Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Anbefales: Town of Salem

Dette innlegget er kategorisert under: Anbefales

Jeg fikk anbefalt et morsomt nettspill her om dagen. Det heter Town of Salem, og er tilgjengelig på Steam, og gratis på nett. Det er en nettbasert vri på old-school rollespillet Mafia, der det snille laget ("Townies"), skal identifisere og luke ut slemmingene ("Mafia").

Hver innbygger får en rolle, og noen tilhørende egenskaper. Townies kan f. eks være doktor som kan lege andre spillere døde, sheriff som kan avslørende om andre spillere en snille eller slemme, eller . Mafia-laget har typisk en gudfar, som beordrer drap på andre spillere, en Mafioso som gjennomfører drapene og en Framer som, som kan så splid mellom de snille. I tillegg finnes det tre roller, Jester, Serial Killer og Executioner, som bare bryr seg om sine egne interesser.

Her er vrien: Du starter helt uten å vite hvilke roller de andre har, og må resonnere deg frem til hvem som snakker sant om sine roller og hvem som ikke gjør det. Hver kveld kan mafiaen og serial killeren gjøre et attentat hver på en av de andre spillerne. Når det blir dag, kan towniene stemme på en spiller de mener er slem, som de henger på torget. Da gjelder det for mafiaen å ha gjort en god jobb med å legge skylden på en uskyldig townie. Som morder, kan du etterlate en beskjed ved hvert drap du gjør, for å forsøke å villede andre spillere. Og alle som dør kan etterlate seg en "final will", for å sørge for at resten av spillerne ser kunnskapen du satt inne med etter at du døde, og alle får vite hvilken rolle du hadde.

Store deler av spillet er basert på å chatte i fritekst, så det er masse muligheter til å gjøre en morsom vri på spillet. Jeg hadde f. eks et game der jeg spilte som "Nice Old Man", og ble hengt umiddelbart fordi de ander spillerne syntes jeg virket for uskyldig. Et annet game spilte jeg som Serial Killer, med navnet "Swedish Chef" og skrev utelukkende "Bork bork bork" i chatten når andre stilte meg spørsmål. Utrolig nok, trodde andre spillerne jeg var Jester (som har som mål å bli hengt, og som hevner seg på én av spillerne som stemte på at han skulle henges), og slapp unna galgen. Det går også an å spille spillet mer seriøst, men hver sin smak.

Spillet er dessuten veldig gøy med venner. Anbefales!

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Overveld sansene med Dissidia: Final Fantasy NT, Kupo!

Dette innlegget er kategorisert under: Dissidia

Dissidia: Final Fantasy var et av mine favorittspill på PSP. Det var noe så sjelden som god fanservice. Rammene rundt spillet var ok, fightesystemet funket og musikken var omtrent det man kan forvente når man samler flere av Nobou Uematsus beste battle themes på ett sted. Jeg la fort mange timer inn i det. Det var lett å plukke opp, men skikkelig vrient å legge ned.

Dissidia: Final Fantasy NT, derimot, er omtrent like mye pick up and play some en pakke sement. Man blir møtt av et virrvarr av kranglete menyer og unødvendige regler. Etter å ha lest gjennom en rekke tutorials om basic moves, advanced moves, rules, etc (hvorav cirka en tredjedel er unødvendig fylltekst), går jeg inn i min første kamp uten å huske et ord. Det var et eller annet med Bravery attacks og HP attacks og noen tall som skulle opp og noen tall som skulle ned. Så jeg gjør som jeg gjør når jeg er presset opp i et hjørne, og hamrer løs på noen knapper.

Til min store overraskelse så funker det! Jeg vinner de første kampene mine mot datamaskinen på "Gold" vanskelighetsgrad, uten å ane f. eks hva summons gjør, hvordan jeg sikter på "cores" eller hvilken eksakt fordel det gir meg å ødelegge dem. Er Gold enkelt? Har de tatt høyde for at de fleste spillere ikke kommer til å ane hva de driver med? Man skulle nesten tro det. I løpet av hver eneste kamp har man nemlig en Moogle som i sedvanlig stil roper tips som "Destroy the core, Kupo", "Destroy your foe, Kupo". Bare i tilfelle du ikke var i humør til å lese et leksikon før du går inn i første duell. Godt mulig man kan slå den av, men hvorfor skal man gjøre det, Kupo? Man kan da aldri bli lei av dette, Kupo? Denne gimmicken blir da aldri gammel, Kupo?

