Norsk
Blog

En oppdatering, alle GR-brukere

Skrevet av Subject 17 den 22 november 2013 klokken 16:35

Hei igjen!

Etter mye skriving midt oppi en travel hverdag ser jeg at bloggene må deles opp i fire deler, da jeg oppdaget at GR har en maksgrense på 12000 tegn.

Jeg har kortet ned antallet på hvilke brukere som kommer med i del 1, men del 2 er ferdigskrevet og kommer om ikke lenge.

Før du leser:

- Jeg gjør nesten ikke research (forbehold om feil)
- Jeg ønsker ikke å støte noen
- Mine inntrykk er gjerne basert på deres inntrykk
- Sitater er korrekte, men tatt ut av kontekst
- Jeg har brukt noen anonyme kilder som har vært med på bloggen med sine inntrykk av enkelte brukere, men deres navn skal aldri nevnes.

Del 1 vil derfor være med:

Solmyr Raven

A to the H

Taktikkeren

gnyg

Predator

Venom140

Duck Song

Joelspeanuts

Joey_oDD


Del 2

remote

Khriipy

Ole-Christian

Babalu

The Heretic

Victorfinne

TwizTiD


Del 3

fantomena

Sofaspilleren

Strategist

The Cookiemonster

AndyLonn

sonic og link


SirThomas


Del 4

*************
******
*******
*************
*******
*******
******

HQ
Subject Søtten

Subject Søtten

Skrevet av Subject 17 den 21 november 2013 klokken 17:15

Hei.
Denne bloggen fungerer som en slags teaser for neste blogg, nemlig der jeg snakker om deg. For at bloggene ikke skal bli for lange velger jeg å dele dem opp på denne måten.

Jeg er 19 år gammel og bor ganske midt i mellom Norges tre verste narkotikabyer.

Min første spillopplevelse var i et bursdagsselskap hos naboen min, Kjetil. Han var et år eldre og hadde ikke støttehjul på sykkelen sånn som jeg. Jeg og Kjetil var egentlig ikke spesielt gode venner, men vi hadde vår felles venn, Anders som gjorde at vi ofte var sammen.

I et bursdagsselskap spilte ungene Super Mario. Jeg var selvfølgelig interessert fra første stund. Man kunne spille helt til man døde eller hadde spilt lenge, og det gikk fort unna. Som dere vet har ikke barn velfungerende frontallapper som gjør at de kan forutse farer og planlegge handling > konsekvens.
Selv om jeg var den yngste fikk jeg også være med å spille Super Mario.

Men når jeg begynte å spille begynte det. Jeg har aldri blitt kjeftet på så fælt. Barn kan være ganske jævlige og følelsesløse. Som den stakkars lille gutten jeg var kunne jeg ikke annet enn å gi fra meg kontrolleren etter et minutt, rett og slett fordi de andre ble så mektig irriterte over hvor dårlig jeg var.

Jaja, buhu. Mammaen til Kjetil, Hilde (De var forresten Smith's Venner og var i mot prevensjon, det førte til at Kjetil hadde ni søsken, i tilfelle du lurte) syns synd på meg og tok en prat med faren min når han kom og hentet meg på kvelden. Da hadde hun sagt at de skulle på ferie i akkurat sju dager, og at jeg fikk låne nintendoen og Super Mario 64.

Det var de sju beste dagene i mitt liv. For ikke å nevne de mest usosiale. Jeg har alltid hatt en genuin interesse for spill siden det, og Ocarina of Time ble fort min store favoritt.

Aktivitet
Jeg har aldri vært den mest aktive på GR, men har trappet opp aktiviteten min veldig etter juli i år. Jeg har vært godt kjent med siden og magasinet, og tenkte egentlig ikke noe særlig over det å lage en bruker, selv om jeg fantes ganske aktiv i starten. Som den eneste blant vennegjengen som hadde PS3, trengte jeg et sted å diskutere med likesinnede. Jeg var (og er) blodfan av Assassin's Creed, mitt første spill. Derav brukernavnet Subject 17.

Det er mange fjes som har forsvunnet og som jeg gjerne vil se igjen her, men når det gjelder de som er her og med tanke på den aktiviteten forumet opplever nå er jeg veldig fornøyd. Om ikke jeg har vært en outsider, så er det sikkert mange som har opplevd meg som en anonym bruker, og det har jeg ikke hatt noe imot.

