Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Hvordan kan vi hjelpe GR?

Skrevet av TK Quill den 7 mars 2019 klokken 11:44

Dette er mitt 13 år som medlem på Gamereactor. En langvarig berg og dalbane, med høye topper og bratte fall, som nå ser ut til å gli i sakte tempo mot avstigningsplattformen. Bare noen få sitter igjen og lurer på om vi ikke skal ta en tur til.

Sosiale medier har gjort noe med tålmodigheten vår. Hvis ikke vi kan dele og motta informasjon kjapt, så er det ikke verdt det. I dag har vi ikke tid til å sitte ned ved pcen og delta i diskusjoner om ting vi brenner for. Man kan riktignok bruke to timer på å prøve å formulere en tweet om en film man ikke har likt, eller finne riktig filter til selfien, men da bruker man tross alt tiden produktivt. Å gi noen en tommel opp eller et hjerte, er så mye bedre enn et svar med flere ord på rekke. Det er slitsomt å lese, og vi har ting å gjøre. Tiden strekker ikke til, døgnet er ikke langt nok!

For noen er dagene faktisk for korte, det skal jeg ikke nekte for, men veldig mange av oss bruker ufattelig mye tid på fullstendig unødvendige ting, og klager fremdeles på at vi ikke gjør annet enn å sove, spise, jobbe og sove igjen.
Jeg har personlig testet effekten av å slette sosiale apper og/eller legge bort telefonen i lengre perioder, og dagene føltes betydelig lengre. Så det er ingen tvil om at jeg f.eks. kunne deltatt i masser av diskusjoner på GR, i stede for å scrolle på twitter og instagram ti ganger i døgnet. Tiden raser forbi når blikket fanges av en tweet, og man skal gjennom alle kommentarene, men får man noe ut av det? Sjelden.
Jeg tar meg ofte i å føle meg dummere nå enn før, fordi jeg ikke har tålmodighet til å sette meg inn i ting lenger. En skal bare fordøye så mye informasjon som mulig, uten at den er til noe som helst.

Jeg begynner å bli litt lei denne trenden, og jeg vet mange tenker det samme. Stadig flere tar steget bort fra sosiale medier igjen, og finner tilbake til de tingene som faktisk har betydning. Så kanskje dette er en fin tid å øke intravenøsdosen vår til Gamereactor og kanskje få forumet opp i sittende stilling i første omgang.
Nettforum er ikke like aktuelle lenger, men det er fremdeles tungt å se dem dø ut en etter en. Og da spesielt et jeg har vært en del av så lenge. Jeg har ingen tro på at vi kan nå den høyeste toppen igjen, men vi kan bedre enn dette. Vi har nådd et punkt hvor de samme 2-5 trådene ligger på topp hele uken, og en trenger ikke bla langt tilbake før vi plutselig er i 2017 eller enda tidligere. Det er trist, og antakelig hvorfor stadig flere dukker unna. Men det blir ikke bedre hvis ikke vi gjør noe. Og det er veldig lett å si at man skal bli flinkere, jeg har gjort det til stadighet selv, men man gjør det jo ikke. Jeg er heller sikker på at hver gang jeg sier det, poster jeg mindre i tiden som følger.

Så jeg syns vi skal slutte å si "jeg skal prøve" eller "jeg skal bli flinkere", det fører sjelden til noe som helst. La oss heller bruke litt av den bortkastede hverdagstiden på å gi litt liv til et forum enormt mange har hatt glede av siden før jeg ble medlem i 2006 og frem til i dag.
Hva er det som skal til for at vi skal gidde å skrive litt igjen? Hvordan har ting forandret seg siden de mer aktive periodene, hva er aktuelt nå? Det er ikke bare mangelen på folk som tar livet av et forum, det er også mangelen på noe å skrive.
Må vi hente frem leketråder og oppsummeringstråder fra dypet igjen? Må vi rydde litt i det gamle og lage noe nytt?
Hvorfor er det ikke like moro å dele meninger og opplevelser lenger?
Dette er tross alt ikke bare et spillforum, vi har alltid kunnet snakke om alt mulig, så det burde ikke være en brems at det ikke kommer så mange interessante spill lenger.

