Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Se spill med nye øyne

Skrevet av TK Quill den 13 juni 2018 klokken 09:53

Har du noen gang prøvd et spill anbefalt av tusener, lovpriset som noe av det beste i verden, bare for å ikke kunne fordra det selv?

Vil tro de fleste av oss har gjort det. Satt oss ned med en tittel som er blitt hypet opp i skyene av flertallet, tildelt et titalls priser, og blir sett på som en gud blandt spill. Men så klarer vi ikke se det på samme måte. Vi opplever det som noe trøtte greier, kanskje kjedelig gameplay, en uinteressant story, eller så føles bare hele spillet feil og man går inn i en utelukkende negativ modus. Jeg er hvertfall skyldig i sistnevnte, mange ganger.

The Last of Us, Bioshock Infinite, The Witcher 3, Metal Gear Solid 3, Dishonored, Borderlands, Diablo II, Deus Ex Human Revolution.
Ikke nødvendigvis lovprisede spill, men store spill som har fått mye oppmerksomhet, og som jeg personlig ikke hadde sans for de første gangene jeg spilte dem. Jeg var i negativ modus.
Hvordan i all villeste verden kunne noen like disse spillene? De hadde ikke noe ålreit å by på, og flere føltes like noe jeg hadde spilt eller sett før. Jeg plasserte meg i motsatt ende av skalaen, vekk fra flertallet, og hadde lite forståelse for alle godord, og det faktum at folk faktisk spilte dem.

Og det er egentlig her min verste negative fase som spiller lå. Jeg spilte for mye. I stede for å fokusere på en tittel, var det om å gjøre å pløye gjennom så mye som mulig på kort tid. Og da sier det seg selv at man blir utbrent, at ting begynner å gli inn i hverandre, og alt virker heller... meh.
Jeg innså selvfølgelig ikke det selv, så jeg fortsatte i samme tempo, og rakket ned på alt som var bra, med et ørlite knippe unntak. Omtrent et av tjue spill fikk tommel opp fra denne karen.

Men så blir man stadig eldre. Tanker og personlighet forandrer seg til stadighet. En setter pris på andre ting enn før, og blir bedre på å filtrere det man liker og ikke liker. For noen av oss inkluderer det også spillopplevelser. Alt du var negativ til en gang blir ikke nødvendigvis bra, men det hender at noe skrap du ville kaste ut vinduet en gang, egentlig er en liten perle.

Det beste eksempelet for min del er The Witcher 3. Jeg prøvde så hardt å like det spillet når det kom ut, fordi venner og kjente da var i Witcher modus, og snakket knapt om annet i noen uker. Jeg prøvde en gang for å lære, jeg startet på nytt etter dårlige valg, jeg skulle like dette forbannede spillet. Men det skjer jo ikke. Å tvinge seg til å like noe, vil slå feil nesten hver eneste gang.
Jeg hadde ikke sans for Geralt, eller noen andre karakterer. Storyen var helt uinteressant. Gameplayet var for seigt og komplisert. Witcher 3 var noe av det kjipeste jeg hadde spilt noen gang, og jeg hadde kastet bort masse penger på det rælet.

Så hopper vi frem til mars/april i år. Jeg har med hell brukt noen måneder på å få madammen interessert i spill, med titler som Skyrim, Fallout 4, Tomb Raider og Assassins Creed Origins. Og når hun var ferdig med sistnevnte, prøvde jeg å finne noe som kombinerte ting fra det hun kjente. Så selv om jeg selv ikke kunne fordra det, kunne det jo hende at hun ville like Witcher 3.
Men vi liker å spille de samme spillene samtidig til tider, så jeg tok en sjanse og startet spillet igjen selv også. Ingen forhåpninger, og i et veldig rolig tempo. Og fra start av er det en av de raskeste helomvendingene jeg har gjort innen spill. Aldri har noe gått fra å bli definert som søppel, til å bli en skatt av de sjeldne på samme måte.
Jeg var helt hekta. Gamle tanker om spillet hadde ingen betydning lenger, det var som å spille et helt annet spill. Jeg klarte nå knapt å legge ned kontrollen i fem minutter for å ikke glemme å spise. Det er noe jeg ikke har opplevd særlig ofte i voksen alder.