Jeg har ihvertfall valgt å skrive to blogger der jeg kort kort omtaler noen av dere.
Dette er helt subjektive meninger, og jeg gjør minimalt med research. Alt jeg skriver er på bakgrunn av det jeg ''visste'' eller tenkte fra før om dere, og det inntrykket dere har gitt meg. Noen har en litt mer prangende personlighet enn andre, og det kan være synlig i disse korte omtalene. Sitatene er korrekte, men noen er tatt helt ut av kontekst og mye av informasjonen er sikkert feilaktig. Noen av omtalene bruker jeg bare til å skryte litt av dere. Jeg er ikke ute etter å støte noen, og dette er bare for moro skyld.

I del 1/2 skal jeg snakke kort om mitt inntrykk av:
remote
Ole-Christian
The Heretic
A to the H
Taktikkeren
Khriipy
Babalu
gnyg
Predator
Venom140
Victorfinne
TwiZtiD
Solmyr Raven
fantomena
Sofaspilleren
Duck Song
Joelspeanuts
Joey_oDD


Bloggene kommer nokså fortløpende, og del 1 av 2 kommer i morgen

HQ
Sult

Sult

Skrevet av Subject 17 den 3 november 2013 klokken 20:52

I dag fullførte jeg I Am Alive. Dette spillet var kort (4 timer langt), og bød ikke på en vanvittig spillopplevelse. Allikevel syns jeg de to siste timene var veldig underholdende. Jeg kan godt tenke meg en toer, selv om slutten på spillet på en måte spolerte idéen om en oppfølger.
Husker dere traileren til spillet? Jeg kan ikke fordra når en trailer er så velpolert, for så å ende opp med å likne på grus.

Men nok om det. Over til det bloggen egentlig handler om.

Det er et kjent fenomen at alle som spiller blir mer sultne enn andre. En ekte gamer har hyppige dobesøk og får i seg masse gamerfuel. Dette består ofte av grandis og Burn, men du har også de som insisterer på å spise fine måltider. Jeg er en av disse.

Spaghetti à la Capri heter den lille utrolige spaghettiretten på 850 gram. Dette er spaghettiens limited edition og den fåes i én variant: deilig bløt. Denne forboksede gamerhimmelen koster ca. 40 kroner og vil tilfredsstille de fleste sultne gamermager, da maten allerede er ferdig fordøyd.

Jeg har fått servert denne maten fra jeg var liten pjokk, noe som har gjort at jeg har fått et ganske sterkt emosjonelt forhold til den. Gjør det meg til en emo? Vet ikke. Hva er en emo? En som bare er besatt av fargen svart? Mange spørsmål forblir ubesvarte.

Rent estetisk er maten fristende å se på, selv om den (i noens øyne) bærer preg av å ikke være hjemmelaget. Innholdet er enkelt, akkurat som de moderne rollespill. Retten består blant annet av små cocktailpølser. Alle gamere liker små saftige pølser. Når vi snakker om dette hermetiske stykke barndom kommer vi selvfølgelig ikke utenom kjøttbollene. På midten av konsistensskalaen finner vi dem, saftige og myke og med en mild kjøttsmak som komplimenterer både pølsene og pastaen på perfekt vis.

Det fører oss videre til det viktigste punktet på ingredienslisten, nemlig spaghettien. Hvem liker ikke spaghetti? Det første som slår deg når du setter tennene i denne spaghettien er hvor utrolig myk og lettygd den er, dynket i en tjukk, velsmakende tomatsaus. Ja, den er faktisk så lettygd at den kan drikkes, men takket være kjøttet så er denne maten en utrolig god tyggeopplevelse, særlig hvis den serveres med ferskt brød ved siden av. Noen supplerer med salat også.

Så til det viktigste, nemlig smaken. Som baken? Nei. Jeg ønsker ikke å spoile hva det smaker. Dette er en av de rettene du bare må smake selv. Når det gjelder serveringen så kan denne tilberedes i mikrobølgeovn, eller naturlig nok i en kasserolle. Husk at ingenting skal tilsettes, da maten allerede er ferdig. Dette er naturligvis et av de viktigste kriteriene for å kvalifisere som gamermat. Er man altfor opptatt med å raide i WoW eller styre sin AC130 i CoD kan man ta frem en gaffel og spise spaghettien kald rett ut av boksen. Kjempegodt. Syns du den blir litt tam? Ønsker du deg mer krutt kan du blande i tomatpuré og chili, evt. bruke tacosaus.