Jeg vet at mange bruker dagene sine på utdanning, jobb og familieliv, men det har vi da gjort hele tiden. Det har alltid vært brukere som er yngre eller eldre enn andre, og lever vidt forskjellige liv, og samtlige har funnet tid her og der til å delta med sine meninger og interesser. Så det finnes alltid litt tid, enten man sitter pal 24/7 som jeg gjorde en gang, eller bare hiver ut en kommentar her og der.
Jeg har også gitt opp GR ved flere anledninger, og vært sikker på at siden ville dø ut snart. Men jeg er lei av den negative innstillingen, så jeg prøver noe annet. Kall det et siste krampetak, kall det life support. Vi er nødt til å gjøre noe. En person kan ikke gjøre det alene, men en er bedre enn ingen. Og hvis flere tenker sånn, så får vi i gang rullebåndet igjen.

Så ikke påpek den lave aktiviteten lenger, tenk heller litt på hva som kunne vært kult å snakke om, eller få andre med på. Hvordan kan vi stable GR på beina igjen sakte men sikkert? Jeg tror og håper at det fremdeles er litt liv i nettforum, på tross av det vi ser. Spesielt hvis vi velger bort litt av tiden brukt på sosiale medier og unødvendig informasjon.

Takk for din tid

TK

Forandring fryder 2.0

Skrevet av TK Quill den 3 mars 2019 klokken 10:54

For flere år og i hvert fall to brukere siden, skrev jeg en tekst med samme tittel. Jeg var midt i en langvarig fase hvor jeg prøvde å lære om meg selv og andre mennesker, hvordan man skulle opptre rundt andre, og hvordan man kunne være sitt beste jeg. Tilbragte det første tiåret av 2000 tallet forholdsvis isolert fra omverdenen, limt til stadig større pc skjermer, under vekten av depresjon, enorm sosialangst og en generell og ubegrunnet frykt for alt utenfor utgangsdøren.
Jeg var riktignok ikke bevisst på disse tingene på det tidspunktet, og det var heller ingen rundt meg. Så jeg levde livet gjennom andres historier, opplevelser og væremåte. Jeg plukket opp fakter og personlighetstrekk fra de som så ut til å gjøre det bra i livet, og kopierte dem som mine egne. Jeg hadde ingen identitet, så jeg måtte klippe og lime.

Dette er noe jeg har gjort i større eller mindre grad opp gjennom hele livet. I mangel på noe som gjorde meg til en unik person, måtte jeg bruke ting jeg plukket opp her og der, prøve og feile, til jeg ble akseptert av flertallet. Hvert andre år eller så, gikk jeg gjennom en reboot, hvor jeg luket ut det som ikke fungerte for meg, og prøvde nye ting. Dette inkluderte utbytting av brukere i forum og sosiale medier. Jeg trengte en ny start, for å kunne prøve en ny personlighet, og tanker og meninger endret seg oftere enn andre skifter sokker. Jeg fulgte enten mengden som best jeg kunne, eller så var jeg negativ til alt. Sistnevnte var nok mer en bivirkning av depresjonen, for det var sjelden jeg følte det samme som ordene uttrykte. Det var "kult" å være en motsetning av flertallet.

Så omtrent annethvert år prøvde jeg å være en ny person, nye prosjekter, nye tanker og meninger. Etterhvert kommer man dog til et punkt hvor det ikke går lenger. Ingen vet hvem du egentlig er, eller hvor de har deg. Og man kommer bare så langt ved å kopiere andre. Så jeg sank ned til det dypeste punktet en kan nå, hvor det vurderes om man skal sette punktum.
Et øyeblikk på kanten (i den bokstavelige betydningen) varer ufattelig lenge, men i stedet for å sette punktum for siste kapittel, klarte en håndfull tanker på familie å snu meg tilbake. Så jeg gikk derfra med en forsterket fobi for høyder, og klar til å starte, ikke bare et nytt kapittel, men en ny bok.

