Jeg spiller Bejeweled. Sånn, du kan fortsette når det er fordøyd. Jeg er nemlig akkurat passe hekta på modusen Lightning, og det er dette jeg driver med når dodøra er låst.

Det neste kan virke litt klysete, men jeg håper du bærer over med meg. Mitt største ønske nå er nemlig å bli utfordret av noen på vennelisten. Jeg slang ut en kjepphøy utfordring til resten av GR-redaksjonen, men ingen av dem som har prøvd spillet har vært i nærheten av å gi meg kamp.

Derfor ber jeg nå deg om å vise meg hvor skapet skal stå, for jeg har ikke peiling. Det er begrenset hvor morsomt det er å sette personlige rekorder, og det er heller ikke spesielt gøyalt å konkurrere mot vilt fremmede mennesker.

Stikk inn på Game Center hvis du har et iOS-apparat og legg til Tor_ern (det er altså meg), og deretter setter du meg på plass i Lightning-modusen.

Dette er rekorden i skrivende stund. Slå den.

Mellom TV-serier og Champions League har jeg funnet tid til litt spilling også (skulle vel bare mangle). Idet jeg skulle til å fyre opp Trials Fusion for noen nye forsøk på Ice Climb valgte jeg i stedet å laste ned to av spillene i månedens PS Plus-tilbud. Det ble plattformspillet Aaru's Awakening og skytespillet Tower of Guns. Det ble to korte økter.

Jeg vet at det er fy-fy å være negativ til mindre spill og spillutviklere, men dette var tynne greier. Plattformspillet føltes upresist og seigt, og jeg ble fort lei av den overdramatiske historiefortellingen som jeg ikke kunne hoppe over.

Tower of Guns var på sin side mer responsivt, men spillverdenen føltes uinspirert og kjedelig. Fiendene var også lite morsomme å overvinne.

Det frister altså veldig lite å laste ned og teste Never Alone - selv om det er gratis. Hører gjerne fra noen som har testet det før jeg prioriterer feil igjen...

Fra Aaru's Awakening. Fint design, men det var stort sett alt jeg likte.

I forrige uke ble det lagt ut nok en Marvel-serie på Netflix, og jeg var rimelig lunken til mer superheltunderholdning. Etter å ha lidd meg gjennom to sesonger av Arrow (fordi jeg fikk beskjed om at det ble bedre etter hvert!) måtte jeg bare gi opp, men Daredevil har bevist at serieformatet kan fungere.

Jeg leser ikke tegneserier, jeg vet ikke hvordan alle disse Marvel-heltenes arbeid henger/ikke henger sammen med hverandre, og jeg har ikke peiling på om en film eller serie er tro mot kildematerialet. Jeg kan imidlertid vurdere godt fra dårlig, og Daredevil er godt.

Det er dystert og voldelig, rått og brutalt og jeg har så langt bare hatt et par øyeblikk hvor jeg har fnyst av logiske brister (innad i universet de har skapt). Serieskaperne har til og med våget å leke seg litt med kameraføringen, noe som gjør at jeg får servert noe mer enn bare en TV-tilpasset tegneserie.

I motsetning til tidligere nevnte Arrow, har de fått med en haug med veldig spennende skuespillere. Charlie Cox var glimrende i sine scener i Boardwalk Empire, Rosario Dawson har en egen evne til å stoppe tiden hver gang hun er på skjermen og det er alltid gøy å se Gomer Pyle ...unnskyld, Vincent D'Onofrio. Mange av de andre skuespillerne har vi også sett gjøre godt arbeid tidligere, og de svikter ikke her heller.

Daredevil er den enkleste anbefalingen på en god stund, og det kommer fra en som ikke hadde trua i det hele tatt...

Som jeg skrev - dyster, rått og brutalt.

I natt var det premiere på den femte sesongen av Game of Thrones på HBO, og forventningene i forkant har vært høye. Hvis du ennå ikke har lest bøkene eller sett den forrige sesongen, så bør du forstå at det kan og vil dukke opp spoilere i denne bloggen. Du er herved advart.

For min egen del går serien nå inn i den mest interessante delen av fortellingen. Vi husker at Tyrion rømte etter å ha skværet opp med faren sin, lille Stark fant frem til 'children of the forest', den største dragen har tatt seg en lenger flytur, Arya fikk skyss til Bravoos, Cersei begynner å bli rimelig forbannet og Jon Snow vet fortsatt like lite (han blir i hvert fall behandlet slik).

Det var likevel litt skuffende å se den første episoden av årets sesong. Jeg kan kanskje skylde meg selv for å ha lest bøkene, men jeg synes det starter litt tregt. Jeg gleder meg til å se utviklingen i levende bilder, så jeg sitter og håper at de kan komme seg igang så fort som mulig. Dessverre skal det startes forsiktig slik at alle blir minnet på hvor vi forlot dem i forrige sesong, og nesten hele den første episoden blir et gjesp kamuflert som en lang forklaring slik at ingen mister tråden.

Jeg håper virkelig at neste uke byr på noe mer matnyttig...

Mitt verste spillminne er antageligvis like ferskt som den brødskiva du spiste til frokost i dag. I går startet nemlig jeg og Morten Bækkelund en co-op-sesong i FIFA 15.

Vår første kamp var forferdelig. Våre spillere løp sakte og hadde elendig ballkontroll, mens motstanderen hadde medvind i hver eneste situasjon. I tillegg gjorde medspillerne våre (datastyrte) latterlige feil, og Neuer i buret var fullstendig ute og syklet. Etter 40 minutter lå vi under 4-0, og det hadde ingenting å si hvordan vi spilte. Derfor avsluttet vi like godt kampen for å ta en ny.

For første gang i vår erfaring med spillet møtte vi de samme to spillerne i neste kamp, men denne gangen var EAs overstyring mindre tilstedeværende. Vi fikk lov til å spille fotball - i hvert fall så mye som spillet tillater. Kampen ble langt jevnere, og kort fortalt slo vi dem 3-1.

Aldri har jeg sett et spill oppføre seg så dårlig som FIFA 15 gjorde i går, og aldri har det vært tydeligere. Den første kampen føltes slik jeg innbiller meg det vil være å spille Super Mario med en hoppeknapp som reagerer av og til - og når den virker, så hopper Mario innen tre sekunder - ikke idet du trykker på knappen.