Denne sommeren skulle forloveden min vise meg hvor fint det kan være med en togferie, og vi bestemte oss for å tilbringe en uke i Italia. Flyet til Roma, deretter tog videre til Napoli, Civitavecchia, La Spezia og Genova før vi tok flyet hjem fra Nice i Frankrike.

Uken med henne var helt fantastisk, og jeg sitter igjen med en haug av gode minner. Jeg har dessuten lært et par ting om italienere, og det er disse lærdommene jeg skal vie plass til her.

1. Alle har et kjøretøy, og det skal benyttes hele døgnet. Uten stans.
2. Det skal tutes med hornet, og man kan ikke ha en tutepause som er lenger enn 25 sekunder.
3. Alle røyker.
4. Rutetabellen for tog er mest en guide for å vise antall avganger, selve avgangstidene stemmer aldri.
5. Sørg for alltid å ha én time til rådighet ved togbytte, for det første toget du tar vil sannsynligvis bli forsinket.
6. Italienere på fotballpub er ikke der for å se landslaget spille EM-kamp, de kom for å sitte foran skjermen og snakke med hverandre om designermokkasiner og sigarettmerker som er trygge å røyke under svangerskapet.

Dette var mitt 3., 4. eller 5. besøk i Italia, men jeg tviler på at jeg kommer tilbake. Regner med å dra rett til Nice neste gang, for franskmennene er mer min type. Dessuten lager de bedre musikk. For å illustrere har jeg valgt følgende bilde:

Temaet zombier er litt vanskelig for min del. Personlig liker jeg å sette på en episode av noe mens jeg spiser, men med dagens sminkører er kan det være litt vanskelig å nyte roastbeef mens man ser på vandrende døde som har lignende pålegg hengende fra fjeset.

Til tross for dette har jeg alltid hatt en dragning mot underholdning fra eksempelvis Dawn of the Dead og naturligvis The Walking Dead. Sistnevnte har gått meg litt på nervene, for selv om jeg irriterer meg noe inni h**ve** over det grusomme manuset har jeg likevel sett ferdig den første sesongen i fengselet.

Jeg er heller ikke spesielt interessert i spin-offs, og særlig ikke hvis hovedserien ikke klarer å levere top notch selv engang. Derfor avfeide jeg Fear The Walking Dead ganske raskt da serien dukket opp på HBO Nordic, en tjeneste som fortsatt er like ubrukelig som den dagen den ble lansert.

Det er altså mye som skulle tilsi at jeg, Tor Erik Dahl, ikke ville ende opp med å se Fear The Walking Dead - særlig på HBO Nordic - men i et svakt øyeblikk ga jeg den en sjanse. Jeg vet veldig godt at dette er et "velkommen etter"-øyeblikk, men jeg skylder alle som ikke har sett pilotepisoden å fortelle dem at det bør de gjøre.

Glem de karikerte, stereotypiske idiotkarakterene i The Walking Dead et lite øyeblikk, og gi heller Fear The Walking Dead en sjanse. Du kommer ikke til å angre - I hvert fall ikke når du ser folkenes første møte med zombier.

Tenk det, en rollefigur jeg ikke ønsker død etter to episoder.

92 dager, 22 timer og 28 minutter siden jeg valgte å ta en pause fra snusen. Så langt har jeg spart 8252,82 kroner, men mest av alt latt kroppen få en pause fra den konstante forgiftningen. Ja, og så er jeg ikke lenger like utsatt for diabetes 2 som en følge av at snusen kan kødde til stoffskiftet.

Alle disse 92 dagene har tankene mine vandret innom snus, og selv om den fysiske avhengigheten er borte for lenge siden slipper ikke den psykiske like lett. Jeg har gjort snus til en naturlig følgesvenn med kaffe, måltider, arbeid og fritid - egentlig er det veldig lite jeg gjør som ikke minner meg om snus.

Tanken med denne bloggen var å få det ut av det psykiske systemet, men nå som jeg har snakket om snus i hver eneste setning har jeg mer lyst på det enn da jeg begynte å skrive. Budskapet blir dermed som følger: Ikke vær så dum at du begynner. Det er verdens dyreste kos, og du har ingenting igjen for det i etterkant - ingen gode minner fra den snusen du tok etter middag 2. juni 2016, og ingen gode historier til barnebarna (med mindre du er/var Wilhelm Tyskeberget) om den gangen du snuste mens du gikk hjem fra butikken.

