Jeg var i Steinkjer i går, for første gang. Mer enn fem timer togtur belaget jeg meg på for å få tak i Total War: Rome II - Collector's Edition. Kun for å få tak i det éne spillet. Litt meningsløst kanskje. Spesielt siden det viste seg at samleutgaven ikke var så volumøs som jeg hadde forventet. Den var ikke større enn at den fint burde kunne sendes i posten - jeg har fått vesentlig større spillpakker tilsendt - men likevel ville ingen nettbutikker i utlandet eller her i Norge sende den. Så jeg troppet altså opp.

For å få noe mer ut av togturen enn en svipptur til og fra Steinkjer hadde jeg håpet å få kontakt med noen av de som ferdes her på Gamereactor og som faktisk bor i eller nær Steinkjer. Og idét jeg var på vei til stasjonen for å ta toget tilbake, etter å ha spasert rundt i Steinkjer sentrum i førtifem minutter i påvente av neste tog, så svarte plutselig Jeppzki på min tidligere shout-out i LiveFeeden. Han sendte meg en SMS. Jeg kunne ikke egentlig se hvem nummeret tilhørte, men jeg kunne gjette ganske godt.

«La oss ha et mini-GR-meetup!»

Som sagt så gjort. Jeg utsatte min avreise, og Jeppzki toget inn på vei hjem fra jobb. Etter en tur i en butikk for å kjøpe hodeplugger, bestemte vi oss for å spise på en kafé inne på kjøpesenteret. Vi spiste begge burgere. Det var godt, men trolig ikke det beste for halsen min med så mye grillkrydder (jeg tok på ekstra), noe de påfølgende stygge, og for Jeppzki sikkert ganske sjenerende, hostekulene påviste.

Når vi hadde sittet der litt og pratet om Gamereactor, om det paranormale, instrumenter og musikk, og om løst og fast, så så jeg på klokken at jeg måtte løpe dersom jeg skulle rekke toget. Vi kappgikk fra kjøpesenteret forbi labyrinten Trifolium, som jeg husker å ha sett på nyhetene da den først var satt opp i 2012, og til Steinkjer stasjon der vi skilte lag. Toget sto klart, og det var enda to minutter til avgang.

Trifolium ser litt puslete ut om høsten.

Jeg dumpet ned i et sete i bakerste vogn, men det gikk ikke lang tid før jeg innså at det foregikk begivenheter bare to seterader bak meg. Der lå det nemlig en fyr bevisstløs, med en pose hvitt pulver i bagasjen. En tidligere ankommet medpassasjer stod lent over og forsøkte å få liv i personen og sjekket pulsen hans, mens han snakket med nødsentralen via handsfree. Etter kort tid kom en konduktør forbi, som tydeligvis allerede var klar over situasjonen, og like etter kom ikke mindre enn to ambulanser hylende inn på stasjonsplattformen.

Inn på toget kom ikke mindre enn seks ambulansepersonell, hvorav 5 kvinnelige ambulansearbeidere og en mannlig lege. Blant dem gjenkjente jeg Bernt Eriks bedre halvdel, som jobber som ambulansesjåfør i Steinkjer. Det ble litt trafikk forbi setet mitt, og etter mye om og menn og en del protester fra en våken, men omtåket pasient, så fikk de endelig med seg både fyren og posen med det hvite stoffet av toget.

Ti minutter forsinket hadde toget avgang. Jeg duppet litt av i de timene det tok å komme til Trondheim, og noen flere begivenheter kom ikke opp.

Edit: Igjen hadde jeg klart å konsekvent skrive «Steinkjer» feil. Rettet opp nå tror jeg.

Det er sikkert ikke det smarteste å gjøre med en gang man føler seg litt friskere, men i natt døgnet jeg. Jeg begynner å bli desperat etter å få satt opp den nye PCen og jeg måtte bare begynne å rydde plass til både byggingen og der jeg skal plassere den når den endelig er ferdig.

