Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

OpenWorld Fatigue

Skrevet av Venom140 den 8 mai 2019 klokken 22:47

Skrevet fra telefon fordi jeg er kul

Har du noen gang startet et OpenWorld spill å bare tenkt :uff... Gidder jeg dette her? Som noen kanskje skjønner så har jeg kjennskap til dette.

Jeg har de siste årene spilt store spill i flere omganger, alt fra Assassins Creed Odyssey til Persona 5, tilogmed briljante Witcher 3. Kan noen her med hånda ut av buksa og opp på hjertet fortelle meg at de har tatt absolutt ALLE sidemissions i Assassins Creed Odyssey? Om du har gjort det så vil jeg ha tips til hvordan du gidder. Assassins Creed Odyssey spilte jeg i 3 omganger hvor den siste var fokus på å nå slutten på mainstory og ta platinum på det. Derimot spill som Kingdom Hearts 3, Devil May Cry 5 og Doom tok jeg i en omgang hvor jeg ikke hoppet av noen gang etter jeg kom skikkelig igang med de.

Jeg starter idag å spille storyen på Call of Duty Black Ops 3, ikke fordi jeg har tro på at den er bra, men fordi det er kort og hjernedødt. Devil May Cry 5 er hittil årets spill for min del fordi jeg spilte det i flere dager i strekk og tok endingen på det og var fornøyd. Jeg har også gått tilbake til det i ny og ne fordi jeg ønsker å spille det på nytt og faktisk bli bedre i det. Jeg spiller også Resident Evil 2 remaken hvor det går tregt, men ikke fordi jeg blir lei, men fordi jeg har mangel på baller.

Spill idag blir bare større og større, og jeg er usikker på om jeg liker at hvert et spill skal ta 50+ timer å fullføre. Ikke har jeg giddet å spille Far Cry 5 ferdig, ikke har jeg giddet å spille Red Dead Redemption 2 ferdig. Mulig jeg er håpløs men jeg blir bare demotivert for tiden av at spill skal være så stort, gi meg 10 timersspill hvor jeg kan spille de ferdig og gå videre til neste. Jeg er ubrukelig på det viset at jeg kjøper flere spill, også gidder jeg ikke å spille de igjennom, og med tjenester som PSNow så blir backloggen bare større.

Tl;dr på nordnorsk
Æ e lei av store spill, ønske flere småspill og æ mangle balla til å spille ferdig Resident Evil 2.

Satse på at autokorrekt har funka nogenlunde igjennom bloggen men jeg gir meg egentlig faen samtidig

Lagt til 2019-05-08 22:48:
GRFOLK fiks opplastinga av bilda, får bare error av å laste opp bilde så da gir æ faen

Volbeat - "Seal The Deal & Let's Boogie" Anmeldelse

Volbeat - "Seal The Deal & Let's Boogie" Anmeldelse

Skrevet av Venom140 den 4 juni 2016 klokken 09:54
Dette innlegget er kategorisert under: Musikk

3 år har gått siden Volbeat slapp albumet «Outlaw Gentlemen & Shady Ladies» som var et meget bra album i min mening, nå har de danske rockerne sluppet et nytt album om heter «Seal The Deal & Let's Boogie». Her er min mening, sang for sang!

Band - Volbeat
Album - Seal The Deal & Let's Boogie
Release - 03.06.2016
Sjanger - Metal, Hard Rock
Nasjonalitet - Dansk

Medlemmer
Michael Poulsen - Vokal, Rytme Gitar
Rob Caggiano - Lead Gitar
Kaspar Boye Larsen - Bass Gitar
Jon Larsen - Tromme

Jeg har ikke hørt albumet før jeg skrev denne anmeldelsen så jeg skriver om sangene etterhvert som jeg hører de.

The Devil's Bleeding Crown
Dette var den første singelen som ble sluppet fra Volbeat sitt nyeste album da det ble annonsert i april. Det starter med et lett og røft gitarriff så kommer bassen inn mektig, sangen vil jeg anse som en røff sang hvor Poulsen viser hvor mye stemmen har utviklet seg siden de slapp deres første album. Teksten virker som å ha en religiøs mening rundt engler og demoner, og hvor djevelen viser seg og vil ha tilbake en slags type maktform.