92 dager, 22 timer og 40 minutter siden jeg sluttet. 8253,54 kroner spart.

Clarkson, Hammond og May forlot BBC og verdens mest populære bilprogram, og jeg har egentlig ikke brydd meg mer enn at jeg har lest meg opp på hvor ignorant, rasist og dust Clarkson er - delvis ifølge pressen, og delvis ifølge hans egne uttalelser foran kameraet. Jeg synes det er ganske ille, men jeg forstår også at hans to venner velger å bli med videre slik at de kan tjene penger sammen.

Fansen har vært i harnisk, og særlig i kommentarfeltene til avisene kan vi lese at det aldri blir det samme, at BBC er ferdige med å lage TV og at Top Gear er dødsdømt. Jeg er ikke spesielt glad i biler, og jeg har aldri følt meg hjemme sammen med folk som sier at Audi er dritt på grunn av VAG, eller at Ford var bedre før - gud vet. Jeg liker derimot god underholdning, og det er hva Top Gear alltid har vært. Det er ikke snakk om forbruker-TV. 90 prosent av seerne har råd til biler som koster maks 200 000, og da nytter det ikke å vise frem biler i millionklassen i hvert eneste program. Eller, jo, det nytter. Det nytter fordi det er underholdning, og de viser biler vi kan drømme om å eie en dag.

Der mistet jeg nesten tråden. Poenget mitt er at selv med de nye programlederne vil serien overleve. Den lever allerede i beste velgående i USA. Ingen liker forandringer, men det kommer til å gå seg til. Så lenge den gamle trioen ikke er på TV vil folk fortsatt skru på når nye Top Gear går, for de er ikke sterke nok til å la være. Dessuten har vi sett programledere komme og gå i en haug av programmer, men publikum kommer tilbake etter hvert. Vi har sett rollefigurer få nye skuespillere, for guds skyld.

Kort oppsummert: Så det nye Top Gear i går, og jeg klarer ikke å skille det fra den gamle dritten. Det er fortsatt enkel og banal underholdning - hva mer kan man forvente?

Rock 'n roll, TV-troll...

Shit, nå har Tor Erik bestemt seg for ta livet av sin egen karriere som spillredaktør. Hvis ikke er han virkelig ute og sykler. Neida, det er ingen av delene, men Uncharted har en del feil jeg ikke klarer å overse, og jeg mener at de tåler å bli belyst.

Dette er ingen diss av SirThomas sin følelsesladde skildring av hans spillopplevelse, men heller litt uffing og æææing fra en gammel ungdom.

Uncharted 4: A Thief's End er absolutt et mesterverk når det kommer til det tekniske (som grafikk og motion-capture), historien, skuespillerne i tillegg til manuset. Og når Uncharted får lov til å være et plattformspill, så er det en fryd å få ta del i det. Det er når spillet skal være et skytespill i tredjeperson at jeg etter hvert mister appetitten.

Som regel blir det for uoversiktlig til at jeg kan føle meg som en badass skattejeger som kan skyte mens jeg svinger meg i tau. Jeg burde ha det gøy med å kaste kruttønner og håndgranater rundt meg mens jeg løper og plukker opp "nye" våpen hvert femte sekund, men etter 15-16 timer blir det for mye av det gode. Med fire kapitler igjen valgt jeg lock-on-sikte for å bare feie gjennom skytingen slik jeg tolker at spillet vil - dessuten var jeg sliten i høyre pekefinger etter å ha drept 30 000 leiesoldater.

Trange rom gjør også kameraet fryktelig klønete i mange tilfeller, faktisk umulig å styre i noen av dem. Klatrevegringen blir for alvor synlig når jeg blir beskutt mens Nate i en jukkende bevegelse ikke kommer seg opp på taket. Den nye spottingen gir meg heller ikke spesielt mye, og ender i stedet opp som en gimmick for min del.

Det er også elementer med eventyrsjangeren generelt som plager meg, og verst er kanskje at selv om helten er den som vet hvor vi skal, så er alltid fienden ett skritt foran. De følger etter, men er likevel i vår vei hele tiden. Det andre med sjangeren generelt og Uncharted spesielt er at det alltid kun er én vei inn, men man tar en annen vei ut. Kroneksempelet finner du i Uncharted 4 ...uten at jeg skal avsløre noe mer.

Så hva skal man gi et slikt spill i karakter? Jeg velger å sette 9/10.

Hæ?! Ikke full pott?