Som spilldesignstudent var dette en perfekt utfordring for meg, da jeg allerede har masse idéer jeg en vakker dag skal (ikke bare vil, men SKAL!) få ut i spillform. Så den største utfordringen for meg er egentlig ikke å komme på en idé, men å bestemme seg for hvilken idé som fortjener å bli skrevet om her.

Har du noen gang hatt lyst på et nytt spill, men ikke klart å bestemme deg for hvilken sjanger du vil prøve denne gangen? Min idé er et spill som blander sjangre på en helt ny måte. Det starter ut som en vanlig action-adventure-3D-plattformer, men hver verden er inspirert av en annen sjanger, som RPG, rytmespill, FPS osv. og banene vil inneholde elementer av disse. Først er det bare små forandringer, men etter hvert vil forandringene merkes mer og mer. Høydepunktet i spillene er bosskampene, som snur spillmekanikkene helt på hodet etter sin egen sjanger og er nesten som ekstra vanskelige minispill. Rytmespillbossen får deg til å trykke på knapper i takt med bakgrunnsmusikken for å angripe, racingbossen inviterer deg til kappkjøring og fighting-bossen må bekjempes som i et 2D-fightingspill. Den grafiske stilen vil også forandre seg alt etter hvilken verden du er i, som betyr mange spennende art-styles. Spillet blander litt av hvert, og burde ha noe for alle.

Spillet blir lansert til konsoll (Wii U, PS4, PS3, Xbox 360, Xbox One) med mulighet for senere port til PC og håndholdt. Wii U-versjonen vil også ha egne Gamepad-mekanikker for de fleste sjangrene, blant annet berøre skjermen under rytme-og puzzle-bossene, og som inventory i blant annet RPG og FPS-banene.

Dette var da min fantastiske spillidé. WUE out

Jeg vil her snakke om en spillsjanger som jeg selv er svært glad i, men som jeg ser ganske lite av, både som spill og som diskusjoner.

Jeg snakker, som du sikkert kan forstå av bloggtittelen, om rytmespill. "Rytmespill" kan være mye forskjellig, men er enkelt forklart betegnelse på spill der rytmer og musikk er en stor del av gameplayet. Kanskje du trykker på knapper i takt med musikken, eller hermer etter en sekvens du allerede har hørt. Selv synes jeg at dette er en utrolig artig sjanger, spesielt når det gjelder spillene av den mer humoristiske, rare, (ofte) japanske typen - disse fokuserer på gameplay og humor på en måte som jeg liker veldig godt. Dessverre er dette noe som sjelden ser ut til å få noe særlig oppmerksomhet innenfor gamer-miljøet.

Jeg har digget rytmespill siden slutten av 2012, da jeg forelsket meg helt i Nintendos Rhythm Paradise-serie. Ble også introdusert til Elite Beat Agents gjennom en venn av meg, og selv om jeg var litt usikker i begynnelsen, kjøpte jeg det da jeg fant det til en veldig billig penge i brukthylla hos GAME. 4 dager senere hadde jeg allerede bestilt begge Ouendan-spillene fra Japan, og deretter gikk det bare videre.

Men dette er en sjanger som aldri ser ut til å ha tatt veldig av i det vestlige markedet, hvertfall av typen "sære japanske spill"(Greit nok, "sære japanske spill" av alle sjangre er et nisjemarked her, og jeg skulle også gjerne sett mer av dette generelt.) Noen spill her og der blir lokalisert, men disse blir fortsatt ganske nisje og vil ikke akkurat dukke opp på bestselgerlista - det kan regnes som en stor risk. Hvis de har lisensiert musikk, vil denne sannnsynligvis også bli fjernet og erstattet med sanger som er mer kjente her, både pga. det kan selge bedre, og siden lisens for andre regioner ville medført større kostnader. Men dette fører også til klager fra fans som heller vil spille til diverse J-pop og rock-sanger og diverse anime-openings - det sier nesten seg selv at det er fans av japansk popkultur som ville ha visst om disse spillene in the first place. Da blir spill med et originalt soundtrack enklere, og jeg må si at jeg setter ekstra pris på disse. Noen av sangene fra Rhythm Heaven og Gitaroo Man er blant min favorittmusikk fra spill - kanskje ikke overraskende at et spill basert rundt musikk har bra musikk. Uansett har rytmespill aldri klart i bli det store her, og jeg ser også sjelden noen store diskusjoner om de nyeste rytmespillene som kommer, med mindre jeg spesifikt leter etter dette. Sjangeren selges ikke særlig bra, og derfor blir færre av disse spillene lokalisert til markedet og utviklet her.

Unntaket for tiden ser ut til å være f.eks dansespill som Just Dance, som hvertfall har solgt bra de siste årene. Men det er ikke akkurat dette de fleste gamere er ute etter, inkludert meg.
For ikke å nevne Guitar Hero. For en del år tilbake var denne serien svært populær, og fikk flere oppfølgere og spinoffs. Selv var dette spillet aldri det helt store for meg - jeg kunne prøve en runde og to iblant, og spillet var greit nok, men det var ikke noe jeg kunne tenkt å bruke penger på selv. Men etter mange år med oppfølgere, spinoffs og melking døde serien sakte men sikkert ut.

