GR STREAMING
Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Baby Driver: A Devil Behind The Wheel

Baby Driver: A Devil Behind The Wheel

Skrevet av sideswipe den 30 august 2018 klokken 23:06
Dette innlegget er kategorisert under: Filmanmeldelse

Etter en altfor lang pause er jeg "endelig" tilbake med en film anmeldelse. Det er sikkert "ingen" som har savnet meg, men det får så være. Av den grunn slår jeg til med Edgar Wright sin Baby Driver.

Rollelista er som følger: Ansel Elgort (Baby), Lily James (Debora) og Kevin Spacey (Doc) blant andre.

Baby er betraktet som den aller beste fluktbilsjåføren i det kriminelle miljøet. Etter at han stjal feil bil fra feil fyr har han vært et fast medlem på Doc sine brekk for å tilbakebetale gjelden sin.

Baby Driver er ikke en generisk bil/heist-film. Dette er en bil/heist-film på sitt mest artistiske. Det er en adrenalinfylt og morsom reise på ca 2 timer som skiller seg ut fra den store mengden av dumme, cheesy og overdrevne bil-filmer på markedet (jeg ser på deg Fast&Furious).

Edgar Wright har valgt flere fantastiske soundtracks som spilles i takt med filmen. Filmen er redigert til perfeksjon slik at hver giring og hver pengebunke som legges på bordet går i takt med musikken i bakgrunnen. Dette gir filmen et særdeles unikt særpreg som gjør filmen mer unik en noen annen film. Dette er muligens også kanskje Edgar Wright sin aller beste film til dags dato?

Filmen sine stunts akkompagneres som alt annet med synkron musikk som får hver eneste sladd til å høres ut som den feteste gitarsolo.

Baby Driver har en historie som absolutt ikke vil komme med noen store tvister eller overraskelser, men historien gjør det den skal for å få filmen fra begynnelse til slutt.

Det er ikke hver gang jeg opplever at en film tar seeren på alvor. Baby Driver er en av dem. Noen syns kanskje det er fint å skru av hjernen når man ser film, men det gir ikke Baby Driver seeren muligheten til å gjøre. Ting som ble sagt tidligere i filmen har nemlig en stor mulighet for å bli nevnt senere i filmen. Følger du ikke med får du ikke med deg referansen.

Det eneste som får meg til å gro grå hår fortere enn svint er det faktum at jeg sitter som et grått og nedslitt spørsmåltegn ved slutten av filmen, fordi jeg føler at det er noe som ikke gir mening. Det er ikke like forvirrende som Inception sin ending, men det er bare noe jeg ikke får til å henge på greip (For dem som vil diskutere slutten kan det tas på PM).

10/10

+ fantastisk soundtrack som spilles i samspill med bevegelsene på skjermen. stunts fra øverste hylle.
- Slutten har mangler som gjør den til hodebry

Takk for din tid!

sideswipe

Facebook
TwitterReddit
Årets Beste EP/Album 2017

Årets Beste EP/Album 2017

Skrevet av sideswipe den 31 desember 2017 klokken 18:03
Dette innlegget er kategorisert under: Årets Beste, Musikk

Tiden er kommet for å mimre. Det er på tide å se hvordan 2017 var som spill, film, tv-serie og musikk år. La oss starte med sistnevnte.

Dette er i det store og det hele en helt subjektiv liste. Med andre ord betyr det at det jeg har sagt her ikke er satt i stein (selv om jeg kanskje skulle ønske det).

så... Her kommer de 10 beste albumene fra 2017

10. Eminem: Revival

Eminem sitt nyeste album er ganske ferskt på markedet. Dette er kanskje også en av grunnene til at det er så langt nede på listen. Albumet har kanskje ikke de store slagerne jeg håpte på. Det er allikevel godt å høre på Walk On Water med Beyonce og River med Ed Sheeran. Det er fortsatt Eminem!

9. Demi Lovato: Tell Me You Love Me

Demi Lovato har en fantastisk stemme som omtrent ingen artist kan utfordre. Dette har hun vist med singlene Sorry Not Sorry og Sexy Dirty Love som er en del av hennes nyeste album. Det er allikevel noen som ikke treffer meg helt, men det er vanligvis trenden med de aller fleste album. Med dokumetaren Simply Complicated på Youtube, så kan man være sikker på at man ikke blir kvitt Demi med det aller første.

