Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Den desidert verste filmen i 2016

Skrevet av SirThomas den 14 oktober 2017 klokken 23:31

Hei, GR. Verden er i endring, og filmatisering av norsk krim har aldri sett verre ut. Suzanne Berget er blitt sjefredaktør og jeg venter fortsatt på autografen hennes. Jeg har kommet ut av skapet ovenfor en annen GR-relatert kvinne, som utvilsomt nyter livet mer enn jeg noen gang kommer til å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Jeg har fått meg en ny stalker, som er 24 år. Men først og fremst har jeg sett den mest ekle, den mest avskyelige, den mest kvalmende, den mest forkastelige, den mest støtende filmen fra i fjor.

Fra 2016, ja. Syntes du jeg er sent ute? Take a piss. Selv om han ikke er så aktiv her, er jeg stor fan av Cherno sine årlige blogger om de verste filmene, som kommer etter planen.. i slutten av året. Jeg har sett over 50 filmer på kino bare i år, og selvfølgelig er det ikke alle som viser seg å være en pose med rent mel. Men jeg ser litt av hvert - fra det beste, det "helt greie", det absolutt middelmådige og det største oppkastet som industrien har å by på.

Filmen jeg har sett i kveld går helt klart under sistnevnte kategori: The Night of the Virgin - men den spanske originaltittelen La noche del virgen hørtes faktisk mye bedre ut. Så er du i hvert fall sikker på at den ikke blir dratt opp i midt i familiemiddagen med svigers.

Hvis du er like glad i pupper som det jeg er (hvorfor i helvete skulle du være en svett gamer på et forum som dette ellers?), så kan du jo skjønne at det basert på coveret er årets villeste røverkjøp. For å være litt ekstra forlokkende, turte ikke Eli Roth å røre ved det som filmen gjorde - og Eli Roth er jo som kjent (hvis du har hørt om Hostel) en fyr som liker å sprenge grenser hva det angår horrorsjangeren.

I samme åndedrag er jeg nødt å dra frem Tom Six, sjefen over alle sjefer og filmdiktatoren som står bak alle de tre uforglemmelige Human Centipede, og VELDIG snart The Onania Club, en riktig så kontroversiell type med en klinkende klar oppfatning om hva en film burde inneholde.

Når det kommer til hva denne spanske horrorsplatterkomedien er villig til å vise av grafiske bilder, så kom vi frem til at den er verre enn A Serbian Film - men når det gjelder gjennomførelsen og alt mulig annet, så kan ord knapt rettferdiggjøre det, og dette er altså i den negative, ekstreme forstanden.

Kort fortalt handler det om verdens mest creepy fyr som blir med en veldig mye eldre kvinne hjem for å få seg et ligg på nyttårsaften, med et ustoppelig press fra de støttende kameratene - akkurat som på GR. Det er jo en jomfrudom som skal få gjennomgå, så her er det nok av blod, sæd og kroppsdeler å ta av.

Enn så forferdelige, dumme og tragiske valg hovedpersonen tar gjennom hele filmen (og dette er en to timer lang film, tenk det) så måtte vi spørre oss selv om dette virkelig var noe vedkommende fortjente. Jeg har nettopp sett Mother! med Jennifer Lawrence som fikk ganske hard medfart, og vi konkluderte med at det var to timer med ren tortur, på de aller fleste måter det går an for et menneske å måtte lide seg gjennom et helvete.

...men La noche del virgen tar morskaka i forhold, bokstavelig talt. La kroppen din synke inn i ditt eget lille morbide tempel, så kan dette voldsomme trekantdramaet i regi av en nepalsk gud begynne for alvor, en tripp inn i en ung manns søken etter lykken som du aldri noensinne kommer til å glemme.

Ord til ettertanke: Hvis jeg ikke blogger på en stund er jeg nok travelt opptatt med å anbefale filmer til sideswipe, knuse SirGalahad i Tekken 7, filosofere over meningen med livet sammen med Marlboro Red, vente på årets SpillExpo eller være fanget i mitt eget mentalt plagede sinn en god stund til.