Selv å vinne kamper skal ikke være enkelt."Your C Lv. is laudable enough that you unlock a new HP attack, Kupo!", "Your P Lv. has increased considerably, earning you a new EX skill, Kupo!" sier to av omtrent seks like forvirrende pop ups etter min første seier. Hvorfor ikke bare gjøre det enkelt? Begrense det til ett level-system som låser opp mange forskjellige typer ferdigheter. Eller i det minste, jobbe litt med hvordan dere presenterer all denne infoen for spilleren? Det er Team Ninja, Squarenix og Koei Tecmo som står bak spillet. Ikke akkurat nybegynnere.

Det snodige er at dette startet som et arkadespill! Hvordan i all verden fungerte det? Jeg kan se for meg en kort kø foran maskinen, og en adskillig lengre kø foran instruksjonsmanualen som ligger på et bord ved siden av.

Hvorvidt FF: Dissidia er verdt tiden din skal jeg ikke ta stilling til her. Du kan jo lese vår anmelders dom. Men jeg håper dere tilgir meg et lite utbrudd etter å ha utsatt sansene mine for dette informasjonsfyrverkeriet. Dette er da ingen måte å lære opp spilleren på, Kupo.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Litt om PS4-utgaven av Jak 2

Dette innlegget er kategorisert under: Remasters, Jak & Daxter

PlayStation 2-årene var virkelig gyldne tider for 3D-plattformspill. Man hadde alt! Ninja-action i I-Ninja, Tim Schafer-humor i Psychonauts og røysskatt-mot-kanin-vold-med-et-anti-pels-budskap i Whiplash. I sentrum av det hele stod tre serier som pumpet ut plattforming av ypperste merke: Sly Cooper, Ratchet and Clank og Jak and Daxter.

Særlig sistnevnte serie står mitt hjerte nært. Jak 2: Renegade var mitt første PS2-spill, og lett et av mine favorittspill gjennom tidene. Det er dessuten det eneste i serien som har fått den høythengende 10'eren fra GR. Selv en remaster-skeptiker våknet i da Sony annonserte at de skulle gi ut samtlige Jak and Daxter-spill på PS4. Endelig en slags vanndråpe til å lindre plattformspilltørken på Sonys nyeste konsoll, selv om det er snakk om resirkulert væske fra 2003 og ikke ferskt regn fra himmelen.

Men akk. Denne versjonen er virkelig ikke all verden. Etter flere timer i godt lag med barndomsvenn / Gamer.no-skribent Andreas Bjørnbekk og hans PS4 Pro, kunne vi begge konstantere at selve spillet er like fantastisk som alltid, men at PS4-utgaven er slappe saker.
Det er virkelig snodig. Middelmådige laptopper har kunnet emulere PS2-spill som Jak 2 med ok resultater i flere år, men Sonys siste kraftkonsoll sliter med variabel bildeoppdatering og merkelige grafikkglitcher som er så store at man lurer på hvordan spillet fikk grønt lys i det hele tatt.

Min teori er at Sony prøver å lage en felles løsning slik at de enkelt kan porte hele PS2-biblioteket over på PS4 med forbedret bildekvalitet, uten å måtte gjøre mye arbeid per spill. Hvis det er tilfellet, er det potensielt spennende, men arbeidet er ikke veldig lovende så langt. Bildeoppskaleringen gir mer høyoppløste bilder enn PS2-utgaven kunne fare med, men spillet preges fortsatt av aliasing og uskarpe, urene bilder, i tillegg til feilene jeg nevnte tidligere.

Det har også vært flere som har klaget på den europeiske versjonen av spillet, men om disse klagene kun gjaldt bugs som nå er fikset, eller om både amerikanske og europeiske spillere blir utsatt for feilene jeg beskriver i denne teksten, vet jeg ikke.

