Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Odyssey

Skrevet av SirThomas den 2 januar 2019 klokken 07:17

Siden dette blir en AC-relatert tekst, kan jeg jo begynne med fun facten om at det idag er bursdagen til Claudia Auditore da Firenze. Hun ble født i 1461, og vi fikk aldri vite hvordan det gikk med henne etter Ezio's død. Selv om han døde av helt naturlige årsaker i sine beste omgivelser, hadde det vært interessant å vite hva som skjedde med hans nærmeste i årene etter hans bortgang.

Denne bloggen er i hovedsak et svar på Glorfindel's uttalelse om at det spiller liten rolle om det er 10 eller 5 år siden sist du besøkte Assassin's Creed-universet når du skal kaste deg inn i det nyeste tilskuddet til serien. Samt for å stille spørsmål ved hvorfor jeg kommer tilbake til serien år etter år, og om jeg er like glad i disse spillene som jeg en gang var.

Jeg har per dags dato ikke spilt Odyssey mer enn én gang, men håper å få gjort noe med det snart. Det er liksom ikke like appellerende lenger, nettopp fordi det er mindre og mindre som holder spillene sammen. Tidligere ble jeg veldig knyttet til også fiksjonelle karakterer, og som i virkeligheten blir jeg tilknyttet til enkelte mennesker på en sånn måte at jeg har minimal interesse for folk som kommer og går, og legger mer energi i mennesker jeg håper blir værende.

Derfor har jeg med unntak kanskje Edward Kenway følt minimal interesse for verken Connor, Arno, Frye-tvillingene og Bayek. Godeste Shay Patrick Cormac fra Rogue holdt seg interessant nok til at jeg landet på en "håper å se mer av" med den karakteren. Hele Kenway-blodslinjen har forsåvidt også vært hyggelige bekjentskaper - så det har da først og fremst vært nåtidshistorien jeg har fulgt mest nøye med på, da det er i den delen av historien enkelte karakterer fortsetter å eksistere.

Nå er vi i 2019, så det begynner vel å bli feil å si "de fleste" - men de mest dedikerte AC-tilhengerne husker sikkert at i det første Assassin's Creed fra 2007, så begynte historien 5 år frem i tid, i september 2012. Med oppfølgeren AC II så de ut til å lage seg et endgame, eller "bygge opp til" verdens undergang 21. desember 2012, noe som skjedde først tre spill senere.

Med det forsvant også seriens hovedperson i nåtiden, Desmond Miles. Assassin's Creed IV. Black Flag (der Glorfindel glatt hoppet inn i serien) tok et siste farvel med Desmond, og brukte den mer fancy "du er deg selv" modellen i nåtiden, en ubetydelig ansatt i Abstergo Industries. Etter at 2012 og Desmond-arcen var ferdig, så har jo serien også vært nøye på å ikke ligge bak tidsmessig. Odyssey ble utgitt i 2018, så det vil si at også AC-universet befinner seg samme år, og går stort sett et år frem i tid fra spill til spill.

Men hva holdt serien sammen etter Desmond? Godt spørsmål. For meg har det etter AC III i hovedsak vært Juno, som frem til nylig var å anse som den mest fremtredende antagonisten i serien. Hun ble introdusert allerede i 2010 med Brotherhood, var sentral i AC III og har hatt gjesteopptredener i Black Flag, Rogue og Syndicate hvor hun har lurket rundt i "The Grey" uten at motivene hennes har vært særlig tydelige - for utenom å være en 80,000 gammel Gud som mener at menneskeheten ikke har noe de skulle sagt når det kommer til deres egen skjebne. Men det er hennes historie jeg har følt at Ubisoft har måttet "løse" eller konkludere, før serien kunne avsluttes. Det ble jo avslørt for flere år siden at serien hadde en avslutning, men kunne hele tiden utvides.

Et fascinerende element vi fikk et første glimt av i Black Flag, var såkalte "Sages" - reinkarnasjoner av Juno sin ektemann Aita. Mindre spennende var det at hele "nåtidshistorien" i Unity gikk ned på cutscenes og å lete etter levningene etter en annen Sage, og rulleteksten i det spillet dukket opp mens du fikk resultatene. Jeg trodde med andre ord at dette skulle bli en stor greie utover flere spill, men det er kanskje bare jakten på artefakter som består som hovedmotivasjon i spillene.