Sirkelen

Skrevet av SirThomas den 1 oktober 2017 klokken 12:25

Her om dagen snakket meg og Marlboro Red om skjebnen, som ingen av oss tror noe spesielt på. Men den siste måneden har jeg vært oppslukt i et "mønster", og jeg skal prøve å forklare hvorfor her. Hvordan jeg skal legge det frem er jeg mer usikker på, ting kan jo tolkes fra ende til annen.

Jeg ble født 3 måneder for tidlig og fikk diagnosen CP når jeg var 2 år.

Lå først i en kuvøse, mye på sykehuset de første månedene - men aldri helt alene.

I 1998 når jeg var 3 år gammel var jeg i Tyrkia for første gang. Jeg druknet nesten i et basseng, men ble reddet opp av en jente. Hvem hun er, hva hun heter - det aner jeg ikke. Hun lever nok et liv ett eller annet sted idag. Men opplevelsen etterlot meg med en viss frykt - jeg føler at jeg vet hvordan det er å drukne, siden jeg har vært i nærheten. Legg til at jeg ikke er så flink til å svømme, så er ikke tanken på for mye vann noe jeg er veldig trygg på.

Når det kommer til en annen form for frykt - jeg husker hvor redd jeg var når jeg også var veldig liten, og våknet av at min far banket hardt i veggen, mens han selvfølgelig slet med sine søvnproblemer og demoner, som følge av et langvarig rusproblem.

I 2006-2007 fikk jeg meg min første "skikkelige" jentevenn på nett som jeg også tok steget og spurte om jeg skulle bli "sammen" med. Habbonavnet var -Hei-Hei- det ekte navnet (som jeg ble fortalt) var Anette. Mer vet jeg ikke om henne, bortsett fra bursdagen hennes. Vi holdt kontakten av og på i flere år, men hun ville ALDRI gi meg noe personlig informasjon. Jeg håpet at vi ville kunne få tatt et endelig farvel den dagen Habbo stengte ned i 2015, men hun logget aldri på - så jeg vil neppe se henne igjen.

I 2008-2009 fikk jeg på ungdomsskolen min første forelskelse i Kine, mens jeg enda ikke var moden nok til å forstå hva det var jeg følte for henne - men jeg husker at jeg ble så glad den dagen hun ga meg en klem, og så jævlig flau den dagen gymlæreren plukket akkurat henne til å hive Frisbee med meg, spesialtrening and & all that shit. Tror ikke jeg trenger å si så mye mer enn at jeg ble tvunget til å gi slipp på henne den dagen vi gikk ut av ungdomsskolen. Hun kommenterte at jeg lignet på min bror, dog!

I 2011 fikk jeg min første OFFISIELLE crush som de fleste her inne kjenner til - lillesøsteren til bestekompisen min HeXy, Mia - jeg hadde aldri skammet meg så mye over noe, som jeg gjorde av å være keen på henne når broren hennes reiste vekk på folkehøyskole et år, og jeg var alene. Heldigvis har meg og HeXy hatt et helt liv til å rettferddigjøre det siden den gangen.

20. august 2012 kom Ida inn i bildet, og jeg opplevde noe jeg ALDRI hadde opplevd eller trodd på angående en jente før - kjærlighet ved første blikk. Jeg gjorde alt på denne jord for å få være i nærheten av henne, om det så bare var noen minutter - jeg nøt hvert sekund av det, om det så bare var å ta bussen med henne - som på utsiden fremsto som ganske rart, siden vi bodde på to helt forskjellige sider av byen. Mer enn det skal jeg ikke utbrodere, siden de fleste vet hvordan historien slutter - hvordan det formet personligheten min her på GR i 2013, hvordan jeg isolerte meg, nektet å ta imot råd og var generelt jævlig lei av livet og den brutale avvisningen som jeg aldri fikk forklart av personen selv - med de ordene jeg trengte.

