Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Årets spill 2017, del 1: elefanten i rommet

Jeg skal være helt ærlig her. Jeg planla først å skrive det her i januar, men utsatte det for å få spilt mer av enkelte spill jeg ville ha testet før jeg skrev listen, for å ha bittelitt å velge mellom. Egentlig skulle dette være én blogg, men ettersom jeg aldri lærte meg kunsten av å være kortfattet hvis jeg bryr meg om noe, så blir dette i stedet delt opp. Trolig i fem deler, men jeg har helt ærlig bare skrevet den ene delen, så tiden vil vise. Egentlig har jeg en annen blogg i hodet jeg tenkte å skrive i dag, men jeg snublet over denne mens jeg åpnet word, så jeg skrev den ferdig. Egentlig har jeg flere ting jeg kunne skrevet, men jeg er for lat og avhengig av respons til å gidde noe. Teksten er ikke sjekket over i det hele tatt, dermed kan skrivefeil forekomme. Enjoy.

5. Star Wars: Battlefront 2

Jeg kan se for meg enkelte av tankene til deres som leser akkurat nå, og dere har nok en del spørsmål. Eksempelvis «har kakemonsteret importert kaker fra Amsterdam?», «er et spill med 1.0 i user score på Metacritic bra?», og lignende. Svarene på de spørsmålene er henholdsvis nei og ja.

Star Wars Battlefront 2 har som kjent fått masse oppmerksomhet for lootboxes, og dette var i flere måneder et pågående tema, som også endte opp med å både påvirke salgene til Battlefront 2, bidro til at aksjeprisen til EA falt fra 108.82 dollar 17. november, til bunnpunktet på 100.83 dollar 4. desember, og startet en debatt om hvorvidt lootboxes skal ansees som gambling eller ei. Og dette er en debatt som jeg er helt enig i at måtte tas, og det er definitivt til forbrukernes beste om spillutgivere er forsiktige med slik praksis i fremtiden.

På en annen side er det derimot trist. Ikke det at jeg føler noen sympati for utgiver EA i dette tilfellet, dette er noe de har drevet med i serier som FIFA og Madden i flere år, og trolig vil fortsette med om ikke det blir slått ned på. I større grad kjenner jeg sympati for utviklerne i DICE, som neppe var de som selv pushet for denne ordningen. For bak alt rotet, bak alle de negative oppslagene og slakten spillet fikk som følge av mikrotransaksjonene i spillet ligger nemlig et veldig bra spill.

Mye av oppstyret rundt mikrotransaksjonene innledningsvis handlet over hvor vanskelig det var å låse opp karakterer kategorisert som «heroes» i spillet, eksempelvis Luke Skywalker og Darth Vader, som kostet 40k credits innledningsvis for å låse opp. Det ble sagt at det tok mange timer å skaffe disse poengene, men det er en sannhet med modifikasjoner. Spillet har nemlig en hel rekke oppnåelser man kan nå innad i spillet (må ikke forvekslet med trophies, achievements, etc.) som gir spilleren ekstra poeng. I starten av spillet opplevde jeg selv at jeg både fikk en hel masse credits fra disse, men også loot boxes med masse innhold. Faktisk ble loot boxes delt ut såpass ofte til meg at å kjøpe de ikke var nødvendig i det hele tatt.

Siden har de derimot justert fullstendig på hvordan man oppnår forbedret utstyr innad i spillet. Heroes ble justert kraftig ned i pris veldig tidlig, og i skrivende stund oppnår man bedre utstyr per karakter simpelthen ved å skaffe poeng som karakteren gjennom spilling, slik at man går opp et level med karakteren, og deretter får et skill point man kan benytte for å oppgradere et skill card. Her er det også begrensninger for hvor fort man kan få oppgradert skill cards, da man må være i høyt nok level med karakteren for å nå lvl. 3 og 4, for eksempel. Dette gjør at spillet kan virke noe «grindy», men det belønner folk for å spille, som er slik det skal være.

Loot boxes ble siden relansert etter en periode hvor man ikke fikk kjøpt de. Nå kan de derimot kun kjøpes for å låse opp alternative utseender til de forskjellige karakterene, slik at det ikke er noen reell gevinst der ved å kjøpe de, simpelthen kun for de spesielt interesserte.