Takk for at du tok deg tid til å lese denne bloggen. Hva er din mening om Spaghetti à la Capri? Har du spilt I Am Alive? I såfall, hva syns du? Om du er en av dem som aldri har fått servert denne formidable spaghettien, så er det på tide å gjøre det nå. Løp i butikken og kjøp deg en boks. Du kommer ikke til å bli skuffet. (Og nei, jeg har ikke blitt betalt av Trondhjems for å reklamere for denne italienske matperlen...)

NB: Du trenger ikke boksåpner, da boksen enkelt kan trekkes opp.

Nostalgi og Pitfall: The Lost Expedition

Nostalgi og Pitfall: The Lost Expedition

Skrevet av Subject 17 den 10 oktober 2013 klokken 16:55

Jeg har i det siste opplevd en stor trang til å spille gamle spill. Kanskje kjenner du til den. Grunnen til dette er litt uklar for meg. Det har vært et par blogger her på forumet om det å vokse fra spill, men for meg så tror jeg situasjonen er omvendt. Spill som Fifa og GTA V er fantastiske tidsfordriv, men med denne trangen til å gjenoppleve barndomsminner, så gir de meg lite. Bare synet av en Nintendo 64 eller en Game Boy Color er nok til at jeg kjenner den nostalgiske nesten-orgasmiske følelsen dypt inne i sjela. Jeg har nylig også annerkjent Macgyver og Bonanza som to av tidenes beste tv-serier.

Tok frem noen gamle PS1-spill for moro skyld, og endte med å storkose meg. Gaming ble plutselig til noe mer. Mange av de spillene jeg har til PS1 var jeg ikke forsiktig nok med. Coverne aner jeg ikke hvor er. Heldigvis fungerer et par av dem, blant annet Crash Bandicoot. Et spill mer lineært enn Final Fantasy XIII, og med grafikken til Minecraft fikk meg til å smile. Da jeg var liten hadde jeg heller ikke minnekort. Det førte til heftige game-sessions der jeg og en kamerat eller lillebroren min var nødt til å spille gjennom alt på en gang. Gode tider.

I løpet av ferien hadde jeg som mål å spille gjennom Pitfall: The Lost Expedition. Noen dager uten mulighet for gaming gjorde at jeg ikke ble ferdig før i dag, men uansett. Jeg vil anta at dette spillet er ukjent for de fleste. Det er ihvertfall et tredjepersons action/adventure -spill til andregenerasjon som ble gitt ut av Activision (som jeg mener hadde sin gullalder på PS2) i 2004. Spillet er satt i 1937, og du spiller som den eplekjekke Harry ''Some people call me Pitfall Harry''. I løpet av eventyret møter du morsomme personligheter som alle får sitt eget forhold til Harry.

Dette spillet er utrolig bra på mange måter. Det er forholdsvist lineært, men etterhvert vil verdenen ''avrundes'' og du vil oppleve den som stor, samt at alle kroker blir lett tilgjengelig. Alt skjer kronologisk, og hele spillet er historiedrevet. Du vil svinge deg gjennom jungelen, klatre i snødekte landskaper og ikke minst kaste ubegrensede mengder dynamitt på de demonbesatte innfødte som alltid skal yppe.

Harry er voicet av Steven Blum, som har vært involvert i et hundretalls spill og serier. Blant andre CoD, Diablo 3, Bioshock, Ratchet & Clank, Guild Wars osv. Hans herlige personlighet tilfører spillet noe som idag er ganske unikt. Dialogene, kroppspråket og ansiktsanimasjonene i dette spillet er i seg selv utrolig underholdende. Dette til stor forskjell fra spill i dag der hovedpersonen er monoton og kjedelig som kneipp. Jeg vil gjerne trekke frem hovedpersonen (og alle andre i spillet) fra Two Worlds 2 og Connor fra AC3 som kongene på haugen. Jeg tror aldri jeg har likt å se meg selv bli drept som i de spillene, rett og slett fordi jeg etter all sannsynlighet likte fienden bedre.

Pitfall: The Lost Expedition er et spill alle bør få med seg. Som beskrevet i et par blogger her, så fikk jeg i aller høyeste grad en post-game depression etter dette, og det var et deilig gjensyn.
I spillet er også det originale Pitfall og Pitfall II -spillet med. Disse vil være kjent for de som hadde en Atari. Kan ikke si jeg fikk mersmak av dem, men det kan ha da ha noe å gjøre med at jeg ikke spilte dem som liten.