1. oktober 2014 ble jeg av rene tilfeldigheter kjent med Neraz, hun som skulle definere livet mitt de neste årene. Hun var mitt nye nettcrush som gikk VELDIG forsiktig frem med hvordan hun forholdt seg til meg - jeg var genuint sikker på at HUN var den som skulle fikse meg og mine psykiske problemer, jeg var så lykkelig den perioden - men til slutt måtte hun knuse meg, for at jeg skulle klare å gi slipp på henne.

21. august 2016 skjedde det noe ganske spesielt - jeg ble kjent med en jente, og jeg nektet å anerkjenne det for meg selv i en god stund, var bokstavelig talt livredd for å drite meg ut, eller fucke opp slik jeg alltid har gjort. Jeg følte noe sterkt for henne, at jeg kunne snakke med henne på et dypere nivå, at hun lyttet og forstod - selv om hun ikke alltid svarte. Uansett hvor mye dritt jeg har opplevd i år, er det å være i hennes nærvær den beste følelsen jeg har hatt i år, så jeg kunne dødd lykkelig i det øyeblikket og sagt meg fornøyd med hvordan det endte.

Men selvfølgelig endte det ikke slik. Jeg drakk meg sørpe dritings og røykte i Moss sammen med Duck Song, én siste fuckup som fikk store konsekvenser. Jeg våknet nemlig opp med TOTAL BLACKOUT dagen etter, og husket ingenting om noe som helst.

Første kommentaren jeg fikk når jeg våknet var: "Du var ganske død igår."

Var jeg død?

Lever jeg livet mitt i revy?

Måtte jeg begynne reisen min på nytt?

Er det henne jeg så desperat ser etter?

Jigsaw

Skrevet av SirThomas den 22 september 2017 klokken 02:28

I januar 2016 fortalte Marlboro Red meg betydningen av sin absolutte favorittserie innenfor film:

"Star Wars er ikke "film" Star Wars er en del av meg som menneske. Det er min barndom, min ungdom og mitt voksne liv under en banner. Star Wars er PUR GLEDE :)"

Jeg jobber ikke ræven av meg for å få satt Jigsaw / Saw 8 opp på Bergen Kino fordi jeg håper på en kjempegod film. Men jeg håper, jeg HÅPER den leverer noe som viser at Saw-navnet har noe å gjøre i 2017 - og jeg vil i denne bloggen beskrive hvorfor det er så viktig for meg å se filmen på den store skjermen, og ikke laste den ned eller se den hjemme.

At jeg ønsker den beste lyden og kinoopplevelsen generelt er en selvfølgelighet for meg.

Først og fremst - jeg ser den for hva serien representerer for meg som menneske.

(Overdrevent bruk av jeg ser i forbindelse vil forekomme, vær så snill og ikke stemple meg som komplett Bjørn Eidsvåg-fanatiker)

Jeg ser den fordi det var det første meg og bestekompisen min (HeXy) fikk sammen. Det fantes en tid der jeg nektet å låne bort mine egne ting, men jeg plasserte tilliten min i ham og lånte ham Saw-spillet jeg nylig hadde kjøpt.

Jeg ser den fordi nostalgifaktoren er så høy. Jeg ser den fordi vi så 1-5 som maraton på 17 årsdagen hans. Jeg ser den fordi det var min første skikkelige skrekkfilmserie. Jeg ser den fordi Saw gradvis hjalp meg å fjerne frykten jeg hadde for å se skrekkfilmer og masse blod spesielt. Jeg ser den fordi jeg fascinerte meg over filmene, men aldri hengte med på historien. Jeg ser den fordi serien påvirket min måte å tenke på. Jeg ser den fordi jeg fortsatt husker hvordan det var å gå med tannregulering, og fantasere om at jeg befant meg i en av fellene.

Jeg ser den fordi jeg husker hvor godt det fantes å fortsette serien etter film nr 5. Jeg ser den fordi vi bygget oss hadde oss en hel Saw-helg hvor vi spilte spillene og endelig fikk sett den siste filmen etter altfor lang ventetid. Jeg ser den fordi vi bygget oss opp så store forventninger rundt hvordan det ville slutte. Jeg ser den fordi jeg husker skuffelsen vi satt igjen med. Jeg ser den fordi spillet var over.

Og nå starter det igjen. Etter 7 år.

