Bloodborne

Jeg spilte og likte både Demon's- og Dark Souls. Nei, vent. Det var en sannhet med modifikasjoner. Jeg likte Demon's Souls siden det føltes friskt, basert på en svunnen tid da man stort sett måtte trene mye for å bli god i et hvilket som helst spill. Jeg spilte det i ukesvis, bannet uten stans og så hvordan jeg sakte men sikkert ble flinkere. Dette til tross for at kontrollen og den grunnleggende spillmekanikken inneholdt flere mangler. Til å begynne med beveget figuren seg for sakte. Han var seig. Tanken til From Software var å lage et spill hvor sverdkampene føltes naturlig tunge og realistiske. Å kreve at spilleren brukte taktikk og timing mens man planla de langsomme angrepene var naturligvis en del av grunnkonseptet.

Det føles likevel som om samtlige av disse tre spillene manglet litt responsivitet og presisjon rent spillmekanisk. Jeg vet at dette er et minefelt, og at fansen gjerne vil se meg lynsjet for å skrive dette. Å kritisere From Softwares hardcore-spill er som å kritisere Shadow of the Colossus for katastrofal bildeoppdatering, eller å kritisere Uncharted 2 for at det tidvis var for selvspillende for sitt eget beste. Likevel påpeker jeg dette, for Bloodborne er litt i samme båt - det har masse kvaliteter samtidig som det er litt stivt og upresist i kontrollen.

Jeg husker diskusjonene på kontoret etter lanseringen av Demon's Souls, for jeg likte det ikke like godt som visse andre. Spillkontrollen var ikke responsiv nok for min smak. Iblant var det ikke mulig å avslutte en påbegynt animasjon med et annet angrep, han på skjermen gjorde ikke det jeg ba om og spillets animasjoner minnet tidvis om stop-motion. From Software klarte likevel å introdusere en ny (gammel) subsjanger med deres actionrollespill. Det var krevende og belønnende på samme tid, og fanskaren vokste seg stor og sterk på kort tid.

Til tross for den store fanbasen har jeg hatt problemer med å forstå hypen rundt Bloodborne. Det har vært lett å merke hvordan mange har ventet, lengtet og håpet på denne åndelige oppfølgeren til Souls-spillene, og selv om jeg har hatt lyst på mer gotisk monsterslakt har jeg aldri hoppet ombord på hypetoget.

På onsdag i forrige uke ankom Bloodborne til redaksjonen. Jeg har aldri bannet så mye som jeg gjorde den kvelden. Ettersom spillet starter med at jeg er sped og svak, og har de lengste og tynneste armene i historien som skal prøve å banke opp en 1200 kilos mutantulv, så jobbet raseriet virkelig på høygir. From Software kløner det til for seg selv i den første timen. De åpner for hard, vanskelighetsgraden overgår de tidligere spillene, og innledningen føles dårlig strukturert og dum. I stedet for å lære meg som spiller om eventyrets nyheter og hvordan den grunnleggende mekanikken fungerer, blir jeg tvunget til å lese gjennom 700 000 kjedelige opplæringsskilter før jeg får skrapet sammen nok til et gevær og en øks. Først da kan jeg gå tilbake og slå den enorme ulven ni ganger i skallen. Men, la meg fortelle nøyaktig hvordan det hele begynner.

Eventyret starter i byen Yharnam. Byen skal ifølge sagnene være et harmonisk sted hvor man kan finne uante mengder med helbredende kraft. Jegeren min (jeg kaller ham «Jörn») ankommer Yharnam for å ta del i dette og slappe av litt på dette fristedet, men ingenting er som han ble forespeilet. Yharnam minner om Draculas Transylvania, full av beksorte trær uten løv, gotiske slott og massevis av kjøttsultne beist. Det blir aldri noen hvil eller helbredelse. Det handler om å overleve så godt det lar seg gjøre - for enhver pris.

En enøyd gammel gubbe kaller meg "Blekblod", og gjør narr av meg fordi jeg er så svak. Så gir meg et lynkurs i hvordan kroppen min fungerer. Han forklarer at jeg kan oppgradere blodet som strømmer gjennom årene mine. Jeg har potensialet i meg til å bli en ordentlig jeger. Slik begynner den åndelige oppfølgeren til Dark- og Demon's Souls-serien, og atmosfæren og stemningen er like mystisk denne gangen.

Jeg tilpasser jegeren min, kler ham i en dyster skinnfrakk og plasserer en piratlue på hodet hans. Ett minutt senere står moteløven overfor spillets aller første fiende. Hidetake Miyazakis visjon om et old-school-duftende, grusomt vanskelig action-eventyr er veldig tydelig i Bloodborne. Faktisk opplevde jeg dette som enda mer nådeløst enn de tidligere From Software-spillene. Jeg dør. Jeg dør igjen. Jeg dør litt til, før jeg dør på nytt. Så dør jeg, før jeg kommer til skade for å dø, etterfulgt av et uhyggelig møte med døden. Deretter kommer mannen med ljåen, og så dør jeg igjen. Og igjen. Ja, du skjønner tegninga.