Grindingen kan derimot føles som noe voldsom til tider, da det å levle opp i spillet tar veldig lang tid etterhvert som man kryper seg oppover. Undertegnede er per nå i level 30, og bare det å nå level 31 tar en god stund, for ikke å nevne å komme seg til level 50. Ellers har de ikke gjort en god nok jobb for å legge opp til at venner spiller sammen i spillet. Det eksisterer "squads" i flerspillerdelen, men disse blir diktert av hvem som spawner samtidig som deg, man kan ikke velge å spawne sammen med en kompis, for eksempel. Dette er noe de trolig kunne ha gjort bedre.

Uansett, siden jeg nå har adressert elefanten i rommet ønsker jeg å gå videre til å diskutere mer konkret hvordan spillet er i aksjon. Som kjent er spillet primært online. Her får man valget mellom store, objektivbaserte kamper med 40 personer i Galactic Conquest, mindre, men også objektivbaserte kamper med 16 personer i strike, en team deathmatch-modus med totalt 16 spillere kalt blast, den objektivbaserte modusen kalt starfighter assault med 24 spillere totalt, og sist men ikke minst heroes vs villains, som er to lag på 4 mot hverandre, hvor man spiller som de forskjellige hero-karakterene mot hverandre. I tillegg til dette har det kommet enkelte tidsbegrensede moduser, og noen nye moduser undertegnede ikke har fått spilt gjennom noen av de mange oppdateringene spillet har fått.

Modusutvalget til spillet bidrar til at det simpelthen er mye å velge mellom. Enkelte husker nok starfighter assault fra forgjengeren, hvor disse var noe tamme og tok plass gjerne rett over overflaten til en planet. Dette har de heldigvis endret, og kampene tar nå plass i rommet, stort sett over en planet. Dette bidro personlig til at det «føltes» mye mer som Star Wars, det føltes så mye større og utenomjordisk. For ikke å nevne at det er utrolig pent å fly over en planet. Den samme følelsen gir galactic assault, som denne gangen har en hel rekke forskjellige type maps, som gir en stor variasjon innad i modusen.

Det at de har reintrodusert forskjellige klasser til spillet hjelper også betraktelig på variasjonen. Man kan velge mellom assault, heavy, officer og specialist, hvorav sistnevnte er en sniper-klasse. Hver av disse har forskjellige styrker og svakheter, men kan modifiseres mye gjennom forskjellige star cards og våpen med ulike styrker og svakheter. Og det er trolig her det største steget fra Battlefront 1 har blitt gjort. Man har rett og slett så mye mer å velge mellom, både av moduser, baner og klasser. Det både ser og føles ut som Star Wars, og SW-nerden inne i meg setter veldig pris på det.

Årets spill 2017, del 1: elefanten i rommet

Jeg vil også skrive litt kjapt og singleplayeren, før jeg går over på det tekniske. Singleplayeren er ikke revolusjonerende, banebrytende, eller spesielt lang, men den er faktisk ganske fornøyelig. Man blir satt i skoene til kommandant Iden Versio av Inferno Squad, en liten skvadron av spesialstyrker i imperiet. Spillet starter kort tid før Battle of Endor, og gir en liten innsikt i hva som skjedde etter dette. Den er langt fra det beste jeg har spilt, men ganske så grei likevel. Anbefales å prøve ut om man har spillet.

Men nå vil jeg gå tilbake til å hylle DICE. For SW Battlefront 2 er faktisk utrolig pent. Kildematerialet til serien er naturligvis rikt når det gjelder variasjon, men det har de også klart å kapre grafisk, ved å gjøre hver og en av banene utrolig pene. Fra snøen på Hoth, til skogen på Endor, og jungellandskapet nær en sjø på Kashyyk, eller den røde røyken som blåses opp foran deg mens man forsøker å presse seg frem til rebellenes base på andre siden av saltsletten på Crait. De har klart å gjøre det hele vanvittig pent, og med masse kule detaljer. Soundtracket er også nydelig, da det rett og slett tar mye fra filmene. Og det fungerer helt knall. En kul detalj der er at man får høre litt av karakterens «theme» hvis man spawner som en hero. Eksempelvis Rey med Rey's theme, Darth Maul med duel of the fates, for å nevne noen. Det er en liten detalj, men det bidrar til at Battlefront 2 kaprer serien i en langt større grad enn hva forgjengeren klarte.