Jeg ser den fordi jeg har plassert troen min i regissørene etter å ha sett deres forrige film, Predestination. Jeg ser den fordi filmene oppleves som så gode, og svake på samme tid. Jeg ser den fordi jeg har bygget opp større og større hype for filmen etter mange gode filmkvelder. Jeg ser den fordi jeg vil oppleve og reagere på den sammen med bestekompisen min gjennom 7 sterke år.

Jeg vil se den, som om det var det siste jeg skulle gjort.

#GRMEETUP! 2017 og det som skjedde etterpå

Skrevet av SirThomas den 17 juli 2017 klokken 09:53

You're an addict - so be addicted. Just be addicted to something else. - Mark Renton, T2 Trainspotting

Prequel

(Åh, jeg skrev som en 18 åring)

I skrivende stund er klokken 07:53 og jeg skrev det neste avsnittet dere leser før dette, så jeg aner ikke tidsperspektivet på denne bloggen. Det jeg vet er at Duck Song er på jobb, jeg sitter på den gamle jobbPC'en til stefaren hans og ser på alt jeg burde ha ryddet i stedet for å skrive dette.

Jeg har hatt mange avhengigheter gjennom min utvikling som person, og GR har vært en av dem - for ikke å snakke om brukerne her inne, som med tiden har blitt en del av min nærmeste internettkrets. Enten jeg har blitt mest kjent for min lidenskap for Assassin's Creed, mine andre besettelser, at jeg fikk fem stjerner på bare noen dager som Jeppzki aldri klarte eller mine uforutsigbare innlegg og historier stort sett basert på virkelige hendelser eller skapt oppi hodet mitt, så er en ting ganske sikkert: jeg skriver bare piss, og enten så liker folk det eller så har de mang en gang prøvd å få meg til helvete vekk herfra. Men jeg kjenner sjefredaktøren, så ikke prøv dere a.

De kaller meg bare Mr. GR - jeg står ikke nødvendigvis for all praten, men jeg står for mange av introduksjonene og folks absolutte trygghet over å dukke opp for å møte folk på nettet de ikke kjenner - tror jeg, da. Det får holde som en nok cocky introduksjon av meg selv anno 2017, for nå skal vi skrive om:

GRMEETUP! 2017

Ja selvfølgelig da, så måtte jeg ha med minst ett jævla kleint øyeblikk før jeg møtte gjengen (og gjengen så meg) enda jeg spurte flere tvilsomme turister om hvor man kunne finne tigeren. Det var bare å gå helt ut av stasjonen og til venste så ville jeg se den, sa de. Det var det ikke. Jeg har alltid hatt problemer med høyre og venstre.

GR's egen helgen (for nå var det jo helg?) aka Glorfindel dukket opp i grevens tid for å redde meg fra meg selv. Hvor skal du hen a? var det han rakk å si før jeg fulgte etter ham og navigerte meg frem til de andre som allerede stod godt plassert, vel vitende om at jeg var foreløbig sistemann.

TK, Eivind Johannessen og Quinzel badet seg i sollyset, før vi bestemte oss for å gå ett eller annet sted.

Thomas, det er meg sier en stemme og vipps er RockFuzzEleven en del av gjengen. Rimelig kudos av han å dukke opp på så kort varsel. for på tross av at han ikke er den mest aktive på GR om dagen, vil jeg tørre å påstå at han var et varmt tilskudd i den ellers økende bølgen av tilfeldige internettfolk.

Neste "sitte å gjøre ingenting"-sted er som avtalt Peppes, men det tar oss minst to forsøk før vi finner ut at vi sitter på den med Karl Johan.

Jeg så et nydelig atmosfærisk bilde på insta tatt på Sørenga Sjøbad av hun som en kompis av meg hadde sex med på sofaen mens jeg sov der en av de siste gangene jeg var i Oslo, og ble helt oppslukt i å skrive til henne for å fortelle hva jeg gjorde på. Prøvde også å følge med på alt det andre som skjedde rundt meg, men det var ikke lett.