Marie Laveau
Det virker som Volbeat er glad i å inkludere en kvinne i albumene sine, i 2013s Outlaw Gentlemen & Shady Ladies så hadde vi Lola Montez, nå har vi Marie Laveau. Marie Laveau var en kvinne som levde på 1800tallet som bedrev Voodoo i Louisiana og ble kjent som «Voodoo Queen of New Orleans» Poulsen forteller om henne som en «Voodoo Queen» og forteller om hennes «legacy». Sangen høres ut til å inkludere en akustisk gitar i refrenget «under bassen» som ikke er ulikt Volbeat å ha.

For Evigt
Denne sangen er litt spesiell, Volbeat er ikke akkurat kjent for å blande inn det danske språket i sangene sine, men denne gangen har de fått med seg Johan Olsen fra Magtens Korridorer. Sangen starter på et typisk Volbeat vis med en rymegitar som går i takt med bassen og trommen, og en lead gitar som kommer med småriff imellom. Versene går på engelsk mens refrenget går på dansk. Desverre så hører vi at «For Evigt» har lånt en god del riff fra hitsangen «Lola Montez» fra 2013. Jeg må da si at det er råkult å endelig få høre litt dansk i sangene deres.

The Gates of Babylon
Dette er en rå sang, rett igjennom. Selveste starten minner meg om Iron Maiden, men det inntrykket blir fort borte når vokalen kicker inn, og som vanlig er den sterk. Det går igjen en sologitar igjennom hele sangen og det høres rått ut. I refrenget så går volumet på nevnte gitaren opp og Poulsen synger i takt med den. Dette er rett og slett en smakfull sang, og den beste hittil.

Let it Burn
Dominerende tromme, og kraftig vokal, med en rytmisk gitar som går un
der trommetracken. Denne sangen nikker tilbake til sangen «The Nameless One» fra 2013. I refrenget er den akustiske gitaren tilbake, og alt finner sin plass uten å virke unødvendig støy. Soloen er ganske basic i denne sangen, og det er ikke mye eksperimentert i denne sangen.

Black Rose
I denne sangen har Volbeat inkludert Danko Jones fra... Danko Jones. Dette føles som en match som burde passe, og det gjør det. Volbeat er kjent for å inkludere kjente sangere fra andre band for å gi litt variasjon i sangen. Og her har de ikke bare typisk Volbeat stemning til sangen men Jones har også tatt med seg sin egen still så man får en god blanding av de to bandene i en sang. Sangen i seg selv er ganske rå, og stemmen til Poulsen virker nesten for bra til å være med i denne sangen, også legger man på Jones sin grove stemme, dette er bare helt rått.

Rebound
Tromme, og en skrapende gitar, dette oppsummere introen i sangen. Poulsen synger denne sangen ganske utydelig, men ut ifra det jeg har klart å tyde, så handler sangen om en mann som har plukket litt forbudt frukt, dratt hjem med en vakker kvinne, som viser seg til å ha en type som er «6 foot 8» som kommer hjem mens hun har seg med den ukjente mannen, og han blir dyttet inn i et skap. Ganske festlig tekst om jeg oppfattet den riktig. Sangen domineres av bassen og vokalen, og er en ganske «enkelt» laget sang.

Mari Jane Kelly
Er det oppfølgeren til Lola Montez? Mari Jane Kelly følger mye av den samme oppskriften som nevnte sangen. Rå sologitar, hard tromme, og halvrolig vokal. Mari Jane Kelly var da en kvinne som også levde på 1800tallet fra Irland, og er kjent for å være det siste offeret til Jack The Ripper. Trist historie, bra sang

Goodbye Forever
Typisk Volbeat sologitar, og akustiske gitaren finner seg en plass sammen med bassen i verset, og høres ut som en sang som går litt rundt ordene «Om jeg dør idag». Men dette er en sang jeg tror kommer til å bli en hit, ikke like bra som The Gates of Babylon, men fortsatt en sterk sang, og de inkluderer et typisk kirkekor som man finner i Afrikansk-Amerikanske kirker, som dytter fram budskapet om liv og død enda mer ned i halsen på lytteren.

