Bye Sweet Carole

Som en som konsumerer mange videospill både av lidenskap og som en del av jobben min har jeg opp gjennom årene kommet over prosjekter som har et veldig merkelig dilemma. Det kan virke rart å si det, men det finnes spill som ikke er like gode som dataspill. De har mange beundringsverdige egenskaper og funksjoner, men i praksis, når det kommer til innlevelse og det å bli innkapslet i et interaktivt produkt, svikter de rett og slett. Dette er tilfellet med Little Sewing Machine's Bye Sweet Carole.

Alle som har sett en trailer eller til og med et skjermbilde av denne tittelen, vil være kjent med kanskje dens beste funksjon. Animasjonsstilen og den kunstneriske grafikken er sannsynligvis det som har fått deg til å få øynene opp for dette spillet, og det med rette. Bye Sweet Carole er et vidunderlig og kjærlig animert og tegnet spill med noen av de fineste og mest unike visuelle stilene jeg har sett i et videospill. På samme måte som Cuphead og snart Mouse: P.I. For Hire imponerer med sin gummislangedesign, har Bye Sweet Carole en håndtegnet estetikk som føles som tatt ut av en klassisk Disney-film, og dette fører til scener og kulisser som er så rike på karakter og farger at du ikke kan unngå å bli forelsket i det. Det er virkelig et visuelt underverk.

Men her er haken ... det visuelle kan ikke være alt i et videospill. Det må være mer som binder helheten sammen, og dessverre klarer ikke Bye Sweet Carole å oppnå særlig mye på disse frontene. For det første har historien en interessant krok som minner litt om Alice in Wonderland, men dialogen faller litt flatt. Vi følger hovedpersonen i Lana mens hun oppklarer et mysterium, en historie som i bunn og grunn innebærer at hun blir mishandlet ved hver eneste anledning, noe hun svarer på med det som best kan beskrives som et fjernt skrik. Igjen, man ønsker å følge historien for å se hvordan kjernemysteriet utspiller seg, men karakterene man møter på veien er ikke alt for minneverdige, og Lana selv er ikke overbevisende i hovedrollen. Så den overordnede fortellingen er litt hit and miss.

Det samme inntrykket kan så overføres til spillingen - og på samme måte knyttes tilbake til mitt opprinnelige poeng om at noen spill bare ikke er ment å spilles. Det er en historie og en flott visuell retning som er verdt å utforske, men selve spillingen vil suge mye av gleden ut av det. Det er satt opp i 2D-nivåer som minner om eventyrspill fra 90-tallet, og du utforsker disse små miljøene og fullfører Metroidvania-lignende oppgaver for å komme videre. For å overvinne farer må du finne gjenstander eller måter å låse opp dører på, eller til og med oppdage evner som gjør at Lana kan endre form og få tilgang til andre områder. I teorien virker det som om det har en brukbar dybde, men i praksis er det altfor enkelt og mangler enhver utfordring, og det spilles i et så tregt tempo og på en så stiv måte at det heller ikke er særlig morsomt å bevege seg rundt. Det virker som et spill som ble bygget for en SNES-kontroller, ikke en moderne enhet eller mus og tastatur, så rudimentært og stivt er det.

Bye Sweet Carole Forsøker å krydre ting med stalkerfiender (som er en merkelig og motstridende idé for et 2D-miljø med mindre rom for å unnslippe for å si det mildt), og dette får blodet til å pumpe. Men, og dette er et stort men, etter hvert som timene ruller videre, kan du ikke unngå å føle at dette spillet ville vært bedre med mindre interaktivitet og servert på en mer filmaktig måte, kanskje litt på samme måte som Telltale tilbød sine quick-time events i strukturerte cut-scene-lignende øyeblikk. Som det er nå, er de beste delene av Bye Sweet Carole når spillet tar kontrollen fra spilleren og lar deg nyte historien og kunstverkene. For meg er dette et ganske stort problem for det som skal forestille å være et moderne videospill.

Det er derfor jeg befinner meg i en slik blindgate med Bye Sweet Carole fordi det er ideer og elementer på plass her som er intet mindre enn fantastiske. Men når det gjelder et videospill, er det en helt annen situasjon, for det er ærlig talt ikke særlig morsomt å spille det meste av tiden. Og dette er uten å snakke om de tekniske problemene jeg opplevde, som inkluderte en spillødeleggende feil som gjorde at jeg måtte starte historien på nytt fra bunnen av...

Alt i alt er Bye Sweet Carole et spill som du bør komme til utelukkende for historien og den fantastiske art direction. Det er en fascinerende idé med stort potensial, men utførelsen av denne tittelen og hvordan den er fundamentalt strukturert som et videospill, kunne med fordel ha gått tilbake til krittavlen.