Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Var ting bedre før?

For tiden er det mye hjemmekos når man har fri og det er høstlige tilstander. Jeg har skrevet litt anmeldelser, rett og slett for at jeg er "i det hjørnet" for tiden.
Men de siste dagene har jeg scrollet Xbox Store og ulike nettsider og funnet ut at min uro rundt det fordømte pengesluket spillmarkedet sender oss ned i, det lever som fluer på kumøkka.

Ja, jeg må si verden har utviklet seg mye de siste tjue åra, også innen spill. Om det er til det bedre, vet jeg ikke, men det er mye som ikke er slik som det var. Nå snakker jeg ikke om grafikk og kvalitet, men om alt dilldallet vi blir manipulert til å kjøpe til spilla våre.

Da jeg var liten og uskyldig fikk man kjøpt N64-spill som kom som en kassett i en eske. That's it. Det var ikke mer man trengte for å vite at man hadde hele spillet og alt det kunne by på. Det var ikke noen DLC-er og intet mas om å bruke penger på kosmetiske gjenstander som hele tiden ble oppdatert for å tjene mest mulig penger. Vi fikk ta det ferdige produktet vi fikk. Kunne ikke kjøpe til ekstra klær i Goldeneye 64, ei heller nye karter i Mario Kart 64. Men vi var fornøyd. Vi kjente begrensningene og oppererte innenfor dems rammer. Og vi hadde det da ikke noe verre på den tiden heller, hadde vi vel?

Et nytt spill kommer på markedet og det koster, skal vi si 500 kroner, eller 499 for å få det til å høres rimeligere ut? Greit, en sum som er det vi kan forvente oss å måtte punge ut. Vi er fornøyde med å eie hele dette spillet. Jippi! Vi føler oss ikke snytt for å måtte blø med skarve 499, vi har jo gledet oss sinnsykt til denne utgivelsen.
Så går det en liten stund, også peiser utviklerne ut en tilleggspakke. En DLC til 149 kroner. Den vil vi vel ha, for vi vil jo ha spillet komplett, ikke sant. Faen heller, vi kjøper det, koste hva det koste vil. Hva er vel 149 kroner i den store sammenhengen?
Greit det, men så pøser de ut en liten godtebutikk hvor vi kan kjøpe klær og andre kosmetiske ting. De kan koste alt fra 10 til 50 kroner stykket, for eksempel. Fint. Vi kjøper nok ikke alle, men vi koster på oss noen få, gjør vi ikke?
En måned eller to senere kommer en større tilleggspakke til 239 kroner. Det er jo en selvfølge at vi vil ha den også, for vi likte jo spillet og den første DLC-en, og vi må jo ha hele pakken, liksom. Komplett.
Og slik fortsetter det til utviklerne er halvveis ferdige med neste spill. Plutselig ble spillet vi kjøpte for 499 kroner, kanskje 600 kroner dyrere. Skjønner dere hva jeg mener?
Og allerede nå har det nye spillet kommet som forhåndsbestilling hvor du får med et klistremerke og en kosmetisk hatt om du betaler 200 kroner ekstra med det samme...og det gjør vi vel, gjør vi ikke?

Også har vi alle gratis-spillene som frister oss med kostmetiske ting for lommerusk. Ta Pokemon Go som et eksempel. Joda, det funker å tjene opp egne mynter selv om grensesnittet per dag er 50 mynter. Det er nok en god grunn til akkurat et slikt lavt grensesnitt.
Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som har handlet litt Pokeballer og stash i ny og ne. Likevel, det er jo billig, men om man legger sammen alle disse handlene etter ett år, vil nok mange bli sjokkerte.
I Juni i år og frem til nå er det blitt brukt 21 millioner kroner per dag globalt på spillets butikk. 21 millioner hver eneste dag! Det sier litt om statistikken over at noen kjøper til seg litt kosmetisk svada. Jeg skal ikke si noe, for jeg gjør det selv, men jeg blir direkte skremt når jeg tenker på det. Trengte jeg å poppe inn en hundrings for å kjøpe de eggklekkerne og den skjorta med Mew på? Dette kommer for å hjemsøke meg når kontoutskriften kommer i posten. Er jeg blitt hyptnotisert?

