Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Spillexpo, Angst og Inspirasjon

Skrevet av TK Quill den 8 november 2019 klokken 14:00

Da har man samlet seg etter en helg på SpillExpo 2019. Har planlagt en tur hvert år, men likevel ikke vært der siden 2013. Denne gangen fikk jeg dog streng beskjed fra SirThomas, om å komme meg opp dit, bare et knippe dager i forveien. En kan jo ikke gjøre annet enn å adlyde den bergensersniken, så da var det bare å bestille hotell og tog. Madammen fikk først vite det dagen etter, men var bare overlykkelig over å kunne reise noe sted.

Å reise er noe jeg absolutt ikke gjør på impuls. Sosialangsten og frykten for verden, holder meg glatt fra det 10 av 10 ganger. I høst har jeg dog rotet meg til legen for beroligende medisiner, de utfører ingen mirakel, men gir det lille sparket i ræva en angstslave trenger for å møte verden. Så med de i ryggen, vendte vi nesen en time og tre kvarter nordover til Norges navlelo, Lillestrøm.
Togturen gikk overraskende kjapt og smertefritt, selv etter dager med den intense panikkangsten som plystrer meg i øret om jeg vurderer en tur lengre enn den lokale matbutikken. Gikk feil på vei til hotellet, så det ble en unødvendig lang omvei, noe man selvfølgelig ikke har særlig behov for når timevis med gåing i en innsvettet hall venter dagen etter.

Ikke før har vi kommet oss på rommet og kastet fra oss trillekofferten pakket for fire dager mer enn nødvendig, før en melding ala "Kom dere ned hit nå!!!" tikker inn på telefonen. Her har jeg gått å forberedt meg til å bruke søndagen på å bane meg gjennom myldre av ukjente fjes, også forventes det at jeg skal tilbringe lørdagen der nede også. Medisinene mine fungerer litt som den djevelske siden av samvittigheten, så det tar ikke mange minuttene før vi står i inngangen og venter på gratisbillettene vi ble lovet av SirThomas.
Det første som slår meg på innsiden, er at lokalet virker større enn for seks år siden, men at folkemengden er betydelig tynnere. Det skal sies at minnehvelvet ikke fungerer som det en gang gjorde, så det kan hende det var helt identisk sist, men jeg har hvert fall ikke noe i mot illusjonen om mindre mennesker. Og det har ikke angsten heller.

Vi fyker rett bort til Studio Gauntlets stand, hvor Joelspeanuts venter. Det vites ikke om denne ventingen er på flere mennesker som kan trekkes inn i studioets spill Bonkies, for så å aldri forlate skjermen igjen, eller om det er venting på flere GR tryner han kun kjenner ved navn.
Jeg er til en hver tid særdeles ukomfortabel når jeg skal treffe nye mennesker. Likevel merker jeg ikke den vanlige mangelen på ord til sammenhengende setninger, eller trangen til å løpe avgårde. Der jeg står blant hundrevis av passerende og stillestående mennesker, er jeg nesten like komfortabel som i min egen stue.
Det er alltid like overraskende hvor lite futt det er i angsten når man står i situasjonen. Den ser ut til å bruke opp alle faresignaler og skremmende tanker før man i det hele tatt kommer seg dit. Helt frem til jeg gikk på toget i hjembyen min, hadde jeg følelsen av at dette går ikke, jeg må hoppe av på første stopp og snu. Frem til jeg viste billett til kontrolløren på messa følte jeg det ville bli en helg låst inne på hotellrommet.
Tanker og følelser som ikke eksisterer der jeg står på messegulvet og snakker med noen jeg aldri har møtt.

Noen runder i hallen blir det, for å få med seg alt og ikke minst vente på SirThomas, som surrer rundt i sin egen verden og til stadighet forsvinner. En stand med film-relaterte collectibles er nok det som opptar det meste av tiden min den første dagen, og ikke minst alt for mye av lommeboken.
Vi dukket opp ganske sent, og jeg var allerede halvdød fra turen, så det ble en heller kort visitt denne første dagen, men vi fikk sett det meste.
En bedre middag og drink på hotellet, før kvelden nærmet seg. Jeg skulle gjerne skrytt av en fantastisk nattesøvn og følelsen av å være uthvilt. Det ville dog være løgn, for jeg sover ikke stort første natten i nye senger, og vi hadde noe som minnet om lyden av stol-leken skrapende over oss fra åtte på kvelden til fem på morgenen.Det er mulig noen finner det søvndyssende, personlig sammenligner jeg det med negler på tavle. Ikke mye søvn altså, men insomnia har lært meg at det går an å fungere likevel, om så på halvt batteri.

