Call of Duty: Black Ops 6 - Vi deltok på CoD Next for å teste flerspiller, zombiez og Warzone

Vi bor på Watergate Hotel med utsikt over Washington Monument, og blir hentet i svarte biler av menn i tettsittende dresser. Activision holder vanligvis til i Los Angeles, så valget om å holde årets Call of Duty Next på motsatt side av kontinentet i den amerikanske hovedstaden er helt klart et tematisk valg. Det er heller ingen tilfeldighet at verdenspressen og influencerne kommer til å bo på det historiske Watergate Hotel. Hele apparatet er på plass; det er Call of Duty Black Ops 6: The Truth Lies, sier bussene som kjører rundt på National Mall.

Etter den lunkne mottakelsen av Modern Warfare III i fjor, der Call of Duty for en sjelden gangs skyld måtte gi fra seg førsteplassen på listen over årets mest solgte spill, er det ingen tvil om at Activision ønsker å markere seg med neste tittel i serien. Vi er blitt lovet en actionfylt og episk enspillerkampanje, en tilbakevending til en mer klassisk Zombies pakke, komplett med en fortsettelse av historien, og nyheter og tilføyelser til Warzone. Og selvfølgelig skal vi prøve ut det nye Omnimovement.

Når det gjelder endringer og tillegg til Call of Duty's kjernespill, er det Omnimovement som har potensial til å være en reell innovasjon og milepæl. Visst, det er mange små justeringer og tillegg som følger med en ny utgivelse, men Omnimovement har potensial til å endre måten du spiller CoD på et mer grunnleggende nivå.

Kort fortalt er tanken at du nå skal kunne sprinte og hoppe i alle retninger i stedet for bare forover som før. Det er ingen bullettime her, men i forhåndsvisningene vi får se før vi får prøve det selv, ser vi spillere som kaster seg rundt og skyter motstandere som henger i luften som om de var Max Payne. En planlagt og redigert presentasjon er selvfølgelig én ting, så det altoverskyggende spørsmålet når vi setter oss ned ved skjermene, er: Fungerer det?

Vi kommer til det om et øyeblikk, men la oss først skissere programmet og kartlegge noen løfter og nyheter. Next er et live-arrangement, så noen av dere har kanskje fulgt med, men det vi fikk spille var den vanlige flerspilleren, deretter Zombies og til slutt Warzone. Flerspilleren er den samme betaversjonen som forhåndsbestillere og Game Pass -abonnenter vil få tilgang til 30. august. Den består blant annet av fem nye 6v6-kart. De er alle i størrelsesklassen medium til small, og utviklerne har helt bevisst valgt bort de store kartene til fordel for å fokusere på de populære, intense kampene som utspiller seg på de mindre kartene - og det er det du får. Kartene er nye, men de føles ikke nye. Faktisk satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde spilt dem alle før, og jeg måtte spørre flere ganger om det jeg spilte var nytt. Visuelt skiller de seg heller ikke så mye ut. Til tross for at de ble lovet solid 90-tallsestetikk, ville jeg ikke lagt merke til mye av en visuell forskjell hvis de var diskret gjemt i Modern Warfare IIIs rotasjon. Dette er ikke så mye en kritikk av kvaliteten på kartene når det gjelder gameplay, men bare litt skuffende når utviklerne selv har lagt så mye vekt på at Black Ops 6 er satt i 1991, og at "du vil føle det".

Selv om det hadde mange laster, er det ingen tvil om at Modern Warfare III føltes godt å spille; fordi Call of Duty generelt føles godt å spille. Det samme kan sies her, og jeg tror jeg trygt kan si at Black Ops 6 ikke vil skuffe på det nivået. Jøss, det føles godt å spille. Ingenting tyder på en grunnleggende overhaling av modellen vi kjenner, men en justering og fokus på det som fungerer. Jeg er selv en kontroller-mann, jeg spiller nesten aldri med mus og tastatur, og hvis et førstepersonsskytespill har noen mekaniske problemer, merker jeg det med en gang. Jeg husker godt i fjor da jeg satte meg ned med Redfall. Det føltes nesten som om man var tilbake i de tidlige Nintendo 64-dagene da verken konsollen eller kontrolleren var vant til denne typen spill. Men Call of Duty pleier å ha kontroll, og det ser ut til å være tilfelle, om ikke litt bedre, i Black Ops 6, og med det i bakhodet er det på tide å sette seg inn i den såkalte Omnimovement. Activision har gjort et stort nummer ut av denne funksjonen i sine kampanjer - nesten så det nærmer seg det fjollete - men kanskje er det virkelig en liten revolusjon. Eller er det det?

Vel, ikke helt. Min største bekymring for den nye funksjonen ble imidlertid heldigvis gjort til skamme. Jeg fryktet at du ville se alle fly og skøyte rundt som et amatørgymnastikklag, mer enn du allerede gjør, men det er ikke tilfelle. Endringen er mye mer subtil, men sterk nok til at du lurer på hvorfor det ikke alltid har vært slik. Jeg snakket med et par streamere som spiller med mus og tastatur, og deres opplevelse var at det føltes litt "janky". Personlig tror jeg det er mer et spørsmål om å bli vant til det. Som sagt, jeg spiller med en kontroller selv, og det føles rett og slett bra - og fremfor alt morsomt! Jeg spiller nesten aldri spill som Call of Duty for konkurransens skyld, men for å ha det gøy, og min opplevelse av Omnimovement var at det rett og slett er morsommere. Å kaste seg i alle retninger i et desperat forsøk på å unngå kuler øker dramatikken, øker heltefølelsen, øker morsomhetsfaktoren. Når jeg sier at Omnimovement ikke er helt det det har blitt hypet opp til å være, er det fordi det føles langt mer som en kvalitetsforbedring enn en grunnleggende endring, og vi får først se hvor mye det virkelig betyr når folk får hendene på spillet i stor stil. Det mest positive med Omnimovement, slik jeg ser det, er at det oppfyller en dyd om at spill bør gi spilleren verktøy for å føle kontroll, verktøy for å skape en fortelling, og Omnimovement er et skritt i den retningen, snarere enn en faktisk endring av det grunnleggende gameplayet. Det vil ikke ta lang tid før vi ser klipp av folk som gjør ville stunts ved hjelp av Omnimovement. Og nå vil verken jeg eller du lese ordet "Omnimovement" lenger i denne artikkelen, så la oss gå videre til neste del: Zombies!

