Bubsy 4D

La oss spole tilbake til 1995, da mine to eldre brødre og jeg møtte den rødhårede Bubsy for første gang. Jeg var sju år gammel og husker hvordan vi nøye bladde gjennom utvalget av spill til leie i den lokale videobutikken, og av en eller annen grunn ble vi tiltrukket av den blide bobcaten på omslaget. Etter det er mitt sterkeste minne en blanding av frustrasjon, skuffelse og resignasjon. Spillet var rett og slett for komplisert for mitt syv år gamle jeg, og jeg mener å huske at vi ikke kom oss gjennom særlig mange nivåer.

Mitt bekjentskap med Bubsy kunne ha endt der, og mange anmeldelser av de senere spillene tyder på at det nok burde ha vært tilfelle. Men noen spillserier har en egen evne til å klore seg tilbake i bevisstheten og dukke opp i ny og ne som en dukke i en eske. Noen ganger dukket Bubsy opp via YouTube-kanaler som Angry Video Game Nerd, og andre ganger i lister over forferdelige spill. Til tross for denne brokete historien var det noe tiltalende med Bubsy 4D da det havnet på listen over kommende anmeldereksemplarer.

Nå, drøyt tretti år senere, har Bubsy landet hos det New York-baserte spillstudioet Fabraz, etter at Atari inngikk en bulkavtale med den tidligere utgiveren Accolade i 2023. Fabraz er et indie-studio kjent for titler som Demon Turf, Slime-san og Planet Diver, og i ettertid er jeg glad for å kunne rapportere at Ataris gambling med å overlate tømmene til dem har gitt oss noe så sjeldent som et genuint godt Bubsy-spill.

Fabraz har absolutt gjort hjemmeleksen sin. Bubsy er lynrask, Woolies elsker fortsatt garn, og verdenene suser forbi i en halsbrekkende fart. På overflaten føles alt veldig kjent for de av oss som har erfaring med seriens tidligere utgaver, men utviklerne har også gravd dypt i arkivene og funnet frem figurer som Oblivia, Terry og Terri, som opprinnelig var med i den ulykksalige TV-serien fra 1993. Borte er de marerittaktige fiendeplasseringene, borte er rødgaupen som løper av skjermen, borte er følelsen av å bli redusert til ingenting etter bare ett uheldig treff fra en fiende. Fabraz har tatt til etterretning det som var mest frustrerende med de originale spillene, og latt noe nytt vokse frem.

Bubsy 4D begynner med at gjengen sitter hjemme hos Bubsy og leker med det gamle videokameraet hans. Plutselig bryter rotteforskeren Virgil inn og kunngjør at Woolies er tilbake, og denne gangen stjeler de planetens sauer i stedet for garn for å skape sitt eget gylne supergarn. Planen går imidlertid galt, og sauene styrter sine fangevoktere og bygger "Baabots", en hær av sauelignende roboter som vender tilbake for å ta alt det gylne garnet. Dette kan naturligvis ikke få fortsette, og snart blir gjengen dratt inn i en intergalaktisk jakt.

Handlingen er bevisst triviell, og dialogen gjør godmodig narr av både dette og seriens brokete historie. Stemmeskuespillet er for det meste svært underholdende, og karakterenes klassiske slagord "What could possibly go wrong?" leveres med mer finesse enn noensinne.

En demoversjon har vært tilgjengelig i en drøy måned på konsoller og siden i fjor høst på PC, der reaksjonene har vært overraskende positive, spesielt sammenlignet med seriens tidligere flopp. En detalj som virkelig har utmerket seg, er lovordene for spillets stramme kontroll, noe jeg i utgangspunktet var skeptisk til, men likevel ble nysgjerrig på, ettersom en sentral del av Bubsy 4D er speedrunning; å slite seg gjennom banene for å klatre på de globale topplistene. Etter noen få baner ble jeg slått av at det tok meg hele 25 minutter å fullføre en bane, for så å oppdage at verdensrekorden lå på litt over to og et halvt minutt. Jeg fikk tid til å tenke: Hva er det som er så fantastisk med denne kontrollen? Noen timer senere, da jeg var ferdig med spillet, falt svaret. Det handler rett og slett om å kaste seg ut i det, legge knappekombinasjonene inn i muskelminnet og våge å "slippe taket".

Det er så mange positive ting å si om kontrollene at jeg vil begynne med det helt grunnleggende: Responsen føles helt perfekt. Bubsy kan snu på en femøring, utføre raske angrep i farten og gli grasiøst gjennom luften. I tillegg kommer en ny evne der bobcaten krøller seg sammen til en ball og suser gjennom banene. Det tok riktignok en del omstarter og en rekke skjellsord før jeg mestret systemet, men når kontrollene først sitter, kommer spillet virkelig til sin rett, og da blir det en fantastisk glede å besøke de ulike planetene på nytt.