Jeg må si jeg iblandt blir litt oppgitt og lei meg for hvilke tilstander vi lever med innen gaming i dag. Alt handler om penger, virker det som. Jeg savner egentlig den tiden hvor man betalte en sum, så fikk man et ferdig produkt. På den annen side er det jo fint med utvidelser også, men jeg har nok heller sett at det ikke eksisterte. Gaming har uten tvil blitt en dyr hobby, og jeg prøver ikke å høres gjerrig ut, men heller påpeke pengers betydning, og hvor mye, jeg kaller det manipulerende, ekstrautstyr vi må påkoste spilla våre om vi vil ha dem komplett. En hver gamer med respekt for seg selv vil vel føle stoltheten av å eie hele pakka, ikke bare halve. Men man må påberope seg å koste på det lille ekstra.

Det blir nesten som å kjøpe en kvalp til 10 000 kroner. Om man regner inn pris på vaksinasjoner, ormkurer, chipping, veterinærutgifter og mat, finner man fort ut at en hund koster penger, mer enn det man ga for den.
Nå blir det også litt feil å sammenligne et hundekjøp med et spillkjøp, men jeg ville bare ta et eksempel på at man kan forvente seg flere utgifter på noe man har betalt for. Innen spill er det jo ditt valg om du vil kjøpe til en DLC, mens en hund må man kjøpe til det den trenger. Man bør iallfall gjøre det om man er en passende hundeeier.
Og jeg bruker ordet manipulert for jeg tror mange spillutviklere vet hvilke knapper de skal trykke på slik at vi føler at vi bare mååååååå ha den nye tilleggspakken. Vi er en enkel rase vi mennesker. Lokk oss med noe godt så er vi villige til å lystre.

Jeg tror ikke denne trenden med kjøp av ekstra stash til spilla våre vil avta med det første. Jeg tror vi er så vidt ute av startsfasen, og jeg vet dette ikke er første gang jeg har nevnt temaet i en blogg. Jeg bare understreker nok en gang at jeg er litt sjokkert over 2018 kontra 1998. 1998 er bare et eksempel, forresten. Mulig det var ting man kunne kjøpe til spilla før også på en eller annen måte, men kom ikke her å si meg at det var på langt nær så ville tilstander som i dag.

Nok en gang prøver jeg ikke å virke grisk. Jeg vet derimot at med min økonomi og summene spillmarkedet oppererer med, så er det ingen mulighet for at jeg kan kjøpe flere enn kanskje to release-spill det neste halvåret. Jeg står mellom Red Dead 2 og Fallout, og må nok nøye meg med ett om jeg vil kjøpe til noe ekstra stash og DLC som sikkert kommer. Jeg er ikke rik, ei heller fattig, men det er andre ting som må komme før eventuelle spillkjøp når lønningsdagen så hellig stiger frem. Julegaverushet er vel like rundt hjørnet også...

Jeg må få nevne at Sea Of Thieves har fått litt tyn fra min side, men at de oppererer med gratis DLC; det skal de ha en klapp på skuldra for. Jeg føler mange andre utviklere vil tyne så mye ut av oss gamere at det er en skam. Ikke alle gir oss det lille ekstra og viser at de går i bresjen å lager ekstra innhold uten å ta seg betalt for det.

Er det flere som er i samme tankegang som meg når det gjelder dagens spillverden? Hør gjerne fra dere i kommentarene for dette temaet reflekterer jeg mye over for tiden, siden vi nå går mot høstens klassiske spillutslipp hvor vi pleier å få de gyldne perlene.

Takk for nå :)

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Er SPLIT-SCREEN viktig?

Er SPLIT-SCREEN viktig?

Jeg fikk Xbox i julegave som tenåring av den enkle grunn at jeg var sykt Conker's Bad Fur Day-fan, og Live&Reloaded, remaken, var ute på Xbox. Det var kun derfor jeg ønsket meg Xbox, siden jeg var (og er) Nintendo-fanboy inn til hjerterota av ren nostalgi. Ante ikke om andre spill for min nye konsoll.

Venner av familien ga meg Halo Combat Evolved da deres sønn var for ung til å spille det. Det fulgte med i hans Xbox, og siden jeg også hadde fått Xbox, fikk jeg disse. Det var nyttårsaften og jeg fikk ikke tid til å spille det før rakettene var ferdig avfyrt. Det virket som et ok spill, men jeg mistet litt gløden for å prøve å runde det. Kom meg til andre level da jeg landet på min første Halo-ring.