Tidligere har jeg ikke hatt noe problem med at universet har utvidet seg til flere medier, som for eksempel tegneserier eller filmen med Michael Fassbender som kom ut i 2016. Tenker at jeg leste de første AC-relaterte tegneseriene så tidlig som i 2012, og stiftet bekjentskap med den heller uheldige Daniel Cross - Abstergo's store helt. Til å være en stor karakter i både The Fall og The Chain fikk han en ganske lusen behandling ved sin introduksjon i AC III, og er vel første gang de har overført en karakter fra tegneseriene direkte inn i spillene. Men det er jo samme univers, så hvorfor ikke? De har til og med laget en non-canon versjon av Desmond i et alternativt nåtidsunivers i et par andre tegneserier.

Nå har de nemlig gjort det omvendte - tatt en sentral storyline fra spillene og avsluttet den i tegneseriene.

I oktober 2015 - rundt tidspunktet Syndicate kom ut, så kom det en tegneserie kalt Assassins publisert av Titan Comics. Tett etterfulgt kom også tegneserien Templars. Disse varte ikke lenger enn et års tid og fikk henholdsvis 14 og 5 utgaver, hvor en ny serie ble annonsert som en fortsettelse på disse to: Assassin's Creed: Uprising.

Odyssey

Uprising avslutter i hovedsak The Phoenix Project som ble introdusert i Unity, men i markedføringen kunne de love å konkludere en 10 år gammel storyline tatt rett ut av hovedspillene:

The Phoenix Project saga is a present-day Assassin's Creed story that focuses on the return of Juno, the god-like Isu who believes humanity's salvation lies in her ruling over them. In Assassin's Creed III, it was revealed that she had been guiding Desmond Miles towards freeing her from captivity since the first game. Her consciousness returned without a body in Assassin's Creed IV: Black Flag, and when she failed to possess the player's character at the end of the game, her lover--John Standish--went insane and was subsequently killed.

Abstergo studied Standish's body and realized he was one of the immortal Sages who is reborn over and over again. In Assassin's Creed Unity, Abstergo started the Phoenix Project, a venture to use what was learned from Standish's DNA to clone an Isu. The present-day Assassins eventually realized Juno was manipulating Abstergo to create her a new, perfect body and set out to stop her--which was Desmond Miles' dying wish. Although the games set this plot line up, and have returned to it several times in recent titles, the story has mostly been told through the Uprising graphic novel. So for fans who only play the Assassin Creed games, it seems like the ramifications of Desmond Miles' storyline have been forgotten.

Many of the new present-day characters from Assassin's Creed Odyssey that seemingly came out of nowhere were first introduced in Uprising. The graphic novel is comprised of 12 issues, which have been divided evenly into three volumes. Uprising Vol. 1: Common Ground continues the story of Charlotte de la Cruz--first introduced in Assassin's Creed: Assassins--who's one of the leading members of the modern-day Assassin's Brotherhood.

Charlotte discovers what Abstergo is planning with the Phoenix Project in Common Ground, which kicks off the present-day events of Assassin's Creed Unity. Uprising Vol. 2: Inflection Point occurs at the same time as Unity and Syndicate, following Charlotte and her team as they continue to delve into the Phoenix Project and discover there's a third party playing both the Assassins and Abstergo. Uprising Vol. 3: Finale finishes the story, occurring alongside the events of Origins and referenced briefly in Odyssey.

Så med denne informasjonen innabords er det vel bare å kaste seg over Odyssey før eller siden.

Facebook
TwitterReddit
Årets Letterboxd

Årets Letterboxd

Skrevet av SirThomas den 24 desember 2017 klokken 16:02

Heads up, remote. Hvor blir det av årets kåringer?!

Som vi sier i gamlelandet - her var det mørkt som i graven.

Dette blir en kjapp en, for denne jula har vært travel. Her har vi ventet intenst på Yippee ki-yay, motherfucker!, besøkt galaksen langt, langt borte (wow, jeg så innså akkurat nå at byen i Shrek 2 er en parodi på Star Wars?), vært innom Zahid Ali's Jul i Tøyengata, og prøvd å løse mord i Jul i Blodfjell uten å komme noe nærmere.

Jeg får mange sprø idéer til julegaver - alt fra solkort, til en trippy psykadelisk BH og en kort sagt syk kortstokk, nå i disse juletider hvor alt som heter POLITISK UKORREKT blir bannlyst.

Har du noen gang blitt krenket av en julegave du har fått? Tell us a good one.