Zombies i Call of Duty gikk raskt fra å være et morsomt tillegg til et forventet og permanent inventar. I Modern Warfare III prøvde utviklerne å sette Zombies inn i en Warfare-lignende modell - med mindre suksess, vil noen si. På Black Ops 6 har man derimot skapt en mer tradisjonell opplevelse. Det er også tydelig at det er lagt ned mye arbeid og budsjett i det, og historien - ja, det er en historie - fortsetter fra de tidligere spillene. Jeg overhørte en streamer, som hovedsakelig fokuserer på Zombies -delen av Call of Duty, prøve å forklare alt som har skjedd før. Det var vanskeligere å forstå enn Marvel multiverset, men det spiller ingen rolle. Det er det folk vil ha, og det er det utviklerne vil lage. Visuelt og teknisk ser den kommende Zombies ut til å bli imponerende.

Det er tydelig at det har blitt investert en del penger i den. Dessverre føltes det som om de bare tok modellen fra Modern Warfare III og skalerte den ned. Vi spilte på et kart som heter Liberty Falls, en liten by i USA på begynnelsen av 90-tallet. Her må du utforske og gjøre oppdrag. Du kan oppgradere utstyret ditt, låse opp nye områder, og etter hvert som spillet går i runder, kommer det flere og flere monstre til. Når du ikke lenger tør å utfordre skjebnen, kan du velge å rømme og beholde noen av gjenstandene du har samlet. Som sagt fungerer det visuelt og teknisk bra - til tross for at det er en betaversjon - men etter omtrent 10 minutter kjedet jeg meg. Det må sies at vi også gikk rett inn i Zombies -delen etter en time med adrenalinpumpende flerspiller. Jeg må se mer for å danne meg en informert mening, men som en yngre kollega beskrev det etterpå: "Det er ment for å sitte og snakke dritt med kompisene dine etter skolen."

Showet ble avrundet med å spille Warzone, en alfaversjon av et helt nytt kart. Nuketown er et av de mest elskede og ikoniske Call of Duty kartene, og Treyarch, i samarbeid med Raven, ønsket å lage Nuketown i Warzone. I traileren ser vi, nesten Fallout-aktig, en liten tegneseriemaskot som snakker om sikkerhet og advarsler om strålingseksponering, og utviklerne ønsker tydelig å skape en historie og atmosfære som går utover Nuketown.

Selve kartet er mye mindre enn det vi har sett så langt i Warzone. Uten å vite det helt sikkert, vil jeg gjette at det er omtrent en fjerdedel av størrelsen på de tidligere kartene. Den mindre størrelsen har åpenbare konsekvenser som man raskt innser. I en vanlig runde på Warzone er det mulig å lande, samle gjenstander og i det hele tatt slå seg ned før man støter på andre spillere. Slik er det ikke i Nuketown. Her kan du ikke unngå å havne i slåsskamp med den lille pistolen og kniven din nesten umiddelbart. Det Nuketown mangler i areal, tar det igjen i vertikalitet. Det er tunneler og bunkere som går under jorden, og kraner og bygninger over. Det er derfor langt flere måter å bevege seg rundt på, og ildkamper utvikler seg ofte i små bygninger eller korridorer. Det er et friskt pust i Warzone, men man mister også noe av opplevelsen som ellers er så sterk i Warzone. Når du er ferdig med en runde, har du som regel vært gjennom en hel historie med flere vendepunkter. Det langsommere spillet gir en følelse av utvikling og oppbygging som ser ut til å forsvinne i Nuketown. I stedet bytter du hele tiden våpen og kjemper med alt du kan få tak i for å overleve. Det er fortsatt mye å finjustere fra utviklernes side, og jeg er ikke sikker på at Nuketown blir en hit, men det er noe nytt og annerledes som potensielt kan riste opp i formelen.

Utover de store poengene er det mange kvalitetsforbedringer som kommer med Black Ops 6. Blant de mest bemerkelsesverdige er at endringer du gjør på individuelle våpen, vil vises i lastingen din på tvers av alle spillmoduser. En kanskje mindre, men velkommen forbedring. Min personlige favoritt er imidlertid menyene og skin-elementene. Treyarch har kuttet ned på knapper og informasjonsbokser, noe som har ført til et skarpt og rent utseende, i motsetning til hva vi har vært vant til.

Activision har gitt alt de kunne trekke da de organiserte Call of Duty Next 2024. Jeg tør ikke gjette på kostnadene bak arrangementet. Det er utvilsomt et arrangement med fokus på streamere, og vi tradisjonelle skribenter var mer på sidelinjen - bokstavelig talt. Men hvis man skreller bort all feiringen og bare ser på den nåværende tilstanden til Black Ops 6, er det et positivt bilde jeg sitter igjen med. Det kommer ikke til å revolusjonere serien, men det ser ut til at vi kan se frem til nok forbedringer og nok nytt innhold til å rettferdiggjøre den vanlige prislappen på et Call of Duty -spill mer enn det som var tilfelle med Modern Warfare III i fjor.