Call of Duty 2 - Xbox 360

2. desember 1942. Jeg er en soldat i den røde armé, og jager en tropp nazister. Vi kjemper om kontrollen av en åpen park i sentrum av Stalingrad. Jeg holder meg litt i bakgrunnen, og tar ut noen tyske stasjonære maskingevær med snikskytterrifla. Jeg rekker å sette to-tre hodeskudd før de oppdager min posisjon, og jeg må flykte. Jeg bytter ut rifla med et automat-gevær, og løper for å hjelpe mine comrads ved fronten. Jeg slenger en granat i skyttergropa noen meter lenger fremme, før jeg kaster meg ned bak to kasser. Man kan høre tyskerne roper "Granate!", og jeg ser en av dem løper frem, plukker den opp, og skal hive den tilbake. Den går av i hånden hans, og han kastes fire-fem meter opp i luften før han faller livløs ned i snøen. Jeg er en soldat nærmere å vinne Annen Verdenskrig.

Jeg elsker krigsdrama, men kun på film og spill selvsagt. Enemy at the Gates, den fabelaktige sniper-filmen med Jude Law og Ed Harris. Saving Private Ryan, storfilmen til Tom Hanks. Pianisten, den gripende historien om den polske jøden og musikeren Wladyslaw Szpilman. Det er ren kunst. Men øverst i hyllen min står spesial-utgaven av tidenes kanskje aller beste Andre Verdenskrig-tolkning - Band of Brothers. En ti timer lang reise gjennom helvetet til East Company, er blitt en himmelsk skildring av krigen som har dannet bakteppet til uendelig mye underholdning.

Joda, man kan argumentere for at et Andre Verdenskrig-scenario er like originalt som fiskepinner. Men CoD2 er noen spesielt godt gratinerte fiskepinner, som serveres med en god vin og godt selskap.

Call of Duty 2 til Xbox 360 er en konvertering av PC-versjonen - og det er en fremragende sådan. Du blir kastet rett inn i vinterkrigen i Russland, før du inntar nordkysten av Afrika som britisk soldat. Det hele avsluttes med den amerikanske kampanjen, og den grusomme landgangen i Normandie.

Fiendene er ikke imponerende smarte, og de kan helt uten kvaler løpe rett inn i solid maskingeværild i hodehøyde - og ender selvsagt opp i nazi-himmelen (altså helvete). Den dumme AIen kamufleres dog av et smart banedesign som fiendene dine utnytter godt. De klarer å lage massevis av problemer for deg og dine medsoldater på tross av sin haltende intelligens.

Den visuelle stilen er pen, men måler seg ikke med for eksempel Perfect Dark Zero. Den skiller seg heller ikke markant fra PC-versjonen, som jo er et relativt pent spill. Jeg savner dog fysikk og dynamiske lyskilder, som ville gjort slagmarken enda mer intens og levende.

Min eneste anke er at det er litt for likt originalen. Likevel, dette er det beste Call of Duty-spillet til konsoll med enorm margin, og kanskje også det beste WWII-tvspillet noensinne. Et veldig bra kjøp om du ikke har spilt PC-utgaven.