Av alle idéene mine, er det riktignok et fåtall som faktisk blir brukt. Nå er vi nemlig endelig med. Det vil si - meg, Marlboro Red og SirGalahad. Cherno prøvde forgjeves å introdusere Letterboxd til GR-samfunnet for noen år siden, men ble ledd i ansiktet, kneblet og latterliggjort, for IMDb som alle bruker er jo sååå mye bedre?!

Men nå som vi endelig har blitt intime med homseklubben hans nettverk av genuint filminteressen, er arenaen for å diskutere film i alle fall høyere enn her på GR.

Men for at vi skal få opp et lite juledrøss av liv her, er det bare å kommentere julefilmen(e) du har sett idag, i kommentarfeltet.

Ikke desto mindre fikk jeg Årets Letterboxd av Marlboro Red i form av Dracula (1992) som min mor mente var ekkel. Ser veldig frem til å se denne klassikeren either way. Apropos klassikere - jeg har alltid vært et lett mobbeoffer på GR fordi jeg ikke har sett filmene som alle andre har sett. Men topp 3 filmer som Marlboro ikke hadde sett, var virkelig en plot-twist i seg selv. Kanskje han kunne satt sammen en full liste med 10 klassikere han har holdt seg mer unna enn det norske folk holder seg unna GR?

Neida, vi må ikke bli så helsikes dystre. På minuttet nå, er det nøyaktig 1 år siden jeg publiserte fjorårets julaften-blogg.

God jul, Gamereactor!

Facebook
TwitterReddit
SirThomas' Juleguide til Slemme Barn

SirThomas' Juleguide til Slemme Barn

Skrevet av SirThomas den 9 desember 2017 klokken 04:10

Det spøker i kloakksystemet til onkelcleo, Suzanne Berget har berga jula med adventskalender, Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta gjør suksess på kino, og julekonsertene til Kurt Nilsen er helt sikkert utsolgt.

Jeppzki er i gang med sin julekviss - dessverre valgte han et ganske kjønnsdiskriminerende spørsmål i sin andre runde. Noe som minner meg om at jeg havnet i ulykka og så Battle of the Sexes, en tennisfilm satt til 1973 som forresten har premiere 25. desember.

I mellomtiden har jeg tatt meg et avbrekk i den harde julestria for å gi deg noen gode råd med litt av hvert, og siden eventyret som oftest begynner med fantasifulle troll tenkte jeg å bryte sjokoladetwisten du sikkert hadde tenkt å gi bestemor med diabetes i julegave, ved å sette ut musefella i det litt mørke hjørnet.

5 SPILL DU IKKE ØNSKER VERKEN TIL DEG SELV ELLER DEN BORTSKJEMTE FETTEREN DIN

1. Dead Alliance
2. Black Mirror
3. Bravo Team
4. Joes Diner
5. Syndrome
_____________

Helt ærlig var det fem tilfeldige spill i tilfeldig rekkefølge, men dere tar meg for god lutefisk ikke sant?

3 JULEFILMER JEG ER MENTALT USIKKER PÅ OM DU BURDE SE

1. Juleblod
2. Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta
3. Daddy's Home 2
________________

La oss ikke henge oss i julekulene, jeg har spart det beste til slutt.

ÉN TV-SERIE DU MÅ FÅ MED DEG I JULA

- Jul i Blodfjell.

Dett var dett, nå tenker jeg julenissen ble litt klokere. Hvis du ikke skal være julenisse, hvem skal ta omfavne den skrekkslagne rollen i heimen din, blir det onkel Julian eller tante Reidun?

Her er en spørrerunde: Hva er din absolutte obligatoriske julefilm?

PS: Telltale's The Walking Dead Collection ble sluppet igår. Det er seriøst noe jeg ville vurdert å kjøpe i nærmeste fremtid, for å oppdatere meg på hva som egentlig har skjedd i det universet de siste årene. Jeg har jo tross alt ikke sett TV-serien fordi jeg er ekte spillavhengig og avhengig av flaks til jul.

Bonus Quiz: Hva heter personen avbildet øverst i denne bloggen?. Send riktig svar til meg på PM, så er du med i trekningen av et ikke fullt så godt og perfekt spill til jul. Det vil med andre ord si, ikke vær grisk og tenk på FIFA 18, CoD WWII eller Star Wars Battlefront II - vær heller i det mer filosofiske og mandelske humøret og kom med forslag til hvilket spill du ville ha gitt vekk hvis julenissen på GR hadde kunnet oppfylle ditt eller din stesøster's ønske.

