Et (p)SYKT besøk....

Nå er det jo blitt vår, og iden sammenheng er det jo vanlig med en vår-rengjøring. Det var det jeg hadde planer om i helga, men da jeg fikk et besøk av Ludde (en tøykanin), måtte den planen dessverre utsettes.

Ludde var i et elendig humør, (MEN det er han ofte), siden motorsykkelen hans var blitt stjålet... -Er det ikke typisk, utbrøt han på tur inn. -Nå har jeg endelig kjøpt meg motorsykkel for å konkurrere på banen bak huset mitt, også blir den stjålet. -Jeg har en mistanke om at den er blitt sprengt i lufta, men har ingen bevis. -Ikke lett med bevis vettu', hvis ting sprenges i lufta.

Telefonen ringte mens vi sto og spekulerte på dette. Det var Linker'n. Han fortalte at han kunne ikke komme på besøk, siden han hadde blitt syk. Han hørtes ut som han var i en elendig form.
-Linker'n syk? sa Ludde. -Kanskje vi skal overaske HAN med et besøk?
-Da blir han sikkert fort frisk igjen, tror du ikke? Jeg nikket, og dermed heiv jeg meg på kosten med Ludde hengende rundt halsen. Han holdt de loete labbene sine mer over øynene mine enn sunt var, så det var vel ikke så rart at turen endte med et krasj i en trestamme. -Jeg tror du må øve deg litt mer på denne, sa Ludde idet han dro ut et blad i fra mellom ørene. Jeg tok opp kosten og så surt bort på han. -Hadde du gjort som jeg hadde sagt, og ikke hatt labbene dine oppi øya mine hele tiden, hadde dette gått fint.
Ludde begynte å le.... -Det er en kost... -Det kan ALDRI gå fint...
-Neste gang GÅR jeg...

Det ble en jo selvfølgelig en krangel om "kjøreferdighetene" mine, men da vi hørte en skikkelig hostekule i fra huset til Linker'n, stoppet vi. Nå måtte vi jo ikke glemme hvorfor vi hadde tatt denne turen.

Vi klatret opp til døra og Ludde ropte -Slapp av, Linker'n. -Hjelpen er kommet. -Krise over...
Han åpnet døren og forsvant inn. Jeg fulgte etter, men kom ikke langt før jeg oppdaget alt rotet som lå stødd omkring.

Fra sengen hørte vi Linker'n hoste. Ludde banet seg vei bort til han og spurte hvordan det gikk. -Jeg er syk. Svarte han.
-Livsenergien min er så lav at jeg må hvile.
Jeg kikket bort på han. -Har du fått i deg nok sånn rød-suppe da? Han nikket. -Ja, tok nettopp en slurk. -Trenger bare litt hvile.
Jeg stilte meg midt på gulvet, og så meg rundt. -Vel, mens du hviler deg, kan jo Ludde og jeg hjelpe deg å rydde. Her ser det jo ikke ut. -Hva sier du, Ludde? Jeg begynte å plukke opp ting, og la dem oppi ei svær kiste som sto i et hjørne. Ludde hadde gått bort til vinduet. Stilt seg på en krakk og kikket ut, mens han latet som han ikke hørte meg.

Omsider snudde han seg. -Det kommer noen. -Jeg tror du får besøk, Linker'n. -Eh... -Mer besøk.
Linker'n sukket, men ble liggende. Jeg gikk bort til vinduet og ropte: -Han som bor her, er syk. -Kom tilbake i morgen. Fra sengen maste Linker'n: -Hvem er det, hvem er det? Ludde holdt seg fast i vinduskarmen. Krakken veltet og han ble hengende, mens han sprellet med bena.
-Det er en stor isbjørnlignende fyr utenfor som brøler: -Du har knust statuene i gangen min.
-Jeg aner ikke hva det betyr. Han virker helt gærn.

Linker'n reiste seg oppi senga og sukket. - Si at det var for å redde han fra en "poe".
Jeg snudde meg og syns det hørtes helt koko ut, men gjorde som han hadde sagt. -Ikke vær så sinna, ropte jeg ut av det andre vinduet. - Det var for å redde deg fra polet.
-Neeei, hørte jeg fra senga. - Jeg sa en poe! -En POE!
-Pow, pow, pow!!! Ropte Ludde i det han kastet noen steiner ut av det andre vinduet. -Yey, jeg traff han... Midt i planeten!

Linker'n sukket og satte bena i gulvet. -Dere kan jo ikke gjøre noe riktig, jo. Jeg løp bort til han og dyttet han ned i senga igjen. -Du er syk, så ikke prøv deg på noe tull. -Ikke syns jeg du skal være så utakknemlig heller, når vi prøver å hjelpe deg. -Forresten så tror jeg den der isbjørnfyrn forsvant. Jeg kikket bort på Ludde og han nikket. -Ingen kan stå imot mine kongeangrep, hehe!
Linker'n la seg ned igjen, men han så ikke så veldig fornøyd ut.

Jeg gikk bort til sverdet som hang på veggen. Oi, det var tungt, tenkte jeg idet jeg tok det ned. -Det virker veldig gammelt.
-Vær forsiktig, svarte Linker'n. -Det ER gammelt.
Ludde hoppet bort til meg. -Vettu'. Hvis det er en antikk, kan han jo selge det og bli kjemperik. Og kanskje kjøpe seg et skikkelig hus og sånn. Han snudde seg og så mot Linker'n.
-Men på en annen side, hva skal du med penger, du bruker de jo bare opp på bomber, og piler og annet tull allikevel.

Mens vi sto og beundret sverdet, reiste Linker'n seg plutselig opp.
-Jeg føler meg faktisk mye bedre nå, sa han. Så kom han kom bort til oss, tok sverdet og nærmest skjøv oss ut av døra. -Takk for besøket, men nå tror jeg at jeg klarer resten selv.

Ludde ble stående og glo mot den lukkede døra. -Det der var frekt. Freste han. -Du snakker om utakknemlighet. -Her kommer vi og hjelper han med rydding i en psyk stund, også hiver'n oss ut.
Jeg grep tak i kosten, og gjorde meg klar til å dra hjem. -Hvis jeg ikke husker feil, smilte jeg, -Så var det JEG som rydda. Du sto bare og hang i vinduet. -Men at Linker'n gjør som han vil, er vel ikke noe nytt. -La oss dra hjem, jeg har lyst på O'boy!

Ludde lot seg ikke be to ganger og kom bort til kosten. Jeg så bort på han. -Tar du sjansen på dette nå da? Trodde du skulle gå neste gang. Ludde gliste fra øre til øre. HA! -Jeg sa "neste gang", og da mente jeg jo SELVFØLGELIG neste gang vi drar hit. Dermed hev han seg rundt halsen på meg, med labbene sine halvt over øynene mine. -Come on, ropte han, O'boyen venter.
Hm, tenkte jeg. Og angret litt på at jeg utsatte den hersens vår-rengjøringa.....