LIVE
logo hd live | The Walking Dead: The Final Season - Episode 4
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
5 ÅR PÅ GR - sideswipe

5 ÅR PÅ GR - sideswipe

Skrevet av sideswipe den 1 mars 2019 klokken 00:17

27.februar 2014 opprettet jeg min GR-bruker. Nå fyller jeg 5 år på GR. Dette er historien fra da til nå.

Jeg pleide å dra til min lokale Spaceworld for å plukke opp Gamereactor bladet til den nette sum av ingenting. Etterhvert var det ikke mulig å få tak i bladet lenger. Jeg bestemte meg derfor for å lage en GR-bruker for å få med meg det siste av spillnytt.

I starten var jeg bare interessert i å lese nyhetsartiklene og anmeldelsene. Jeg la ikke en gang igjen kommentarer. Etter en stund begynte jeg å bli mer engasjert og jeg skrev kommentarer på nærmest alt som poppet opp. Jeg stiftet etterhvert bekjentskap med SirThomas som oppfordret meg til å begynne å bli aktiv på forumet.

GR sitt forum er det perfekte sted å uttrykke seg på både en fin og ufin måte når du måtte føle for det. Du kan si din mening, men bare ikke forvent i et sekund at alle er enige med deg (for det kommer de nok ikke til å være). Jeg greide ikke helt å bli engasjert nok til å skrive ofte på forumet og etterhvert slukket gnisten.

Høsten 2016, stiftet jeg ved en tilfeldighet et bekjentskap med Xtord. Akkurat da var han relativt ny på siden, men vi fant raskt tonen. Han gav meg gnisten tilbake og det ble mange blogger, noen gamingøkter og til og med en relativt "dårlig" anmeldelse.

Tidlig 2017 hadde moderatorene på forumet kokt sammen et opplegg som ble hetende Stafettbloggen. Hver uke hadde en person ansvar for å finne et tema for uka som alle som ble med skulle skrive til. Neste uke tok en ny person over med et nytt tema og en oppsummering fra forrige uke. Dette er det morsomste som jeg har opplevd på GR noensinne. Folk skrev blogger om alt mulig. Dikt, personlige opplevelser og filmanmeldelser. Skulle gjerne ha sett noe slikt igjen, men forumets aktivitetsniva var hovedgrunnen til at Stafettbloggen ble avsluttet og ting er dessverre fortsatt på et lavnivå.

I 2018 skjedde det ikke stort. Det eneste folk samlet seg rundt var GR sine konkurranser. Selv har jeg vunnet noen kinobilletter og en PS4 som gav meg muligheten til å spille med dem som ikke akkurat var Xbox fanboys.

Takk til SirThomas, Xtord, SirGalahad, Marlboro Red, Quinzel + flere for 5 fantastiske år. Jeg har planer om å bli her helt til jeg er like tørr som en tørrfisk.

Vil du lese flere blogger så ligger alle i bloggseksjonen på profilen min.

For dere som nettopp er blitt en del av GR familien. Ta det første steget, hvis du gjør det så ender du kanskje opp med å bli kjent med folk som har samme interesser"

Takk!

-sideswipe

Når Eirik Hyldbakk Furu Streamer Og Ting Ikke Går Som Planlagt

Når Eirik Hyldbakk Furu Streamer Og Ting Ikke Går Som Planlagt

Skrevet av sideswipe den 26 januar 2019 klokken 23:50
Dette innlegget er kategorisert under: Anthem, EA, Bioware

Da var jeg her igjen. Ut av intet. Kan de som har savnet meg rekke opp både den ene og den andre hånda? Jeg er ikke den mest aktive for tiden og det er absolutt ingen grunn til å skjule det åpenbare, men her om dagen var jeg vitne til noe som absolutt fortjener å pryde papiret.

Som alle vet er Eirik en flott fyr med stor kjærlighet for spill som oss andre på denne siden. I går fredag 25.01.19 satt jeg som vanlig og surfet Youtube etter enda mer "søppel" å fylle timene mine med. Jeg ramlet over Gamereactor sin livestream og ble positivt overrasket over at det var Eirik som hadde styringen denne kvelden. Denne fredagskvelden var det Anthem sin VIP demo/beta som stod på programmet. Jeg lente meg godt tilbake i stolen for å nyte synet, men det gikk ikke helt som planlagt.