Facebook
TwitterReddit
Follow the rules: Jigsaw

Follow the rules: Jigsaw

Skrevet av SirThomas den 1 november 2017 klokken 04:31

Siden april 2011 har jeg ventet på en oppfølger til Saw 3D, også kalt Saw: The Final Chapter - og igår på selveste Halloween, fikk jeg den. Spillene har endelig startet igjen, og gir tid til refleksjon over hvor mye livet egentlig er verdt.

Å gi Jigsaw noen score sammenlignet med de tidligere filmene føltes litt som å gi Rogue One: A Star Wars Story en vurdering i forhold til Episode 4-6 og Episode 1-3. Man vet liksom ikke hvor man skal legge den inn mellom hovedserien.

Ingenting lever opp til originale Saw fra 2004, regissert av James Wan - Saw II og III er derimot ganske greie, tatt som en selvfølgelighet at det er fordi de ble skrevet av seriens originale skapere, nevnte James Wan og Leigh Whannell. De tre første filmene har en godt sammenhengende historie med massevis av detaljer du må følge godt med for å få med deg.

Første gang jeg så disse filmene som 15-åring i 2010, var det umulig for meg å holde følge med den sammenflettede historien som hoppet mellom nåtid og flashbacks for å holde seg gående. Etter å ha sett dem opp igjen som 22-åring, var det derfor lettere å vurdere dem hver for seg. Serien har en ganske fin avslutning Saw III, utgitt i 2006.

Men som alle vet - serien levde jo videre. Og det som merkes med en gang i Saw IV, historiemessig og kvalitetsmessig - er at serien fikk nye skribenter. Den skal utelukkende fungere som en bro mellom den originale trilogien, og det som skal komme i de neste filmene. Som følge av dette blir det brukt mye tid på forklaring og etterforskning, tid man føler tar fokuset vekk fra det som driver serien fremover, og det blir vanskeligere å bry seg når det plutselig kommer inn en haug av nye karakterer som må etableres.

Med det sagt - før man vet ordet av det, er også Saw IV over med enda en cliffhanger. Ikke alt er like klart når det gjelder retningen serien har tatt og hvorfor ting er slik de er - så Saw V bruker en del av tiden sin på å gå i dybden på dette og sørge for at limet sitter godt fast litt til, før vi blir forlatt nok en gang.

Det er her vi begynte å nærme oss en finale. Saw har vært den mest suksessrike horrorfilmserien gjennom tidene - frem til Saw VI tjente inn ganske så dårlig i forhold til forgjengerne - noe som førte til at produksjonsselskapet Lionsgate bare tillot filmskaperne å lage én film til, selv om det egentlig var planlagt to.

Etter syv filmer, var det Saw 3D det som skulle avslutte alt, promotert frem som The Final Chapter. Hvilket inntrykk 16 år gamle meg satt igjen med etter de enorme forventningene? Forferdelig skuffet. Hva 22 år gamle meg syntes om filmen etter å ha endelig ha fulgt med på historien? Helt OK. Sammenlagt er alle syv brikker i et stort puslespill - et puslespill du ikke trenger å gjøre ferdig med mindre du har satt de første på plass.

Seriens tilsynelatende siste kapittel løser opp i de siste trådene, og leverer en plot-twist som kunne tilfredsstilt selv de som kun så den første filmen. Ting ligger likevel i luften, og det er enkelte ting man aldri får skikkelig forklart før rulleteksten dukker opp for siste gang.

Seks og et halvt år har gått i livet til SirThomas, 10 år i Saw-universet - og etter alle disse årene har jeg selvfølgelig alltid lurt på om Jigsaw / Saw 8 kom til å følge opp det siste vi fikk se. Svaret på dette er et ganske enkelt nei.

Trenger du derfor å ha sett de andre filmene før du ser Jigsaw? Nei. Kan det være greit, slik at navnet John Kramer sier deg noe som helst? Ja.

Utenom det står det åttende kapittelet fint på egne bein, med lite som knytter den til noen av de tidligere filmene. Historien drives fint fremover, uten å bruke tid på lange forklaringer eller å ta oss med i forvirrende retninger.

Det er en reboot. Ikke en remake.

Jigsaw er en Saw-film på sitt aller reneste siden den første filmen. Det den mangler er den gjennomgående frykten, det psykologiske spekteret. Det som virkelig skremmer i deg, en situasjon du selv kunne sett for deg og satt deg selv i. Filmen vet hva den skal være, og det er spor av (mørk) humor når en karakter ikke klarer å følge reglene, eller setter i gang med å skrike ustoppelig fremfor å ta det essensielle, avgjørende valget for å overleve.