Så, etter en natt med rydding, støvsuging, bæring og vasking mellom hostekulene ser arbeidsstasjonen min ganske pen og ren ut (det er den gamle PCen som står under bordet btw):

Men soverommet mitt rommer nå ikke bare alle eskene den nye PCen kom i, men også alle de andre eskene med gadgets og hardware som har samlet seg opp gjennom de siste par årene. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk plass til alle eskene i et hjørne av leiligheten før, men nå tar de opp hele soverommet, og det er tilogmed flere esker rundt hjørnet som ikke vises i bildet. Dette var en medvirkende grunn til at jeg ikke sov i natt. Jeg kom rett og slett ikke frem til sengen.

Skrivemaskiner. Typewriters.

Det er ikke akkurat høyteknologiske maskiner. Men de har en egen sjarm. Og nå som jeg har både ny PC og ny mobiltelefon, er skrivemaskin faktisk den duppeditten som står øverst på ønskelisten.

En gammel, retro skrivemaskin. En skrivemaskin som sier *klakketiklakk*. Skrivemaskiner kan være irriterende, eller avslappende å høre på. Jeg skulle gjerne vært fyren som møter opp med (hatt, frakk og) skrivemaskin i forelesningssalen, om så bare én gang.

Men det er en kortvarig spøk. Jeg vil ha skrivemaskin fordi det er en helt annen måte å skrive på enn den digitale, fordi mekaniske skrivemaskiner har kvalitet og holdbarhet, og gir en helt egen følelse. På en skrivemaskin skriver du helt uten digitale distraksjoner. Og du kan ikke så lett rette på det du har skrevet, så det krever en helt annen omtanke før du putter ordene på papiret.

Derfor ser jeg etter en gammel skrivemaskin. Gjerne én fra før krigen, med runde glasstaster, eller eventuelt en mer moderne Olivetti Lettera 32, eller Hermes 3000. En Underwood Portable, eller Remington Portable fra 20- 30-årene hadde vært interessant å få tak i. Såfremt de er i god stand selvfølgelig. Jeg vil ha en skrivemaskin, ikke et utstillingsobjekt. Og det bør være en portabel skrivemaskin. De stasjonære har kanskje flere funksjoner og mer soliditet, men de veier for mye, og er vanskelig å plassere i en liten hybel. De kan heller ikke flyttes noe særlig på.

Ønsket om å få tak i en ordentlig skrivemaskin har vokst ytterligere i høst, til det punkt at jeg har begynt å tenke på mulighetene for å faktisk skaffe en. Kanskje har noen i familien min en gammel skrivemaskin på loftet? Å søke på Finn.no gir hverken særlig aktuelle resultater, eller nok informasjon om hvilken stand maskinene er i. Men å lete i antikvitetsforretninger og på bruktsalg er et gyllent råd. Loppemarkeder og garasjesalg går meg oftest hus forbi, men det finnes minst én antikvitetsforretning i Trondheim sentrum. Neste gang jeg befinner meg i nærheten skal jeg stikke innom.

For å gjøre den gamle skrivemaskinen din ekstra kul kan du utstyre den med USB.

Dersom jeg skulle skrevet denne bloggen om et transcript av hvordan den formet seg, ville den måtte skrives med mange lange hostekuler mellom hver halvsetning. Jeg skal spare for dette og ta kortversjonen.. *hosthostharkhosthost*

Jeg er sjelden syk. Jeg har alltid vært godt beskyttet mot sykdom. Familien min blir ikke ofte syk, men jeg blir enda sjeldnere syk enn resten av familien. Jeg har pleid å være den eneste i husstanden som slipper unna en sykdomsrunde. Og gjennom hele barneskolen hadde jeg kanhende to eller tre fravær grunnet sykdom. Selv når jeg blir syk, blir jeg sjelden så syk at jeg ikke kan gå på skolen eller universitetet. Dessuten er jeg gjerne så heldig at jeg bare blir syk i ferier og helger...

At jeg er den som unnslipper sykdom er egentlig litt ironisk. For jeg er den i familien som burde være mest utsatt. Jeg har en håpløs døgnrytme. Jeg går ofte uker eller måneder i strekk med et absolutt minimum av søvn, og kan finne på å være våken flere døgn i strekk. Prokrastinering er heller ikke en stressfri aktivitet.

Alt dette er ting som ikke akkurat hjelper imunforsvaret. Jeg burde blitt syk etter å ha droppet søvn i 72 timer og deretter gått lettkledd hjem en høstkveld.