En time, ti timer, hundre timer, tohundre og femti timer. Tiden raste av sted mens jeg sneglet meg gjennom spillet og alt av ekstramateriale. Og ikke bare en gang, men fire ganger. Alternative slutter, new game plus, 100% run og speed run. Jeg måtte prøve alt, og gjorde det.
Forutenom spill fra barndommen, kan jeg ikke huske å ha opplevd en lignende innlevelse noen gang. Jeg har lagt utallige timer i Elder Scrolls og Fallout spillene, men det ble aldri på samme måte som det jeg nylig gjorde i Witcher 3.

Jeg har merket en forandring siden jeg satte punktum for achievement jakt. Jeg tar spill mer med ro, og lar de vise hva de har å by på litt annerledes enn før. Og det har uten tvil enormt mye å si.
Jeg ser også på spill og underholdning generelt, med andre øyne nå enn når jeg var yngre. Jeg vet veldig godt hva jeg liker, så jeg kan trygt overse det meste som blir utgitt, enten det er kjempetitler eller små indiespill.
Noen ganger hender det dog fremdeles at noe jeg har sett frem til, eller som har blitt anbefalt av mange, skuffer noe hinsides, til et punkt hvor jeg ikke klarer å se noe godt i det.
Men nå tar jeg det med ro, og går bare videre til neste spill. Så kanskje jeg finner megaskuffelsen frem igjen om noen år, og ser det med nye øyne. For man vet aldri når man kan ha skiftet mening om noe. En story som var uinteressant en gang, kan være noe av det beste der ute. Et gameplay som føltes repetitivt og tamt da, kan være akkurat det du ser etter nå.

Så selv om det er tusenvis av titler der ute, og mer enn nok til at vi aldri trenger å spille det samme to ganger, hender det at det er verdt å kikke på et gammelt spill igjen. Et du kanskje aldri hadde sans for, et du uten hell prøvde å tvinge deg selv til å like. Kanskje fortjener det egentlig en plass på en toppliste eller to.

Takk for din tid

TK

Facebook
TwitterReddit

Trist E3

Skrevet av TK Quill den 12 juni 2018 klokken 08:38

Da var det over, og jeg kan ikke unngå å føle skuffelsen skylle over skuldrene. Burde være vandt til den følelsen i E3 tider, men en blir like herlig brent hver gang.
Var spesielt gira på Xbox konferansen, ettersom de skulle presentere 50 spill. De beviste dog bare nok en gang at kvantitet ikke er svaret, for her var det ikke mye å juble for.

EA, MS, Square Enix, Ubisoft og Sony. Enormt potensiale. Enorm skuffelse.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg håpet på. Det eneste jeg ønsket meg i forkant var et ålreit fantasy RPG. Det fikk jeg ikke, med mindre man teller Elder Scrolls VI, som er next-gen og antakelig flere år unna.

Fallout 76, kunne vært det store denne gangen, men jeg mistet interessen så fort ordene "survival" og "online" ble bekreftet. Har vært Fallout fan i mange år nå, men jeg er lei survival og jeg har aldri hatt sans for online, ettersom jeg ikke liker å forholde meg til andre spillere i "min verden". Kan endre seg når private servere visstnok dukker opp senere, men for nå er interessen i beste fall mellom lunken og kjølig.

Assassins Creed Odyssey, er i stede det jeg ser mest frem til nå. Etter Origins, som var fantastisk på nesten alle punkter, er jeg ivrig etter mer. Og med enda flere RPG elementer, skal det litt til før det slår feil. Eneste jeg ikke har sans for er økt fokus på sjøslag igjen.

Kjøpelisten fremover er kortere enn på mange år. Forutenom Odyssey, er det ingenting jeg må ha på releasedagen. Cyberpunk 2077 er nesten et must, etter jeg gjenoppdaget Witcher og vil se hva CDPR har funnet på nå, men settingen er ikke helt min greie, så vi får se.
The Last of Us 2 og Kingdom Hearts 3 har vært på listen siden annonsering, men ble ikke noe mer hyped nå, så ikke veldig utålmodig.
Ellers kommer jeg nok til å plukke opp Tales of Vesperia Definitive Edition til XO. Det var et av favorittene mine forrige generasjon, og jeg har villet spille det igjen.

Og det var vel egentlig det for min del. Overdosen av stressende shooters og multiplayer er virkelig ikke noe for meg lenger. Jeg setter mer pris på spill hvor tempoet kan tilpasses humøret og formen, for ikke å snakke om at jeg liker isolerte opplevelser, hvor jeg bare trenger å forholde meg til mine egne valg for spillverdenen.