Selve spillet er fortsatt fantastisk, og selv denne versjonen er verdt å oppleve hvis du ikke har spilt spillet tidligere. Kontrollene er omtrent så stramme som de kan bli i en 3D-plattformer, historien er spennende, filmsekvensene er levende og spillverdenen er fenomenal - særlig til et PS2-spill å være.
Hvis du har lyst til å prøve Jak 2 har du etter hvert mange muligheter. Det er blitt lansert til PS2, PS3, PS Vita (ligg unna), og nå til PS4. Av disse versjonene er PS3-versjonen den klart beste. Det er en full remaster av originalen, med oppskalerte modeller, sylskarpe bilder og bunnsolid bildeoppdatering.

Ellers så er det vel bare å håpe at Sony omsider får ryddet opp i sakene sine og lansert en versjon som er originalen verdig.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Kristen-rapp er faktisk ganske bra

Dette innlegget er kategorisert under: Anbefales, Musikk

Jesus-rock har ikke noe pent rykte. Jeg skal ikke påstå at jeg har utforsket sjangeren i nevneverdig grad, men har man sett South Park eller et av de mange TV-programmene eller filmene som har harselert med kristne rockere, så sitter man fort igjen med et inntrykk av at det er en gjeng som egner seg best som gjenstand for vitser og spydigheter.
Myten er at vi får bleke kopier av populære rockeband fra 70-tallet og oppover, med "Baby" og "Honey" strøket ut, til fordel for "Lord" og "Jesus". Stemmer dette ryktet? Aner ikke, men for et par måneder siden fikk jeg gitt fordommene mine et lite stikk.

Det startet med at jeg, som jeg ofte er, var på leting etter ny arbeidsmusikk: Avslappende musikk som egner seg godt til å sitte på kontoret med en kopp kaffe i den ene hånden og to hender på tastaturet (ikke spør meg hvordan jeg får dette regnestykket til å gå opp). Kunsten er å finne musikk som ikke er forstyrrende. Noe som har en fast, avslappende rytme, men som ikke er så kjedelig at det blir søvndyssende. Jeg hadde hatt en lang periode der jeg søkte etter avslappende musikk fra spill og filmer. Det ga meg resultater som 1 Hour of Relaxing Zelda: Breath of the Wild Music og en rekke mikser som var ment til jobb og studier.

Det første høydepunktet kom i det jeg letet meg frem til en mix
som blandet Studio Ghibli med hip hop rytmer. Den var herlig å jobbe til. Nydelige melodier, med akkurat nok rytmisk "pønsj" til at jeg kunne holde øynene åpne foran PC-skjermen.

Etter å ha hørt på miksen noen ganger, følte jeg at jeg måtte undersøke nærmere. Det var her min leten tok meg til Soundcloud, og reisen ned i kaninhullet virkelig begynte. Skaperen bak Studio Ghibli-miksen var "Jazz Hop Café" -- en britisk radiokanal som pryder seg med å spille artister som blander rapp og avslappede jazz-rytmer. Det var bare å begynne lyttingen.

"Moonlight Metropolis" av Classik, "Rainfall" av MAXGONZ og "Jazz & Buckfast" av Doberman ble tidligere favoritter. Men det var "Pixy Stix & Snick" av SkyBlew som skulle ligge mitt hjerte nærmest. Det er en sjarmerende hyllest til å vokse opp på 90-tallet med Nickelodeon og Gameboy Color. Jeg har ikke vokst opp med Nickelodeon, men setter pris på nostalgien. Dessuten flyter teksten godt, har et livlig pianoriff, og et catchy refreng.

Her måtte jeg undersøke nærmere. Jeg søkte opp SkyBlew, og fant ut at han ble betegnet som en "Christian-rapper". Av en eller annen grunn hadde jeg en fornemmelse om at han kanskje kunne være det fra før av, selv om Pixy Stix & Snick overhodet ikke handler om kirkeliv. Og det stoppet ikke der. Jo flere sanger jeg hørte fra Jazz Hop Café, jo tydeligere ble det at jeg hadde endt opp i mer kristne sirkler enn jeg vanligvis farer i.