Det var ikke før jeg forsto at man kunne game Halo CE via split-screen og jeg fikk med brodern at jeg virkelig forsto at dette var et FENOMENALT spill. Det første spillet jeg hadde hvor man kunne fullføre historien via split-screen, og det løftet hele opplevelsen mange hakk. Ikke lett å si hvorfor, men det er noe med det sosiale å sitte i samme rom fremfor over nett, hvilket ikke var mulig for CE heller for den saks skyld.

Neste jul fikk jeg Halo 2 med ekstra kartpakke i en kul boks av brodern, og vi kunne atter en gang begi oss ut i romuniverset sammen i en mer variert historie som ga serien mer dybde. Skjønt jeg aldri helt brydde meg for mye om hva historien i detalj gikk ut på, var mitt hovedmål å bare knerte alle fiendene som måtte stå i min vei.

Jeg forhåndsbesilte Halo 3 til Xbox 360 og gledet meg som bare det til å bli ferdig med den rævva skoledagen og komme hjem å game en ny Halo-historie. Halo 3 ble stående som det kuleste spillet i serien for meg fra den stund. Både med en actionfyllt historiedel jeg og min bror pløyet oss gjennom MANGE ganger via split-screen, og med en flerspillerdel hvor man hadde mange råe kart man til og med kunne konstruere selv.

Halo 3 ODST introduserte oss for Firefight hvilket ble mer spillt enn selve historien da savnet etter Master Chief ble litt stort.

Halo Reach ble derimot mye brukt, selv om sjefen sjøl, Master Chief, fortsatt var å savne. Han var trolig død etter Halo 3. Men spillet hadde likevel en dreven historie samt en rå Firefight og større konstruksjonsmuligheter enn før.

Bungie ga oss sitt siste spill med Reach og jeg var skeptisk til at nye utviklere, 343 Studios, skulle tukle med hjertebarnet gjennom mange år. Master Chief var ikke død, men jeg brukte noen år på å få fullført historien, denne gangen var jeg 25 år og gamet split-screen med dama mi. Godt spill, men kunne ikke nå Halo CE, 2 og 3, og ei heller Reach.

En ny trilogi ville bety Halo 4, 5 og 6 så jeg måtte sikre oss Halo 5 Guardians etter å ha rundet Halo 4. Jeg var et knappetrykk fra å kjøpe det via nettbutikken på Xbox One da jeg fikk vite at det....det...d....d....ddd....det....
DET VAR F#@¥ IKKE SPLIT-Screen.
Hva?????????????
WTF????????????????????
Jeg fikk plutselig en merlelig allergisk reaksjon, brekte meg, ble minnet på hva jeg åt til frokost og landet på gulvet av smerte, med kramper og ukontrollerbare skjelvinger i leddene. Det kunne ikke være sant!!! Ikke f#@€!!! NEEEI!!!! Det måtte være en feil. Hvordan kunne disse sadistene svikte spillets fanskare som Bungie en gang bygde opp og satte lit i 343 at de skulle bringe videre????????
En hel gamingverden raste. Fan av serien var forbannet og sjokkert. Det ble enorm protest.
Jeg forstår at ikke alle som leser dette holder med meg i at split-screen er viktig, men det har betydd mye for mange å kunne sitte i samme rom å game fremfor over nett. Online er kult det, altså, men man vil ikke få den samme opplevelsen som det å ha en fysisk medspiller i andre enden av sofaen. Nei, jeg har dermed ikke prøvd Halo 5.

Utvilerne har derimot forstått sin flopp og lovde etter all protesten at fremtidige Halo-spill ville komme med split-screen. De kunne løst inn en patch til Halo 5 også som hadde gitt oss delt skjerm, synes jeg, om det er mulig. Dette er å tråkke en av de mest kjente spillserier frekt på tærne.
Vil jeg kjøpe Halo 6? Ja, men på en betingselse; at 343 Studios holder ord, og de må de nok for å redde sitt eget skinn.

Flere som er die-hard split-screen-tilhengere?
Noen tanker rundt Halo 5?
Noen som har noen topp-spill de har gamet med noen via delt skjerm?
Noen som har meninger for og imot split-screen?
Fyr løs!

Uansett, takk for nå og ha en fin kveld :)

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Graveyard Keeper

Graveyard Keeper

Hva får du om du blander Stardew Valley med en klassisk grøsser og litt satirisk og makaber humor? Jo, du får Graveyard Keeper som er et slag i trynet for alle bestemødre som ville trodd dette var et koslig hagespill.

