Code Vein II

Noen ganger kommer det spill som er utrolig vanskelige å anmelde. Code Vein II starter utrolig uinspirert, på grensen til direkte kjedelig - og det er egentlig bare fordi jeg er nødt til det, for å kunne skrive denne anmeldelsen, at jeg kjemper tappert videre. På en måte er det heldig - for når de første timene er over og en ganske kjedelig historie om tidsreiser er forklart og de første kjedelige miljøene er lagt bak meg, vokser det faktisk til noe jeg begynner å like. I hvert fall litt.

Som erfaren spiller vet jeg også at japanske rollespill som regel bruker en stund på å virkelig "skinne". Samtidig bør det ikke være direkte kjedelig i begynnelsen - noe det dessverre er for det meste. Jeg skjønner ikke helt poenget med å starte med så kjedelige miljøer som vi blir presentert for her. Men ja, som sagt - det blir mye bedre.

Code Vein II tilbyr en historie om å reise gjennom tiden for å forhindre en dyster fremtid. Vi blir møtt av en postapokalyptisk verden i forfall, og ved å endre hendelser i fortiden kan helten vår forhåpentligvis redde den. Det er ikke noe fundamentalt galt med historien, og de fleste karakterene som er knyttet til verdens skjebne får flere scener som går i dybden. De drømmeaktige, stiliserte sekvensene som forklarer hva som har skjedd, er imidlertid ganske kjedelige og forsøker å komprimere hendelsene til små, uinteressante sammendrag. Alt er mer interessant som konsept enn i utførelsen, og vår tause hovedperson - som du kan tilpasse utseendet til - gjør lite for å gjøre det hele mer interessant. Code Vein II er dessuten helt uavhengig av forgjengeren, så du kan hoppe inn i det uten å ha kjennskap til det første spillet på forhånd.

Konseptet med tidsreiser viser seg å være litt mer interessant når det kommer til spillets miljøer. Etter de første kjedelige timene, når du endelig forlater spillets første område for det mer interessante fastlandet, blir du møtt av en sunken by. Noen timer senere besøker man det samme miljøet - men i fortiden, og det er først her jeg får den første følelsen av at dette spillet tross alt har noen kvaliteter. Det visuelle får et løft, utforskningen blir mye morsommere, og selv om verdenen i seg selv ikke er så spennende, er løftet fra starten så stort at jeg faktisk begynner å ha det litt gøy. Det er et åpent spill som begrenses av at det er blottet for innhold, bortsett fra noen få patruljerende fiender. Det er ingen dynamikk, ikke noe interessant - men det er i det minste ganske fint på enkelte steder.

Visuelt er det ganske mørkt og dystert i det store og hele. Det føles som et spill fra forrige generasjon, og designmessig lener det seg tungt mot en blanding av Souls/Anime. Bortsett fra noen imponerende utsikter når du står på høyden, føles alt fra fargevalg til design ganske blasert. I tillegg er det flere ganger hvor spillets bildefrekvens ser ut til å gå amok, og det blir til tider utrolig hakkete.

Code Vein II er minst like mye et Souls-aktig som et japansk rollespill. Faktisk kanskje enda mer førstnevnte. Erfaringspoengene, kalt Haze, som du samler inn, brukes på spillets hvilepunkter, kalt mistels, til å gå opp i nivå og bli sterkere. Hvis du dør, går de innsamlede Haze-poengene tapt, men du kan gå tilbake til stedet der du døde for å plukke dem opp igjen. Noe som imidlertid er litt frustrerende, er det faktum at hvis du dør på en boss, havner den tapte essensen inne i det låste området der den befinner seg. I The First Berserker: Khazan, for eksempel, kunne du heldigvis plukke den opp utenfor, så i Code Vein II må du bruke den, eller rettere sagt, beseire sjefen, hvis du ikke vil miste den helt.

Apropos sjefer, så er dette et område hvor Code Vein II viser både noen av sine styrker og noen av sine svakheter. Jeg har bevisst unngått å nevne en av gigantene i sjangeren fra de siste årene, nemlig Elden Ring. Men nå er tiden inne. Gjennom en slags tåke som ligner den man finner i FromSoftwares mesterverk, trasker man inn i området som huser en av spillets mange sjefer. Mens Code Vein IIs kampsystem allerede har avslørt hvordan det fungerer mot de tidligere, mer håndterbare fiendene du har møtt, er det først når du møter sjefene at du virkelig blir satt på prøve. Det er ganske mye å sette seg inn i her, og siden sjefene er en så stor del av spillet, er det akkurat det jeg skal gjøre.