Neste på agendaen er Turok: Dinosaur Hunter til N64. Regner med å spille gjennom dette i løpet av et par dager. Kjøpte dette spillet samme dag som jeg fikk min første sykkel (stor uten støttehjul). Var ikke spesielt glad i det i starten. Husker at det var ganske skummelt for en liten pjokk. Har aldri rundet det, så det blir en ny opplevelse.

Har du spilt spillet, eller har du kanskje en annen perle fra barndommen som du mistenker at ikke så mange har hørt om? Hvem er dine favoritt-spillpersonligheter?

Første skoledag!! Er ferien over? -_-

Første skoledag!! Er ferien over? -_-

Skrevet av Subject 17 den 18 august 2010 klokken 19:38

<07.15> (!)PIP-PIP-PIP-PIP!!

Jeg løfter automatisk opp armen, tar tak i mobilen, og skrur av alarmen som jeg ikke har hørt på nesten 2 mnd. Alt skjer uten at jeg beveger noe annet, og uten at jeg en gang åpner øynene.

En ting er å stå opp så gremmelig tidlig når man har sovet til minst 09.00(!) hver eneste dag i ferien, en annen er å vite at man skal på skole.
Ja, for hvor ble det av sommerferien?! o.O Er det bare meg, eller var det plutselig blitt litt kaldere og mer ''gjøre seg klar for høsten''-preg over hverdagen?

Anyhow, jeg hadde nettopp stått opp..

<07.40> Jeg gikk ut på kjøkkenet for å ta litt å spise.. for det er sånt man gjør før man drar på skolen, selv om man egentlig ikke er spesielt sulten. Jeg hadde dusjet, kledd på meg, ordnet sveisen og var i grunn klar til å komme meg av gårde.

<08.10> What the..!? Hvorfor har jeg ikke dratt!?! Er det meg eller gikk klokka j****g fort idag!? Jeg hadde bare satt meg ned på kjøkkenet, og plutselig var klokka blitt så mye! Jeg måtte være i gymsalen på skolen 08.30! Da var det bare å kjappe seg.

Jeg drar på meg joggeskoene, tar en siste sjekk av sveisen i speilet. (Hvorfor vet jeg ikke, for hjelmen ødelegger den uansett. Gammel vane, I guess..) Jeg henter frem hjelmen, hansker, den stilige Honda-jakka som jeg har, og selvfølgelig nøklene til motorsykkelen. Jeg går ut i garasjen, og sjekker først om jeg har nok bensin på tanken, noe jeg strengt tatt ikke har tid til.

08.15 Jeg trer på meg hjelmen og hansker, sjekker at jeg har det lille jeg skal ha i sekken, sjekker at jeg har med førerkortet og starter opp sykkelen. Jeg kjører avgårde.

Politiet overvåkte området i byen rundt skolen, så jeg kunne ikke akkuratt råkjøre da jeg hadde kommet inn i sentrum.

Jeg ankommer skolen, jeg er omgitt av 150 scootere og andre lett-motorsykler.. ''For en verden'', tenker jeg :P Jeg finner en parkeringsplass mellom to mopeder.
Jeg skynder meg inn mot skolegården og inn mot gymsalen. Heldigvis visste jeg hvor det var. Klokka hadde nå blitt 08.31

Jeg skynder meg mot området som faktisk er et stykke unna. Jeg kan skimte noen få elever i et vindu på gymsalen. I gymsalen sitter det nå godt over 200 elever født i 1994 og hører på rektor.

Det er stille.. Jeg legger fra meg MC-utstyret og går inn. Jeg kommer inn rett ved siden av rektor. Det er plutselig 400 øyne rettet mot meg. ''Punktlige jævler'', tenkte jeg. Jeg var tross alt bare ett minutt for sent ute.

Ja, dette var et øyeblikk som føltes en smule ubekvemt.

Vi snakker her om fler mennesker enn det det var på hele ungdomsskolen, og det er mange spør du meg.. :P

Resten av dagen gikk kjempefint, og jeg ble kjent med mange hyggelige mennesker som jeg ikke engang visste hvem var.

Dette er de største forskjellene som jeg har fått intrykk av.

- Veldig mange lærere

- Veldig mange fler elever enn hva jeg er vant til

- Mindre internt (sier seg selv)

- Mer ansvar til hver enkelt elev (mht læring osv)

- Man blir tatt mer seriøst

- Et veldig godt sosialt miljø

- Stort press med tanke på utbytte av tiden på skolen osv. (Hjemmearbeid etc.)

Hvordan var din første dag? Har du startet på en ny skole, eller kanskje blitt eldst på skolen? Like ''rart'' å stå opp tidlig for deg som for meg?:P