Jeg nevnte en del om spillet i siste blogg. Jeg var litt sjokkert, men på en positiv måte.
Jeg vil med denne bloggen lage en tidlig omtale for bruddstykkene av hva Graveyard Keeper har vist meg de timene jeg hittils har brukt på det. Siden det er et spill man kan holde på med leeeenge og det ikke finnes i GRs anmeldelsesliste enda, kan du se på det som en slags anmeldelse/beskrivelse av hva jeg har fått ut av spillet så langt, om du skulle lure på hva dette handler om...

Noen sekunder ut i første filmsekvens mister du livet i det du krysser veien og er i ferd med å ta telefonen fra din elskede. Du blir kjørt ned, men får en sjanse til å komme tilbake til livet igjen av en mystisk person som sender deg til et land som ligger et langt steinkast unna den moderne tid for å utføre en bragd. Vi snakker middelaldersk stil.
Her blir du kjent med din nye mentor; en hodeskalle ved navn Gerry som forteller deg videre om ditt kall, som er å rydde opp i en halvveis nedsarvet kirkegård. Du forstår selvsagt ingenting annet enn at dette kan bli din billett hjem til ditt gamle liv. Det skal imidlertid ikke bli så lett.

Hvordan vil du ta fatt på oppgaven? Ulike karakterer vil sende deg i ulike rettninger, men mellom dette må du tenke på at du bør sanke både materialer og forsyninger. Du kan dra til skogs og hugge trær, hakke stein og jern, eller prøve deg på litt hagearbeid. Uansett hva du måtte foreta deg, vil det være til nytte senere i spillet.
Vi kjenner konseptet fra andre spill, men her må mye læres før du kan ta i kraft de ulike metodene. Skal du lage plank, må du ha en høvlebenk og også sanket erfaring nok til å kunne lære det. Litt tungvint etter min mening. Vi kommer tilbake til det.

Det går ikke lenge før du mottar ditt første lik som kommer med en kjerre drevet av et...snakkende esel. Liket må selvsagt begraves og det er du som står for hele prosessen, også det å fikse gravstøtte og plante på gravene. Det er visst familieløse lik man skal ta seg av i dette spillet, så ikke forvent deg noe mye hjelp.
Men før du legger liket til hvile har du også andre muligheter, og det er her det blir makabert. Du kan nemlig stelle liket i et obduksjonsrom hvor du har mulighet til å skjære vekk ulike kroppsdeler og indre organer. Kjøtt kan lett selges til kjøpmannen i landsbyen som gjerne lager burgere av det. Sykt? Det tenkte jeg også, men det gjør at Graveyard Keeper skiller seg ut. Forøvrig kan du steke deg din egen middag av det også om du vil.

Forvent deg hele tiden det uforutsigbare. Ikke bli sjokkert over at du må holde preken, men at biskoppen gir blanke i hva du preiker om. Du kan si hva du vil, for "hvem bryr seg egentlig?" Det er en mørk satire som spirer frem og gjør at iallfall jeg trekker på smilebåndet. Man skal liksom ikke kødde for mye med det religiøse i spillsammenheng, men Graveyard Keeper bryr seg katta i det og kjører på. Dette er dalen Gud glemte.

Kan heller ikke si at jeg ikke ble sjokkert da et spøkelse besøkte meg i huset for å fortelle meg at et lik på kirkegården var til bry for de andre hvilende døde. Forslaget var at jeg skulle grave opp det problematiske liket og dumpe det i elva. Jeg gjorde det, men fikk kjeft av det alkoholisterte dødningehodet Gerry som mente jeg heller kunne brenne liket. Det er slike situasjoner du vil komme over i dette spillet. Sprøtt men sant.

Jeg kan fortsette å ramse opp gullkorn og klimakser fra spillet, men i frykt for å spolere mer av handlingene enn hva jeg allerede har gjort, går jeg heller over til å se på spillets presentasjon.
Grafikkmessig er det vakkert i den forstand at det ligner fremtoningen til de eldre spill som kom ut på 80-tallet. Det er godt gjort at et spill uten fotorealistisk grafikk kan få meg til å gyse slik dette gjør. Mulig det er helheten, men grafikken er virkelig litt småskummel når mørket faller på, når det blir tåke og når det blir uvær. Det kan ha noe med hvilken jobb man har i dette spillet. Det å jobbe på en kirkegård på natten er ikke for hvem som helst.
Dog er det ikke noen spesielt skumle monsterfiender, men heller karaktermessige personer man møter som gjør det litt creepy når grafikken er tatt fra en svunnen tid.