Streamene til GR starter normalt kl 16:00, men siden Anthem demoen/betaen ikke åpnet før kl 18:00 så ble tidspunktet kl 18:00 istedenfor. Jeg holdt Eirik med selskap gjennom hele streamen som egentlig var tenkt å vare i 2 timer, men istedenfor varte streamen i 3 timer fra 18:00-21:00 (ca). Hvorfor? For de av dere som også hadde tenkt å spille Anthem sin VIP demo/beta denne kvelden så har du vel en anelse...

I løpet av disse røft 3 timene så fikk vel Eirik inn litt under 1 time med spilletid. 20 min der og 30 min der. Vi satt og "koste" oss mens vi stirret på feilmeldinger og et mangfold med lasteskjermer som jeg telte pikseltettheten til helt til øynene mine falt ut. Når det faktisk var gameplay på skjermen telte jeg flere potet og egg-mennesker enn jeg kan huske.

Etter ørten forsøk gikk Eirik fra å føle seg som Iron Man (i sin minimale tid med Anthem) til å knuse zombie skaller i State Of Decay 2 etter mitt ønske, men da nye seere ankom prøvde han seg igjen på Anthem med relativt minimal suksess. Til og med Ingar svingte en tur innom og var "sjalu", fordi Eirik hadde kommet "3 minutter" lengre enn han hadde greid i alt spetakkelet.

Jeg er alt i alt overrasket og lettet over at Eirik fortsatt har alt håret på hodet. Jeg gleder meg til å se mer sprell fra Eirik på stream i nærmeste fremtid.

Jeg vet ihvertfall at jeg personlig ikke kommer til å kjøpe Anthem. Skulle det være like ille på lansering så vil dette muligens være spikeren i kista for Bioware som utvikler.

Baby Driver: A Devil Behind The Wheel

Baby Driver: A Devil Behind The Wheel

Skrevet av sideswipe den 30 august 2018 klokken 23:06
Dette innlegget er kategorisert under: Filmanmeldelse

Etter en altfor lang pause er jeg "endelig" tilbake med en film anmeldelse. Det er sikkert "ingen" som har savnet meg, men det får så være. Av den grunn slår jeg til med Edgar Wright sin Baby Driver.

Rollelista er som følger: Ansel Elgort (Baby), Lily James (Debora) og Kevin Spacey (Doc) blant andre.

Baby er betraktet som den aller beste fluktbilsjåføren i det kriminelle miljøet. Etter at han stjal feil bil fra feil fyr har han vært et fast medlem på Doc sine brekk for å tilbakebetale gjelden sin.

Baby Driver er ikke en generisk bil/heist-film. Dette er en bil/heist-film på sitt mest artistiske. Det er en adrenalinfylt og morsom reise på ca 2 timer som skiller seg ut fra den store mengden av dumme, cheesy og overdrevne bil-filmer på markedet (jeg ser på deg Fast&Furious).

Edgar Wright har valgt flere fantastiske soundtracks som spilles i takt med filmen. Filmen er redigert til perfeksjon slik at hver giring og hver pengebunke som legges på bordet går i takt med musikken i bakgrunnen. Dette gir filmen et særdeles unikt særpreg som gjør filmen mer unik en noen annen film. Dette er muligens også kanskje Edgar Wright sin aller beste film til dags dato?

Filmen sine stunts akkompagneres som alt annet med synkron musikk som får hver eneste sladd til å høres ut som den feteste gitarsolo.

Baby Driver har en historie som absolutt ikke vil komme med noen store tvister eller overraskelser, men historien gjør det den skal for å få filmen fra begynnelse til slutt.

Det er ikke hver gang jeg opplever at en film tar seeren på alvor. Baby Driver er en av dem. Noen syns kanskje det er fint å skru av hjernen når man ser film, men det gir ikke Baby Driver seeren muligheten til å gjøre. Ting som ble sagt tidligere i filmen har nemlig en stor mulighet for å bli nevnt senere i filmen. Følger du ikke med får du ikke med deg referansen.

Det eneste som får meg til å gro grå hår fortere enn svint er det faktum at jeg sitter som et grått og nedslitt spørsmåltegn ved slutten av filmen, fordi jeg føler at det er noe som ikke gir mening. Det er ikke like forvirrende som Inception sin ending, men det er bare noe jeg ikke får til å henge på greip (For dem som vil diskutere slutten kan det tas på PM).