Ved frokosten dagen etter viste det seg at det ikke var over, men under oss rabalderet hadde pågått. Vi hadde rom rett over baren og frokostområdet, og det var antakelig stolflytting for vask som pågikk tidlig på morgenen.
Fikk tegnet et par sketch cards før dagens tur på messen, spesifikt til Studio Gauntlet og en fyr i et 10/10 Pennywise kostyme.
Tipper vi endte opp med syv runder rundt samtlige boder, bare for å forsikre om oss at det ikke var mer å se, og enda et par innom tidligere nevnte collectibles stand og outland.
Det var en cosplay konkurranse senere på dagen, men interessen min strekker seg sjelden stort lenger enn at jeg ser en person i kostyme, og tenker "hey, kult kostyme" så den gikk vi glipp av. Arbeidet som legges i noen av disse kostymene varmer dog mitt kreative hjerte, så det skal de ha applaus for. Kanskje jeg skal sette meg mer inn i den kulturen før neste års messe.

Vi avsluttet messen der den begynte, i Studio Gauntlets stand, med noen runder Bonkies. Jeg har vanligvis uhyre lite til overs for multiplayer, men selv mitt innbitte singleplayersinn fant moro her. Det var dessverre ingen alkoholservering for testing, men jeg våger banne på at dette er et prima drikkespill. Spesielt fordi man ofte havner i knotete situasjoner i edru tilstand. Så sjekk ut Bonkies. Early access på Steam, ellers kommer det til konsoller neste år.

Heller ikke dag to var angsten spesielt tilstedeværende, hverken før, under eller etter messen. Så man kan jo lure på om jeg egentlig bare er redd for følelsen av angst, siden den stort sett gjør mest ut av seg før noe, ikke midt i det.
Men det har ikke psykologer klart å komme til bunns i tross mange års forsøk, så det gidder jeg ikke tenke på.
Jeg overlevde helgen, og hadde en flott opplevelse, selv om alt skjedde i hui og hast. Jeg fant inspirasjon til mitt kreative arbeid. Og jeg er gira på neste års messe, som fra min side planlegges allerede nå.

Spoler frem til mandag formiddag. Vi har kommet oss hjem, og her merker jeg ettervirkningene av turen. Effektene av medisiner har avtatt, og hypen fra å være på messen er tonet ned. Det føles som jeg har løpt maraton, både fysisk og psykisk. Jeg har ikke vært plaget av tung depresjon på noen år, men en lignende følelse henger over meg.
Dette er en tilstand jeg kjenner godt, for den følger hver gang jeg forlater huset mer enn et par timer, og den sitter i lenge. Først nå fem dager senere, har jeg klart å samle tanker til å skrive dette. Og det er noe av grunnen til at jeg skyr den sosiale siden av livet. Har prøvd å finne en balanse, men om jeg er ute ofte eller sjelden, så vil de samme ettervirkningene gjøre seg kjent. Den tærer på viljen til å finne på noe, fordi man vet at de neste dagene blir et helvete. Men noe jeg har lært, er at av og til er det verdt det. Det er helt greit å bure seg inne med angst og tanker noen dager, hvis man har fått en god opplevelse i forkant.
Komfortsirkelen vil på sikt utvides sakte men sikkert, og det er ikke noen vits i å stresse det. Gjør litt som du vil, det er lov å si nei både en, to og ti ganger. Man må pushe seg litt, men ikke så mye at en klapper sammen.
Jeg kjenner mine grenser veldig godt, men prøver fremdeles å skyve dem utover med jevne mellomrom, så jeg kan få mer ut av livet enn de fire veggene rundt meg.