Så det ser ut til at jeg trygt kan fokusere på backlog en stund. Og med nyinnkjøpt Ps4 og et pent lite bibliotek av spill, har jeg nok å gjøre fremover, kanskje helt frem til neste E3.

Takk for din tid

TK

Facebook
TwitterReddit

Alle gode ting er... fem?

Skrevet av TK Quill den 11 juni 2018 klokken 09:53

Tre ganger har jeg prøvd å forlate Gamereactor.no

Ja vel, kan man si. Det var da en måte å starte sin første blogg på nok en ny brukerkonto. Den femte sådan.
Siden 2006 har jeg vært noenlunde fast inventar i forumet, under forskjellige navn og -til tider- personlighet.
Tolv år med kommentarer og blogger, tolv år med varierende psykisk helse og en online personlighet som har speilet nettopp det.
Jeg er en person som liker å starte på nytt i blant. Ikke bare liker, men trenger en ny start. Hver gang det skjer noe større i livet, eller jeg føler jeg har utviklet meg som menneske, så begynner jeg fra scratch, så langt det lar seg gjøre. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det jeg har skrevet og postet tidligere, men jeg liker fremdeles å ta avstand fra det, fordi det kanskje ikke stemmer helt overens med måten jeg nå tenker på.
Vil ikke si at jeg har blitt gammel og vis akkurat, men i løpet av livet plukker man konstant opp ny informasjon, og jo eldre man blir, jo lettere er det å filtrere ut det man liker og ikke liker. Nå som jeg nylig har rundet 30, er jeg veldig klar over hva som er av betydning for meg, og hva som kan ignoreres uten å tenke to ganger.

Noen ganger kan man dog ta feil, og jeg trodde med hånden på hjertet at mine dager på GR var forbi. Etter å ha tatt noen steg i livet, hvor nye ting må prioriteres og gamle må settes til side, følte jeg at det ikke var noen plass til daglig forumaktivitet. Og noen ganger er det sånn, men jeg merker også at jeg ikke kan gå mange timene uten å sjekke om noen har skrevet noe, eller det har kommet en spillnyhet jeg kan være overdrevent negativ til.
Uten en brukerkonto kommer man dog ikke så langt, så mine daglige besøk på GR, ble gjerne avbrutt av et sukk og et klikk på krysset i hjørnet.
Så nå biter jeg i det sure eplet (jeg foretrekker faktisk sure epler), og gjenoppstår som... vel, meg selv. Ingen falske navn, referanser eller bedriftstitler å skjule seg bak. Jeg er fremdeles hobbykunster, men utelukkende under eget navn. TK Art Nor ligger dødt i fortiden, så det føltes feil å skulle åpne den gamle brukeren igjen.
Skal jeg dele personlige tekster, meninger og tanker igjen, så skal det være under mitt eget navn. Så får jeg heller se tilbake om noen år igjen og riste irritert på hodet, mens jeg lurer på hva jeg tenkte på når jeg skrev slike fjollete ting.

Har jeg forandret meg nevneverdig siden mine mest aktive dager her? Ja, det vil jeg si. Er jeg fremdeles overdrevent negativ til det meste? Absolutt, men jeg setter også desto mer pris på det jeg virkelig liker. Det handler bare om å lære å luke. Selv om noe er populært, trenger man ikke alltid se nærmere på det. Og det finnes også skatter, der flertallet ikke tar seg bryet med å lete.

Det er dumt å love masse aktivitet, for da ender en som regel opp med å tilbringe stadig mindre tid på siden. Så jeg vil heller love å bare være meg selv, når jeg kikker innom. Og virker jeg negativ til tider, så er det bare fordi jeg ikke blir påvirket av hype på samme måte, eller ikke blir positivt overrasket like ofte som før. Og det er bare fordi jeg har tatt inn alt for mye underholdning de siste femten årene. Alt for mye.
Det gjør noe med en etterhvert, der hundrevis av historier begynner å ligne på hverandre, gameplay føles repeterende fordi jeg har spilt den samme typen spill flere titalls ganger, designvalgene er triste og kjedelige, og soundtrack bare er bakgrunnsstøy.
Så jeg prøver å være mer selektiv nå. I stede for å bite over alt som er litt interessant, går jeg bare for de opplevelsene jeg tror er verdt det. Og så langt har det funket veldig bra. Så får vi se om det også speiles i hva jeg skriver fremover.

Takk for din tid

TK

Facebook
TwitterReddit