10/10

+ fantastisk soundtrack som spilles i samspill med bevegelsene på skjermen. stunts fra øverste hylle.
- Slutten har mangler som gjør den til hodebry

Takk for din tid!

sideswipe

Årets Beste EP/Album 2017

Årets Beste EP/Album 2017

Skrevet av sideswipe den 31 desember 2017 klokken 18:03
Dette innlegget er kategorisert under: Årets Beste, Musikk

Tiden er kommet for å mimre. Det er på tide å se hvordan 2017 var som spill, film, tv-serie og musikk år. La oss starte med sistnevnte.

Dette er i det store og det hele en helt subjektiv liste. Med andre ord betyr det at det jeg har sagt her ikke er satt i stein (selv om jeg kanskje skulle ønske det).

så... Her kommer de 10 beste albumene fra 2017

10. Eminem: Revival

Eminem sitt nyeste album er ganske ferskt på markedet. Dette er kanskje også en av grunnene til at det er så langt nede på listen. Albumet har kanskje ikke de store slagerne jeg håpte på. Det er allikevel godt å høre på Walk On Water med Beyonce og River med Ed Sheeran. Det er fortsatt Eminem!

9. Demi Lovato: Tell Me You Love Me

Demi Lovato har en fantastisk stemme som omtrent ingen artist kan utfordre. Dette har hun vist med singlene Sorry Not Sorry og Sexy Dirty Love som er en del av hennes nyeste album. Det er allikevel noen som ikke treffer meg helt, men det er vanligvis trenden med de aller fleste album. Med dokumetaren Simply Complicated på Youtube, så kan man være sikker på at man ikke blir kvitt Demi med det aller første.

8. Galantis: The Aviary

Svenskene som slo igjennom med partylåtene You og Runaway (U&I) i 2014. Kom ut med et nytt album i 2017 der låtene No Money og Pillow Fight er blant mine favoritter. I'm a huge sucker for EDM og House. Galantis har bevist at jeg nok ikke blir lei EDM med det aller første. Jeg vet ikke om jeg vil heller...

7. The Chainsmokers: Memories...Do Not Open

The Chainsmokers får en del hat, fordi folk syns sangene deres er mye av det samme. Selfie som de slo igjennom med i 2014 er jo ikke akkurat favoritt sangen til folk lenger, noe jeg har god forståelse for. Hvem tar Selfies nå lenger liksom? Jeg kjenner "absolutt" ingen. Albumet har flere sanger som jeg fortsatt kan høre på i ny og ne som Bloodstream og The One. Jeg håper derfor at jeg får se mer av dem i fremtiden, så lenge det ikke involverer en ny Selfie, da en gang er mer enn nok.

6. Astrid S: Party's Over

Jeg kan som nordmann ikke utelate en av mine favoritt artister for tiden, nemlig Astrid S. Such A Boy og Breathe er favorittene mine, men det er flere å velge mellom for enhver smak. Jeg skulle kanskje ønske det var mer flesk på beinet, men så er det ikke jeg som bestemmer. Astrid S er også en av få artister som faktisk kan synge uten autotune. Dette kan ikke akkurat Marcus&Martinus skryte på seg. Jeg tror jeg nettopp mistet en god del lesere...

5. Ed Sheeran:÷

Med Slagere som Shape Of You og Castle On The Hill, har det vist seg å være et fantastisk år for Ed Sheeran. Dette er sanger jeg fortsatt kan høre på selv om albumet kom ut i mars. Sheeran er kanskje nr. 1 på Spotify, men han har allikevel ikke hvilt dette året her. Det som er så deilig med Sheeran sin musikk er at man kan høre på det når som helst. Ikke at det trenger å bety noe for folk flest. Har hendt jeg har hørt på julemusikk på sommeren. Var kanskje litt skuffende at det ikke var så mange flere sanger på albumet som var like energiske som eksempelvis Shape Of You, men så er ikke akustisk musikk et problem for meg.

4. Krewella: New World Pt. 1

Krewella har hatt litt kontrovers rundt seg da, gruppa har ommøblert litt bak kulissene, men deres nyeste album er akkurat så energisk som jeg vil ha det og mer til. Favorittene er definitivt 2H2C og Calm Down, men alle er perfekte å høre på når jeg vil riste på hodet med det håret som akkurat treffer meg i trynet.

