Bloodstained: Ritual of the Night

På 80- og 90-tallet var Castlevania en av de mer klassiske spillseriene mange hadde et forhold til. Serien om familien Belmonts evige kamp mot Dracula og hans hær av spøkelser, demoner og annet utyske var innom de fleste konsoller, og spillene var preget av stemningsfull atmosfære, kreative fiender, herlig musikk og ikke minst utfordrende spillmekanikk.

I 1997 skulle serien ta en ny retning i form av spillet Castlevania: Symphony of the Night. Der tidligere spill i serien hadde vært relativt lineære i strukturen, var Symphony of the Night bygget opp i samme stil som Metroid-spillene, og da særlig Super Metroid. Her måtte man utforske omgivelsene nøye for å finne frem, og dersom man møtte på et hinder man ikke kunne forsere måtte man først finne et nytt våpen eller en ny evne for deretter komme tilbake. Spillet ble en suksess og regnes fortsatt som ett av de beste i serien, og har dessuten gitt oss begrepet «metroidvania» om spill av denne typen.

Mye av æren for spillets suksess havnet hos Koji Igarashi, som overtok lederansvaret halvveis uti produksjonstiden. Igarashi var deretter produsent for Castlevania-serien helt til han og Konami skilte lag i 2014, hvor han de siste årene var satt til å utvikle mobilspill. Pasjonen lå fortsatt likevel i metroidvania-formelen, og fansen ville ha flere spill fra Igarashis team, men siden Castlevania-lisensen fortsatt eies av Konami valgte Igarashi å ty til Kickstarter for å finansiere et nytt metroidvania-spill i samme ånd som Castlevania. Da Igarashi endelig annonserte finansieringskampanjen for Bloodstained: Ritual of the Night i mai 2015 var spillets finanseringsmål nådd etter bare fire timer, og da kampanjen var ferdig var spillets den største spillsuksessen i Kickstarters historie (en plassering senere overtatt av Shenmue 3). Etter en utviklingsperiode som ble langt lengre enn planlagt sitter vi nå endelig med resultatet.

Mot slutten av 1700-tallet vokser den industrielle revolusjon frem, noe som gjør alkymisters rolle i samfunnet utsatt. I desperasjon åpner de portaler til demonenes verden, noe de klarer takket være såkalte Shardbinders, mennesker fusjonert med magiske krystaller. Prosessen tar livet av alle Shardbinders utenom to: Den unge mannen Gebel som overlever ofringen ved et mirakel, og den unge jenta Miriam som faller i en dyp søvn før ofringen kan finne sted. Demoninvasjonen ble stoppet, og ti år senere er det meste glemt. Nå er derimot en ny invasjon i gang, denne gangen ledet av ingen andre enn Gebel som ønsker hevn over alkymistene. Den eneste som kan stoppe den onde hæren er Miriam, som akkurat har våknet fra sin ti år lange søvn og har lovet Gebel å stoppe ham dersom han noen gang skulle miste kontrollen over sine egne krefter.

Historien kan skimte med noen interessante rollefigurer, hvor hovedpersonen Miriam er den som utmerker seg mest. Det er også verdt å nevne at dette er ett av de få tilfellene jeg vil anbefale spillere å velge engelsk stemmeskuespill fremfor japansk. Ikke bare fordi det er bedre helhetlig sett, men også fordi demonjegeren Zangetsu har ingen ringere enn David Hayter (best kjent som Solid Snake) som stemmeskuespiller. Interessante rollefigurer og skuespillerprestasjoner til tross, klarer man likevel ikke å riste av seg følelsen at historien spiller en mindre viktig rolle i spillet. Det tjener som et greit bakteppe for spillet, men ikke så mye mer enn det.

De fleste som har støttet opp om spillet vil uansett si at de først og fremst har gjort det for å få et lekkert metroidvania-spill. Det har de fått, i det minste visuelt sett. Den grafiske stilen i Bloodstained er rett og slett nydelig å se på, med et bergtakende detaljnivå og levende omgivelser. Den før-viktorianske gotiske stilen er mesterlig presentert, og så vakkert er spillet at man fort kan bli fristet til å oppgradere diverse hardware bare for å få spillet til å se så bra ut som mulig. Lys-, skygge og vanneffektene er strålende, og her har det skjedd svært mye siden fjorårets betaversjon. Musikken klarer imidlertid ikke å nå opp til samme nivå, og selv om den aldri er dårlig savner jeg det lille ekstra på dette området. Er du derimot mest opptatt av å få servert et visuelt vakkert spill, vil du få mye valuta for pengene her.