Til slutt vil jeg også velge å applaudere EA såvidt det er. Ikke for rotet de først stilte i stand, men for at de har stått ved spillet. Det ville vært lett for de å trekke seg tilbake med halen mellom beina og gi opp spillet som følge av den dårlige PRen, men de har i stedet valgt å holde løftet om kontinuerlig, gratis innhold til spillet, som har gitt både nye maps og karakterer. Senere i høst kommer det eksempelvis en oppdatering med mer innhold fra prequelen, blant annet flere karakterer fra den tidsperioden. Jeg har sett spill bli gitt opp tidligere som følge av dårlig PR og en vanskelig release, så det er gledelig at EA og DICE ikke har gjort det.

Der Battlefront 1 med sitt magre innhold nærmest ble en vits sammenlignet med Battlefront 2 fra 2005, klarte DICE på andre forsøk å utnytte det brede utvalget SW-universet gir til en langt større grad. Det er bare synd at det gode arbeidet til utviklerne ble overskygget av en grov feilvurdering av utgiveren. Feilen har heldigvis siden blitt rettet på, så om man tidligere vurderte spillet så vil jeg gi det en varm anbefaling. I tillegg vil jeg ha noen å spille det med.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Guilty pleasure? #30DayChallenge

Her kunne jeg egentlig ha skrevet mye rart, men temaet etterspør spesifikt spill, og dermed bør jeg vel holde meg til det. Hvorvidt jeg har et guilty pleasure-spill er jeg egentlig litt usikker på. Jeg føler i det hele ikke at jeg har noen spill som jeg hvis jeg ble spurt om ville benektet at jeg har eller liker. Jeg kunne sikkert sagt at jeg liker sportsspill eller noe sånt, men selv om det ikke er typisk spillforum så er ikke akkurat det noe sjeldent.

En mulighet er at jeg her sier at jeg til den dag i dag fortsatt liker Pokémon-spillene, som i utgangspunktet er ment for en aldersgruppe godt under min egen, men selv Pokémon er ikke nødvendigvis så uvanlig blant de som spiller mer enn din gjennomsnittlige person heller. At jeg tidvis spiller Pokémon er ikke noe jeg ville dratt frem på første date, men så ville jeg ikke nødvendigvis sagt at jeg sitter og spiller alt mulig annet heller.

Oppsummert kan jeg vil si at jeg har noen guilty pleasures, men ikke i spillform.

Guilty pleasure? #30DayChallenge

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Et undervurdert kvalitetsspill #30DayChallenge

Et undervurdert kvalitetsspill #30DayChallenge

Nok en gang måtte jeg brainstorme litt for å komme meg frem til et fornuftig svar på denne oppgaven. Jeg velger derimot ikke å gå for et spill som nødvendigvis har fått dårlig kritikk, men som heller har gått under radaren til mainstream-spillerne, og derfor har hatt ganske svake salgstall.

Spillet det gjelder en Deus Ex: Mankind Divided. Jeg kunne fint ha slengt inn forgjengeren, Human Revolution også, men jeg velger å gå for et spill som fortsatt er relativt nytt. Deus Ex: Mankind Divided kom ut i august 2016, og er fortsettelsen på fortellingen om Adam Jensen i en verden hvor debatten om augmentasjon av mennesker har fortsatt siden hendelsene i Human Revolution. Siden den gang har augmenterte mennesker i stor grad blitt utstøtt fra samfunnet. Handlingen finner denne gangen i all hovedsak sted i Praha, to år etter handlingen i Human Revolution.

Gameplayet er i stor grad det samme som i Human Revolution, dog med et større utvalg i augmentasjoner som kan hjelpe deg, enten du ønsker å kjøre på med ren stealth, eller er litt mer vågal og direkte. Man oppfordres derimot ganske tydelig til å fokusere på sniking og hacking gjennom spillet, så å hevde at det er en stealth-basert spill er ikke akkurat helt på viddene. Hvordan man velger å utstyre seg selv med våpen og augmentasjoner er opp til spilleren selv, og hvordan man foretrekker å spille. Eksempelvis er det fullt mulig å spille gjennom uten å drepe en eneste person. Spillet er primært i førstepersons synsvinkel, med et coversystem i tredjeperson. Handlingen kan i stor grad spilleren selv avgjøre gjennom diverse avgjørelser, og alt fra dialoger med enkelte mennesker til hvordan man spiller vil ha en effekt på historien i større eller mindre grad.