Jeg lurer også på om siden det er denne type rytmespill som er mest "kjent", er dette hva en del gamere forbinder sjangeren med, og dermed ikke er så interessert. Det er lett å legge sjangeren bort som enkle "party"-spill. Og det er absolutt ikke noe galt i denne type spill for de som liker det, disse har også sin plass i spillverdenen, men rytmespill kan være så mye mer! Rhythm Paradise, for eksempel, kan virke som et enkelt barnespill med søte figurer og masse farger, men ikke la deg lure. De senere banene i spillet er det vanlig å slite lenge med før du endelig kommer deg videre, og om du vil prøve deg på "superb"-ratings og spesielt "Perfects", blir det enda verre. Nei, det blir nok ikke akkurat de største, dypeste opplevelsene og historiene du får gjennom disse spillene, men det handler om mer enn å synge og danse rundt til de nyeste popsangene eller å late som du kan spille gitar.

I Japan, derimot, ser markedet ut til å være en del større. Mange spill blir værende i Japan, og får aldri sjansen her, så jeg blir bare sittende og sikle over alle spillene som ikke kommer her, spesielt når det gjelder til regionslåste konsoller som 3DS. Nå kan det nevnes at en del av spillene er i arkadeversjon - siden dette er også en sjanger som passer fint til arkade - og mens arkader fortsatt er noe som finnes i Japan, er de så godt som utdødd i vår del av verden. Så jeg skjønner at disse versjonene ikke blir sendt over her med det første, men konsollvarianter kunne de godt sendt over her.

Heldigvis er det noen iblant som tar sjanser. Da Ouendan-spillene ble overraskende mye importert av amerikanske og europeiske gamere, fant iNiS og Nintendo ut at det faktisk var et marked for denne typen spill her, og begynte å jobbe med det som senere ble Elite Beat Agents. Riktignok er dette en "Westernized" utgave der musikken er byttet ut, men den samme stilen, solide gameplayet og sprø humoren er fortsatt intakt. SEGA spurte også nylig om hvor stor interesse det var for å gi ut Hatsune Miku: Project DIVA F på PS3 i Amerika og Europa, et forslag som ble takket sterkt ja til. Nå hjalp det kanskje at Vocaloid og Miku er noe som allerede har mange fans, men likevel - det er et rytmespill, som jeg selv vil si at har ganske greit gameplay selv for de som ikke nødvendigvis vet så mye om Vocaloid. Ja takk til flere lokaliserte spill!

Noen ganger kombineres sjangeren også med andre sjangre, for eksempel er "rytme-plattformer" noe jeg har sett noen få av. Jeg elsker også plattformsjangeren, så det sier seg kanskje selv at disse spillene er noe jeg liker. Det finnes også spill som har små mini-rytmespill som en del av spillet, for eksempel i Sly-spillene. Morsomt nok, men som en rytmespillfan blir disse ofte litt for lette for meg.

Ja, det jeg egentlig vil fram til her er vel å rette oppmerksomheten mot en sjanger som jeg synes blir lite fokusert på, og kanskje kan "misforstås". Selv håper jeg på å se flere rytmespill i framtida, spesielt den humoristiske, rare varianten jeg er mest interessert i.

Hva synes du om rytmespill? Har du noen favoritter?

Bilde fra her

Ja, jeg hadde en rar drøm og vil gjerne dele den. Poster kanskje flere av disse senere.

Uansett, jeg fikk tilbud om en rolle i en film ved navn "Zombies Killed My Parents". (Hele navnet var visst "Zombies Killed My Parents vs. Ninjas Killed My Parents", men bare kortversjonen ble brukt offisielt). Jeg takket ja, og fikk vite at jeg skulle være en ninja, som tydeligvis var hovedrollen. Like etter kuttet det til en scene der ninja-meg hoppet mellom hus og drepte zombier. Så måtte jeg øve på introscenen, og gikk inn i et rom som minnet om gangen utenfor et klasserom, bare at rommet var tomt bortsett fra noen bord midt på gulvet. Kameracrewet var også der, og pappa skulle ta rollen som enten vanlig random person eller zombie bare midlertidig. Vi sto alle oppå bordet, og ja, alle fikk plass, så enten hadde vi blitt midlertidig krymper, eller så var bordet veldig stort.
Så skiftet det til introscenen(filmaktig, altså at det var mer som å se en film enn å være med i den delen), der det eneste jeg husker er at det foregikk i enten en mørk skog eller på en gravplass, og de brukte masse falskt blod. Falskt spy ble også brukt et sted, en grønn, stinkende gørr. (Av en eller annen grunn var ikke jeg med i denne introen) Tror at en random person og en zombie var med. Til slutt i introen ble masse falskt blod sprutet på en stein, og da det rant nedover, kom filmens navn til syne på gravsteinen. Så fortsatte filmen, men da våknet jeg.

Huh... wtf. Ja, jeg vet ikke hva underbevisstheten min finner på, men morsomt et det hvertfall. Nå har jeg lyst til å se "Zombies Killed My Parents".