Innen vi hadde bestilt hadde jeg null idé på hva, men RFE holdt meg noenlunde oppdatert. TK husket på løftet mitt om å spise sunnere og oppfordrer meg til å ta salat, noe jeg selv hadde glemt akkurat da. TK som er selveste sjefen over alle sjefer når det gjelder sosial angst, hadde til og med den skremmende evnen til å vekke meg opp fra limbotilstanden jeg satt i, før jeg fikk høre at det var på tide å legge seg.

Er det én ting Peppes-delen av meetupet vil bli husket for, så var det at alle sammen drakk vann, og spesielt RFE. Han var tørst og enda mer tørst, noe som gjorde at jeg fant det misvisende eller passende å kalle han for et varmt tilskudd i gjengen tidligere.

Pizzaen kom til slutt, men det rakk ikke Duck Song. Sosialitetens konge, Eivind Johannessen hadde stålkontroll på sine samtaler, og rakk å informere meg om at han og Duck Song hadde gått i klasse. Eller at de gikk på leirskole. Kjente hverandre gjorde de i hvert fall, da de møttes på SpillExpo i 2013 når vi var bare barna alle sammen.

Hva Glorfindel og Quinzel pratet om aner jeg ikke, så jeg får bare beklage at dere får lite screentime fra mitt perspektiv av meetupet - forhåpentligvis er det flere enn bare meg og TK som dekker dette i en blogg.

Regningen kom, og alle stakk fra den slik at ansvarlige TK måtte betale alt sammen. Det skulle splittes hver på 125 kr gjennnom Vipps mener jeg å huske, men telefonen min har ikke plass til å oppdatere Vipps så det var jo dumt.

Neste del av ferden hvor vi kunne slippe den indre nerden løs beskrives best med et ord: skuffende. Ikke bare hadde den første Platekompaniet vi var innom forferdelig dårlig utvalg, det var jo fittemeg umulig å gå der inne uten at alarmen skulle annonsere min ankomst når jeg gikk INN i butikken folkens. Det skjedde mye mer enn én gang.

RFE kåres til dagens helt, siden han tilbydde seg å ta bagen min.

Da vi ankom den neste PK-butikken der vi faktisk gadd å kjøpe noe, klappet alle i hendene da jeg kom ubemerket inn uten at alarmen gikk. Det gjorde forsåvidt RFE også, som nå gikk med baggen min. Jeg kjøpte Vanishing Point fra 1971 uten å vite hvorfor, mens TK var mer håndfast og fikk med seg resten av David Lynch som jeg lurer på hvordan det er å se i edru tilstand for ham. Jeg prøvde Eraserhead, tro meg.

Når jeg kom tilbake etter å ha betalt for filmen, var Duck Song surret seg frem til oss, etter å ha blitt stoppet av en tvilsom fyr som spurte om han ville kjøpe noe shady stuff. Er det rart dagens ungdom har sosial angst?

På ett eller annet tidspunkt fortalte EJ meg at noen bikkjer hadde begynt å snuse på sekken min, og jeg kjente begynte å se meg forvirret rundt. Å si hva jeg hadde oppi sekken ville forøvrig blitt som om Quentin Tarantino skulle si hva som var oppi kofferten i Pulp Fiction.

Denne gangen var det ingen som visste hvor vi var på vei, men jeg fikk for en gangs skyld følelsen av å gå fritt rundt i Oslo uten bekymringer for første gang. Vi gikk og gikk men kom aldri til noen dør, og landet heller på noe som ble bekreftet som Aker Brygge av sjefredaktøren selv, Tor Erik Dahl.

En nøkkelbeskrivelse om sjefen deres, er å si at han hater å sjefe over folk. Det var nemlig umulig for han å velge et sted helt alene, siden vi andre ikke hadde noen formening om hvor vi skulle. Åja, dere trodde han hadde møtt oss enda? Neida. That comes later.