8. Galantis: The Aviary

Svenskene som slo igjennom med partylåtene You og Runaway (U&I) i 2014. Kom ut med et nytt album i 2017 der låtene No Money og Pillow Fight er blant mine favoritter. I'm a huge sucker for EDM og House. Galantis har bevist at jeg nok ikke blir lei EDM med det aller første. Jeg vet ikke om jeg vil heller...

7. The Chainsmokers: Memories...Do Not Open

The Chainsmokers får en del hat, fordi folk syns sangene deres er mye av det samme. Selfie som de slo igjennom med i 2014 er jo ikke akkurat favoritt sangen til folk lenger, noe jeg har god forståelse for. Hvem tar Selfies nå lenger liksom? Jeg kjenner "absolutt" ingen. Albumet har flere sanger som jeg fortsatt kan høre på i ny og ne som Bloodstream og The One. Jeg håper derfor at jeg får se mer av dem i fremtiden, så lenge det ikke involverer en ny Selfie, da en gang er mer enn nok.

6. Astrid S: Party's Over

Jeg kan som nordmann ikke utelate en av mine favoritt artister for tiden, nemlig Astrid S. Such A Boy og Breathe er favorittene mine, men det er flere å velge mellom for enhver smak. Jeg skulle kanskje ønske det var mer flesk på beinet, men så er det ikke jeg som bestemmer. Astrid S er også en av få artister som faktisk kan synge uten autotune. Dette kan ikke akkurat Marcus&Martinus skryte på seg. Jeg tror jeg nettopp mistet en god del lesere...

5. Ed Sheeran:÷

Med Slagere som Shape Of You og Castle On The Hill, har det vist seg å være et fantastisk år for Ed Sheeran. Dette er sanger jeg fortsatt kan høre på selv om albumet kom ut i mars. Sheeran er kanskje nr. 1 på Spotify, men han har allikevel ikke hvilt dette året her. Det som er så deilig med Sheeran sin musikk er at man kan høre på det når som helst. Ikke at det trenger å bety noe for folk flest. Har hendt jeg har hørt på julemusikk på sommeren. Var kanskje litt skuffende at det ikke var så mange flere sanger på albumet som var like energiske som eksempelvis Shape Of You, men så er ikke akustisk musikk et problem for meg.

4. Krewella: New World Pt. 1

Krewella har hatt litt kontrovers rundt seg da, gruppa har ommøblert litt bak kulissene, men deres nyeste album er akkurat så energisk som jeg vil ha det og mer til. Favorittene er definitivt 2H2C og Calm Down, men alle er perfekte å høre på når jeg vil riste på hodet med det håret som akkurat treffer meg i trynet.

3. Bright: The Album

Dette blir kanskje sett på som litt juks, men jeg har hørt på dette albumet så mye i det siste, fordi det er ufattelig bra, men også fordi jeg har gledet meg til Bright som kom ut på Netflix 22.Desember. Darkside og World Gone Mad er definitivt favorittene.

2. Imagine Dragons: Evolve

Jeg elsker fortsatt Night Visions som album. Evolve er ihvertfall like bra. Låtene Thunder og Whatever It Takes er fantastiske. Bare gi meg noen konsert billetter nå!

1. Avicii: AVĪCI (01)

Enda en svenske og denne gangen som nr 1. Er jeg nødt til å flytte til Sverige? Spotify lyver ikke med at dette er favoritt artisten min. Jeg har hørt på Avicii siden 2012/2013 minst og siden den tid har jeg hørt på nærmest alle sangene hans. Etter pausen hans i 2016 var det usikkert når det ville komme ny musikk. I 2017 kom svaret og ganske så tydelig også! En favoritt eksisterer ikke. Jeg blir "aldri" lei disse sangene. Gi meg mer og det nå!

Dette var altså 2017 sine 10 beste musikk album sånn jeg ser det.

Ha et riktig godt nytt år!

sideswipe

Facebook
TwitterReddit
Kurt Josef Wagle og Mordmysteriet på Hurtigruta - Ostepop Bluuueees!

Kurt Josef Wagle og Mordmysteriet på Hurtigruta - Ostepop Bluuueees!

Skrevet av sideswipe den 11 desember 2017 klokken 11:46
Dette innlegget er kategorisert under: Filmanmeldelse

Du Wirkola, du Wirkola. Etter regien på en amerikansk film er du endelig tilbake i hjemlandet der du hører hjemme. Et lavt budsjett, praktiske effekter og banal humor har du vist at du mestrer tidligere, men greier du det denne gangen også?