Siden 9-årsdagen min har spill vært en stor del av livet. Jeg husker fortsatt da foreldrene mine kom inn på rommet mitt og ga meg min helt egen GBA med Pokémon Crystal, og jeg spilte ofte Super Mario Bros. Deluxe hos ei venninne. Jeg ønsket meg lenge GameCube, men fikk aldri... Men da jeg og broren min fikk hver vår DS Fat til 11- og 9-årsdagene våre(jeg med Pokémon Dash, han med ingenting, hihi) ble det virkelig fatt på gaminga. Kjøpte selv ganske mange DS-spill(og senere DS Lite) for egen ukelønn, og selv om noen tyder på at jeg hadde litt dårlig spillsmak der og da, kan ingen si at jeg ikke var spillinteressert.

Jula 2008. I den svære pakka fra pappa og samboeren, lå det... en XBox 360. Det som kommer videre er isjokkerende, men here goes: Jeg ble utrolig skuffet. Jeg hadde lenge gått rundt og snakket om Wii, og så fikk jeg dette? Denne, med svært, svært få bra spill med "min" aldersgrense?(Er forresten 14.) Der de fleste toppspillene var diverse skyte-og krigsspill(vel, etter hva jeg hadde fått med meg)? Senere fant jeg ut at den bare ble kjøpt på grunn av et veldig bra tilbud, men likevel...

Februar 2009. I ei ganske lang stund, og i tilfelle jeg ikke fikk den til jul(jeg hadde rett) hadde jeg spart opp penger til Wii, problemet var at den var utsolgt overalt.(Vil ikke engang tenke på alle de stakkars Wii-ene som bare blir brukt av såkalte "casual-gamers", for å bruke sånne uttrykk...) Heldigvis var den endelig inne i 1 butikk. Det var en eneste Wii igjen; utstillingeksemplaret. Jeg kjøpte den og koblet den til, det eneste jeg angrer på er at jeg koblet den til hos pappa, der jeg bare er onsdag og annenhver helg, men hos mamma har vi bare en bitteliten TV som jeg tror ikke ville ha virket å game med engang. (Senere skal jeg kjøpe en billig flatskjerm for litt av konfirmasjonspengene og flytte Wii-en...)
Men tilbake til Wii-kjøpet. Jeg var bestemt på én ting: Jeg skulle også ha et spill til den, denne jenta klarte seg ikke med Wii Sports de første ukene(har forresten aldri likt Wii Sports)
Jeg så i forskjellige butikker, og i Gamestops brukthylle fant jeg et ganske billig WarioWare: Smooth Moves. Tenkte dette var et sikkert kjøp, siden jeg likte de andre WarioWare-spillene. (Det var det ei stund, men gikk lei fort- heldigvis hadde jeg også kjøpt Brawl og lastet ned diverse Mario-spill til Virtual Console rundt den tida.)

Hvorfor jeg forteller alt dette? I disse dagene med console-wars, fanboys/girls og "casual" vs. "hardcore" er det lett å føle seg usikker når man bare har Wii og i tillegg lar en fullt tilgjengelig 360 stå urørt, men jeg syns likevel jeg kan regne meg som "skikkelig" gamer. "Problemet" er kanskje spillsmaken min: Jeg har rett og slett ikke sansen for mørke, triste, brun-og-gråtone skytespill, samme hvor "realistiske" de måtte være. (Jeg HAR prøvd et sånt spill, Medal of Honor, til Playstation, og selv om det kunne være interessant, var det ikke helt min stil) Selv om disse spillene ofte er mer "realistiske" med bedre grafikk, betyr ingen av disse noe særlig for meg.
Jeg har alltid likt serier/spill som Mario, Pokémon, WarioWare, Animal Crossing og i det siste Zelda. Foretrekker rett og slett spill som dette... Det "verste" jeg i dette øyeblikk har tenkt meg å kjøpe er Twilight Princess.
Jeg liker rett og slett bedre å hoppe på søte, små Goombaer og Koopaer enn å plaffe ned zombier.
Men så kan det jo være at jeg bare ikke vet om andre ting jeg kommer til å like... har aldri hatt sansen for slåssespill, men elsker Brawl(men dette er annerledes slåssing, og inneholder mye Nintendo) og trodde heller ikke jeg likte racing, før jeg spilte Mario Kart.
Og bare så det er sagt: Jeg tar mine forhåndsregler og holder meg LANGT unna "Wii something"-serien og annet tull. Dessuten bruker jeg alltid Classic Controller hvis det er mulighet for det.

Og ja, jeg vet det bare noen få spill det er verdt å kjøpe til Wii, men la meg bare si: Det er kanskje rundt 10-12 spill jeg kunne tenkt meg til Wii, men det er ytterst få på XBox og PS3. De andre har kanskje DVD-spiller, HD og ingen Friendcodes, men det er først og fremst spillene jeg kjøper konsoller for.

Poenget er at bare fordi jeg ikke er så glad i det meste til XBox og PS3, er jeg ikke en "verre" gamer for det.