Hvis man ønsker seg et litt oversett stealth-spill eller en slags fremtidsdystopi så kan jeg godt anbefale Deus Ex: Mankind Divided. Hvis man er villig til å fyre opp PS3en eller Xbox 360en (eventuelt spiller på pc) så er Human Revolution også et strålende valg.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Mine favorittkarakterer #30DayChallenge

Ikke ulikt Glorfindel klarte jeg ikke å komme frem til én enkelt karakter som jeg elsker mer enn noen andre, og har derfor bestemt meg for å skrive om flere spillkarakterer jeg liker. Det er fullt mulig at jeg har glemt noen, eller at jeg ikke husker hver eneste detalj i hvert eneste spill karakterene har vært med i. Deal with it. Er det noen opplagte jeg har glemt? Skriv det i så fall under i kommentarfeltet, og ikke glem å trykke like og subscribe for mer fantastisk innhold! Vent, det her er ikke Youtube? Faen.

John Marston

Kjeksen starter her med et særdeles uoriginalt valg (det kommer til å bli en trend). For de av dere som har bodd under en stein siden 2010, så følger man i Rockstars briljante Red Dead Redemption eks-kriminelle John Marston i hans jakt på frihet fra loven, slik at han kan slå seg til ro med familien sin.

Isolert sett er ikke John Marston den mest karismatiske karakteren, men gjennom hans ferd gjennom det resterende av det ville vesten blir man stadig mer knyttet til han, og forstår mer og mer at han er en angrende mann som ønsker å gjøre opp for seg. Gjennom hans interaksjoner med de tallrike og mildt sagt fargerike støttekarakterene i spillet blir man stadig mer kjent med den seriøse, om litt sarkastiske John Marston, og hvordan han i utgangspunktet ikke er fornøyd med hvor hyklersk verdenen han lever i er, men at han har gitt opp å kjempe mot det og heller spiller med så han til slutt kan slå seg ned med familien sin igjen.

Til slutt viser det seg derimot at han kun var en nyttig brikke som myndighetene ville utnytte, og at han hele veien var dømt til å dø, og den mye omtalte døden hans står derfor igjen som en av de mest ikoniske i spillhistorien.


Nathan Drake og Elena Fisher

Her jukser jeg i utgangspunktet litt, og velger å ikke ha én karakter, men heller forholdet mellom to karakterer (og tar dermed også dag sju i samme slengen). Nathan Drake kunne nok vært på denne listen helt selv, som den litt klassiske mannlige hovedkarakteren med masse humor, mye talent, og en unik evne til å ødelegge alt han finner. På samme måte kunne nok Elena Fisher, den mer seriøse programlederen og senere journalisten, med sitt fokus på å gjøre det som er rett, fremfor det hun selv kan tjene mest på.

Det er derimot det utviklende forholdet mellom de to gjennom de fire hovedspillene i serien som jeg finner ekstra interessant. Det utvikler seg fra et slag i ansiktet, til en rolig utviklende flørt, til et forhold som opplagt gikk rett vest mellom eventyrene i 1 og 2. Deretter finner de gradvis sammen gjennom toeren, før det igjen har gått dårlig mellom 2 og 3. Til slutt finner de sammen der også, i tro om at Nate endelig har klart å si seg ferdig med eventyrene.

Det er derimot i Uncharted 4 hvor forholdet ikke bare vektlegges ekstra mye, men portretteres på en fantastisk måte. Vi blir satt i en situasjon hvor Nate og Elena har slått seg til ro og har normale jobber. Nate blir derimot lokket tilbake inn i eventyrene gjennom sin antatt avdøde bror, og som følge av at han savner eventyrene. Elena finner til slutt ut at Nate har dratt en løgn om hvor og hva han skulle, og konfronterer han med det. Måten de jobber seg gjennom problemene og kommer seg frem til at begge egentlig savner eventyrene viser hvordan de har gått fra et høyst usunt forhold til å forstå både seg selv og hverandre bedre. Til slutt finner de en måte å kombinere eventyrlysten med et normalt liv, og vi får altså den gode slutten.


Blue/Gary Oak

I en serie med særdeles få karakterer som ikke kan beskrives som relativt barnslige er det én som skiller seg ut, nemlig Blue fra Red/Blue/FireRed/LeafGreen. Rivalene i Pokémon-serien har i senere år utviklet seg til å være eksklusivt happy go lucky-typer som kun er der for å få deg til å føle deg bra fordi du gruser de hver gang uansett.

Det er derimot ikke Blue. Blue er et rasshøl, en drittsekk, fyren som er der for å gjøre deg ulykkelig. Han dukker opp akkurat når han føler for det for å ødelegge dagen din. Du har tenkt til å stanse okkupasjonen av Silph Co. av Team Rocket? Du har kjempet deg gjennom ti etasjer med Team Rocket-typer for å nå Giovanni på toppen? Samme det vel, Blue vil ha en kamp mot deg først, han driter i hva du skal.

