Etter at kaptein Amerika styrtet i havet ble som kjent Peggy Carter til Agent Carter i ABC-serien med samme navn. Selv syntes jeg den første sesongen var ganske så fornøyelig, dog litt korka til tider, mens sesong 2 utelot mye av sjarmen som fikk meg interessert i første omgang - eller kanskje sjarmen var konstant, bare at den ikke holdt i mer enn en sesong?

Uansett. Nå kan vi lese i Washington Post at serien kanselleres etter to sesonger.

Trist for fansen, men for min del betyr det lite ...American Ninja Warrior fortsetter jo!

Vi må nok se langt etter mer skjermtid for denne hatten også.

I natt ble den første episoden i sesong seks sluppet på HBO Nordic, og med cliffhanger'ne fra forrige sesong har ventetiden vært nærmest ulidelig. I hvert fall for mange av dere.

Selv har jeg blitt bittelitt lei av alt maset. Tror det er en dyptliggende egenskap i psyken min, og den handler i grunn om at jeg mister litt interessen når alle liker det samme, og de er alle så oppslukt av hvor fantastisk en serie, film eller en musiker er. Det er sikkert litt sært av meg, men jeg klarer ikke å tro på at så mange er oppslukt av Game of Thrones, eller ble ektefølt triste av at Prince døde - det handler mer om å være del av noe, og jeg er redd for å bli satt i samme bås som de jeg nå rakker ned på.

But I digress... For meg ble sesong fem en liten nedtur. Jeg tror det handlet mer om min egen evne til å følge med enn noe annet. Alt styret med hvor Daenerys er og hva som skjer med dragene hennes, Sons of the Harpy og High Sparrow fikk meg til å miste fokuset i bøkene også, så det er nok min mentale kapasitet som ikke strekker til her.

Nå har jeg i hvert fall lagt sesong fem bak meg, og med sesongåpningen til dagens frokost vil jeg si at det var en god start på dagen. Mye av håpløsheten jeg synes ble tung å følge i forrige sesong har snudd som en stemningsgraf som nå peker generelt oppover. Utgangspunktene som blir dannet i den første episoden gir meg absolutt håp om en mer interessant sesong for min egen del.

Blant mobilspillene er det mer vanlig enn uvanlig å bli møtt med reklame, og det er en kunst å legge den til på en måte som forstyrrer spillopplevelsen minst mulig. Denne gangen har reklamen kommet til en av mine favoritter, men det er dessverre ikke spesielt smidig utført.

Jeg har lenge vært en tilhenger av Bejeweled, og spiller mer enn gjerne noen slag av Lightning-modusen daglig. Jeg innbiller meg at tidspress under jakten på de best betalte mønstrene vekker hjernen min, og det er selvsagt viktig å sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre på vennelisten.

Spillet ble nylig oppdatert, og i samme slengen mistet Lighting noe av sjarmen. Poenget er at du skal lage tre eller flere like symboler på rad eller i ulike vinkler, og samtidig teller en klokke ned. Jo bedre du spiller, jo mer tid vinner du til neste runde, og slik fortsetter det til du ikke har mer tid igjen. Da er spillet over, og poengsummen din ble som den ble.

I den nye oppdateringen får man imidlertid tilbud om å se en reklamesnutt, noe som belønnes med 30 sekunder ekstra. Boom! Sjarmen forsvinner. Det er mulig å slippe unna tilbudet ved å betale 29 kroner, men det er ikke der det lugger. Jeg synes nemlig det er nærmest sjokkerende trist å gi noen et tilbud om å fortsette i en slik sjanger. Det er jo konkurranse.

Hvor skal det egentlig stoppe? Vil vi få muligheten til å skyte straffen på nytt i FIFA ved å se litt reklame først? Bare tull naturligvis, men jeg trengte å få det ut.

Takk for meg.

Nei, jeg vil ikke fortsette. Poengsummen ble ikke bedre, og det er min feil.

I tillegg til å være et dårlig pun, er det også en sannhet at jeg blir gal av Mad Max. Dette er virkelig et spill som veksler mellom 3/10 og 9/10, og jeg blir nesten litt skuffet over meg selv hver gang jeg velger å starte det fremfor andre spill fra sommeren og høsten.

Det er noen ting jeg liker veldig, veldig godt, som hvordan bilens rolle er altoppslukende, det lekre designet, flammene og eksplosjonene. Og selv om bikkja er en klar favoritt, er ikke resten av rollegalleriet så halvgærent det heller.

På den andre siden liker jeg dårlig at bildeoppdateringen faller til rundt 5-6 på Playstation 4 i visse tilfeller, at kameraet er 90 prosent ubrukelig under nevekampene, at fiendene venter tålmodig på sin tur, at jeg må opp i fjellet for å oppgradere Max, at jeg må ut av bilen og plukke opp loot, at det ikke er plass til et slagvåpen i bilen (noe jeg regner med vil bli mulig etter hvert som bilen oppgraderes), og jeg kan absolutt ikke fordra å måtte saumfare en camp etter et visst antall fiendesymboler for å redusere trusselbildet i området. Slikt er bare med for å trekke ut spilletiden, men det tilfører absolutt INGENTING til spillopplevelsen.

Hvis du ikke gadd å lese avsnittet over, kan jeg oppsummere med at Mad Max flommer over av tekniske feil og utdatert spilldesign.

Jeg burde bare skrudd av hele spillet og gjort noe annet, men det er faktisk ikke så lett. Selv om min liste med positive elementer er vesentlig kortere enn den negative, så sitter de positive stort sett i forsetet under spilling. Stort sett fryder jeg meg når jeg og Chumbucket cruiser rundt, totalvraker andre biler og bruker harpunen til å ta ut snikskyttere. Det er faktisk rimelig fantastisk.

Mine forventninger til Mad Max har hele tiden vært moderate, men likevel blir jeg skuffet av de irriterende elementene. Det virker så enkelt å fjerne slike ting i playtestingen under utviklingen. Jeg skjønner at Warner Bros har grini seg til å få inn målbare ting som fiendesymboler og lignende - det er tross alt viktig for dem at vi måler oss med spillerne i resten av verden. Jeg skulle bare ønske at Avalanche hadde kommet med et forslag til et alternativ. Noe jeg kunne gjort i spillet uten at det føltes som meningsløs idioti. Det trekker meg ut av den ellers så fine opplevelsen - i hvert fall når bildeoppdateringen er stabil og alle teksturene er på plass.

På grunn av dette er det veldig vanskelig for meg å anbefale folk å skaffe seg Mad Max, men samtidig ville jeg vært en idiot hvis jeg frarådet det. Selv har jeg veldig lyst til å spille videre, problemene til tross, men jeg kan ikke garantere at du vil være like tålmodig eller overbærende.

Takk for meg...

Da Thatgamecompany endelig slapp Journey på Playstation 4 denne uken, var jeg ganske bestemt på at jeg skulle skrive en anmeldelse. Det er ikke nødvendig. Gamereactors anmeldelse fra 2012 inneholder alt som er nødvendig å si om hvilken spillopplevelse som venter deg.

I Playstation 4-utgaven lurer det ingen nye eller finpussede mekanikker, ikke noen DLC-pakker eller hva det nå skal være som rettferdiggjør slike remakes. Spillet er cross-buy, hvilket betyr at hvis du allerede har kjøpt det digitalt til Playstation 3, kan du laste det ned igjen til den nye konsollen uten at det koster deg noe mer enn 2,7 GB lagringsplass.

Det som imidlertid er nytt med denne utgaven, er at Journey nå kjører med 60 bilder i sekundet og har oppløsningen 1080p. Spillet ser naturligvis pent ut, men så var det allerede vakkert for drøyt tre år siden. Faktisk kan jeg ikke huske å ha tenkt at det manglet noe som helst de gangene jeg spilte gjennom på Playstation 3. Det var og er vakkert. Ferdig snakka.

Har du imidlertid aldri testet spillet før, og nå er i besittelse av en Playstation 4, ja, da er Journey en så sterk anbefaling som jeg er i stand til å anbefale noe. Et nydelig eventyr for alle aldre.