"I know my God got my back like chiroprac
And so I elevate my praise up a couple stacks"
"Kick, Push" - Mickey Cho (via Jazz Hop Café-spillelist)

"But its amazing, I see God's beauty through her physical
Design plus her mind combined defines miracle
And I'm not convinced that a mineral
Or bang from the sky can derive such individuals"
"In all the wrong places" - Kero1 (via Jazz Hop Café-spilleliste)

Så hva har jeg lært? Tja, si det. For det første har jeg tenkt litt på hvordan man egentlig definerer kristen-rapp.
Disse sangene har flere fellesnevnere enn bare Jesus. Derav Toonami, OREOs og Pokémon. Og det finnes nok av rappere som nevner Gud i sangene sine, uten at jeg vil betegne dem som "kristen-rappere". Det virker heller ikke som om det er musikk som er sluppet av store, "religiøse" plateselskap, og markedsført spesifikt mot troende, slik kristen-rock angivelig blir. Det er en gjeng rappere, som tilfeldigvis er kristne, og som synger om hva de har på hjertet.

Og det funker. Jeg fortsetter sakte, men sikkert å grave meg dypere ned i denne gullgruven av god arbeidsmusikk, og den stopper ikke å overraske. Senest i går fant jeg Nefelibata av SkyBlew. Så får jeg se om jeg tør å forsøke å meg på kristen-rock, når gruven er utgravd.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

How is This Still a Thing: Assassin's Creed

Dette innlegget er kategorisert under: Assassin's Creed

Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til et spill, som jeg gjorde til det første Assassin's Creed. Reklamematerialet som Ubisoft kjørte ned i halsen på 13-årige meg var så overbevisende at jeg forestilte meg en mer realistisk, friere versjon av Dark Brotherhood questlinen i Elder Scrolls IV. Virkeligheten levde ikke helt opp til de enorme forventningene. Det vi fikk var et ambisiøst, men halvferdig spill med gjørrkjedelige sideoppdrag, lineær struktur, elendig stealth og lite frihet. Assassin's Creed hadde sine styrker, men det var på ingen måte mesterverket jeg hadde håpet at det skulle være.

Ubisoft tok seg en pause, og kom tilbake to år senere med Assassin's Creed 2. Da begynte det å ligne noe. Historien ble utbrodert, og gameplayet utvidet på alle måter. Det var mer variasjon i oppdragene i hovedhistorien, og man hadde større frihet til å utføre oppdragene på sin egen måte. Dessuten var verdenen faktisk spennende å utforske, og protagonisten kunne svømme. There was much rejoicing.

Studioet fulgte opp suksessen med Asassin's Creed Brotherhood, som var ganske likt sin forgjenger, men som hadde en snedig multiplayer-modus, og en ny, smart måte å fortelle hovedhistorien på. Brotherhood var godkjent, men ikke mer. Heldigvis innså sjefene i Ubisoft på dette tidspunktet at de hadde fått tak i en gullgås som de måtte bruke varsomt. Og det kom følgelig en lang pause mens de planla neste spill i serien.

Haha, neida. Ubisoft sparket regissøren av de originale spillene, og pushet ut nye AC-spill i høyere tempo enn Activision klarte å tenke ut nye undertitler til Call of Duty. Vi fikk Revelations, Assassin's Creed 3, Liberation, Black Flag, Rogue, Unity, Comet, Syndicate, Freedom Cry, China, India, Russia. For å ikke nevne at serien begynte å smitte over på Watch Dogs, Shadow of Mordor og andre open world spill.

Nå er det gått ti år siden Assassin's Creed kom ut for første gang, og med Origins på vei til spillhyllene, lurer jeg på følgende: Hvordan er dette fortsatt interessant? Når blir det nok klatre på bygninger? Er det ikke en grense for hvor gøy det er med hidden blade? Har ikke konseptet blitt en smule utvannet av det drøye dusinet AC-spill som er sluppet det siste tiåret?

Oppriktig talt: Hva er det egentlig som er så spennende med Origins? Hva er det vi ikke har sett allerede? Hvordan har dette livets rett i en verden som har gått videre til mesterverk som Bloodborne og The Witcher? Som John Oliver har sagt om Columbus Day og Ayn rand: How is this still a thing?

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus
Gamereactor

Magasinet

More

Juridisk info

More

Copyright 1998-2018 - Utgitt av Gamez Publishing A/S, Toftebæksvej 6, 2800 Kongens Lyngby, Denmark.