Og endelig har du nådd ligaen, du har trent og forberedt deg for å slå Elite Four og Championen. Men hvem er det som gjorde det samme rett før deg og allerede er Champ? Jo, det er Blue, den dritten. Smell ya later du liksom. Lukt på alle tapene jeg har påført deg i stedet, Blue. Blue er drittsekken vi alle elsker å hate, han er idioten jeg har lyst til å beseire. Få vekk happy go lucky-typene (holdt på å skrive taperne, ville også passet) som smiler og sier aloha, jeg vil ha drittsekker som Blue i stedet.


Ezio Auditore da Firenze

I det fjerde lite originale valget har jeg gått for alles favorittsnikmorder, Ezio Auditore. Vi følger gjennom tre spill hans ferd fra en ubekymret ung sønn i en rik familie som ser faren og brødrene blir henrettet, til en vis, eldre snikmorder som ønsker å bli ferdig med livet som snikmorder.

Det som skiller Ezio fra de andre karakterene i serien med lignende motivasjoner som Ezio, er at man hele veien gjennom følger en fyr med humor, sjarm og en stor personlighet. Det gjør at han klarer å bære spillene alene uten noen støttekarakterer som følger han hele veien gjennom. I motsetning til Connor i AC3, som faller fullstendig gjennom hele veien, og Arno i Unity som kun fungerer sammen med Élise, er Ezio en stor nok personlighet til at spillene med han som hovedkarakter er fornøyelige hele veien gjennom.

Fra Ezio i AC2, som søker hevn for familiens død, til ACB hvor han graver dypere i konspirasjonen for å sette virkelige kjepper i hjulene for templarene, til den eldre Ezio i ACR, hvor han søker svar på hemmelighetene som hans forgjenger Altaïr skjulte. Humoren og sjarmen er der fra start til slutt, og derfor er Ezio den hovedkarakteren i serien som alle husker, mens de andre forsvinner i mengden (journ. anm: undertegnede har ikke spilt Black Flag og Syndicate).


Ellie

Ellie, Kiddo, Baby girl, New kid, Lesbian knife girl. Kjært barn har mange navn, sies det. Denne plassen kunne trolig fort ha tilhørt, Joel, eller Adoptive knife dad som han også kan kalles. Morsomme navn til side, Ellie er for min del mye av det som gjør The Last of Us til opplevelsen det er. Humoren hennes og måten hun lyser opp når hun opplever ting som for oss og Joel ikke er noe spesielt, men som hun ikke trodde var mulig, som et barn som ble født etter utbruddet av pandemien.

Hun viser derimot også at hun er særdeles moden som følge av omgivelsene hun vokste opp i, og har en evne til å ta vare på seg selv. Forholdet hennes med Joel er også særdeles interessant, da spesielt hvordan de går fra å kun akseptere hverandre fordi de måtte, til at de til slutt virkelig bryr seg om hverandre, og ofrer seg for å redde hverandre.

Unødvendig å si at jeg ser frem til å spille Part 2.

Mine favorittkarakterer #30DayChallenge

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Mitt første spill #30DayChallenge

Mitt første spill #30DayChallenge

Jeg er noen dager på etterskudd, men det får bare være. Faktisk var jeg litt usikker på hva mitt første spill var, så det krevde at jeg måtte grave litt i minnet mitt. Til slutt har jeg kommet frem til at foruten diverse lærespill og slikt sus, så er det første spillet mitt Pokémon FireRed (ja, undertegnede er altså såpass ung).

I utgangspunktet er det vel ikke noe stort poeng i at jeg forklarer hva Pokémon FireRed er, vet man ikke det og henger på Gamereactor så blir jeg litt bekymret for vedkommende. Uansett, FireRed (og LeafGreen) er remakene av Pokémon Red og Blue, de originale Pokémon-spillene.

Jeg spilte først Pokémon Sapphire hos en kompis, og likte det, derfor bestemte jeg meg for at jeg ville ha det selv. Av ukjente årsaker endte jeg opp med FireRed først, og likte det også ganske godt. Relativt sikker på at jeg har oppunder 800 timer i FireRed, uten at jeg har sjekket det. Det blekner litt i forhold til tallene mine i nevnte Pokémon Sapphire, men det er en annen historie.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus