Norsk
Blog
The Gamefather III- A GameReactor parody

The Gamefather III- A GameReactor parody

Skrevet av remote den 14 august 2008 klokken 19:46

The Gamefather III - A GameReactor parody (2/2)
Forrige del kan du lese HER
Ja, ja folkens. Med denne delen er trilogien fullført!

Overraskelser!

«Innen én time er begge dere to døde.» Jon Cato sa det med en intens forakt i stemmen. Han spyttet nesten hvert ord ut gjennom tungen og la press på hver stavelse. Det ga gjenklang i kongeslottet.
Bernt Erik løftet knyttneven foran munnen. Han hostet høflig. «Så bra!» Han sa det ironisk, men Jon Cato merket ikke noe til det.
«Lurer på hva som skjer etter livet?» undret Carl Thomas.
«Døden!» sa Bernt Erik.
Han fanget blikket til Carl Thomas. Det blikket han alltid ga når de skulle diskutere på deres lavmælte måte.
«Men etter døden,» rettet Carl Thomas på.
Bernt Erik tenkte seg om.
«Kanskje vi kommer til himmelen. Så møter vi Gud og Jesus. Kanskje vi til og med får hilse på Elvis.» Bernt Erik ga samtalepartneren et tenkende blikk. «Vel, ikke du da. Du går jo rett ned til helvete og får hilse på Satan og Djevelen selv.»
Carl Thomas så skuffende ned i gulvet.
«Hold KJEFT!» ropte Jon Cato mer irritert enn noen gang. Dumme samtaler hadde han hørt nok av. Og han hadde deltatt i de fleste av dem selv.
«55 minutter igjen for dere å leve» Han smilte bredt.

Han gikk bortover den brennhetende stranden. Hvis han ikke hadde hatt på seg sandalene hadde føttene hans smeltet som is. Man kan få alvorlige forbrenninger under føttene av slikt. Han passet på den lille forhøyningen ved inngangen til restauranten. Man kunne få SARS av slikt. Altså av slike forhøyninger.
Han så på en plakat med en sigarett. Det var tegnet et kryss over den. Han gikk inn og satte seg på den første, men dårligste plassen. En servitør kom mot ham.
«Hello,» sa servitøren. «Vil du se menyen?»
«Yesh, plis
Han tittet litt på den, og merket at servitøren gikk. Så tente han en sigarett.

«50 minutter igjen,» sa Jon Cato, men det virket ikke som de to idiotene brydde seg noe særlig. Nå var de midt inne i en shampoo-diskusjon.
«Synes du ikke Head and Sholders er best?» spurte Carl Thomas.
«Njaaa...» nølte Bernt Erik. «Dove er cirka like bra for håret mitt.»
«Ja, men Esperee er-» Han stoppet mitt i setningen og så nærmere på mannen med det siste utsagnet. «Du... Du har jo ikke hår. Du er skallet!!!»
Bernt Erik gjorde et ansiktuttrykk ikke ulikt det i "Skrik". «HVOR er håret mitt,» skrek han og tok seg til skallen.
«Ehhh... Du har aldri hatt hår.»
«Nei, da så,» sa Bernt Erik og slappet lettet av. «La oss heller snakke om Min Hest XII»
«OK.»
«NEI!» skrek Jon Cato forhåpentligvis for siste gang. «Siden dere er så dumme skal jeg sette ned levetiden deres med 30 minutter. Det betyr at dere har igjen ... ehh... 10 minutter igjen.» Sinnet fosset i ham.
«For en mann,» sa Bernt Erik misunnelig og gjorde et knekk i håndleddet.
«NEI! jeg er ikke en .... jo forresten. Jeg er en mann...»

Han tok og stappet gaffelen i spagettien han hadde bestilt. Han løftet gaffelen og slurpet i seg innholdet (På gaffelen, altså). Han så ut ruten. Der vanket det haugevis med solstekte folk som hadde svidd av seg litt flesk. Han slurpet i seg spagettien. Det tiltrakk seg noen irriterte blikk.