Siden våren 2009 har jeg hatt flere reboots, men ikke de hvor jeg lever gjennom andre, eller tar andres væremåte som min egen. Jeg flyttet fokus over på meg selv, og hvem jeg er bak masken. Utallige psykologtimer og utredninger har gjort sitt for å gi en dytt på veien, men brorparten av arbeidet har jeg gjort selv gjennom prøving og feiling, luking og tanker.
Det var alltid en personlighet der inne, en som viste seg her og der, men jeg var redd for å slippe den til, jeg var redd for å ikke bli akseptert som en unik person, som egentlig ikke var så spesiell.
Av alle ting jeg har vært, og fremdeles er redd for, så er frykten for å være meg selv den mest irrasjonelle. Det finnes ingen grunn til at jeg ikke skal være meg, for som jeg har lært med årene, er jeg helt ok.

Det er ikke viktig å være akkurat som andre, det er ikke viktig å være enig med flertallet, eller uenig for å lage kontrovers. Det som er viktig, er å gi litt faen. Ting eller personer som ikke har betydning for deg, kan fint settes til side. Livet er for kort til at man skal bry seg om alt, eller prøve å bli likt av så mange som mulig. Det viktigste er å lære hva og hvem du setter pris på, og fokusere på det. Det er sånn personligheten formes, ikke ved å klippe og lime her og der.
Det tok meg godt over to tiår å lære det, men når jeg nå har entret 30 årene, har jeg det bedre enn noen gang. Jeg bærer fremdeles på vekten av sosialangst, et utall fobier, samt en og annen depresjonsperiode, men jeg lever ikke bak en maske.

For nesten tre år siden fant jeg noen å dele livet med, og jeg har vært gift i halvannet. Livet er mer normalt enn jeg noen gang trodde skulle være mulig med mine utfordringer. Jeg kan fortsatt finne på å bure meg inne i huset ei uke, fordi jeg ikke tør å gå ut, men frykten er ikke like konstant som før. Jeg føler ikke at hele verden er mot meg mens jeg er besatt på å passe inn over alt og bli likt av alle. Det er en unødvendig tankerekke jeg endelig har klart å luke helt ut.
Meninger og tanker endres med jevne mellomrom, men det er naturlig, og det viktigste er at de er mine. Fakter og fjollerier velter ut til stadighet, men de er også mine, og jeg er helt komfortabel med å være en snåling hvis det er stempelet jeg får.

Så det har vært mange forandringer opp gjennom årene, og jeg har tenkt "forandring fryder" hver gang, men det er først nå jeg føler jeg har landet et sted jeg liker og er komfortabel, et hvor jeg ikke trenger å forandre noe. Fortiden er langt bak meg, og livet, slik det bør leves, har begynt. Livsglede er noe som har vært mangelvare store deler av livet, men den er definitivt tilstedeværende nå.
Det er snart 10 år siden jeg tok valget om å fortsette å leve under tyngden av depresjon og angst, uten å føle at jeg hadde en plass i verden, uten et håp om lysere dager. Jeg har fremdeles ingen stor rolle i verden, ingen planer, drømmer eller mål for fremtiden. Men jeg lever dag for dag, som meg selv, med de tingene og menneskene jeg har sans for, akkurat slik jeg liker det.

Takk for din tid

TK

PS: Dette kan være en litt merkelig tekst for nykommerne, men jeg hadde en gang for vane å poste personlige tekster ukentlig på GR. Det føltes alltid naturlig for meg, ettersom forumfolket var de jeg kommuniserte mest med, og da spesielt de årene jeg isolerte meg fra omverdenen. Så dette fungerer som en slags oppdatering etter mange år, selv om de fleste av mine gamle lesere, og alle tekstene for lengst er borte. Det er også en feiring for min egen del av at jeg ikke ga opp for 10 år siden, men heller sto i mot alt livet kastet mot meg, og omsider fant en vei ut.

Se spill med nye øyne

Skrevet av TK Quill den 13 juni 2018 klokken 09:53

Har du noen gang prøvd et spill anbefalt av tusener, lovpriset som noe av det beste i verden, bare for å ikke kunne fordra det selv?

Vil tro de fleste av oss har gjort det. Satt oss ned med en tittel som er blitt hypet opp i skyene av flertallet, tildelt et titalls priser, og blir sett på som en gud blandt spill. Men så klarer vi ikke se det på samme måte. Vi opplever det som noe trøtte greier, kanskje kjedelig gameplay, en uinteressant story, eller så føles bare hele spillet feil og man går inn i en utelukkende negativ modus. Jeg er hvertfall skyldig i sistnevnte, mange ganger.