3. Bright: The Album

Dette blir kanskje sett på som litt juks, men jeg har hørt på dette albumet så mye i det siste, fordi det er ufattelig bra, men også fordi jeg har gledet meg til Bright som kom ut på Netflix 22.Desember. Darkside og World Gone Mad er definitivt favorittene.

2. Imagine Dragons: Evolve

Jeg elsker fortsatt Night Visions som album. Evolve er ihvertfall like bra. Låtene Thunder og Whatever It Takes er fantastiske. Bare gi meg noen konsert billetter nå!

1. Avicii: AVĪCI (01)

Enda en svenske og denne gangen som nr 1. Er jeg nødt til å flytte til Sverige? Spotify lyver ikke med at dette er favoritt artisten min. Jeg har hørt på Avicii siden 2012/2013 minst og siden den tid har jeg hørt på nærmest alle sangene hans. Etter pausen hans i 2016 var det usikkert når det ville komme ny musikk. I 2017 kom svaret og ganske så tydelig også! En favoritt eksisterer ikke. Jeg blir "aldri" lei disse sangene. Gi meg mer og det nå!

Dette var altså 2017 sine 10 beste musikk album sånn jeg ser det.

Ha et riktig godt nytt år!

sideswipe

Kurt Josef Wagle og Mordmysteriet på Hurtigruta - Ostepop Bluuueees!

Kurt Josef Wagle og Mordmysteriet på Hurtigruta - Ostepop Bluuueees!

Skrevet av sideswipe den 11 desember 2017 klokken 11:46
Dette innlegget er kategorisert under: Filmanmeldelse

Du Wirkola, du Wirkola. Etter regien på en amerikansk film er du endelig tilbake i hjemlandet der du hører hjemme. Et lavt budsjett, praktiske effekter og banal humor har du vist at du mestrer tidligere, men greier du det denne gangen også?

Jeg har fortsatt Død Snø 3 feber som bare blir høyere og høyere, men oppfølgeren til Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa har fått feberen til å bli litt mer tolererbar (foreløpig).

Rollelista består av Stig Frode Henriksen (Kurt Josef Wagle), Jørn Tore Nilsen (Rock Fjellstad), Marion Ravn (ganske selvforklarende) med flere.

Rock Fjellstad, Kurt Josef Wagles trofaste følgesvenn har utrolig nok fått seg en spillejobb på selveste hurtigruta Dronning Sonja. På samme tidspunkt skal Marion Ravn ha julekonsert på båten, men det går ikke helt som planlagt. Rock og Kurt får plutselig en ganske så utradisjonell "julenøtt" i fanget, som må løses.

Dette er en film som absolutt ikke er for alle, da omtrent ingenting er på stell bortsett fra de praktiske effektene og den unødvendig morsomme og "irriterende" musikken.

Filmen er et stort rot. Stig Frode og Wirkola har selv sagt at nesten alle ideene de får når de skriver manuset blir med i filmen. Her er det ikke snakk om dårlige ideer altså!

For det generelle filmpublikum ser Rock Fjellstad ut som en komplett idiot. Det er jo ikke akkurat slik at en som tror bløtkake hjelper mot kvalme fremstår som den skarpeste kniven i skuffen. Wirkola har en tendens til å vanligvis ha en idiotisk karakter i filmene sine. Rock i Kurt Josef filmene og Kato i Kill Buljo. Er blant et av Wirkola sine kjennetegn.

Marion Ravn er Marion Ravn, det eneste unntaket er at grovheten og banningen er tatt til et helt nytt nivå. Det er nesten slik at jeg må finne frem ordboka for å lete meg frem til alle de "fine" glosene.

Kurt Josef Wagle er som vanlig irritert og lei av Rock Fjellstad sine dumme påfunn. Kan ikke egentlig klandre han. Han bor jo sammen med en som sikkert ikke vet forskjellen på fryseren og toalettet.

Filmen har 12-årsgrense, men jeg ville ikke anbefale å ta med tolvåringen din på denne filmen. Filmen er mer rettet mot min aldersgruppe der bare den "dårligste" humoren er godt nok.

Alt i alt er dette en film for Wirkola sin fanskare eller de som har en tendens til å le av de mørkeste og groveste vitsene på den festen som var kjedelig fra før av. For her slås lyset av.

Alt i alt

8/10

+ Har du den rette humoren så vil du kose deg godt.

- Et rot av en film