BrokenLore: Unfollow

Liker du å bli jaget av groteske skapninger som kanskje eller kanskje ikke er moren din eller personen som mobbet deg på skolen? Løper du rundt mellom gigantiske, ruvende bokhyller i et uoversiktlig hus, eller mellom skapene på en tom skole? Da er BrokenLore: Unfollow noe for deg. Personlig er jeg ikke helt sikker på hvor mye jeg likte opplevelsen nå som støvet har lagt seg, så la oss raskt få dette ut av veien.

BrokenLore: Unfollow Spillet starter med at du våkner opp i et ukjent hus på en ukjent dag, uten noen anelse om hva som foregår - klassisk. Du spiller som Anne, som må utforske det tomme og skumle huset og finne ut hva som skjer. Etter å ha funnet en lommelykt og batterier slik at du kan våge deg ned i den altfor mørke kjelleren, begynner spillet for alvor. Her beveger du deg rundt mellom ulike bokhyller og møter et spøkelsesaktig vesen som er svært ivrig etter å få tak i deg. Bokstavelig talt. Vesenet griper tak i deg og gjør deg forvirret, hvorpå du løper vekk igjen. Det er ganske tåpelig og klønete, men det er et tema som, til tross for litt mekanisk ujevnhet, gjorde at jeg gruet meg til hver eneste sekvens med tette bokhyller fordi jeg visste at det ville komme en jaktsekvens med en mer eller mindre umenneskelig skapning. Når det er sagt, og det skal sies når et skrekkspill prøver det samme trikset flere ganger, ble det veldig fort kjedelig, og jeg visste nesten med en gang jeg kom inn i et nytt område om det ville bli en forfølgelse. Og spoilere: det var det hver gang.

Samlet sett er det mange repetisjoner. For eksempel er det flere episoder med en slags slangeskallevesen, som også tapper spillet for effektivitet. Nesten uansett hvor du går i spillet, er det repetisjoner av de samme mekanikkene og strukturene, og jeg må innrømme at det blir litt slitsomt til slutt. Denne skapningen, som er en blanding av en hodeskalle og en slange, bryter seg inn på nesten hvert eneste nivå du befinner deg på og sier at den vil ha noe å spise. Derfor må du løpe gjennom hele området og finne noe den kan spise. Spillet følger det samme mønsteret om og om igjen, og man begynner fort å skjønne hva som kommer til å skje rundt neste hjørne. Noen skrekkspill bruker denne litt monotone repetisjonen for å skape spenning, men det er ikke tilfellet her.

Noe jeg derimot synes er positivt med historien, er at spillet tar opp noen ganske tunge temaer som mobbing, anoreksi og foreldre som ikke klarer å være der for barna sine. Spillet er veldig rart og fylt med groteske monstre som jager deg gjennom hele spillet, men hvis du skraper litt under overflaten, er mange av disse temaene knyttet til skapningene du møter. For eksempel blir du jaget av bestemoren din i begynnelsen av spillet, og senere også av moren din, som tydeligvis har sviktet i sin rolle som forelder. Anne, karakteren du spiller, har tydeligvis ikke hatt noen enkel oppvekst. Dette har utviklerne forsøkt å vise gjennom monstrene som du, unnskyld uttrykket, må løpe fra gang på gang. Jeg synes dette er en kul idé i seg selv, som skaper en forbindelse mellom det groteske og det gjenkjennelige.

I tillegg er det mange mysterier som ikke kan forklares fullt ut av historien alene. Plutselig møter du for eksempel en influencer ved navn Aki, som på mystisk vis er fanget i TV-en din og senere også på PC-skjermen. Anne har ambisjoner om å bli den neste store influenceren selv, og demonene hennes er knyttet til ting hun har slitt med gjennom barndommen. For eksempel finner du tegneserier der hun blir mobbet for vekten sin, og du blir vitne til et flashback med moren og skolerektoren, der det blir klart at hun veier for mye. Når man prøver å sette det hele sammen til en sammenhengende fortelling, synes jeg det blir en blanding av både gode og mindre gode ideer. Det hele føles som et eneste stort rot, og spillet mangler derfor fokus. Det er synd, for det er helt klart potensial her, men for meg ble det rett og slett for mange baller i luften samtidig.

Jeg må også innrømme at jeg likte visse deler av spillet, mens jeg andre ganger nesten ikke hadde lyst til å fortsette å spille. Spesielt jaktsekvensene mellom bokhyller, skap og merkelige korridorer ble fort mer irriterende enn skremmende. Det endte opp med å bli noe man bare måtte holde ut for å komme videre i spillet. Jeg tror utviklerne ønsket at det skulle være kaotisk og stressende, men for meg hadde det faktisk motsatt effekt.

Spillet spilles i førsteperson, så du ser alt gjennom Annes øyne, noe som gjør opplevelsen veldig intim. For meg var det imidlertid et problem at kontrollene føltes upresise. Når du styrer spillet med musen, er det en forsinkelse i bevegelsene, slik at kameraet føles som om det svever litt bakover. Jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal forklare det, men det føltes nesten som om kameraet gled av gårde i en oljet bevegelse. Det var ganske frustrerende, spesielt når man ble jaget og måtte navigere i trange passasjer mellom bokhyller og skap. Det er ikke ideelt, og jeg tror ikke jeg er den eneste som blir lei av disse jaktsekvensene. Inspirasjonen kommer helt klart fra Resident Evil 7 og 8, men de spillene gjør det bare bedre.

Grafisk sett er spillet veldig middelmådig, vil jeg si, og det er ikke mange grafikkinnstillinger du kan justere. Det hele ser litt dårlig ut, og faktisk hakker spillet også ganske mye på de merkeligste stedene. Når et spill som ikke ser spesielt tungt ut grafisk, likevel krever så mye, kunne det ha trengt litt mer optimalisering. Ikke at jeg krever raytracing i alt, men det kunne vært gjort bedre enn BrokenLore Unfollow. Jeg vil imidlertid ikke kritisere musikken for mye. Den gjør det den skal gjøre. Noen ganger er det tung orkestermusikk, spesielt under jaktsekvensene, og når du bare går rundt og utforsker omgivelsene, er det hovedsakelig atmosfæriske lyder. Stemmeskuespillet er faktisk bra, og jeg har egentlig ikke noe å klage på her.

Så jeg vil anbefale BrokenLore Unfollow. Ja, hvis du har lyst på et skudd Resident Evil her og nå, kan du få noen underholdende timer ut av BrokenLore Unfollow. Men personlig vil jeg heller vente til Resident Evil 9 kommer ut. BrokenLore Unfollow føles mest som en middelmådig kopi av bedre spill.