«5 minutter igjen.»
«Men, Jon Cato, du har vel ikke tenkt til å skyte oss?» Carl Thomas sendte sitt Bambi-blikk.
«Jo, det har jeg tenkt til.»
«ååøøø»
Bernt Erik hostet igjen.
«Har du astma eller?» spurte Carl Thomas.
«Ja, faktisk.»
Hvordan var dette mulig? Han hadde astma, men likevel var han en av de mest utholdende menneskene i verden. Han hadde vunnet utallige VM-medaljer. I alle slags forskjellige grener. Alt fra 100m til sumobryting.
«Oksygenopptak-kapasiteten min er minket med 90% Jeg ble født slik.»
«Det driter vel jeg i,» sa Jon Cato.
Han så ikke at Carl Thomas fisket noe opp fra baklommen og ga det forsiktig til Bernt Erik.
«Nå er det nok bare noen minutter igjen før jeg skyter dere.» Han så på en av de hundre klokkene på veggen.
Bernt Erik løftet armen igjen med gjenstanden i hånden. Han latet som om han skulle hoste.

Han løftet armen for å signalisere at han ville betale. Den samme servitøren kom bort til ham.
«I want ti pai.» Engelsken hans var veldig gebrokkent, men han trodde servitøren forstod siden hun bare nikket og gikk.

Bernt Erik latet som om han løftet armen i et forvarsel på at han skulle hoste. Men egentlig var det astmamedisin han hadde fått av Carl Thomas. Han trykket ned knappet og supte i seg den helbredende medisinen. Lungene hans strålte av glede siden de for første gang siden livets start hadde fått i seg mer oksygenrik luft enn noen gang. Bernt Erik følte kreftene strømme i blodårene.
«ULTRA STRENGHT POWER!» Brølte han som tre atombomber og løpte i overmenneskelig fart mot Jon Cato. Han slo vekk pistolen og løftet ham etter mafiafrakken.
«INGEN SKYTE MEG!»
Redselen i Jon Catos ansikt var ikke til å unngå.
Bernt Erik slengte ham gjennom noen vegger.
100%-Bernt Erik og Carl Thomas gikk gjennom hullene og til den nesten-besvimte Jon Cato.
«Vent,» mumlet han. Han holdt helt klart på en hemmelighet. «Jeg er ikke den dere tror...» Han tok av seg masken. Ja, det var en maske. Mannen var ikke Jon Cato, men...
«remote???»
«Ja, jeg er remote. Og jeg jobber for Gamer.no»
«Men hvor er den ekte Jon Cato?»

Servitøren kom med ti paier. Han ble forbannet.
Faen. Jeg skulle betale, ikke bestille ti paier. Jeg må trene på engelskuttalen. I want ti pai, du liksom. I want tO paY.
Mens han tok imot de ti paiene, ringte telefonen. Han så på skjermen at det var Carl Thomas.
«Hallo, Carlemann,» sa Jon Cato. «Har det skjedd noe mens jeg har vært på ferie?» Gamefatheren smilte og begynte å pirke i en av paiene.
«Njaaa, bare det vanlige...»

Noen dager senere tok Bernt Erik 20 medaljer i OL i Beijing. Han rakk ikke flere på én dag. Rett etterpå publiserte han sin anmeldelse av Min Hest XII:
«...Nå til en oppsummering: Min Hest XII har veldig flytende gameplay, som virker så dypt og deilig som alle fans vil ha det. Grafikken er det ingen ting å si på, og spillet går enkelt på de fleste PC'er. Det mest tekniske avanserte spillet i verden siden det forrige. Spillet er kort fortalt perfekt. Totalt: 100 av 100.»

Daniel gikk til butikkene og kjøpte spillet med én gang etter at han hadde lest anmeldelsen.

Slikt endte fortellingen om The Gamefather og resten av familien hans.

Legg gjerne igjen en kommentar eller to.


//remote

HQ