Norsk
Blog
Halvveis i Ocarina of Time

Halvveis i Ocarina of Time

Jeg kunne ha dedikert dette blogginnlegget til hvor skremmende det må være for Link å våkne opp og bli fortalt at han har mistet syv år av livet sitt og at han dermed må ut i de voksnes verden uten å ha fullført 7. klasse. En verden som, sånn forresten, nå er overflommet av monstre og lumske skyer. Men jeg tenkte i stedet jeg skulle skrive litt om hva jeg syntes om første del av Zelda: Ocarina of Time til 3DS og mitt første skikkelige møte med Zelda-serien i stedet.

Bakgrunn

Det var en fin opplevelse. Jeg har spilt litt i bruddstykker, men jeg føler ikke at det har ødelagt noe særlig for opplevelsen. Det som imponerer meg mest er de forskjellige gåtene man støter på og hvordan de, i motsetning til andre spill som kom ut det året, er ganske vanskelige å få has på, samtidig som de er logisk oppbygd. Det er ingen som forteller meg at jeg skal spille på Ocarinaen eller bruke bomber for å sprenge veggen foran meg (spesielt ikke ubrukelige, ubrukelige Navi). Det må jeg stort sett finne ut av selv, og det liker jeg. For en som sliter mot 8-årige Magnus Carlsen i en sjakk-app er det greit med litt hjernetrim.

Gåtene hadde nok ikke vært like spennende hvis man ikke hatt en stor verktøysboks med gåteløsningsmateriale. Fra spretterten, til kvister og ild-magi: Man har et kreativt arsenale å utforske verden med. Favoritten er kanskje bopmerangen, som jeg tilsynelatende ikke kan bruke som voksen! Link er vel kanskje blitt for gammel for den slags.

Det jeg er mindre imponert av er kampsystemet. Det er kanskje urettferdig å sammenligne et spill fra 1998 med et fra mars 2015, men et annet spill jeg har spilt i det siste er Bloodborne, og forskjellen til dette er akkurat så vanvittig stor som den burde være når man sammenligner to underholdsningsprodukter med nesten 20 års mellomrom. I dagens spill har man egne team som jobber med hvert minste aspekt, fra kameraoppførsel til vibrasjonsfunksjonen i håndkontrollen. I tillegg har manhaugevis av biblioteker med kode og kunnskap å bygge på. Ocarina of Time var heller intet miniprosjekt for sin tid, men det er fortsatt urimelig å forvente at det skal konkurere med dagens spill på alle områder uten en skikkelig overhaling.

Lock-on systemet i Ocarina of Time er, etter dagens standarder, skikkelig dårlig. Hadde det vært lansert med et nytt spill hadde jeg antatt at utviklerne ville fikse det i en oppdatering. Hvor nærme man må være en fiende for å kunne låse siktet ser ut til å variere litt fra gang til gang, og skal man låse siktet på fiender som står bak seg må man først trykke L-knappen for å snu kameraet og deretter L igjen for å låse siktet. Det føles krunglete og upålitelig.

Det er også merkelig at et spill som tør å utfordre spilleren med tankevekkende gåter har så ekstremt enkle kamper. Jeg vet ikke om jeg har dødd en eneste gang i en kamp, hverken mot vanlige fiender eller bosser. De aller fleste fiender krever et godt trykk på B-knappen, ett trykk til, og deretter ligger de i bakken - som regel uten å forsynt seg av den i overkant store mengden hjerter man bærer på. Den største utfordringen er og blir å få kameraet til å oppføre seg.

All banning i kirka satt til side, så har jeg det fortsatt veldig gøy med Ocarina of Time. Det er morsomt å utforske og har noen skikkelige smarte gåter som er sjelden kost den dag i dag. Spillet ser dessuten regelrett bra ut på 3DS, selv etter moderne standarder. Mye takket være en ganske omfattende grafikk-oppdatering.

En del fin musikk er det også. Kanskje ikke så mye som jeg hadde håpet, men gitt at mange av de fineste sangene (Song of Time, Minuet of Forest) ble introdusert i de senere stadiene av Links barndom, sitter jeg med en følelse av at jeg har mye bra i vente.

Alt i alt har Ocarina of Time vært en god start på min Zelda-gjennomspilling. Neste gang jeg skriver om Zelda er det ikke utenkelig at jeg er ferdig med Ocarina of Time, og da skriver jeg nok en mini-anmeldelse av spillet. I tillegg må jeg bestemme meg for hvilket Zelda-spill jeg skal spille neste gang. Jeg tar fortsatt veldig gjerne imot forslag, selv om jeg er rimelig sikker på hvor turen går.

HQ