Dette ble veldig langt og personlig, men jeg var jo kjent for den slags tekster en gang i forumhistorien, så overraskende er det nok ikke.
Kanskje vi kan få til en litt mer gjennomført meetup på SpillExpo 2020, siden det ble kort varsel denne gangen. Selv om det er forholdsvis dødt her, har jeg veldig lyst til å se flere av trynene som skjuler seg bak alskens navn, og gjerne noen fra redaksjonen hvis de har tid til overs.
Jeg og madammen dukker hvertfall opp, antakelig alle tre dagene og mer forberedt. Har allerede sydd en selvreklameringspatch på min overfylte jakke, så det blir lettere å plukke oss ut i mengden.

Takk for din tid

TK

Foto: Joelspeanuts

Spillexpo, Angst og Inspirasjon

SPILLEXPO 2019 Meetup! 03.11.19

Skrevet av TK Quill den 30 oktober 2019 klokken 11:08

Til helgen er det SpillExpo i lillestrøm igjen, og vi prøver å få til en liten meetup. Det er kort varsel, men spontantreff har vært vellykket tidligere, så vi gjør et forsøk. Søndag 3 november er den aktuelle dagen for de fleste av de interesserte, da det antakelig er færre folk (og la oss være ærlig, søndager er noe begredelig dritt).
Så hvorfor ikke benytte sjansen til å hilse på folk du aldri har sett, men kanskje kjenner til via et brukernavn eller en kommentar her og der. Det er betydelig hyggeligere enn det høres ut.

GR har vært stille lenge, men jeg ser gamle tryner vender tilbake nå og da, så vi satser på at i hvert fall en liten håndfull dukker opp, som tidligere. Tid og sted er ikke planlagt enda, men det kommer vi tilbake til. Forsøker å gå for et forholdsvis folketomt sted, ala en ubrukt utgang som i 2013, I fall det er flere som sliter med sosial angst. Det er selvfølgelig ikke noe krav om at en skal henge rundt hele dagen, det er lov å hilse på og så skjule seg i mengden igjen.

Personlig dukker nok jeg og madammen opp ganske tidlig. Stiller frivillig som lyktestolpe eller referansepunkt om du vil, ettersom jeg er vanskelig å overse. Det er bare å se etter en over gjennomsnittlig høy fyr med skjegg, ikledd en sort jakke med alt for mange interesse-baserte patches.
Kan ikke love noen giveaway denne gangen, men kanskje jeg kan lure med noen kjappe sketch cards.

Foreløpig uklart hvem andre som dukker opp, men SirThomas svirrer hvertfall rundt i hallen som fast inventar.

Håper noen tar turen. Det er alltid hyggelig å ha et tryne å sette til brukernavnene en veksler ord med, og det spiller selvfølgelig ingen rolle om du ikke har vært aktiv på fem år, eller akkurat dukket opp.
Søndag 3 november altså. SpillExpo lillestrøm.

Hvordan kan vi hjelpe GR?

Skrevet av TK Quill den 7 mars 2019 klokken 11:44

Dette er mitt 13 år som medlem på Gamereactor. En langvarig berg og dalbane, med høye topper og bratte fall, som nå ser ut til å gli i sakte tempo mot avstigningsplattformen. Bare noen få sitter igjen og lurer på om vi ikke skal ta en tur til.

Sosiale medier har gjort noe med tålmodigheten vår. Hvis ikke vi kan dele og motta informasjon kjapt, så er det ikke verdt det. I dag har vi ikke tid til å sitte ned ved pcen og delta i diskusjoner om ting vi brenner for. Man kan riktignok bruke to timer på å prøve å formulere en tweet om en film man ikke har likt, eller finne riktig filter til selfien, men da bruker man tross alt tiden produktivt. Å gi noen en tommel opp eller et hjerte, er så mye bedre enn et svar med flere ord på rekke. Det er slitsomt å lese, og vi har ting å gjøre. Tiden strekker ikke til, døgnet er ikke langt nok!