The Last of Us, Bioshock Infinite, The Witcher 3, Metal Gear Solid 3, Dishonored, Borderlands, Diablo II, Deus Ex Human Revolution.
Ikke nødvendigvis lovprisede spill, men store spill som har fått mye oppmerksomhet, og som jeg personlig ikke hadde sans for de første gangene jeg spilte dem. Jeg var i negativ modus.
Hvordan i all villeste verden kunne noen like disse spillene? De hadde ikke noe ålreit å by på, og flere føltes like noe jeg hadde spilt eller sett før. Jeg plasserte meg i motsatt ende av skalaen, vekk fra flertallet, og hadde lite forståelse for alle godord, og det faktum at folk faktisk spilte dem.

Og det er egentlig her min verste negative fase som spiller lå. Jeg spilte for mye. I stede for å fokusere på en tittel, var det om å gjøre å pløye gjennom så mye som mulig på kort tid. Og da sier det seg selv at man blir utbrent, at ting begynner å gli inn i hverandre, og alt virker heller... meh.
Jeg innså selvfølgelig ikke det selv, så jeg fortsatte i samme tempo, og rakket ned på alt som var bra, med et ørlite knippe unntak. Omtrent et av tjue spill fikk tommel opp fra denne karen.

Men så blir man stadig eldre. Tanker og personlighet forandrer seg til stadighet. En setter pris på andre ting enn før, og blir bedre på å filtrere det man liker og ikke liker. For noen av oss inkluderer det også spillopplevelser. Alt du var negativ til en gang blir ikke nødvendigvis bra, men det hender at noe skrap du ville kaste ut vinduet en gang, egentlig er en liten perle.

Det beste eksempelet for min del er The Witcher 3. Jeg prøvde så hardt å like det spillet når det kom ut, fordi venner og kjente da var i Witcher modus, og snakket knapt om annet i noen uker. Jeg prøvde en gang for å lære, jeg startet på nytt etter dårlige valg, jeg skulle like dette forbannede spillet. Men det skjer jo ikke. Å tvinge seg til å like noe, vil slå feil nesten hver eneste gang.
Jeg hadde ikke sans for Geralt, eller noen andre karakterer. Storyen var helt uinteressant. Gameplayet var for seigt og komplisert. Witcher 3 var noe av det kjipeste jeg hadde spilt noen gang, og jeg hadde kastet bort masse penger på det rælet.

Så hopper vi frem til mars/april i år. Jeg har med hell brukt noen måneder på å få madammen interessert i spill, med titler som Skyrim, Fallout 4, Tomb Raider og Assassins Creed Origins. Og når hun var ferdig med sistnevnte, prøvde jeg å finne noe som kombinerte ting fra det hun kjente. Så selv om jeg selv ikke kunne fordra det, kunne det jo hende at hun ville like Witcher 3.
Men vi liker å spille de samme spillene samtidig til tider, så jeg tok en sjanse og startet spillet igjen selv også. Ingen forhåpninger, og i et veldig rolig tempo. Og fra start av er det en av de raskeste helomvendingene jeg har gjort innen spill. Aldri har noe gått fra å bli definert som søppel, til å bli en skatt av de sjeldne på samme måte.
Jeg var helt hekta. Gamle tanker om spillet hadde ingen betydning lenger, det var som å spille et helt annet spill. Jeg klarte nå knapt å legge ned kontrollen i fem minutter for å ikke glemme å spise. Det er noe jeg ikke har opplevd særlig ofte i voksen alder.

En time, ti timer, hundre timer, tohundre og femti timer. Tiden raste av sted mens jeg sneglet meg gjennom spillet og alt av ekstramateriale. Og ikke bare en gang, men fire ganger. Alternative slutter, new game plus, 100% run og speed run. Jeg måtte prøve alt, og gjorde det.
Forutenom spill fra barndommen, kan jeg ikke huske å ha opplevd en lignende innlevelse noen gang. Jeg har lagt utallige timer i Elder Scrolls og Fallout spillene, men det ble aldri på samme måte som det jeg nylig gjorde i Witcher 3.