Det vil si, så lenge du ikke går for Switch-versjonen. Ikke overraskende kommer Switch dårligst ut av testen når det gjelder teknisk ytelse og grafisk presentasjon, men forskjellen er påfallende stor. Bloodstained er som nevnt et svært vakkert spill, men dette kommer på ingen måter til sin rett i Switch-versjonen. Som om ikke det var nok kjører spillet langt svakere på Switch, hvor spillet sliter med å holde en jevn billedrate på selv 30 bilder i sekundet. På toppen av det hele byr Switch-versjonen på lange lastetider mellom slottets områder og en forsinkelse på alle knappetrykk som er det doble av det man finner i de andre versjonene. Det hele ga meg assosiasjoner til AeternoBlade, og med tanke på at sistnevnte er ett av de dårligste spillene jeg har anmeldt er det en sammenligning man helst vil unngå. Etter å ha tilbrakt de første timene av denne testen med Switch-versjonen ble det rett og slett for mye, og forskjellen mellom denne og PlayStation 4-versjonen er som natt og dag. Du gjør dermed lurt i å styre unna Switch-versjonen dersom du har andre alternativ tilgjengelig.

Tekniske svakheter kommer man dog ikke utenom på de andre plattformene heller. Under mer krevende områder med mange fiender og effekter i sving samtidig kan billedhastigheten droppe merkbart, hvor noen av bosskampene utmerker seg mest. Et par mindre bugs finner man også, men lite som krever at man må starte spillet på nytt.

På den spillmekaniske siden er det mye kjent og kjært å finne her. Man har et stort slott som skal utforskes, og i starten er det svært begrenset hvor man kan gå eller ikke. Etter hvert som man utforsker slottet vil man åpne opp nye evner, som igjen åpner nye områder. Evnene man låser opp etter hvert er jevnt over gode, selv om noen av dem er relativ kjent kost for sjangerveteraner. Her savner jeg noe litt mer revolusjonerende som kan heve spillet over mengden innenfor sjangeren. Det er derimot når man begynner å eksperimentere med kombinasjoner av forskjellige krefter at moroa begynner, og Bloodstained åpner for mange kreative løsningsforslag i møte med de varierte fiendene. Sistnevnte skal forresten ha ros, for spillet inneholder mange kreative fiender og bosser. Her har designteamet gjort en god jobb med å skape variasjon samtidig som det er tydelig at de har lekt seg med den kreative friheten de har fått tildelt.

I et spill som Bloodstained kan et godt kart komme til nytte, men her skulle jeg gjerne sett at man hadde flere muligheter for å plotte inn egne notater på kartet. Dette henger til dels nøye sammen med det kartet representerer, nemlig slottet man skal utforske. Selv om slottet inneholder mange varierte områder med kreative løsninger, er det også litt for mange områder i spillet som føles tomme, innholdsløse eller rett og slett unødvendige. Her kan det noen ganger virke som at spillet er gjort større enn det var tenkt kun for å skryte på seg et større kart, men resultatet er at spillet noen ganger føles ineffektivt med tanke på hva det forsøker å gjøre.

Ineffektiviteten henger også sammen med det grunnleggende problemet i Bloodstained: Ritual of the Night. Det er et velutviklet spill med høy underholdningsverdi, strålende visuelt design og respekt for røttene sine. Samtidig er det kanskje litt for tro mot Castlevania-røttene, hvilket fører til at man kan si «Det er bra, men ...» om det meste i spillet. Metroidvania-sjangeren har fått mange gode nye innslag de siste årene, og med spill som Ori and the Blind Forest, Hollow Knight, Dead Cells, Owlboy, Metroid: Samus Returns og Steamworld Dig på markedet kommer man ikke bort fra at andre spill gjør mye av det samme som Bloodstained - noen ganger minst like godt, men ofte også bedre.

Når Bloodstained: Ritual of the Night utmerker seg, gjør spillet det så til de grader. Andre ganger føles spillet som om det henger litt for mye igjen i fortiden. Likevel er det lite som tilsier at fans av den klassiske Igarashi-skolen vil bli misfornøyde, og er man på jakt etter visuelt vakre spill er dette en tittel som absolutt utmerker seg (med mindre man spiller Switch-versjonen). Her er det god grunn til å håpe på mer i samme stilen, selv om spillet kanskje ikke føles som den store revolusjonen innenfor sjangeren man kanskje skulle ønske.