Jeg har fortsatt Død Snø 3 feber som bare blir høyere og høyere, men oppfølgeren til Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa har fått feberen til å bli litt mer tolererbar (foreløpig).

Rollelista består av Stig Frode Henriksen (Kurt Josef Wagle), Jørn Tore Nilsen (Rock Fjellstad), Marion Ravn (ganske selvforklarende) med flere.

Rock Fjellstad, Kurt Josef Wagles trofaste følgesvenn har utrolig nok fått seg en spillejobb på selveste hurtigruta Dronning Sonja. På samme tidspunkt skal Marion Ravn ha julekonsert på båten, men det går ikke helt som planlagt. Rock og Kurt får plutselig en ganske så utradisjonell "julenøtt" i fanget, som må løses.

Dette er en film som absolutt ikke er for alle, da omtrent ingenting er på stell bortsett fra de praktiske effektene og den unødvendig morsomme og "irriterende" musikken.

Filmen er et stort rot. Stig Frode og Wirkola har selv sagt at nesten alle ideene de får når de skriver manuset blir med i filmen. Her er det ikke snakk om dårlige ideer altså!

For det generelle filmpublikum ser Rock Fjellstad ut som en komplett idiot. Det er jo ikke akkurat slik at en som tror bløtkake hjelper mot kvalme fremstår som den skarpeste kniven i skuffen. Wirkola har en tendens til å vanligvis ha en idiotisk karakter i filmene sine. Rock i Kurt Josef filmene og Kato i Kill Buljo. Er blant et av Wirkola sine kjennetegn.

Marion Ravn er Marion Ravn, det eneste unntaket er at grovheten og banningen er tatt til et helt nytt nivå. Det er nesten slik at jeg må finne frem ordboka for å lete meg frem til alle de "fine" glosene.

Kurt Josef Wagle er som vanlig irritert og lei av Rock Fjellstad sine dumme påfunn. Kan ikke egentlig klandre han. Han bor jo sammen med en som sikkert ikke vet forskjellen på fryseren og toalettet.

Filmen har 12-årsgrense, men jeg ville ikke anbefale å ta med tolvåringen din på denne filmen. Filmen er mer rettet mot min aldersgruppe der bare den "dårligste" humoren er godt nok.

Alt i alt er dette en film for Wirkola sin fanskare eller de som har en tendens til å le av de mørkeste og groveste vitsene på den festen som var kjedelig fra før av. For her slås lyset av.

Alt i alt

8/10

+ Har du den rette humoren så vil du kose deg godt.

- Et rot av en film

Facebook
TwitterReddit
Happy Death Day: Gratulerer Med Dagen For Evig Og Alltid...

Happy Death Day: Gratulerer Med Dagen For Evig Og Alltid...

Skrevet av sideswipe den 29 oktober 2017 klokken 13:55
Dette innlegget er kategorisert under: Filmanmeldelse

Halloween er bare noen dager unna. Dette til både glede og forargelse. Dette er tiden man får små "snørrunger" på døra som truer med å kaste egg på huset ditt eller dekorere bilen din med doruller, så godt som mulig. For de som ikke går fra hus til hus og mottar appelsiner, så er Halloween en kveld for skrekkfilmer. "Heldigvis" har jeg vært på kino og sett en slik film, tror jeg...

Rollebesetningen består av Jessica Rothe(Tree) og Israel Broussard(Carter) med flere. Regissøren er Christopher B. Landon(Scouts Guide to the Zombie Apocalypse).

Tree går på College. Hun våkner opp på rom med en ukjent gutt etter en vill fest dagen før. Dette er tilfeldigvis også bursdagen hennes. Dette skulle vise seg å bli den mest irriterende dagen hennes noensinne.

Hvis du som meg så traileren og tenkte at dette så interessant ut, så kan jeg trygt si at det du så er det du får, men ikke noe mer. Traileren gir deg det filmen er, nemlig en veldig lett film som er lett å fordøye og dermed lett å kose seg med. Forventet du derimot å bli skremt, så tror jeg ikke du finner det her. Filmen bommer nemlig litt på sjangeren den er satt til. Ton ned Død Snø et par hakk og du har filmen din.

Med det sagt så koste jeg meg virkelig med filmen, den er morsom til de grader. Det er scener jeg kunne sett om og om igjen, fordi de passer inn perfekt. Soundtracket sitter som klistret. Det er "mulig" at College livet ikke er som dette. Tree er kanskje en overdramatisk protagonist, men Jessica Rothe får karakteren sin til å opptre troverdig.

