
Om du leser dette nå er du mest sannsynlig blant en av to grupper spillere. Enten har du allerede spilt Secret Armory og er nysgjerrig om vi er enig med deg, ellers så har du spilt Borderlands og muligens tilleggspakkene og er fortsatt såpass sulten at en til utvidelse frister.
Uansett hvem av disse du er, vet du nok allerede om den nye nivåøkningen, det nye utstyret, de nye bilene og så videre. Derfor skal jeg ikke fortelle deg så mye om det. La oss heller fokusere på graden av moro.
Borderlands: The Secret Armory of General Knoxx balanserer mellom det gjenkjennelige og det nye. Der for eksempel sumpene i Zombie Island of Dr Ned føltes helt ferske, som noe tatt rett ut av en gammel B-film, er dette langt mer tradisjonelt, med de store ørkenlandskapene som dominerer hovedspillet. Samtidig er det noe med de langstrakte motorveiene strødd med blokkader og droner som står mellom meg og målet mitt som føles svært annerledes.
Bilen jeg tidligere kunne farte rundt i i hovedspillet var aldri mer enn et rett-frem-verktøy; den var noe man ofte hadde behov, for men skjelden fant mye glede i. De nye bilene endrer dette drastisk. Lanceren gir en sterk erindring av makt langs veiene, og hverken Crimson Lances biler eller titaniske Drifters føles uoverkommelige i den velpansrede, men ganske treige, stridsvogna. Midt mellom de andre nye bilene finner man Monster. Den er ikke alt for kraftig eller hurtig, men det var mange ganger jeg satte enorm pris på varmesøkende raketter. Raceren var favoritten min, ganske enkelt fordi den var drøyt mye raskere enn noen av de andre bilene. Afterburneren varte kanskje omtrent like lenge som en jevn norsk sommer men det var et kick å dundre nedover motorveiene i Pandora med dette sinnsyke fartsfantomet. Det føltes definitivt som et nederlag å gå tilbake til resten av planeten og ikke ha tilgang til disse fabelaktige farkostene.
Det er en grunn til at jeg har hengt meg opp i bilene her. Kjøringen er ikke bare viktigere i denne utvidelsen, den ligger godt plantet i sjela til dette hjørnet av planeten. I jakten på General Knoxx' avsindige våpenlager ledes jeg gjennom noe som i enda større grad enn grunnspillet minner sterkt om Mad Max-filmene. Det at såpass mye av det nye på menyen avhenger av at du sitter bak et ratt samt at det ville tatt en evighet å skulle tråkke langs veikanten at jeg nærmest ble irritert når jeg måtte hoppe ut av bilen. Det er noe jeg aldri har erfart tidligere i spillet.
Det er dog mye annet fint som diskes opp ved siden av råkjøring og rakettkastere. Crimson Lance stiller gladelig med en solid utfordring til dem som våger seg ut i villmarka. Selv om de jevne troppene kanskje ikke oppleves all verdens nyskapende, på tross av flunkende nye kjemiske våpen og helbredende turrets, er Devastator-mechene tidvis rimelig skremmende. Bandittene er mye det samme som før, med unntak av at dvergene nå rir på skags. Disse kan brått bli en skikkelig utfordring om det er mange nok av dem. Det må også nevnes at sjokket jeg fikk første gang jeg traff en såkalt Loot Midget var en skrekkblandet fryd.
La det herkse liten tvil om at dvergene lett er dette spillets mest markante fiender. Ja, de er plagsomme, men de er også på sitt vis også ganske morsomme. Flere ganger ble jeg også angrepet av en gjeng ninjaer hvis oppdrag det var å ta meg av dage. Dette blir raskt en ganske hissig erfaring ettersom distansevåpen aldri var på ønskelista deres. Om du spiller Hunter bør du med andre ord være utrustet for nærkamp.
Kampene utspiller seg med andre ord stort sett som før, men noen ganger er det jo best å ikke tukle med noe som allerede funker. Det kan bli ganske intenst til tider, men aldri verre enn det brutale helvetet Old Haven var første gang man besøkte det. Det hele føles som langt mer kjent territorie igjen, spesielt siden både Scooter og Mad Moxxi er tilbake for å sysselsette og underholde meg. Begge er uten tvil bevisste valg, og ingen av dem skuffer. De nye ansiktene fortjener også å nevnes. Både Athena og General Knoxx leverer en rekke gyldne monologer i løpet av spillets gang. Situasjonsrapportene til Knoxx var spesielt velgjorte og jeg gapskrattet høylydt opptil flere ganger. Gearbox blir tydeligvis stadig bedre til å skrive figurene sine og gjør dem både ekstremt minneverdige og underholdende.
Hovedoppdraget i utvidelsen tok meg ikke så veldig lang tid å komme gjennom. Siden vanskeligheten ikke skaleres, ble min nokså kraftige Soldier sjelden utfordret så mye som jeg kanskje kunne ønsket. Jeg forventer dog betraktelig mer motstand fra sistebossen i neste gjennomspilling. Selv om selve historien er relativt kort er det likevel mye å ta seg til i denne tilleggspakken. Store deler av sideoppdragene blir først tilgjengelige etter at hovedhistorien er ferdigspilt. Jeg var først skuffet over hvor lite innhold det virket som jeg fikk, men det viste seg å være grunnløst. Spesielt spillets nye sisteboss var en morsom overraskelse og kanskje starten på en stadig mer raid-aktig trend i dette spillet. Det er altså ganske mye nytt innhold her, og tenker man på at det koster ganske få kroner er dette ikke bare verdt penga, det er en skam å overse. Bethesda eide kanskje alle konkurrenter hva nedlastbart innhold angikk til Fallout 3, men Gearbox er for tiden de nye kongene på haugen.
Om det ikke var tydelig allerede synes jeg The Secret Armory of General Knoxx var dødsbra. Rett og slett. Intet mer å si. Pass på at tre kompiser er klare for en runde, last ned utvidelsen og kjør på. Her har man en solid helg med prima underholdning!