Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Se spill med nye øyne

Skrevet av TK Quill den 13 juni 2018 klokken 09:53

Har du noen gang prøvd et spill anbefalt av tusener, lovpriset som noe av det beste i verden, bare for å ikke kunne fordra det selv?

Vil tro de fleste av oss har gjort det. Satt oss ned med en tittel som er blitt hypet opp i skyene av flertallet, tildelt et titalls priser, og blir sett på som en gud blandt spill. Men så klarer vi ikke se det på samme måte. Vi opplever det som noe trøtte greier, kanskje kjedelig gameplay, en uinteressant story, eller så føles bare hele spillet feil og man går inn i en utelukkende negativ modus. Jeg er hvertfall skyldig i sistnevnte, mange ganger.

The Last of Us, Bioshock Infinite, The Witcher 3, Metal Gear Solid 3, Dishonored, Borderlands, Diablo II, Deus Ex Human Revolution.
Ikke nødvendigvis lovprisede spill, men store spill som har fått mye oppmerksomhet, og som jeg personlig ikke hadde sans for de første gangene jeg spilte dem. Jeg var i negativ modus.
Hvordan i all villeste verden kunne noen like disse spillene? De hadde ikke noe ålreit å by på, og flere føltes like noe jeg hadde spilt eller sett før. Jeg plasserte meg i motsatt ende av skalaen, vekk fra flertallet, og hadde lite forståelse for alle godord, og det faktum at folk faktisk spilte dem.

Og det er egentlig her min verste negative fase som spiller lå. Jeg spilte for mye. I stede for å fokusere på en tittel, var det om å gjøre å pløye gjennom så mye som mulig på kort tid. Og da sier det seg selv at man blir utbrent, at ting begynner å gli inn i hverandre, og alt virker heller... meh.
Jeg innså selvfølgelig ikke det selv, så jeg fortsatte i samme tempo, og rakket ned på alt som var bra, med et ørlite knippe unntak. Omtrent et av tjue spill fikk tommel opp fra denne karen.

Men så blir man stadig eldre. Tanker og personlighet forandrer seg til stadighet. En setter pris på andre ting enn før, og blir bedre på å filtrere det man liker og ikke liker. For noen av oss inkluderer det også spillopplevelser. Alt du var negativ til en gang blir ikke nødvendigvis bra, men det hender at noe skrap du ville kaste ut vinduet en gang, egentlig er en liten perle.

Det beste eksempelet for min del er The Witcher 3. Jeg prøvde så hardt å like det spillet når det kom ut, fordi venner og kjente da var i Witcher modus, og snakket knapt om annet i noen uker. Jeg prøvde en gang for å lære, jeg startet på nytt etter dårlige valg, jeg skulle like dette forbannede spillet. Men det skjer jo ikke. Å tvinge seg til å like noe, vil slå feil nesten hver eneste gang.
Jeg hadde ikke sans for Geralt, eller noen andre karakterer. Storyen var helt uinteressant. Gameplayet var for seigt og komplisert. Witcher 3 var noe av det kjipeste jeg hadde spilt noen gang, og jeg hadde kastet bort masse penger på det rælet.

Så hopper vi frem til mars/april i år. Jeg har med hell brukt noen måneder på å få madammen interessert i spill, med titler som Skyrim, Fallout 4, Tomb Raider og Assassins Creed Origins. Og når hun var ferdig med sistnevnte, prøvde jeg å finne noe som kombinerte ting fra det hun kjente. Så selv om jeg selv ikke kunne fordra det, kunne det jo hende at hun ville like Witcher 3.
Men vi liker å spille de samme spillene samtidig til tider, så jeg tok en sjanse og startet spillet igjen selv også. Ingen forhåpninger, og i et veldig rolig tempo. Og fra start av er det en av de raskeste helomvendingene jeg har gjort innen spill. Aldri har noe gått fra å bli definert som søppel, til å bli en skatt av de sjeldne på samme måte.
Jeg var helt hekta. Gamle tanker om spillet hadde ingen betydning lenger, det var som å spille et helt annet spill. Jeg klarte nå knapt å legge ned kontrollen i fem minutter for å ikke glemme å spise. Det er noe jeg ikke har opplevd særlig ofte i voksen alder.

En time, ti timer, hundre timer, tohundre og femti timer. Tiden raste av sted mens jeg sneglet meg gjennom spillet og alt av ekstramateriale. Og ikke bare en gang, men fire ganger. Alternative slutter, new game plus, 100% run og speed run. Jeg måtte prøve alt, og gjorde det.
Forutenom spill fra barndommen, kan jeg ikke huske å ha opplevd en lignende innlevelse noen gang. Jeg har lagt utallige timer i Elder Scrolls og Fallout spillene, men det ble aldri på samme måte som det jeg nylig gjorde i Witcher 3.

Jeg har merket en forandring siden jeg satte punktum for achievement jakt. Jeg tar spill mer med ro, og lar de vise hva de har å by på litt annerledes enn før. Og det har uten tvil enormt mye å si.
Jeg ser også på spill og underholdning generelt, med andre øyne nå enn når jeg var yngre. Jeg vet veldig godt hva jeg liker, så jeg kan trygt overse det meste som blir utgitt, enten det er kjempetitler eller små indiespill.
Noen ganger hender det dog fremdeles at noe jeg har sett frem til, eller som har blitt anbefalt av mange, skuffer noe hinsides, til et punkt hvor jeg ikke klarer å se noe godt i det.
Men nå tar jeg det med ro, og går bare videre til neste spill. Så kanskje jeg finner megaskuffelsen frem igjen om noen år, og ser det med nye øyne. For man vet aldri når man kan ha skiftet mening om noe. En story som var uinteressant en gang, kan være noe av det beste der ute. Et gameplay som føltes repetitivt og tamt da, kan være akkurat det du ser etter nå.

Så selv om det er tusenvis av titler der ute, og mer enn nok til at vi aldri trenger å spille det samme to ganger, hender det at det er verdt å kikke på et gammelt spill igjen. Et du kanskje aldri hadde sans for, et du uten hell prøvde å tvinge deg selv til å like. Kanskje fortjener det egentlig en plass på en toppliste eller to.

Takk for din tid

TK

Facebook
TwitterReddit