For det meste følger filmen den beryktede røde tråden gjennom hele filmen, men det rakner mot slutten. Twisten er en skikkelig nedtur og blir behandlet på en veldig klomsete måte. Etter litt grubling kan jeg se sammenhengen, men det er allikevel langt fra den beste twisten jeg har sett.

Alt i alt er dette en morsom film med et interessant premiss som dessverre rakner litt mot slutten. Filmen kan ses av omtrent alle, selv om det ikke er noen garanti for at du vil like den. Jeg koste meg og det kan ingen ta fra meg.

8/10

+ Godt skuespill, interessant premiss, morsom
- forvirrende slutt, bommer litt på sjangeren

sideswipe

Facebook
TwitterReddit
IT(2017) - You want it back Georgie?

IT(2017) - You want it back Georgie?

Skrevet av sideswipe den 9 september 2017 klokken 14:40
Dette innlegget er kategorisert under: Filmanmeldelse

Med Sommerferien over og med det også dvalen er jeg "endelig" tilbake. Hva passer vel bedre enn å komme tilbake med et hyl?

Jeg har aldri sett en skrekkfilm på kino før nå og jeg tok med meg en litt små skeptisk kamerat på gårsdagens premiere. Å se filmen med kinoen sitt anlegg kan virkelig ikke sammenliknes med å sitte hjemme i stua. Vi kom begge helskinnet ut av kinoen uten noen merkbare skader eller lidelser.

It er basert på en av Stephen King's aller mest populære bøker, som for andre gang blir filmatisert i en ny innpakning. Filmen er regissert av Andrés Muschietti(Mama). Rollegalleriet består av Bill Skarsgård(Pennywise), Finn Wolfhard(Richie), Sophia Lillis(Beverly), Jaeden Lieberher(Bill), Jack Dylan Grazer(Eddie), Wyatt Oleff(Stanley), Chosen Jacobs(Mike) og Jackson Robert Scott(Georgie) med flere.

Året er 1988. Vi befinner oss i den lille og muligens ubetydelige byen Derry der uforklarelige borføringer av barn og ungdom har funnet sted. Barna i byen begynner å se uforklarlige ting som ingen andre ser unntatt dem selv. Ingen tror på dem og så dumdristige som de er bestemmer de seg for å ta saken i sine egne hender.

Den sammensveisede vennegjengen The Losers Club har en kjemi som man sjelden finner i filmer nå til dags. Vitser fra Richie(Finn Wolfhard) på akkurat de riktige stedene og tidene i tillegg til en skremmende god start, bør virkelig være en god nok grunn til å gjøre seg klar for en skrekkelig opplevelse.

Bill Skarsgård som Pennywise er en skremmende og fornøyelig affære. Med sin mørke humor så stjeler han omtrent hver eneste scene han er i. Den dansende klovnen er også blitt satt ut i live på skjermen med imponerende sminke akkompagnert med CGI der det trengs.

Alle og enhver spiller bra. Kameraarbeidet er mesterlig utført, men ved noen tilfeller når greenscreenen tas i bruk så er det fullt mulig at innlevelsen forsvinner. Det er nemlig tilfeller av greenscreen som nesten ser ut slik du hadde gjort det selv.

Hjertet ditt banker fort de første 30-60 minuttene, men etter det, så blir du litt for vant til den stadige bruken av skummel musikk før en jumpscare. Det endte med at jeg ofte satt og lo etter hver jumpscare, fordi det var mange jenter som skrek, for ikke å nevne den ene gutten som alltid hylte ekstra høyt. Det er vel verdt å nevne at du burde ha en ganske god blære. Min var nesten full etter en halvtime uten å drikke en eneste slurk med noe som helst, så jeg anbefaler dermed kinoene å montere toaletter i kinosalene der skrekkfilmer vises.

Bruken av skrekkfilmklisjeer er høy, men det er ikke noe som er verdt å pirke på siden disse perfeksjoneres og tilpasses istedenfor å helt kopiere hver eneste skrekkfilm der ute.

Alt i alt en av de beste skrekkfilmene ute på markedet akkurat nå. Jeg anbefaler ingen med klovneskrekk å se denne filmen, da du absolutt ikke kommer til å overvinne frykten din etter å ha sett denne. Husk å gå inn i kinosalen med tom blære!

8/10

+ alle spiller godt, Pennywise

- latterlig dårlig greenscreen til tider, omtrent bare jumpscares

sideswipe

Facebook
TwitterReddit