For noen er dagene faktisk for korte, det skal jeg ikke nekte for, men veldig mange av oss bruker ufattelig mye tid på fullstendig unødvendige ting, og klager fremdeles på at vi ikke gjør annet enn å sove, spise, jobbe og sove igjen.
Jeg har personlig testet effekten av å slette sosiale apper og/eller legge bort telefonen i lengre perioder, og dagene føltes betydelig lengre. Så det er ingen tvil om at jeg f.eks. kunne deltatt i masser av diskusjoner på GR, i stede for å scrolle på twitter og instagram ti ganger i døgnet. Tiden raser forbi når blikket fanges av en tweet, og man skal gjennom alle kommentarene, men får man noe ut av det? Sjelden.
Jeg tar meg ofte i å føle meg dummere nå enn før, fordi jeg ikke har tålmodighet til å sette meg inn i ting lenger. En skal bare fordøye så mye informasjon som mulig, uten at den er til noe som helst.

Jeg begynner å bli litt lei denne trenden, og jeg vet mange tenker det samme. Stadig flere tar steget bort fra sosiale medier igjen, og finner tilbake til de tingene som faktisk har betydning. Så kanskje dette er en fin tid å øke intravenøsdosen vår til Gamereactor og kanskje få forumet opp i sittende stilling i første omgang.
Nettforum er ikke like aktuelle lenger, men det er fremdeles tungt å se dem dø ut en etter en. Og da spesielt et jeg har vært en del av så lenge. Jeg har ingen tro på at vi kan nå den høyeste toppen igjen, men vi kan bedre enn dette. Vi har nådd et punkt hvor de samme 2-5 trådene ligger på topp hele uken, og en trenger ikke bla langt tilbake før vi plutselig er i 2017 eller enda tidligere. Det er trist, og antakelig hvorfor stadig flere dukker unna. Men det blir ikke bedre hvis ikke vi gjør noe. Og det er veldig lett å si at man skal bli flinkere, jeg har gjort det til stadighet selv, men man gjør det jo ikke. Jeg er heller sikker på at hver gang jeg sier det, poster jeg mindre i tiden som følger.

Så jeg syns vi skal slutte å si "jeg skal prøve" eller "jeg skal bli flinkere", det fører sjelden til noe som helst. La oss heller bruke litt av den bortkastede hverdagstiden på å gi litt liv til et forum enormt mange har hatt glede av siden før jeg ble medlem i 2006 og frem til i dag.
Hva er det som skal til for at vi skal gidde å skrive litt igjen? Hvordan har ting forandret seg siden de mer aktive periodene, hva er aktuelt nå? Det er ikke bare mangelen på folk som tar livet av et forum, det er også mangelen på noe å skrive.
Må vi hente frem leketråder og oppsummeringstråder fra dypet igjen? Må vi rydde litt i det gamle og lage noe nytt?
Hvorfor er det ikke like moro å dele meninger og opplevelser lenger?
Dette er tross alt ikke bare et spillforum, vi har alltid kunnet snakke om alt mulig, så det burde ikke være en brems at det ikke kommer så mange interessante spill lenger.

Jeg vet at mange bruker dagene sine på utdanning, jobb og familieliv, men det har vi da gjort hele tiden. Det har alltid vært brukere som er yngre eller eldre enn andre, og lever vidt forskjellige liv, og samtlige har funnet tid her og der til å delta med sine meninger og interesser. Så det finnes alltid litt tid, enten man sitter pal 24/7 som jeg gjorde en gang, eller bare hiver ut en kommentar her og der.
Jeg har også gitt opp GR ved flere anledninger, og vært sikker på at siden ville dø ut snart. Men jeg er lei av den negative innstillingen, så jeg prøver noe annet. Kall det et siste krampetak, kall det life support. Vi er nødt til å gjøre noe. En person kan ikke gjøre det alene, men en er bedre enn ingen. Og hvis flere tenker sånn, så får vi i gang rullebåndet igjen.

Så ikke påpek den lave aktiviteten lenger, tenk heller litt på hva som kunne vært kult å snakke om, eller få andre med på. Hvordan kan vi stable GR på beina igjen sakte men sikkert? Jeg tror og håper at det fremdeles er litt liv i nettforum, på tross av det vi ser. Spesielt hvis vi velger bort litt av tiden brukt på sosiale medier og unødvendig informasjon.