Vi tok oss en hvilepause like ved Nobels fredssenter, ingen av oss hadde trangen til å klarere området for Pokéstops, så det var enda godt. Tor Erik ville at vi skulle gå et stykke tilbake, så det var ikke god stemning da jeg la skylden på gjengen og sa at de ikke ville. Like mottagelig som alltid svarer Tor Erik at Det er greit:)

Ikke lange tiden etterpå finner vi oss noen prima plasser ved Jarmann Gastropub - jeg husker ikke hvem av oss som valgte ut plassen (det var ikke meg), men vedkommende skal absolutt ha credz!

Tor Erik dukker opp sammen med Martin Andresen - endelig var vi en fullverdig gjeng på 9 og hadde en legitim unnskyldning til å bestille øl. Meg og RFE starter off med en kald Heineken mens Duck Song går for Hansa, ekte bergensøl. Tor Erik vet ikke hva han vil ha og hopper på det første og beste Martin bestiller.

Husker jeg riktig gikk Glorfindel for en Cola Zero mens Quinzel tok en vanlig en - hva dere andre bestilte å drikke må dere skrive i kommentarfeltet, jeg hadde mer enn nok med å holde styr på min egen regning, men jeg vet at TK begynte rolig.

RFE og Tor Erik utveksler historier om militæret, og da sistnevnte omsider spurte bordet om hvor mange av oss som snakket sammen utenfor GR og hvem som kjente hvem, prøvde jeg å se vekk. Det var tid for gruppebilde, men ikke før Tor Erik hadde funnet en passende fotograf og sikret seg årets positur 2017.

Etter det jeg tror er tre øl, måtte vi på do og pisse både en og to ganger - det er jo ikke bare ut av kjeften min det kommer ut piss. Vi (eller jeg) ville ha nye utfordringer, så jeg spurte my crew etter en passende drink. Valget falt på Purple Haze og ble beskrevet best med ordene Å fy faen, det var godt! av Tor Erik.

Vi begynte å bli færre og færre, folk måtte rekke buss hjem og hadde sikkert andre ærend å forholde seg til, slik at det mot slutten av kvelden bare var de mest drikkeglade som satt igjen - TK, Duck Song, RFE og meg.

Én siste runde på min regning tok vi, og denne gangen var jeg fastbestemt på å oppleve TK drikke whiskey. Når vi på vårt meste var 9 stykker er det umulig for alle sammen å snakke samtidig eller like mye med hverandre, så det var greit å sitte igjen en felles liten gruppe som kunne prate om alt og ingenting uten begrensninger.

Så var det på tide å ta farvel. Meg, Duck Song og RFE hadde en fest å rekke i Rygge, mens TK fant veien tilbake til hotellet sitt. Tiden begynte bokstavelig talt å løpe fra oss, og det var ikke mange minuttene vi hadde for å rekke toget. Men vi ga alt, og vi rakk det med liten margin.

Vel ombord ble Breaking Bad T-skjorten min den neste turistattraksjonen. Den vant i hvert fall oppmerksomheten til en 37 år gammel transseksuell dame fra Bergen som hatet Bergen Kino. Du kan jo gjette hvem hun addet på face etterpå. Til å aldri ha møtt vedkommende før gikk samtalen silkemykt, og ble best beskrevet av RFE som den merkeligste togturen noensinne.

Toget (hvem betalte toget?) tok oss bare en liten del av ferden, før vi måtte ta buss som RFE betalte og så til slutt taxi på Duck Song sin regning før vi kom oss helskinnet frem. Vel fremme hos Duck Song blir jeg møtt med tidenes velkomst og ønsket velkommen tilbake, med beskjed om at jeg får rommet til ene stesøstera hans.

Vi foretar de siste mentale forberedelsene før vi skal bli hentet av en sjåfør og fraktet videre til festen. Det var dags for å åpne sekken og finne ut hva jeg trengte. Klokken er rundt 23:00 da vi blir hentet, vel vitende om at festen allerede startet for flere timer siden og er godt i gang.

Mens vi kommer inn blir navnet til Duck Song skreket høyt i rommet, mens meg og RFE prøvde å finne ut hva vi gjorde der...

Velkommen til din personlighetsforstyrrelse, SirThomas

Skrevet av SirThomas den 3 juli 2017 klokken 23:50

En tekst jeg skrev til siden til skolen jeg gikk på ifjor.