Seal The Deal
Tittelsangen burde alltid være en sang som framviser albumet, og denne gangen så viser de at de kan spille hard musikk og at de ikke har glemt røtterne sine. Versene er «fast-pace» mens i refrenget så går de ned et par hakk, og får fram album tittelen «Seal The Deal & Let's Boogie» . Dette er også en sterk sang fra albumet, selv om låt skrivingen virker litt slapp her.

Battleship Chains
Er det Van Halen jeg hører? Nei, det er faktisk en gjeng med dansker som kan spille musikk. Denne sangen nikker til god gammel rock, og jeg får minner fra barndommen på gutterommet når jeg pleide å høre på Van Halen, Def Leppard, ZZ Top, ACDC osv osv. Denne sangen får meg rett og slett glad, og de har følgt oppskriften til nostalgisk gammelrock rett fram og ikke prøvd å lage noe nytt og friskt, som i dette tilfellet er en bra ting.

You Will Never Know
Denne her tar oss bort fra gammelrocken, og lar oss heller høre på et mer eksperimentel Volbeat, og jeg må si, selv om stemmen til Poulsen mangler litt variasjon, så er det instrumentale rett og slett bra gjennomført.

The Loa's Crossroad
Dette er en typisk «Heavy Volbeat» sang. De holder lead gitaren mørk i versene, og gjør den mer leken i refrengene. Bra sang, men føler jeg har hørt dette fra Volbeat så mange ganger før.

Slaytan
Dette er også en hard sang fra Volbeat, men fra starten virker dette ut som de virkelig prøver å vise musklene, og som en 14 år gammel jente jeg tydeligvis er så sitter jeg å sikler litt over de musklene de viser, og jeg koser meg med riffene, og venter spent på vokalen kommer på sitt beste men... Dette var tydligvis bare et riff de puttet på albumet og varer bare 58 sekunder. Jeg ble sulten på mer av denne type musikk og de viste meg nettopp at de kan lage det.

The Bliss
Om man tar sangen «For Evigt» og fjerner den danske vokalen fra refrenget og bytter det ut med et engelsk refreng, så har du «The Bliss», det er altså samme sang bare med et annet refreng.

Black Rose (uten Danko Jones)
Også det samme som den orginale Black Rose bare uten den røffe stemmen til Danko Jones, Poulsen klarer da å fylle skoene Danko Jones satt i den første versjonen av sangen, men jeg savner den andre vokalen da.

Alt i alt så er dette et greit album, men de har ikke turt så alt for mye med å eksperimentere, så det blir mye av det samme, men for blodfans så kan jeg tenke meg at dette albumet gir de nytelse nok i buksa for de neste 3 årene. For oss andre, både ikke-fans og de som lytter av og til på Volbeat så er dette et helt greit album, at de fikk med Johan Olsen, og Danko Jones ga med et lite løft i underbuksa.

Beste sang - The Gates Of Babylon
Svakeste Sang - «Let it Burn» eller The Loa's Crossroad

Høydepunktet på albumet er Slayan, og jeg ble rett og slett litt lei meg for at det ikke var mer enn 58 sekunder på denne.

6/10
De har utviklet seg til et bedre band, men de må tørre å eksperimentere litt mer utenfor det de allerede mestrer.