Takk for din tid

TK

Forandring fryder 2.0

Skrevet av TK Quill den 3 mars 2019 klokken 10:54

For flere år og i hvert fall to brukere siden, skrev jeg en tekst med samme tittel. Jeg var midt i en langvarig fase hvor jeg prøvde å lære om meg selv og andre mennesker, hvordan man skulle opptre rundt andre, og hvordan man kunne være sitt beste jeg. Tilbragte det første tiåret av 2000 tallet forholdsvis isolert fra omverdenen, limt til stadig større pc skjermer, under vekten av depresjon, enorm sosialangst og en generell og ubegrunnet frykt for alt utenfor utgangsdøren.
Jeg var riktignok ikke bevisst på disse tingene på det tidspunktet, og det var heller ingen rundt meg. Så jeg levde livet gjennom andres historier, opplevelser og væremåte. Jeg plukket opp fakter og personlighetstrekk fra de som så ut til å gjøre det bra i livet, og kopierte dem som mine egne. Jeg hadde ingen identitet, så jeg måtte klippe og lime.

Dette er noe jeg har gjort i større eller mindre grad opp gjennom hele livet. I mangel på noe som gjorde meg til en unik person, måtte jeg bruke ting jeg plukket opp her og der, prøve og feile, til jeg ble akseptert av flertallet. Hvert andre år eller så, gikk jeg gjennom en reboot, hvor jeg luket ut det som ikke fungerte for meg, og prøvde nye ting. Dette inkluderte utbytting av brukere i forum og sosiale medier. Jeg trengte en ny start, for å kunne prøve en ny personlighet, og tanker og meninger endret seg oftere enn andre skifter sokker. Jeg fulgte enten mengden som best jeg kunne, eller så var jeg negativ til alt. Sistnevnte var nok mer en bivirkning av depresjonen, for det var sjelden jeg følte det samme som ordene uttrykte. Det var "kult" å være en motsetning av flertallet.

Så omtrent annethvert år prøvde jeg å være en ny person, nye prosjekter, nye tanker og meninger. Etterhvert kommer man dog til et punkt hvor det ikke går lenger. Ingen vet hvem du egentlig er, eller hvor de har deg. Og man kommer bare så langt ved å kopiere andre. Så jeg sank ned til det dypeste punktet en kan nå, hvor det vurderes om man skal sette punktum.
Et øyeblikk på kanten (i den bokstavelige betydningen) varer ufattelig lenge, men i stedet for å sette punktum for siste kapittel, klarte en håndfull tanker på familie å snu meg tilbake. Så jeg gikk derfra med en forsterket fobi for høyder, og klar til å starte, ikke bare et nytt kapittel, men en ny bok.

Siden våren 2009 har jeg hatt flere reboots, men ikke de hvor jeg lever gjennom andre, eller tar andres væremåte som min egen. Jeg flyttet fokus over på meg selv, og hvem jeg er bak masken. Utallige psykologtimer og utredninger har gjort sitt for å gi en dytt på veien, men brorparten av arbeidet har jeg gjort selv gjennom prøving og feiling, luking og tanker.
Det var alltid en personlighet der inne, en som viste seg her og der, men jeg var redd for å slippe den til, jeg var redd for å ikke bli akseptert som en unik person, som egentlig ikke var så spesiell.
Av alle ting jeg har vært, og fremdeles er redd for, så er frykten for å være meg selv den mest irrasjonelle. Det finnes ingen grunn til at jeg ikke skal være meg, for som jeg har lært med årene, er jeg helt ok.

Det er ikke viktig å være akkurat som andre, det er ikke viktig å være enig med flertallet, eller uenig for å lage kontrovers. Det som er viktig, er å gi litt faen. Ting eller personer som ikke har betydning for deg, kan fint settes til side. Livet er for kort til at man skal bry seg om alt, eller prøve å bli likt av så mange som mulig. Det viktigste er å lære hva og hvem du setter pris på, og fokusere på det. Det er sånn personligheten formes, ikke ved å klippe og lime her og der.
Det tok meg godt over to tiår å lære det, men når jeg nå har entret 30 årene, har jeg det bedre enn noen gang. Jeg bærer fremdeles på vekten av sosialangst, et utall fobier, samt en og annen depresjonsperiode, men jeg lever ikke bak en maske.