Å dø er en vesentlig del av Bloodborne-opplevelsen, på samme måte som i Demon's Souls og de to Dark Souls- spillene. Spillets største fryd er å straffe spilleren hardt og nådeløst, men aldri på urettferdige premisser. I stedet er det verdens mest brutale treningsmetode, der man sakte med sikkert forvandles til en dødsmaskin selv, med sniking i skyggene, nøyaktig presisjon og perfekt timing som en del av repertoaret sitt. Det tok tid, men etter en stund er jeg blitt god nok til å danse gjennom hordene av blodtørstige fiender, i det som føles som et slags morbid kjærlighetsbrev til svunne tider. Jeg får flashback til spill fra barndommer. Spill som Ghosts 'n Goblins, Mega Man 2 og Cobra Triangle. Ikke fordi de ligner, men fordi disse var de siste spillene som både moret meg og plaget meg i like stor grad på én og samme tid. Veldig vanskelige spill har egentlig aldri vært min greie, men dert er noe ved Bloodborne som gir meg viljen til å fortsette. Jeg klamrer meg til ideen om å bli en Bloodborne-mester. De neste 16 timene har jeg en tålmodighet som veksler mellom groteskt dårlig og sjokkerende bra.

Jeg kjemper så svetten siler, jeg skriker banneord etter banneord mot TVen og gestikulerer obskønt i samme retning. Hver gang jeg dør mister jeg alle mine Blood Echoes, som er spillets valuta, og monsteret slurper i seg alt før det setter seg ned og venter på bedre tider. Nå handler det naturligvis om å komme tilbake hit og lykkes der jeg gjorde feil sist.

Dette spillet bringer frem det verste i meg, men på en god måte. Her kreves strategi, trening og en veldig stor porsjon med tunga-rett-i- munnen. Jeg liker hvor annerledes, men likevel så likt det føles i forhold til Dark Souls II. Implementeringen av krutt og muskettlignende skytevåpen forandrer kompleksiteten i kampene, og med tanke på hvordan From Software belønner mer aggressiv spilling i Bloodborne enn i tidligere spill, så føles tempoet mer hektisk. Jegeren min er beveger seg fortsatt langsomt og kalkulert slik vi har sett før i spill fra samme studio, og det handler om å planlegge og følge med på hver eneste bevegelse fremfor å hamre på knappene.

Et annet aspekt som er lett å like er designet, som nevnt tidligere er inspirert av Dracula. Spillverden er gotisk, mørk, ugjestmild og full av detalljer som ikke fantes i Dark- eller Demon's Souls.

Flerspilleren er ifølge meg det beste med dette spillet, og det finnes både PvP og co-op for opptil fire spillere. Bloodborne viser seg nemlig fra sin beste side når man gir seg i kast med gigantiske monstre sammen med tre venner. Player vs player-delen fungerer som i tidligere spill, og den fremkaller like mye aggresjon som høylytt latter hjemme hos meg. Så fort jegeren din når level 30 kan man benytte "Sinister Resonant Bell" og gå inn i en annen spillers verden. Å stikke innom hos en skrikende spiller og slå ham over ryggen gjentatte ganger har resultert i noen av spillets morsomste øyeblikk for min del.

Likevel lever ikke det teknsike helt opp til det vi ble lovet på forhånd. Bloodborne er ikke like vakkert som forhåndsbildene tilsa, jegeren min er en anelse stiv i animasjonene og spillet hakker litt her og der. Miljøene er detaljerte og deler av lyssettingen er lekker, men samtidig har From Software mye å lære om grafikkvalitet ettersom dette er sjanseløst sammenlignet med eksempelvis The Order: 1886 og Infamous: Second Son til samme konsoll. Lyden er derimot bedre, og det gjelder først og fremst musikken som både har høy kvalitet samtidig som den setter stemningen perfekt.

Det finnes en belønningsfaktor i spill som dette. Jeg vokser som spiller, blir flinkere og kan til slutt (nesten) danse rundt visse fiender for å sette inn et angrep med kjøttøksen. Fokuset ligger på mer aggressiv spilling enn tidligere, og det selv om det i stor grad handler om å slå, rygge og deretter gjenta prosessen. Sammen med at fiendene beveger seg mer sidelengs enn i de gamle spillene blir dynamikken i Bloodborne litt annerledes. Det handler til slutt om den samme typen spill, men fra en utvikler som har funnet en nisje som mange spillere tydeligvis elsker. Bloodborne er originalt, stemningsfullt, vanskelig og innholdsrikt. Det er et spill for allerede innbitte fans, men det er langt fra feilfritt.