warm, hot Batch of Cumber.

Fyren med verdens feteste navn, Benedict Cumberbatch, gjorde på mange måter Into Darkness så minneverdig som den er. Klart - filmen har mengder på mengder av solid action, vittig humor og nok av dialogvekslinger mellom Kirk og Spock til å holde seeren minst like underholdt som den ble tilbake i 2009. Det som løftet oppfølgeren et hestehode over forgjengeren, dog, var skurken John Harrison, levert med enestestående innlevelse av Cumberbatch. Det er noe med hans tilstedeværelse, stemme og blikk som gjør hans enhver rolle sin egen, og Khan var ikke annerledes. Hans linjelevering og og skurkens uforutsigbarhet gjorde John Harrison til en høyst minneverdig skurk, og en av Into Darkness' største positive sider. Det hjalp jo selvfølgelig at filmen ikke sparte på kruttet når det kom til eksplosive effekter og en utvikling i Spock og Kirk sitt forhold som føltes naturlig, og annerledes fra den første filmen. I tillegg er karakterene flotte across the board, alt fra den stakkarslige russeren som må fungere som elektriker, eller Simon Pegg sin skotske aksent, til Bones McCoy, som stod for noen av filmens beste komiske øyeblikk. Star Trek Into Darkness var en verdig oppfølger som bygget på forgjengerens styrker, gjorde opp for manglende skurk ved å legge til Cumberbatch, som gjør filmen en spennende, alltid underholdende, morsom og minneverdig reise. La oss håpe at J.J. Abrams caster Cumberbatch som en Sith i Star Wars Episode VII. Og roer ned linsefetishen.

08. AMERICAN HUSTLE

David O. Russell er i godhumøret for tiden. Etter å ha vendt tilbake fra en lengre pause fra film etter 2004's I Heart Huckabees med The Fighter i 2010, som var en over gjennomsnittlig god boksefilm drevet av Christian Bale's kraftige prestasjon, fulgte han opp med 2012's Silver Linings Playbook, en emosjonelt rørende romantisk komediedrama om mentalt ustabile personer som følger en merkelig romanse. Jeg falt ikke pladask for de to filmene, men var likevel utrolig interessert i hans neste film, som kom bare et år etter den forrige; American Hustle. Hovedgrunnen til at jeg var så spent på American Hustle var for det meste på grunn av den vanvittig gode gruppen med skuespillere. Christian Bale, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Amy Adams og Jeremy Renner? Shut up and take my money, liksom.

American Hustle var absolutt verdt ventingen. Det er en høyst underholdende komediedrama om ABSCAM-operasjonen som, i likhet med de to forrige filmene hans, blir drevet av skuespillerprestasjonene. I denne filmen er alle sammen i god form; Jeremy Renner stråler av New Jersey-sjarm som Camden's ordfører, Amy Adams leverer muligens sin beste prestasjon, og Jennifer Lawrence beviser nok en gang sitt potensiale til å bli en av de absolutt beste kvinnelige skuespillerne i filmindustrien. Det er dog Bradley Cooper og Christian Bale som stjeler showet, dog; Bale sporter tjukkas-looket, komplett med et hår som er morsomt i seg selv, og Bradley Cooper er Oscar-verdig som FBI-agenten som med sin vilje og lidenskap driver operasjonen videre. American Hustle har ikke bare det imponerende skuespillet til å snakke for seg, da: Manuset er skarpt og drevet av smart, subtil humor som er med på å gjøre plottet engasjerende, og som putter karakterene i fokus til enhver tid, noe som er bra. Russell regisserer filmen med stødig hånd, og dette er filmen som virkelig viser han som en industriens ypperste regissører og manusforfattere. American Hustle er et karakterstudie pakket inn i en underholdende, komisk og overraskende spennende "sting"-film, satt til det herlige 70-tallet, som også fungerer som et artig backdrop, som de virkelig har utnyttet; soundtracket, kostymedesignet og den generelle stemningen er definitivt top notch, og passer perioden filmen er satt i. Dette er godt laget, selvsikkert regissert, velskrevet og velspilt fra start til slutt, den beste filmen jeg har sett av Russell og den åttende beste fra 2013.

07. GRAVITY

Alfonso Cuaron vet å lage god film. Hans filmografi består ikke akkurat av mange filmer, men med Children of Men og den mest kreative og smarte Harry Potter-filmen, beviste meksikaneren at han ikke bare lager god film - han lager smart film. Gravity er hans mesterverk (til nå) - en episk romreise som pakker et stort visuelt punch. Det som slår meg mest, dog, er at filmen virkelig er minimal med tanke på story og karakterer. Det er en liten film pakket inn i episk dybde. Men samme hvor eksplosiv og visuelt slående filmen er - det føles ikke som om effektene tar over fokuset fra Sandra Bullock's desperate karakter, som driver filmen videre i en fantastisk prestasjon. Effektene er det som kanskje tar pusten fra deg - men det er Sandra Bullock's enmannsreise gjennom verdensrommet som sitter igjen også.

Gravity er en kino-opplevelse som best nytes i 3D og i IMAX, som får meg til å bli en smule bekymret med tanke på hvor godt den holder seg i Blu-ray-formatet, men det er ikke til å nekte for at Gravity er en griselekker film som leverer bilder som slår deg i bakken med sin enestående overlegenhet, men jeg ble også overrasket over hvor emosjonelt dratt med jeg ble. Det krever godt karakterisering og manus for å gjøre en karakter som skal drive filmen alene både interessant nok til å holde oppmerksomheten din, og som har nok av egenskaper til å stå på egne bein. Dette har Cuaron og Bullock sammen utført sømløst. Det er scener her som gav meg tårer i øynene, og du føler virkelig at du vil se Bullock komme gjennom dette marerittet i god behold. George Clooney er vittig og sjarmerende i rollen som en karakter som minner veldig om hvordan Clooney er på utsiden av et kamera, føler jeg, og komplementerer Bullock godt, mens de driver rundt i verdensrommet sammen. Det er scener her hvor alt som skjer er de to som prater om dagligdagse situasjoner, mens kameraet rolig og stødig fanger opp både dem selv, og den vakre utsikten som er jorda - sett fra verdensrommet. Det er en film som fanger interessen, som tar deg med på en reise av det sjeldne, som gir deg intense bilder og lyder i et øyeblikk, og drepende rolighet i neste - og når reisen er over, er du glad for at du selv har begge beina godt plantet på jorda.

Bloggen fortsetter i kommentarfeltet.