Shit. Det skjer faktisk. Jeg snakker med stemmene i hodet mitt. Men jeg velger å poste det her i stedet. Jeg hater denne mentale tilstanden fordi jeg ikke er vant til den, og jeg hater nye ting. Samtidig har jeg det mye bedre med meg selv. Alle illusjonene og vrangforestillingene jeg har hatt i hodet hele forbanna satans livet, er borte. Normale mennesker vil aldri forstå hva jeg snakker om, men dere på Krokeide er ikke normale (pun intended)

Krokeide ja, jeg elsker dere alle sammen fordi hodet mitt forteller meg det akkurat nå. Jeg har 4-9 stemmer i hodet samtidig. Hvilken av dem er ekte? Er det meg, eller er det medisinene mine? Jeg vettafaen. Det jeg vet er at jeg liker denne personen på noen måter, og på andre måter ikke. Men det er meg selv, så hva faen kan man gjøre?

Krokeide vgs er en skole der 160 (?) VOLDSOMT mentalt ustabile personer stues sammen med sine problemer, og skal BO OG LEVE SAMMEN i flere år. Dere som overlever 1 år, 2 år eller kanskje til og med 3 år kan gi dere selv en stor klapp på skulderen. Dere er mentalt sterke.

De negative sidene med denne mentale tilstanden er at jeg tror jeg vet alt, og det gjør jeg ikke - noe Amina minte meg på igår, så det må vi huske. Det er bare en illusjon.

Dette er forresten dette som skjer når du ruser hjernen ut av drift, går halvannen uke uten søvn eller på en eller annen måte ødelegger hjernen din. Eller fikser den. Uansett, jeg kan se inn i hjernen til folk og det er satan så ekkelt.

La oss begynne med Alexander. Jeg skjønner hvorfor du skiver statuser om din psyke på facebook hver dag. Du har angst og stemmer i hodet, du er ikke i virkeligheten og du har null kontroll over det. Konsentrasjonsevnen din er bare ødelagt. Hold ut, bro.

Håkon min venn. Jeg håper du får det bra, enten du bestemmer deg for å flytte til Oslo eller Bergen etter sommeren. Du kan ta 1000 timer hos psykolog, men det kommer ikke til å hjelpe deg. Dette fordi jeg har lært at du er et menneske som ikke tar innover deg det folk sier, samme med Alex. Du glemmer det med en gang, så du har ikke kontroll over det. Du prøver og vil, men du klarer det ikke fordi det forsvinner fra hjernen din fortere enn du aner. Det er ikke din feil, det er hjernen din som gjør det mot deg. Du modnes nok bare saktere mentalt, akkurat som jeg alltid har gjort - har CP og er født 6 måneder for tidlig, tross alt.

Mikael kompis, jeg vil ikke engang forestille meg å sette meg inn i hodet mitt og se hvordan du har det. Det må være for jævlig.

Jeg har i alle år hatt en personlighetsforstyrrelse som jeg ser først nå, men jeg har aldri fått noe diagnosert. Kanskje aspergers, jeg aner ikke. Det å leve seg inn i falske illusjoner og bli værende der. Legg merke til at all informasjon jeg poster her er det som skjer inni hodet mitt mens jeg skriver dette.

"Forandringen" gikk opp for meg nå. Hjernen min har gått fra kropp og hjerne, til én enhet. Jeg hører alt jeg tenker, og det er det som kommer ut. Derfor sliter dere med angst.

Normale mennesker vil kalle meg mentalt ustabil, mens mentalt ustabile personer vil si velkommen i klubben. Eller omvendt, jeg vettafaen hva normalt er. Men jeg vet hvor mange vrangforestillinger og illusjoner jeg har hatt i hodet tidligere. Hvor mye angst jeg har hatt. Hvor dårlig jeg egentlig har hatt det. Jeg er kurert. Eller syk? Hvem vet?

Det jeg vet er at jeg kan høre det jeg tenker. Stemmen min og psyken min er blitt en og samme person.

Takk for meg. - SirThomas