Her på kontoret er det ett spill som har blitt den store snakkisen. Nei, det er ikke Heavy Rain. Heller ikke Final Fantasy XIII. Slett ikke Bad Company 2. Ei heller Bioshock 2. Spillet vi spiller og snakker om hele tiden er Words with Friends på iPhone og iPod Touch.

Konseptet er enkelt. Det er rett og slett Scrabble. Men det er gjennomføringen som er genial. Jeg spiller mot Magnus. Carl Thomas. Og ei venninne. Samtidig. Når det er min tur legger jeg et ord på brettet og avslutter runden min. Magnus får beskjed på telefonen sin at det er hans tur, og når han har tid gjør han sitt trekk, og jeg får beskjed om at det er min tur. På denne måten går spillet hele tiden. Jeg gjør mine trekk på bussen, på do, i lunsjpausen, på sofaen hjemme. I ro og mak og mitt eget tempo.

Og nå søker jeg nye utfordringer. Har du Words with Friends på iPhone så start gjerne et spill med meg, brukernavnet mitt er Fleksnes. Og har du iPhone eller iPod Touch uten spillet så anbefaler jeg deg varmt å laste det ned. Genialt spill!

Så var det i hus. Den europeiske versjonen. Helgen, og store deler av neste uke, skal tilbringes på planeten Pulse sammen med Lightning. Blir det årets største rollespillopplevelse? Jeg krysser fingrene...

Årets første Gamereactor er på gata i slutten av neste uke. Vi har jobbet på spreng de siste dagene med å få alt på plass. Vanligvis pleier januar å være en rolig måned, men i år har det dukket opp ekstremt mange gode titler.

Så hva byr vi på i årets første nummer? Litt av hvert:

- Åtte sider med anmeldelser, deriblant fyldig anmeldelse av Heavy Rain, Dante's Inferno og S.T.A.L.K.E.R.: Call of Pripyat
- Seks sider med sniktitter, blant annet Halo: Reach, Kane & Lynch 2, Modnation Racers og Final Fantasy XIII.
- De beste spillene fra 2000-2009, vi gir deg den definitive listen over tiårets toppspill!
- Crysis 2 - de første skjermbildene fra spillet og intervju med Crytek
- Hva skal du glede deg til i 2010? Vi lister opp høydepunktene
- Vi har besøkt Norges eneste Playstation 3-utvikler

Og mye mer. 4. februar altså. Gled deg!

I går var jeg på teater for å se Hustyrannen. "Hva da?" sier du? Hustyrannen, det nye teaterstykket til Christopher Nielsen. "Hvem?" sier du? Christopher Nielsen, broren til Joachim Nielsen. "Joachim hvem?" Sier du? Jokke. Jokke og Valentinerne. Broren til Jokke. "Jokke?" sier du? Gå ut i skam og kom aldri tilbake!

Christopher Nielsen er mest kjent for tegneseriene sine, filmen Slipp Jimmy Fri og teaterstykket Verdiløse Menn som baserte seg på broren Jokkes musikk. I Hustyrannen får han utfolde seg fritt, og det merkes at både figurene og handlingene kommer fra Nielsens hode. Det er nesten som å se en teaterversjon av en av seriene hans, personene i stykket er karikaturer, men formet med varme og omtanke. Christopher Nielsen har alltid tatt de svakes side, de som står litt på siden av samfunnet. Men han sparker ikke nedover. Det føles som vi ler av oss selv og våre egne holdninger når vi ler av personene i Hustyrannen.

Det ble et flott teaterbesøk i går. Jeg gir stykket to tomler opp, og kan anbefale det varmt.

Nå må jeg løpe. Jeg skal nemlig isolere meg på en hytte i Etnedal i helga for å spille gjennom Heavy Rain. Magnus og Line holder fortet og stiller opp i Gamereactor Weekly senere i dag. Få med deg det. God helg!

Sameiet i Hustyrannen. Gjett hvem som er datanerd og besatt av onlinerollespill?

Da jeg gikk på videregående skole mot slutten av 80-tallet elsket jeg tegneserier. Og da spesielt Pyton. Pyton var et humorblad laget av norske serietegnere, der blant annet Arild Midthun, Tommy Sydsæter og Frode Øverli bidro. Jeg tegnet masse selv på denne tiden, og elsket de bisarre seriene og tegningene i Pyton.

Til jul fikk jeg MegaPyton-boksen, en nyutgivelse av klassiske Pyton-striper, og jeg må innrømme at bladet har tapt seg litt med tiden. Pyton var alltid vulgært og rølpete, men jeg husket liksom at humoren gikk litt dypere og var hakket mer raffinert enn de stripene jeg leste på nytt i romjula.

Pyton var nok veldig tidsriktig, og for meg i russetida var dette humor som var midt i blinken. Men det kommer ikke til å gå inn i historien som noe høydepunkt i humor-Norge, dessverre.

Da hadde jeg et bedre gjensyn med bladet Mad nå nylig. Min far kjøpte Mad fast på 60- og 70-tallet, en samling jeg har tatt vare på etter ham, sammen med samlepermene med Norsk Mad fra 80-tallet. De norske bladene hopper over litt for mange popkulturelle referanser og er ikke like satirisk som den amerikanske versjonen, men humoren er likevel mer tidløs og med mer snert enn de gamle Pyton-bladene klarer å levere i dag.

Dølle Døck, frontfiguren til Pyton i mange år.