Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
GOTD: Nr. 5-1!

GOTD: Nr. 5-1!

Game of the Decade 2000-2009
Nr. 5-1!!


Vel, da kom vi oss endelig til slutten av disse bloggene... Nå var tiden inne: De beste av de beste. Nå skal det avgjøres. Dette blir vanskelig... Men det skal gjøres! Vel, hva er poenget med å kaste bort tid? Here goes nothin'...
(Og forresten, en liten beskjed til den det angår: Slutt å sutre med at jeg plasserte Fallout 3 på lista.)


Nr. 5: Resident Evil 4 (2005)

Det er sikkert mange av dere som husker Resident Evil til PS1: Et zombiespill der du var fanget i en herregård med skumle ting og masse zombier. Mange mener at dette spillet er en klassiker, mens JEG mener at dette spillet er en haug med hestemøkk. Ikke noe sutring, vær så snill.
Men i 2005 fant Capcom faktisk ut hvordan man skal lage et skikkelig spill, og det gjorde de med glans. Resident Evil 4 er uten tvil et av tidenes beste actionspill; Det klarer perfekt å håndtere skyting og kontroll med enkelt bruk av absolutt alt det fantastiske man finner i RE4. Det tok en helt annen historie enn sine forgjengere og gjorde det om til noe helt for seg selv. Og man trenger vel ikke å si stort om over-skulder kameravinkelen, som siden da har blitt brukt i omtrent hvert eneste tredjepersons skytespill som har blitt laget til i dag, med unntak av Lost Planet. Ja, og Damnation, som tok kameravinkelen og forskrudde den om til noe midt imellom, og kun fungerte om man skrudde av spillet og kastet det ut av vinduet.
Men nok om det: RE4 har alt: Skrekk på et høyt og svært intenst nivå, rålekker grafikk og mest sannsynlig det beste kontrollsystemet som har blitt programmert i et TPS. Også har det den irriterende Ashley Graham. Man kunne vel like gjerne kalt spillet Kaptein Superhår Redder Dama.

Nr. 4: Mega Man Battle Network 2 (2002)

For å si det som det er; Det er ikke mange oppfølgere som overgår originalen (Kom igjen Activision, fortsett å melke kua!) Men til tider kommer den aller første oppfølgeren ut og fortsetter det første spillet med dobbelt så mye herlighet. Battle Network 2 er et slikt spill.
Du forventet nok ikke å finne et Game Boy Advance spill på lista, men slik gikk det altså. I mine litt yngre år, sånn ca. Da jeg gikk på barneskolen, var dette mitt absolutte favorittspill. Jeg forstod riktignok ikke engelsk så godt, men jeg viste jævlig godt hva jeg drev med: Slettet viruser i en virtuell verden, i perfekt RPG-stil. Skulle ønske det var så gøy å slette viruser i virkeligheten...
Selv om historien er en smule barnslig, så er den akkurat det som får en til å fortsette å spille: Good Vs. Evil. Klassisk. Likevel er det selve gameplayet, utforskingen og den sinnsyke mengden med Battlechips (våpen) som kan samles som virkelig gjør at man spiller videre. Det er virkelig et rollespill ulikt alt annet. Og nå har Capcom greid å ødelegge det med den nye DS-serien.
Det er langt, utrolig engasjerende, utrolig minneverdig og virkelig foran sin tid.
Jeg elsker Battle Network-universet, og mener utrolig nok at dette er det beste GBA-spillet noensinne. Jeg husker omtrent hver eneste karakter og boss jeg møtte på, og til den dag i dag er helt utrolig.
Desverre ble spillene litt mer primitive etter som tiden gikk. Historien var den samme, gameplayet var det samme, og selv om det prøvde noen nye, ganske stilige ting, så var de ikke på langt nær så minneverdig som dette. Ikke stort mer å si; Dette er virkelig et av Capcoms mesterverk... som ingen kjøpte.

Nr. 3: Shadow of Memories (2001)

Når det kommer til meg og spill, så er det èn ting jeg alltid ønsker å vite før jeg spiller: Historien. Et spill som har en interessant historie trekker meg alltid inn... Men de trenger ikke alltid en god historie for å være morsomme å spille. Historie gjør meg bare mer engasjert.
Og når det kommer til historie, så er Shadow of Memories noe av det dypeste og mest komplekse som noensinne er laget.
Selv om spillet i seg selv er simpelt, dvs: Løpe rundt, samle spor og snakke med folk (og hindre din egen død...), så går det virkelig hånd i hånd med den dype historie. Det er i det minste ikke et pek-og klikk spill, så da burde vel de fleste være fornøyd...
Tidsreiser, demoner og en skummel atmosfære legger virkelig opp til denne opplevelsen, som forresten ikke er for alle. Om du er den typen som liker ren action, så vil du nok sovne etter noen minutter med dette her. Gå og spill Modern Warfare i stedet!
Uansett, om du ønsker deg en utrolig kompleks og gjennomtenkt historie, med en haug med forskjellige slutter, så er dette absolutt noe for deg. Hvorfor kan ikke folk lage flere spill som dette her? Vel, bortsett fra at det ikke er populært blant omtrent 80% av gamere...

Nr. 2: Delt andreplass mellom: Skies of Arcadia Legends (2002) og Legend of Zelda-serien.

Dreamcast er ikke akkurat et konsoll som har fått så stor oppmerksomhet her på GR. Personlig spilte jeg den aldri, så jeg kan ikke si at jeg har noen mening om den.
Men en ting kan jeg trygt si: Takk for at dette spillet ble portet over til Gamecube.
Skies of Arcadia er et utrolig oversett, utrolig vakkert og utrolig ikke-stereotype-emo-Cloud-stoopeed-shite. Det er... stort. Og svært spesielt. Mest sannsynlig på grunn av hvor fantastisk det er.
Jeg må faktisk innrømme at jeg setter dette spillet sammen med Zelda-spillene til Gamecube. ...JA, DET ER SÅ BRA. Det er dypt, med enormt innhold, minst 100 timer spilletid, utrolig artige karakterer og et fantasiunivers uten like. Det å kunne fly rundt i ei flyvende skute og kjempe mot monstre, pirater og alt annet som kommer i veien for deg... Vel, ok da. Det kommer sykt mange random battles, og det er en smule irriterende, men bortsett fra den ene lille tingen, så kommer Skies of Arcadia så nært RPG-perfeksjon som overhode mulig. Det tar tur-basert kamp med storm, og forteller en flott historie på samme tid. Det er, etter min mening, et av tidenes aller beste rollespill. Om du er en fan av slike ting, og du ikke har dette spillet... VÅKNE!!

Når det gjelder Zelda... F**k, trenger jeg i det hele tatt å si hvorfor jeg putter dem her?
Jeg tror mest sannsynlig at folk som bor under en stein vet hva Legend of Zelda er for noe. Hvis ikke, så er det på tide å bli vant med nåtiden. Alle Zelda-spillene er mesterverk (med unntak a Zelda CD-I spillene og Adventure of Link), og jeg plasserer alle sammen her, sammen med SoA på andre plass. Twilight Princess, Majora's Mask, Wind Waker... Osv. Men likevel; Jeg tar ikke med Phantom Hourglass og Spirit Tracks. De er også herlige spill, men jeg foretrekker Zelda til konsoll, og synes ikke at de håndholdte kommer helt i samme grad som de på konsoll.
Men uansett hvordan du ser på dem, så er Zelda-spillene helt fantastiske. Vel, kanskje ikke for alle, men for... ganske mange.


Jaja, da var det tid for nr. 1. Det beste av dem alle; Det mest fantastiske spillet jeg har lagt hendene på i det forrige tiår. Vel, her kommer det...


Nr. 1: Tiårets Beste Spill...

*dramatisk, superklisje pause*

Silent Hill 2... fra 2001.

Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne med dette. Det er nesten vanskelig å komme med ord for å beskrive hvor mye jeg elsker dette spillet. ... Vel, det er ikke umulig, men folk pleier å si slikt.
Silent Hill 2 er rett å slett et mesterverk. I mine øyne er dette det perfekte skrekkspill. Det har en av de mest komplekse historiene i noe som helst media, en iskald atmosfære som ingen andre spill jeg har prøvd har overkommet, og utrolig mye symbolikk som alltid er skremmende og mystisk. Det er ikke din vanlige «666, Satans Barn»-bullshit greiene du vanligvis hører om; Her har de tatt de mer obskure og uforståelige tingene, og de har tatt hovedpersonens tanker og minner for å forvri dem om til syke bilder som ville drevet en hver person sinnsyk.
Jeg vet at mange klager på kampsystemet i SH2, men det er faktisk meningen at det skal være slik: Hovedpersonen er ikke en soldat eller en superhelt: Han er en helt vanlig person med mange problemer. Dette gjør situasjonen så mye mer skremmende: James, vår hovedperson, er ingen muskelbunt som banker alle. Han har ikke et digert gevær med motorsag, eller en rakett med uendelig ammunisjon; Han har få våpen, og ingen av dem er spesielt sterke. Han har skytevåpen, men begrenset ammo. Alt dette gjør Silent Hill 2 til det grusomme mesterverket det er.
Jeg elsker musikken, grafikken, alle de plagede karakterene du møter, og selvfølgelig den fantastiske historien; Jeg elsker Silent Hill 2.
... Jeg vet seriøst ikke hva mer jeg kan si om SH2. Jeg tror faktisk at dere har forstått hvor mye jeg forguder dette spillet, så jeg skal slutte her.

Vel, det var slutten på lista. Håper du likte den, og at du sjekker ut noen av spillene om du ikke allerede har det. Kanskje du finner noe du liker?
Vel... Vi er ikke helt ferdige enda: Jeg har en siste del av disse bloggene, nemlig våre «andre» spill som ikke dukket opp her, og hvorfor. Og litt andre greier.
Men det kommer senere...

Så til da: Fortsett å spille dårlige spill!

HQ