Kanskje min unnvikenhet i forhold til sosialt samvær redder meg fra en del smitte. Det er ikke mange smittekilder hjemme på hybelen. Og selv i situasjoner med mange folk holder jeg god avstand. Min intimsone er til enhver tid omtrent like stor som rommet jeg befinner meg i. Hvilket er upraktisk når jeg er utendørs...

Men for en uke siden avvek jeg fra mitt system. Jeg hadde overnattingsbesøk av en tidligere klassekamerat på visitt i Trondheim. Dessuten hadde vi "IB-treff" med alle IB-elevene fra klassetrinnet mitt på Lillestrøm videregående som har funnet veien hit til Trondheim for å studere. Det jeg ikke visste på forhånd var at min hybelgjest var forkjølet. Han er ofte småsyk, uten at det vanligvis smitter meg, så det burde gå greit. Likevel hadde det vært informasjon det var greit å få i forkant. Like etter at han dro fra Trondheim var jeg blitt syk. Indisiene er overveldende for at det er en sammenheng her.

Så nå er jeg altså syk, og jeg har vært det siden begynnelsen av forrige uke. Først og fremst har det lagt en demper på alt jeg har gjort den siste uken, og hindret meg i å gjøre en del av forberedelsene jeg skulle gjøre før jeg fikk alle delene til den nye PCen i hus. Dessuten er det ikke moro å ha hostekuler så kraftige at det føles som jeg får små hjernerystelser, så stor slimproduksjon at jeg får vondt i magen, og så tørr hals at jeg hoster så mye at jeg får tørrere hals. En ond sirkel.

De første tre-fire dagene var jeg hver kveld sikker på at jeg ville våkne opp frisk neste morgen. Dengang ei. Jeg er aldri syk så lenge. Jeg blir alltid frisk etter én eller to netter. Denne gangen vil det ikke slippe taket.

Så, har jeg tatt noen medisiner for å bli kvitt sykdommen? Nei. Jeg tar aldri medisiner. Hvilket er ironisk siden begge foreldrene mine er leger. Sprøyter, tabletter og andre medisiner man får i seg gjennom munnen. Jeg klarer ikke å svelge dem. Det smaker forferdelig, og jeg er veldig følsom for smak. Hvis jeg kan unngå å ta medisiner så gjør jeg det. Jeg er heller syk noen dager ekstra, enn å svelge vonde medisiner. Hele livet mitt har jeg unngått medisiner som pesten.

Men nå begynner jeg å bli ivrig etter å bli frisk. Jeg har snakket med moren min som konkluderte med at det var bihulebetennelse, noe som har rammet også resten av familien min de siste ukene tydeligvis. Jeg måtte love å ta paracet - noe jeg enda ikke har gjort - og jeg fikk tilbud om å få ringt inn noen egnede medisiner for avhenting på nærmeste apotek (som jeg ikke aner hvor er). Jeg halte litt på det. Jeg holder heller ut noen dager til tror jeg...

Jeg synes nemlig jeg kan kjenne at jeg er bittelitt friskere allerede.

Idag kom endelig pakken jeg har ventet på. De siste tre delene til min nye PC, deriblant kabinettet. De kom tilogmed én dag før ventet, og litt overraskende siden de ble ført opp som registrert i Oslo bare timer før de kom på døren her i Trondheim. Antakelig har de beveget seg mer enn de er blitt registrert i helgen. Jeg er iallefall meget fornøyd.

Her står eskene. Sammen med en av eskene som kom forrige uke, men som jeg først idag fikk karret meg ned til pick-up-pointet for å hente. De to pakkene ved døren kom heldigvis levert hjem av Bring. Fordelaktig siden én av delene var et tungt kabinett.

Dessverre er gleden dempet litt av at jeg på uforståelig vis stadig er syk, tilsynelatende med bihulebetennelse. Inntil jeg føler meg litt friskere er det vanskelig å gå løs på moroa med å sette sammen dette nye vidunderet. Jeg er med andre ord snart desperat etter å bli frisk. Here's hoping at jeg våkner opp frisk i morgen tidlig.