Musikken er vakker. Det er en slags blanding av middelalderske melodier blandet med en dose kinesisk eller japansk stil. Desverre synes jeg det er for få lydspor i spillet. Sangene blir raskt repeterende for øret slik at man gjerne blir litt lei da utvalget blir for skralt. Lydene er helt greie. Effektene er mer eller mindre hva man kan forvente. Det gjør stemningen, men jeg må nok en gang understreke at jeg savner litt mer variasjon i soundtracket.

Kontrollene er brukbare for sin del. Man lærer seg raskt hva de forskjellige knappene kan gjøre. Jeg leter derimot fortsatt etter en knapp som lar meg løpe, men det finnes tydeligvis ikke. Et lite nederlag når det å traske strekningene i langsom gangfart lett kan bli kjedelig.
Jeg synes dessuten at hele menysystemet i spillet er litt knotete. Her kunne utviklerne finnet en mer brukervennelig løsning. Det hadde også vært fint med en mere utfyllt menyskjerm for oppdrag man skal/har løst istedet for en skjerm som viser de ulike karakterene man har møtt. Dette føles også på mange måter ut som en RPG, og da synes jeg at en liste over oppdrag ikke er å forakte.

Det er hele tiden en lærekurve som vil følge deg enten du vil det eller ikke. Spillet er ikke like enkelt fremstillt som Stardew Valley da du her må samle erfaringspoeng for å lære deg de simpleste ting som det å hogge ved. Som jeg nevnte ved det å lage plank. Det blir litt tregt og tungvint.
Dessuten blir du lett utmattet og må sove for å samle energi til å utføre arbeid, om du da ikke samler inn en mengde forsyninger.
I spillets startfase består større deler av spillet å sove for å oppnå full energi, da man ikke har råd til å kjøpe seg forsyninger. Det gjelder å være startegisk på hva pengene går til, samt hva du foretar deg.

Alt i alt vil jeg kunne konkludere med at dette er et spill for de som ble hektet på Stardew Valley og Harvest Moon, men som ønsker en litt mer absurd og makaber vri på det hele. Selvsagt hadde det vært kult med en slags samarbeidsmodus, men det kan jo muligens skje i fremtiden. Til den tid kan jeg nok fordøye meg godt med å pryde kirkegården og hagen min på egen hånd.
Noen småskavanker i menysystemer, litt vrient erfaringsopplegg og en noe repeterende musikk skal ikke stoppe meg fra å bygge videre i dette universet.
Blir man hektet på spill som dette, så er det ikke lett å stoppe selv om visse ting kunne vært forbedret fra utviklernes side. Og jeg ser heller ikke mørkt på å begynne på nytt om jeg skulle ønske det. Det har gjenspillingsverdi rett og slett fordi det går forbi normalen i form av at det trosser grensene for hva man forventer i et spill. Det mørke, makabre og satiriske får iallfall meg til å vende tilbake til min plikt som Graveyard Keeper.

Jeg har likevel enda ikke kommet til noen form for slutt i spillet. Desverre går ikke årstidene sin gang som i Stardew, men man vil kunne bygge på filen sin leeeeenge. Beklager at jeg likevel ikke kan presisere om man kan spille for evig, eller om man må slutte et sted. Nettet har ikke gitt meg noen svar, men jeg vet jeg ikke engang har skrapt bunnflaten. Den tiden jeg har brukt tilsier at jeg har mye igjen til tross for hva jeg har oppnådd.

Skulle jeg gitt spillet en karakter for prestasjonen til å gripe meg så langt, ville jeg gått for en 8-er. Jeg mener med hånden på hjertet at dette er et spill de fleste gamere burde prøve.

Takk for oppmerksomheten.
God helg!

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Sykt, syyyykt spill!

Sykt, syyyykt spill!

For tiden gamer jeg PUBG, gjerne Test-serveren for den nye patchen til Xbox. Ellers går det i å kjempe online på Rocket League med dama. Men nå hadde jeg et nytt spill å spille på også, og det var faktisk litt....sykt.