For nesten tre år siden fant jeg noen å dele livet med, og jeg har vært gift i halvannet. Livet er mer normalt enn jeg noen gang trodde skulle være mulig med mine utfordringer. Jeg kan fortsatt finne på å bure meg inne i huset ei uke, fordi jeg ikke tør å gå ut, men frykten er ikke like konstant som før. Jeg føler ikke at hele verden er mot meg mens jeg er besatt på å passe inn over alt og bli likt av alle. Det er en unødvendig tankerekke jeg endelig har klart å luke helt ut.
Meninger og tanker endres med jevne mellomrom, men det er naturlig, og det viktigste er at de er mine. Fakter og fjollerier velter ut til stadighet, men de er også mine, og jeg er helt komfortabel med å være en snåling hvis det er stempelet jeg får.

Så det har vært mange forandringer opp gjennom årene, og jeg har tenkt "forandring fryder" hver gang, men det er først nå jeg føler jeg har landet et sted jeg liker og er komfortabel, et hvor jeg ikke trenger å forandre noe. Fortiden er langt bak meg, og livet, slik det bør leves, har begynt. Livsglede er noe som har vært mangelvare store deler av livet, men den er definitivt tilstedeværende nå.
Det er snart 10 år siden jeg tok valget om å fortsette å leve under tyngden av depresjon og angst, uten å føle at jeg hadde en plass i verden, uten et håp om lysere dager. Jeg har fremdeles ingen stor rolle i verden, ingen planer, drømmer eller mål for fremtiden. Men jeg lever dag for dag, som meg selv, med de tingene og menneskene jeg har sans for, akkurat slik jeg liker det.

Takk for din tid

TK

PS: Dette kan være en litt merkelig tekst for nykommerne, men jeg hadde en gang for vane å poste personlige tekster ukentlig på GR. Det føltes alltid naturlig for meg, ettersom forumfolket var de jeg kommuniserte mest med, og da spesielt de årene jeg isolerte meg fra omverdenen. Så dette fungerer som en slags oppdatering etter mange år, selv om de fleste av mine gamle lesere, og alle tekstene for lengst er borte. Det er også en feiring for min egen del av at jeg ikke ga opp for 10 år siden, men heller sto i mot alt livet kastet mot meg, og omsider fant en vei ut.

Se spill med nye øyne

Skrevet av TK Quill den 13 juni 2018 klokken 09:53

Har du noen gang prøvd et spill anbefalt av tusener, lovpriset som noe av det beste i verden, bare for å ikke kunne fordra det selv?

Vil tro de fleste av oss har gjort det. Satt oss ned med en tittel som er blitt hypet opp i skyene av flertallet, tildelt et titalls priser, og blir sett på som en gud blandt spill. Men så klarer vi ikke se det på samme måte. Vi opplever det som noe trøtte greier, kanskje kjedelig gameplay, en uinteressant story, eller så føles bare hele spillet feil og man går inn i en utelukkende negativ modus. Jeg er hvertfall skyldig i sistnevnte, mange ganger.

The Last of Us, Bioshock Infinite, The Witcher 3, Metal Gear Solid 3, Dishonored, Borderlands, Diablo II, Deus Ex Human Revolution.
Ikke nødvendigvis lovprisede spill, men store spill som har fått mye oppmerksomhet, og som jeg personlig ikke hadde sans for de første gangene jeg spilte dem. Jeg var i negativ modus.
Hvordan i all villeste verden kunne noen like disse spillene? De hadde ikke noe ålreit å by på, og flere føltes like noe jeg hadde spilt eller sett før. Jeg plasserte meg i motsatt ende av skalaen, vekk fra flertallet, og hadde lite forståelse for alle godord, og det faktum at folk faktisk spilte dem.

Og det er egentlig her min verste negative fase som spiller lå. Jeg spilte for mye. I stede for å fokusere på en tittel, var det om å gjøre å pløye gjennom så mye som mulig på kort tid. Og da sier det seg selv at man blir utbrent, at ting begynner å gli inn i hverandre, og alt virker heller... meh.
Jeg innså selvfølgelig ikke det selv, så jeg fortsatte i samme tempo, og rakket ned på alt som var bra, med et ørlite knippe unntak. Omtrent et av tjue spill fikk tommel opp fra denne karen.

Men så blir man stadig eldre. Tanker og personlighet forandrer seg til stadighet. En setter pris på andre ting enn før, og blir bedre på å filtrere det man liker og ikke liker. For noen av oss inkluderer det også spillopplevelser. Alt du var negativ til en gang blir ikke nødvendigvis bra, men det hender at noe skrap du ville kaste ut vinduet en gang, egentlig er en liten perle.

Det beste eksempelet for min del er The Witcher 3. Jeg prøvde så hardt å like det spillet når det kom ut, fordi venner og kjente da var i Witcher modus, og snakket knapt om annet i noen uker. Jeg prøvde en gang for å lære, jeg startet på nytt etter dårlige valg, jeg skulle like dette forbannede spillet. Men det skjer jo ikke. Å tvinge seg til å like noe, vil slå feil nesten hver eneste gang.
Jeg hadde ikke sans for Geralt, eller noen andre karakterer. Storyen var helt uinteressant. Gameplayet var for seigt og komplisert. Witcher 3 var noe av det kjipeste jeg hadde spilt noen gang, og jeg hadde kastet bort masse penger på det rælet.

Så hopper vi frem til mars/april i år. Jeg har med hell brukt noen måneder på å få madammen interessert i spill, med titler som Skyrim, Fallout 4, Tomb Raider og Assassins Creed Origins. Og når hun var ferdig med sistnevnte, prøvde jeg å finne noe som kombinerte ting fra det hun kjente. Så selv om jeg selv ikke kunne fordra det, kunne det jo hende at hun ville like Witcher 3.
Men vi liker å spille de samme spillene samtidig til tider, så jeg tok en sjanse og startet spillet igjen selv også. Ingen forhåpninger, og i et veldig rolig tempo. Og fra start av er det en av de raskeste helomvendingene jeg har gjort innen spill. Aldri har noe gått fra å bli definert som søppel, til å bli en skatt av de sjeldne på samme måte.
Jeg var helt hekta. Gamle tanker om spillet hadde ingen betydning lenger, det var som å spille et helt annet spill. Jeg klarte nå knapt å legge ned kontrollen i fem minutter for å ikke glemme å spise. Det er noe jeg ikke har opplevd særlig ofte i voksen alder.

En time, ti timer, hundre timer, tohundre og femti timer. Tiden raste av sted mens jeg sneglet meg gjennom spillet og alt av ekstramateriale. Og ikke bare en gang, men fire ganger. Alternative slutter, new game plus, 100% run og speed run. Jeg måtte prøve alt, og gjorde det.
Forutenom spill fra barndommen, kan jeg ikke huske å ha opplevd en lignende innlevelse noen gang. Jeg har lagt utallige timer i Elder Scrolls og Fallout spillene, men det ble aldri på samme måte som det jeg nylig gjorde i Witcher 3.

Jeg har merket en forandring siden jeg satte punktum for achievement jakt. Jeg tar spill mer med ro, og lar de vise hva de har å by på litt annerledes enn før. Og det har uten tvil enormt mye å si.
Jeg ser også på spill og underholdning generelt, med andre øyne nå enn når jeg var yngre. Jeg vet veldig godt hva jeg liker, så jeg kan trygt overse det meste som blir utgitt, enten det er kjempetitler eller små indiespill.
Noen ganger hender det dog fremdeles at noe jeg har sett frem til, eller som har blitt anbefalt av mange, skuffer noe hinsides, til et punkt hvor jeg ikke klarer å se noe godt i det.
Men nå tar jeg det med ro, og går bare videre til neste spill. Så kanskje jeg finner megaskuffelsen frem igjen om noen år, og ser det med nye øyne. For man vet aldri når man kan ha skiftet mening om noe. En story som var uinteressant en gang, kan være noe av det beste der ute. Et gameplay som føltes repetitivt og tamt da, kan være akkurat det du ser etter nå.

Så selv om det er tusenvis av titler der ute, og mer enn nok til at vi aldri trenger å spille det samme to ganger, hender det at det er verdt å kikke på et gammelt spill igjen. Et du kanskje aldri hadde sans for, et du uten hell prøvde å tvinge deg selv til å like. Kanskje fortjener det egentlig en plass på en toppliste eller to.

Takk for din tid

TK