Jeg har merket en forandring siden jeg satte punktum for achievement jakt. Jeg tar spill mer med ro, og lar de vise hva de har å by på litt annerledes enn før. Og det har uten tvil enormt mye å si.
Jeg ser også på spill og underholdning generelt, med andre øyne nå enn når jeg var yngre. Jeg vet veldig godt hva jeg liker, så jeg kan trygt overse det meste som blir utgitt, enten det er kjempetitler eller små indiespill.
Noen ganger hender det dog fremdeles at noe jeg har sett frem til, eller som har blitt anbefalt av mange, skuffer noe hinsides, til et punkt hvor jeg ikke klarer å se noe godt i det.
Men nå tar jeg det med ro, og går bare videre til neste spill. Så kanskje jeg finner megaskuffelsen frem igjen om noen år, og ser det med nye øyne. For man vet aldri når man kan ha skiftet mening om noe. En story som var uinteressant en gang, kan være noe av det beste der ute. Et gameplay som føltes repetitivt og tamt da, kan være akkurat det du ser etter nå.

Så selv om det er tusenvis av titler der ute, og mer enn nok til at vi aldri trenger å spille det samme to ganger, hender det at det er verdt å kikke på et gammelt spill igjen. Et du kanskje aldri hadde sans for, et du uten hell prøvde å tvinge deg selv til å like. Kanskje fortjener det egentlig en plass på en toppliste eller to.

Takk for din tid

TK

Trist E3

Skrevet av TK Quill den 12 juni 2018 klokken 08:38

Da var det over, og jeg kan ikke unngå å føle skuffelsen skylle over skuldrene. Burde være vandt til den følelsen i E3 tider, men en blir like herlig brent hver gang.
Var spesielt gira på Xbox konferansen, ettersom de skulle presentere 50 spill. De beviste dog bare nok en gang at kvantitet ikke er svaret, for her var det ikke mye å juble for.

EA, MS, Square Enix, Ubisoft og Sony. Enormt potensiale. Enorm skuffelse.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg håpet på. Det eneste jeg ønsket meg i forkant var et ålreit fantasy RPG. Det fikk jeg ikke, med mindre man teller Elder Scrolls VI, som er next-gen og antakelig flere år unna.

Fallout 76, kunne vært det store denne gangen, men jeg mistet interessen så fort ordene "survival" og "online" ble bekreftet. Har vært Fallout fan i mange år nå, men jeg er lei survival og jeg har aldri hatt sans for online, ettersom jeg ikke liker å forholde meg til andre spillere i "min verden". Kan endre seg når private servere visstnok dukker opp senere, men for nå er interessen i beste fall mellom lunken og kjølig.

Assassins Creed Odyssey, er i stede det jeg ser mest frem til nå. Etter Origins, som var fantastisk på nesten alle punkter, er jeg ivrig etter mer. Og med enda flere RPG elementer, skal det litt til før det slår feil. Eneste jeg ikke har sans for er økt fokus på sjøslag igjen.

Kjøpelisten fremover er kortere enn på mange år. Forutenom Odyssey, er det ingenting jeg må ha på releasedagen. Cyberpunk 2077 er nesten et must, etter jeg gjenoppdaget Witcher og vil se hva CDPR har funnet på nå, men settingen er ikke helt min greie, så vi får se.
The Last of Us 2 og Kingdom Hearts 3 har vært på listen siden annonsering, men ble ikke noe mer hyped nå, så ikke veldig utålmodig.
Ellers kommer jeg nok til å plukke opp Tales of Vesperia Definitive Edition til XO. Det var et av favorittene mine forrige generasjon, og jeg har villet spille det igjen.

Og det var vel egentlig det for min del. Overdosen av stressende shooters og multiplayer er virkelig ikke noe for meg lenger. Jeg setter mer pris på spill hvor tempoet kan tilpasses humøret og formen, for ikke å snakke om at jeg liker isolerte opplevelser, hvor jeg bare trenger å forholde meg til mine egne valg for spillverdenen.

Så det ser ut til at jeg trygt kan fokusere på backlog en stund. Og med nyinnkjøpt Ps4 og et pent lite bibliotek av spill, har jeg nok å gjøre fremover, kanskje helt frem til neste E3.