GRAVEYARD KEEPER
(Spoilers alert)

De siste timene har jeg tatt meg av lik i Graveyard Keeper. Lik? Ja. Spillet er en slags vondartet tvilling av Stardew Valley, og den er mørk. Man skal i bunn og grunn ta seg av en kirkegård, fordi man skal tjene opp penger og et godt rykte slik at man kan få tilbake sitt normale liv. Dette livet er nemlig ikke normalt. Lik kommer fraktende i en kjerre av et snakkende esel. Likene må man lage graver til og gravstøtter.
Her kommer twisten som er...litt makaber. Man kan skrelle likene for kjøtt som man videre kan selge til en kar som driver en kro i byen. Han ser seg ikke blind på å bruke kjøttet til å feks. lage delikate burgere.
Spillet oser av satirisk mørk humor.
Plutselig fikk jeg besøk av et spøkelse som klaget over et lik på kirkegården som var et mareritt for de andre hvilende sjelene. Forslaget var at jeg skulle grave opp det problematiske liket og kaste det i elva. Jeg gjorde det og fikk kjeft av min mentor Gerry, som er et hoppende skjeletthode. Han mente det var mer gunstig å brenne lik jeg ikke likte.

Skjønner dere nå hva jeg mener med sykt? Men jeg liker det. Det er slike spill man sjelden kommer over, og det har nok sin grunn. Det skal baller av stål til for å smøre sammen noe så makabert. Jeg må innrømme at jeg så langt har kost meg med spillet. Nye lik kommer slengt av kjerren og det ser ut som den endeløse geskjeften vil vare evig. Face it; en gravgraver går aldri tom for jobb.

Men er det flere som kjenner til dette spillet?
Er det noen som tar seg nær av det makabre som å bruke menneskekjøtt fra lik til å lage burgere i all hemmelighet? I så fall kan jeg godt forstå det, men jeg synes det er et kult spill som tørr å trosse folks fordommer. Det er orginalt. Jeg smiler av det av den grunn at det er litt...uvanlig.

Om en stund vil jeg nok gi en anmeldelse av spillet. Har også pøst ut noen andre anmeldelser i det siste om noen vil lese min mening om bla. PUBG og Overcooked 2.

Ja! Overcooked 2 var virkelig en fin oppfølger. Jeg og dama rundet det nokså raskt, men det var jammen verdt å vente på.
Jeg elsket det!
Også har jeg gamet litt mye Pokemon Go i det siste. Ja, jeg vet det kanskje ikke er like populært nå men jeg er vel sær nok til å betegne det som en slags hobby, he, he.

Uansett...takk for nå og ha en fin natt :)

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
No Man's Sky Next...

No Man's Sky Next...

Etter en lengre periode med sykdom er jeg snart friskmeldt. Endelig. Bihulebetennelse og kraftig infeksjon er ikke noe å fryde seg over akkurat. Jeg ble god venn med sofaen, men nå skal jeg snart ut i jobb igjen. Det er kjedelig å ikke jobbe når man er vant til det.

I dag/i går kom den nye oppdateringen Next til No Man's Sky. (Dette skrives på natten)
Dessuten gjorde spillet sin debutt på Xbox hvilket var fint for meg som i større grad har nerdet Farming Simulator mens jeg var syk.
Å drive gård er morsomt, men nå måtte jeg se etter nye omgivelser.
Jeg lovte meg selv å aldri bruke penger på å kjøpe No Man's Sky på grunn av alt av dårlig kritikk som sikkert sto bak en god mengde av spillets popularitet. Jeg hadde kun sett Youtube-videoer av trasige omgivelser og dyr som lignet en psykopats designerverk.
Jeg fulgte med på direkte streams når Next kom ut. Det så til all forundring ut som et kult spill. Dessuten har faktisk mange også roset spillet, så jeg følte meg som om jeg sto mellom barken og veden.

Nå har jeg gamet det i fire strake timer og jeg angrer ikke på at jeg kjøpte det. Joda, det er litt sært og kanskje et spill for en enkelt gruppe gamers, men det er en mektig følelse å vite at disse enorme planetene er fullt mulig å utforske, for så å hoppe inn i romskipet og fly ut i rommet. Kult.
Dessuten er det flerspillermuligheter.

(Appropos det...flere som har fått med seg at Fallout 76 ikke vil ha NPC-er??? Er dette sant?? I så fall ble jeg litt demotivert overfor spillet.)

Kanskje No Man Sky er spillet jeg burde gledd meg til fremor Fallout? Time will tell.
Forøvrig har jeg og sambo spilt Mugsters. Morsomt spill faktisk. Nå venter vi på Overcooked 2. Det blir digg.

Jeg har bare fått sett et lite snev av No Man's Sky enda. Jeg er bare så trøtt nå, men gleder meg til å dra tilbake til No Man's Sky for å se om jeg finner flere snåle dyr.

God natt :)

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus