
For godt over et år siden anmeldte jeg den andre sesongen av Clarkson's Farm, og jeg ga den sesongen, den serien faktisk, 10/10. Det er en ganske vill anmeldelse for et så eklektisk program som ber deg om å se på mens det som bare kan beskrives som en halvintelligent, sansende gorilla går rundt på gården sin og febrilsk prøver å tjene penger i det som ser ut til å være et yrke i alvorlig forandring. Det er med andre ord en oppskrift som egentlig ikke burde fungere, men her for tredje gang beviser Clarkson selv, de morsomme karakterene han ganske tilfeldig har rundt seg, og det mildt sagt talentfulle produksjonsteamet fra Amazon, at magi kan oppstå på de merkeligste steder. Og Clarkson's Farm er virkelig magisk fjernsyn, for alt i deg skriker at dette ikke burde være så underholdende, så emosjonelt og så klangfullt - men det er det bare. Det bare er det.
Men ta ikke feil; Clarkson's Farm i 2024 er stort sett mer av det samme som startet i 2021. Jeremy Clarkson selv kommenterer og deltar ganske direkte i en bransje som opplever økende kostnader og fallende inntekter, mens effektene av det som ser ut til å være global oppvarming skaper kaos, og midt oppi det hele kommer den gode ideen og håpet om en fremtid der Diddly Squat Farm faktisk kan generere en fortjeneste. Denne gangen er det sopp, griser og geiter, forrige gang var det noe annet, og neste gang blir det noe annet igjen. Oppskriften er den samme, og resultatet er også så uendelig søtt.
Tilbake til det eklektiske; det er ganske vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor Clarkson's Farm er så bra. Joda, Jeremy Clarkson er til syvende og sist en underholdende programleder uansett hva han ellers måtte mene, og mann-i-dypvann-fjernsyn oppsto ikke her, selvfølgelig ikke. Men det er en autentisitet her, en nerve som springer ut av det faktum at i motsetning til Top Gear de siste årene, og The Grand Tour i særdeleshet, er Clarkson's Farm ganske mye et utsnitt av livet. Det er ekte, bekymringene er ekte, seirene er ekte, og det er også reisen fra det ene til det andre. Å se smågrisene dø til tross for de beste anstrengelser fra både den klønete Clarkson og den hardtarbeidende kjæresten Lisa er virkelig hardt, fordi folkene bak ikke har klart å sette opp disse scenariene på kunstig vis. Men når soppen i den nye soppkjelleren gir et stort overskudd, eller når kommunen trekker tilbake deler av sin urettferdige dom over Clarksons arbeid, føles det som en virkelig seier. Disse opp- og nedturene i gårdslivet blir levert på en ganske gjenkjennelig måte, og bortsett fra noen få ganger når de snubler, er det hele veien glødende autentisk.
For første gang danser Clarkson's Farm imidlertid med døden, når Clarkson og Caleb i en av episodene gjør en slags sketsj der de parodierer bygningsarbeidere. Det er mer innøvd enn resten, og føles ekstremt fremmedartet sammenlignet med resten av pakken, som stolt viser frem det daglige slitet. Forhåpentligvis signaliserer ikke dette en endring, for det gikk kaldt nedover ryggen på meg og minnet meg om den første sesongen av The Grand Tour, som var full av kunstig, konstruert og falsk moro og lek.
Heldigvis er denne tredje sesongen fortsatt en genistrek, selv om det er mer av det samme. Du trenger ikke nødvendigvis å like Clarkson, men hvis du kan se bort fra hans sneversynte verdensbilde og tro på hans interesse for de mange, mange utfordringene bønder står overfor fremover, selv om de ønsker å behandle jord og dyr riktig for en mer bærekraftig produksjon i fremtiden, så er Clarkson's Farm en unik seier som kan anbefales til alle. Den er rett og slett briljant, og selv om det er ekstremt vanskelig å finne ut hvorfor, må og bør du gi den en sjanse.