Return of the Sith

Return of the Sith

Skrevet av Venom140 den 27 juli 2015 klokken 02:50

Trykket du inn her fordi jeg skrev noe du tenker er feil?, Jepp det er ikke en filmtittel såfremt jeg vet, kanskje en bok... Uansett, jeg har vært en stor fan av Star Wars stortsett hele livet mitt, og jeg har også spilt en del Star Wars: Knights of the Old Republic i min oppvekst. Jeg har returnert til MMO utgaven Star Wars: The Old Republic og jeg har noen meninger om det

Jeg spilte Star Wars: The Old Republic et par måneder etter det ble sluppet på PC og jeg ble med engang avhengi, og likte det veldig godt. Jeg og en venn spilte det mye sammen, og vi fikk flere stykk med oss selv om det endte med bare meg og han jeg orginalt spilte det med. Vi begge var Sith, jeg var "healer" og han var "DPS" om jeg husket riktig. Vi lå sånn ca på samme level hele veien og fram til vi begge var maks level. Spillet var bra, det hadde morsome oppdrag og god holdbarhet. Men etter å ha spilt Star Wars: The Old Republic i cirka 8 måneder sluttet jeg fordi jeg hadde gjort det meste og ventet på nytt innhold. Et par måneder etter jeg sluttet ble spillet annonsert at det skulle gå Free To Play, og det virket greit. Jeg returnerte til Star Wars: The Old Republic når det ble Free To Play og jeg...

... Var rimelig overasket. Spillet var noe av det samme, noen ting var redusert som jeg viste ble å skje, men var fortsatt ganske utbrent av spillet, så jeg tok meg en pause. Dette var vel og merke i 2012.
Nå nesten 3 år etter jeg sluttet tok jeg meg en titt tilbake og opplevde spillet totalt forandret, og ikke på en god måte. Nå har ting blitt veldig redusert og det er nesten trist for meg å se et spill som jeg elsket så høyt har blitt til... ja det jeg så...

Hva så jeg som var totalt forandret?
- Første jeg la merke til var at du bare kan ha 2 spillbare profiler, du må kjøpe mer plass til resten.
- Spillerene var blitt en gjeng med 12 åringer som følger deg rundt og stjeler dine fiender hele tiden.
- Spillet maser om at du må kjøpe ting fra "Cartel Marked" i et sett.
- Spillet har fått "Pay To Win" syndromet...
- Ting du hadde før spillet var Free to Play, har blitt låst til du kjøper de i Cartel Markedet.

Jeg kunne ha fortsettet lengere, men jeg har ikke lyst fordi det gjor vondt for meg å se et så bra spill, bli så ødelagt, og jeg orket ikke å bruke mer en 30 minutt i Star Wars: The Old Republic i 2015. Spillet er langt fra sånn jeg husker det. Gleden er langt ifra det samme og ting virker så begrenset med alt det nye tullet som du må bla opp VISA eller Mastercardet ditt for å få glede av.

Jeg har heller gleden av å spille The Elder Scrolls: Online på PS4 fordi det føles ihvertfall ikke like begrenset.

-Venom

Bildet mitt er forresten min Sith i August 2012

Indiehype #Temabloggen 8

Indiehype #Temabloggen 8

Skrevet av Venom140 den 8 mars 2015 klokken 00:33
Dette innlegget er kategorisert under: #Temabloggen 8

I mange år har det vært "AAA" spillene som har dominert, og med spillselskap som EA, Ubisoft, og Activision på toppen så har det blitt mye "hype" rundt hver tittel de har sluppet ut. Heldigvis for en som er lei av disse selskapene, så finnes det mye av det som kalles Indiespill, og jeg skal prøve å velge en favoritt her

EA Games - Challenge Everything, tilogmed tolmodigheten til kjøperne. I mitt yrke som elektriker, så pleier vi å koble ferdig 60% av bygget, og ikke alt er gjort sånn at det funker de første månedene etter åpning av bygget. Først så kommer vi å fikser litt og litt, så om eierne av bygget vil ha lys på do, og strøm i stikkontaktene under skrivepultene sine så må de kjøpe "The Electrician DLC 1" som koster helst 15% av prisen vi ga de for de andre 60%ene som er gjort halvveis ferdig, de kan også kjøpe et pass som koster like mye som den første prisen så kommer vi innom i ny og ne å gir de strøm de manglene plassene.

Høres det galt ut?, jepp. Spillstudio burde gjøre som vi håndtverkene og det er å gjøre jobben 100% ferdig uten at noen må betale masse ekstra penger for å få ting som allerede burde være ferdig.

Jeg har i de siste årene gått lei av å høre om at spillselskap kjører på å skal få kjøperne til å kjøpe alt annet drit for å fore spillet med et par ekstra timer med spilling som allerede burde være på plass i spillet før det slipper. Så isteden for å bry meg for mye om disse selskapene har jeg utnyttet pointet at jeg har PS+ og da får jeg masse spill som jeg ikke betaler noe for, og inkludert i dette er mange indiespill.

Jeg kan nevne et tonn av spill som går under gode indiespill og det er foreksempel, "Contrast", "The Binding of Isaac", og "The Sweeper(?)". Det er et tonn med gode spill som passer for alle, du har jo også "Kerbal Space Program" som jeg vil si er et indiespill som har fått mye oppmerksomhet for sin kreativitet. Youtuberen "kurtjmac" var stor fan av "KSP" og heldiigvis for han likte produsentene av "KSP" han veldig godt så de lagde han i spillet.

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har spilt så mange indiespill, men det spillet jeg vil kalle inn til toppen av indie for meg er "Minecraft". Selv er jeg usikker på om dette kan bli kalt et indiespill, men jeg har spilt det i over 4 år og jeg er enda nyforelsket i dette spillet. Jeg har fått spørsmål fra kjæresten min om hva jeg elsker mest av henne og minecraft... Jeg har aldri svart på det spørsmålet i frykt for at jeg blir singel igjen.

Det som var pointet med denne bloggen er for å gjøre narr av AAA spill mens jeg forteller at det finnes indiespill for alle og det er verd å ta en titt på Steam, PSStore, XboxStore osv for å se om du finner noe som passer deg, og søk mye på Youtube.

Venom

Dette var... ille #Temabloggen6+7

Dette var... ille #Temabloggen6+7

Skrevet av Venom140 den 27 februar 2015 klokken 23:52
Dette innlegget er kategorisert under: #Temabloggen6+7

Jeg har igjennom tidene hatt mange gode og dårlige spillopplevelser, det har vært alt fra at et strømbrudd ødela framgangen til at jeg satt meg fast i en boss-battle. Jeg har gått i tenkeboksen og bestemt meg for kanskje et av de verste spillminnene jeg kunne tenke meg.

Mitt verste spillminne kommer fra spillet Final Fantasy X, hvor jeg hadde nesten gått igjennom spillet og drev på å forberedte meg på å avslutte spillet med best mulig våpen og krefter sånn at jeg kunne avslutte spillet med still. Jeg hadde lagt til masse krefter på alle mine figurer og begynte å nærme meg det punktet hvor jeg følte meg ferdig. Jeg hadde de såkalte "Ultimate Weapons" på nesten alle figurene, og hadde tatt nesten alle sidebossene jeg kunne finne, og hadde rundt 450 timer spilt så-langt.

Så kom det som ødela alt en dag hvor jeg var på vei å skulle ta en av de siste sidebossene i spillet så gjor energimontørene en stor feil, de skulle ta strømmen til naboen som ikke hadde betalt noen regninger men isteden tok de våres strøm, og strømmen gikk. Greit nok tenkte jeg, hadde nylig lagret spillet og måtte bare vente til Tromskraft rettet opp feilen de gjor. Det tok 2 timer før de kom tilbake og ga oss strømmen tilbake og jeg skrudde på Playstation 2en min, satt på Final Fantasy X og skulle til å laste opp saven min, og trur du ikke selvfølgelig den var blitt korrupt og funket ikke lenger.

Jeg var 11 år på den tiden, og all den tiden jeg hadde ignorert lekser, og plikter var for ingenting, og jeg kjente tårene begynte å renne, jeg hadde bare en savegame og den var borte. Jeg var sønderknust, og viste ærlig talt ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. 450 timer rett i dass, og ingenting var igjen etter det. Alle de gode minnene mine fra dette spillet ble byttet ut med dette horrible øyeblikket. Jeg fikk kopiert en kompis sin save bare for å ta bossen og bli ferdig med spillet. Etter sistebossen ble tatt har jeg såvidt rørt Final Fantasy X igjen...
-Venom