Underveis kan du også kjøpe nye evner og skins fra søskenbarna Terry og Terri. Noen av oppgraderingene gjør det mulig å klatre og hoppe bedre, noe som endrer hele spilldynamikken, mens kosmetiske valg lar deg tilpasse Bubbys utseende, eller til og med få ham til å se ut akkurat slik du husker ham fra den gang. Bubsy går heller ikke av veien for å bryte den fjerde veggen. Han kommenterer ting som skjer mens du spiller, og til og med når du tar en pause eller gjør endringer i spillets menysystem. Hvis du slår av dialogen hans, anklager han deg for sensur, og hvis du tar en pause i feil øyeblikk, klager han på timingen din. Utover dette finnes det mange andre små skjulte perler som dere selv kan oppdage.

Visuelt har Fabraz valgt en cel-shaded-stil som gir spillet et herlig, tegneserieaktig preg. Dette fungerer glimrende for karakterene og fiendene, men dessverre ikke fullt så bra for omgivelsene de befinner seg i. Jeg har full forståelse for at et spill med så sterkt fokus på speedrunning må prioritere en feilfri bildefrekvens, men når dette går på bekostning av detaljene, er det et minus i min bok. Verdenene er fargerike og sjarmerende, men føles til tider ganske tomme, ettersom banedesignet er åpent med mange alternative ruter for de eventyrlystne og tydelig markerte stier for de som foretrekker å spille på det sikre. Eventyret spenner også over tre unike planeter laget av henholdsvis garn, bølgepapp og søppel. Hver nye verden byr på nye utfordringer og fiender som gjør livet til bobkatten til en svett prøvelse.

Med årene har jeg blitt litt lei av plattformspill som holder spilleren i hånden. Super Mario, for eksempel, er ikke lenger like utilgivende som det var på NES, men i Bubsy 4D innså jeg snart at Fabraz har funnet en hårfin balanse, og landet på riktig side av utfordringsskalaen. Et plattformspill skal være vanskelig, men det skal ikke gi oss grå hår eller posttraumatisk stress. Det hendte definitivt at jeg slo av spillet av ren og skjær utmattelse over vanskelighetsgraden, men da jeg senere vendte tilbake til samme nivå, utstyrt med en bedre forståelse av kontrollene, følte jeg i stedet en enorm glede over hvor langt jeg hadde kommet. Når det er sagt, er ikke spillet helt ubarmhjertig. Det er mange lagringspunkter i form av kattebokser, og du trenger sjelden å spille store deler av spillet på nytt for å komme tilbake. Men før du har fått kontrollene helt på plass, kan enkelte hindringer føles nesten uoverstigelige.

Opplegget følger en tradisjonell plattformformel der du jobber deg gjennom fire eller fem baner og deretter møter en sjef. I min bok er en god bosskamp en som krever flere forsøk der du først mislykkes totalt, men for hvert forsøk lærer du deg bossens mønster og finner en vei videre. Når sjefen endelig faller, brer det seg en utrolig tilfredsstillende følelse i hjertet, og det er akkurat slik det er her. Bubsy 4D er utfordrende på den aller beste måten, men dessverre er eventyret litt i korteste laget. Jeg krysser fingrene for fremtidig DLC som legger til flere verdener, for totalt tok spillet meg 4-5 timer å fullføre, og ved en andre gjennomspilling tror jeg de fleste lett kunne halvert den tiden.

Å oppsummere Bubsy 4D er en mye morsommere oppgave enn jeg noen gang hadde våget å håpe på. Den korte spilletiden, de tidvis karrige omgivelsene og de visuelle kompromissene som er gjort av hensyn til bildefrekvensen, hindrer riktignok tittelen i å nå helt til topps innen plattformspill. Men når kontrollene sitter som de skal, og du suser over skjermen med et smil om munnen, blekner de grafiske svakhetene til ubetydelighet. Fabraz har oppnådd det tilsynelatende umulige: De har fjernet den gamle kilden til forlegenhet og gjort den rødhårede Bubsy relevant igjen. Det er kanskje ikke et banebrytende og feilfritt mesterverk, men det er en genuint sterk, utfordrende og utrolig underholdende plattformspillperle som langt overgår forventningene. For den sjuåringen som en gang sukket fortvilet foran utleiespillet, er oppreisningen total. "Hva er det som kan gå galt?" spurte Bubsy seg selv en gang. Denne gangen er svaret: overraskende lite.