Michael Spierig (en av regissørene) forklarer filmen best:

"It's perhaps not quite as vicious, and more fun. But it's still full of gore, that's for sure. It's got a really great mystery, and there's very interesting twists."

Er filmen veldig skummel? Nei, sideswipe. Har den nok av blod og groteske scener i kjent Saw-stil? Ja. Stilen på filmen er markant annerledes denne gangen, og look'en er så bra at det får blodspruten og likene til å se ut som kunstmalerier. Kombinert med at filmen har sitt eget lille mysterium og elementer som vinker til originalen, er dette en film og en kinoopplevelse jeg virkelig ble fornøyd med.

10/10 til det ganske levende mennesket som satt på en trehjulssykkel utkledd som Billy the Puppet utenfor kinosalen før vi gikk inn.

Nå gjenstår det bare å se hvordan Jigsaw klarer seg på box office. Som en ekte blodfan, håper jeg virkelig på en ny oppfølger - etter en avslutning som tydelig gjør det helt åpent å legge serien død igjen, eller å la den fortsette å leve videre.

Live or Die. Make Your Choice.

Facebook
TwitterReddit
Assassin's Creed: Origins får 9/10, Eirik konspirerer for å redde serien

Assassin's Creed: Origins får 9/10, Eirik konspirerer for å redde serien

Skrevet av SirThomas den 26 oktober 2017 klokken 19:45

For noen år tilbake var jeg stolt av å kalle meg selv Norges største AC fan (noe som fortsatt står i beskrivelsen på krypinnet mitt, da jeg ikke har giddet å oppdatere på en stund). Litt pretensiøst, men jeg var alltid på jakt etter et individ som kunne slå meg når det gjaldt den uendelige lidenskapen og kunnskapen jeg hadde om mitt livs beste univers. Jeg kunne alt, var oppdatert på Initiates; fikk med meg hvor kjedelig det må ha vært å gjenoppleve livet til faren til Edward Kenway som var bonde, og alle detaljene rundt både nåtiden og fortiden.

Jeg savner det. Følelsen. Den helt ubeskrivelige gleden jeg fikk av tanken på at et nytt Assassin's Creed-spill nærmet seg. Det helt ustoppelige behovet etter å forhåndsbestille de beste utgavene - en praksis som Ubisoft ganske bevisst hindret meg, en ganske tydelig norsk loyalitetskunde over flere år å gjøre - da de valgte å annonsere DAWN OF THE CREED LEGENDARY EDITION til beskjedne $799.99.

Siden 2011 har jeg aldri hatt problemer med å betale 800, 900, 1000 og på det meste (pga fortolling) rundt 1500 for den beste utgaven. Denne gangen måtte jeg altså ut med over 6000 kr for det - men ikke nok med det. Om jeg så hadde bestemt meg for å kjøpe den så gir ikke Ubisoft meg lov, siden norske kunder kun har tilgang til den internasjonale siden deres om dagen, hvor du basically kun kan kjøpe digitale ting.

Men, jeg skal innrømme det - det har vært vanskelig å være en hengiven AC-fan de siste årene. Det har gått 2 lange år siden siste hovedspill i serien, og filmen fra ifjor var helt krise. Black Flag fra 2013 er derimot blant de udiskutabelt beste spillene i serien, faktisk fra det samme temaet som nå har utviklet Origins.

2014 hadde på sin side to "store" lanseringer (i tillegg til en HD-remake av AC: Liberation fra 2012) - nemlig Unity for den nye konsollgenerasjonen, og Rogue for de som ikke enda hadde "hoppet over" til PS4/Xbox One. Unity som var det første i serien til å bli utviklet utelukkende for de nye konsollene fikk mest om ikke all oppmerksomheten, men som en sterk ironi var det også spillet med den svakeste og mest håpløse lanseringen, hvor spillet ikke var spesielt spillbart den første tiden. Rogue var omtrent bare en blåkopi av Black Flag med kliss likt gameplay, nesten et "halvt" AC spill.

Fansen begynte å bli tydelig lei av årlige lanseringer etter dette, men i 2015 kom altså Syndicate som hadde mye å leve opp til. Det fikset en god del av feilene til Unity (eks det håpløse kontrollsystemet) men var på langt nær å være blant de beste spillene i det mange nå vil kalle en utvannet serie.