Takk for din tid

TK

Alle gode ting er... fem?

Skrevet av TK Quill den 11 juni 2018 klokken 09:53

Tre ganger har jeg prøvd å forlate Gamereactor.no

Ja vel, kan man si. Det var da en måte å starte sin første blogg på nok en ny brukerkonto. Den femte sådan.
Siden 2006 har jeg vært noenlunde fast inventar i forumet, under forskjellige navn og -til tider- personlighet.
Tolv år med kommentarer og blogger, tolv år med varierende psykisk helse og en online personlighet som har speilet nettopp det.
Jeg er en person som liker å starte på nytt i blant. Ikke bare liker, men trenger en ny start. Hver gang det skjer noe større i livet, eller jeg føler jeg har utviklet meg som menneske, så begynner jeg fra scratch, så langt det lar seg gjøre. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det jeg har skrevet og postet tidligere, men jeg liker fremdeles å ta avstand fra det, fordi det kanskje ikke stemmer helt overens med måten jeg nå tenker på.
Vil ikke si at jeg har blitt gammel og vis akkurat, men i løpet av livet plukker man konstant opp ny informasjon, og jo eldre man blir, jo lettere er det å filtrere ut det man liker og ikke liker. Nå som jeg nylig har rundet 30, er jeg veldig klar over hva som er av betydning for meg, og hva som kan ignoreres uten å tenke to ganger.

Noen ganger kan man dog ta feil, og jeg trodde med hånden på hjertet at mine dager på GR var forbi. Etter å ha tatt noen steg i livet, hvor nye ting må prioriteres og gamle må settes til side, følte jeg at det ikke var noen plass til daglig forumaktivitet. Og noen ganger er det sånn, men jeg merker også at jeg ikke kan gå mange timene uten å sjekke om noen har skrevet noe, eller det har kommet en spillnyhet jeg kan være overdrevent negativ til.
Uten en brukerkonto kommer man dog ikke så langt, så mine daglige besøk på GR, ble gjerne avbrutt av et sukk og et klikk på krysset i hjørnet.
Så nå biter jeg i det sure eplet (jeg foretrekker faktisk sure epler), og gjenoppstår som... vel, meg selv. Ingen falske navn, referanser eller bedriftstitler å skjule seg bak. Jeg er fremdeles hobbykunster, men utelukkende under eget navn. TK Art Nor ligger dødt i fortiden, så det føltes feil å skulle åpne den gamle brukeren igjen.
Skal jeg dele personlige tekster, meninger og tanker igjen, så skal det være under mitt eget navn. Så får jeg heller se tilbake om noen år igjen og riste irritert på hodet, mens jeg lurer på hva jeg tenkte på når jeg skrev slike fjollete ting.

Har jeg forandret meg nevneverdig siden mine mest aktive dager her? Ja, det vil jeg si. Er jeg fremdeles overdrevent negativ til det meste? Absolutt, men jeg setter også desto mer pris på det jeg virkelig liker. Det handler bare om å lære å luke. Selv om noe er populært, trenger man ikke alltid se nærmere på det. Og det finnes også skatter, der flertallet ikke tar seg bryet med å lete.

Det er dumt å love masse aktivitet, for da ender en som regel opp med å tilbringe stadig mindre tid på siden. Så jeg vil heller love å bare være meg selv, når jeg kikker innom. Og virker jeg negativ til tider, så er det bare fordi jeg ikke blir påvirket av hype på samme måte, eller ikke blir positivt overrasket like ofte som før. Og det er bare fordi jeg har tatt inn alt for mye underholdning de siste femten årene. Alt for mye.
Det gjør noe med en etterhvert, der hundrevis av historier begynner å ligne på hverandre, gameplay føles repeterende fordi jeg har spilt den samme typen spill flere titalls ganger, designvalgene er triste og kjedelige, og soundtrack bare er bakgrunnsstøy.
Så jeg prøver å være mer selektiv nå. I stede for å bite over alt som er litt interessant, går jeg bare for de opplevelsene jeg tror er verdt det. Og så langt har det funket veldig bra. Så får vi se om det også speiles i hva jeg skriver fremover.

Takk for din tid

TK