For det første kan de som forventet tåle mye juling. Det er også viktig å forstå at det klassiske "unnvik og rull"-systemet er noe du må jobbe mye med. De slår også hardt, og et par treff er helt ødeleggende for helsemåleren din. Men det er spesielt to ting som jeg synes virkelig forringer underholdningsverdien her. Den første er problemet med "one-hit"-treff. Jeg setter pris på en utfordrende opplevelse. Og jeg er klar over at når man skriver at noe føles "urettferdig", kan man selvfølgelig bli møtt med svaret at det er et betydelig "ferdighetsproblem".

Men når man designer sjefer, må det føles som om det er en viss sjanse for å studere mønstre og bli bedre. Jeg har spilt og fullført Elden Ring, og selv om dedikerte Souls-fans sikkert vil hevde at det er et relativt enkelt spill sammenlignet med gigantene i sjangeren, var det utfordrende nok for meg. Mange av sjefene i Code Vein II er virkelig tøffe, absolutt, men dessverre er det også ting som jobber mot deg i tillegg til at de dreper deg med ett eneste treff. Kontrollen er rett og slett ikke så tight som den burde være, det å gjenvinne liv krever en liten animasjon der du er helt sårbar, og utformingen av angrepsmønstrene er slik at mange sjefer bare svinger litt for mye rundt uten grunn, etter min mening.

Men jeg tror det meste handler om at det ikke er spesielt morsomt eller veldesignet. Jeg føler ingen WOW-faktor, jeg føler ikke noe (stort) behov for å studere og prøve å mestre det for å komme videre. Det føles mer som et frustrerende hinder enn noe annet. I tillegg er vanskelighetsgraden ekstremt ujevn. En av de første sjefene tok meg noen forsøk, men jeg følte likevel at jeg hadde en sjanse - hvis jeg bare spilte litt bedre. Så kom to sjefer som jeg enkelt drepte på første forsøk. Men så kom det en som tok en evighet. Mye avhenger av angrepsmønstrene deres og litt for mye av tilfeldigheter. For noen ganger når de slår deg ned, følger de opp med et angrep som dreper deg fullstendig. I tillegg er du fortsatt sårbar i animasjoner som henger igjen når du skal utføre spesialangrep.

Hvis livet ditt forsvinner, får du imidlertid en ny sjanse. Du har en følgesvenn med deg som gjenoppliver deg, men da må du holde deg i live før de kommer tilbake. Dette gjorde at jeg stort sett løp rundt og unngikk angrep inntil de gjorde det - for når de kommer tilbake til kampen, skjer det samme igjen; hvis du dør, blir du gjenopplivet. Men tiden det tar før følgesvennen kommer tilbake blir lengre og lengre for hver gang.

Code Vein II I "The Fighter" lener kampsystemet seg mot det velkjente. Tunge våpen gjør mer skade. Men du beveger deg selvfølgelig saktere, mens lette våpen lar deg kjempe mer effektivt, men på bekostning av mindre skade. Du bruker noe som kalles "Blood Codes" for å lage forskjellige builds, og selv om tallene og statistikken, akkurat som mange av gjenstandene du plukker opp og hva de brukes til, er ganske forvirrende, lærer du deg det etter hvert som du får taket på det. For å oppgradere gjenstander må man finne eller kjøpe gjenstander. Jeg liker imidlertid ikke helt systemet med å bruke erfaringen du har samlet for å gå opp i nivå, kjøpe ting eller oppgradere våpen. Jeg hadde foretrukket en slags valuta som var uavhengig av dette.

Jeg nevnte innledningsvis at Code Vein II er et av de spillene som er vanskelig å anmelde. Så jeg skal utdype det litt. Det er mye ved dette spillet som er solid. Jo mer tid jeg ga det, jo mer likte jeg deler som jeg i utgangspunktet syntes var ganske frustrerende. Det største problemet er sannsynligvis at det meste mangler polering. Spillet kaster deg ofte inn i ganske kjedelige miljøer - spillets fangehull føles ofte som rene klipp-og-lim-miljøer. Den åpne verdenen er også ekstremt tom og uinteressant, og spillets lydspor er helt uinteressant.

Kampsystemet har sine finesser, men samtidig er det ganske upolert, og kontrollene føles ikke så responsive som de burde være. Sjefene er utfordrende, og følelsen av å beseire en av dem er av og til tilfredsstillende. Men de mangler den finessen som de aller beste i sjangeren har. Så er det på tide å nevne det viktigste poenget; Code Vein II blekner i forhold til mange andre. Har du opplevd de beste i sjangeren, føles dette rett og slett flere nivåer under. Det handler ikke bare om de enorme styrkene til disse spillene, men dessverre mer om svakhetene i dette spillet og det faktum at de områdene som burde vært mer polert dessverre ikke er det.