Men hva utgjør forskjellene mellom et bra og et dårlig Assassin's Creed? Kanskje først og fremst en spennende tidsepoke, friske områder å utforske, en engasjerende historie - og ikke minst en hovedperson med masse personlighet. Hvem kan da stå opp i mot italieneren Ezio Auditore da Firenze?

Personlig ville jeg, uten karakter - rangert spillene i hovedserien (Liberation er en spinoff) noenlunde slik:

1. Assassin's Creed II (2009)
2. Assassin's Creed IV: Black Flag (2013)
3. Assassin's Creed Brotherhood (2010)
4. Assassin's Creed Revelations (2011)
5. Assassin's Creed Rogue (2014)
6. Assassin's Creed III (2012)
7. Assassin's Creed Syndicate (2015)
8. Assassin's Creed Unity (2014)
9. Assassin's Creed (2007)

Men hvis vi går ned memory lane noen år, så kan det se ut til at Gamereactor Norge er ganske uenige med meg.

Det første AC fikk 9/10 av GR i 2007, anmeldt av Thomas Tanggaard - den høyeste karakteren et AC spill noen gang har fått av Gamereactor.

To år senere fikk Ezio sitt første spill 7/10, anmeldt av Magnus Tellefsen - du vet, han fyren som lager Spillquiz med Jon Cato.

I brorskapets navn kom også Brotherhood unna med 7/10, anmeldt av Line Fauchald.

De store avsløringene i Revelations og Ezio's siste kapittel var ikke nok i 2011, mitt første offisielle år på GR. Anmelder mente at det ble for likt de tidligere spillene i serien og ga det en skuffende 6/10, noe som ødelagte dagen min. Anmeldelsen konkluderte med at det ikke var et dårlig spill, men er du 17 år og har en absolutt favorittserie, så er 6/10 en dårlig karakter. Anmeldt av Robin Høyland.

Året etter når alt skulle avgjøres i 2012, returnerte Robin Høyland som anmelder. Han mente at Assassin's Creed III var en tydelig forbedring fra Revelations (8/10), med ny hovedperson og en spennende historie, fantastiske sjøslag, massevis av innhold, flotte omgivelser, pent fargevalg, tilfredsstillende kampsystem og god oppdragsvariasjon.

2013 lot oss sitte igjen med en av de mer minnerike Assassin's Creed spillene - ifølge noen fordi det ikke var et AC spill, men et utrolig tilfredsstillende piratspill som ble belønnet med nok en 8/10 hos GR. Solide grunnmekanikker, en enorm verden med mye å utforske, spennende og snedig historie og vakkert design. Anmeldt av vår tidligere sjefredaktør, Tor Erik Dahl.

Vakre Paris var i 2014 ikke nok til å løfte serien til nye høyder, og vi er igjen på karakteren 7/10. Detaljert spillverden, forbedret kampsystem, smidig parkour, underholdenden co-op og større fokus på snikmord på plussiden. På minussiden finner vi en klønete spillkontroll, mange bugs, for få co-op-oppdrag og et spill som mangler skikkelige nyheter. Anmeldt av en svenske ved navn Carl Brännström.

Syndicate er det mest moderne AC spillet til dags dato. Satt i London i 1868 og er frem til imorgen - det seneste spillet i serien. Kom helskinnet unna med en 8/10. Engasjerende, morsomt, vakkert og stort. Taugønneren er kul. Gjentakelser av eldre mekanikker uten at det faktisk gjorde anmelderen noe. Anmeldt av mindre kritiske Terje Mardon Kello.

To år er igjen gått (samme tidshopp mellom AC og AC II), og det er på tide å rette det skarpe ørneblikket mot Egypt. Assassin's Creed har ikke vært bedre siden det første spillet i serien ifølge GR, og for første gang på 10 år får det 9/10. Kanskje det gir mening, siden Origins foregår mange, mange år før det første spillet i serien, og skal ta oss med på en reise for å etablere snikmorderordenen slik vi kjenner den - forhåpentligvis en reise som fans av serien aldri glemmer. Med få ord er anmelder kort og presis med sine plussider: Fantastisk verden, Interessant hovedkarakter, Godt kampsystem, Stor valgfrihet. Anmeldt av Eirik Hyldbakk Furu.

Spørsmålet er: Skal vi stole på at Eirik skriver gode og troverdige anmeldelser, eller skal vi stole på at Ubisoft endelig har levert varene sine i anledning 10 årsjubileet?

Facebook
TwitterReddit