Completely Stretchy

Completely Stretchy er et av de virkelig sjeldne videospillene som kommer og er så sprø og rare at du ikke helt vet hvordan du skal behandle dem. Det er ikke noe negativt, det er bare særegent og uvanlig, og fører ofte til svært minneverdige opplevelser, slik tilfellet var for noen år siden da Bugsnax gikk sin seiersgang.

Premisset for Completely Stretchy er i utgangspunktet ubeskrivelig på grunn av dets tilfeldige natur. Du spiller som en merkelig karakter som etter et laboratorieuhell blir forvandlet til en tøyelig og klissete blå skapning, og det er opp til deg å bruke disse nye fysiske evnene til å utforske tre åpne nivåer i forsøket på å finne Elektros, som i praksis er uklare, svarte skapninger som fungerer som en stabil strømkilde for hjemmeøyene kjent som Grombli Isles. Ja, du er sikkert latterlig forvirret på dette tidspunktet, og det er omtrent slik Completely Stretchy får deg til å føle deg hele veien gjennom opplevelsen, ettersom dette spillet handler om å omfavne det rare og akseptere det unaturlige. Og takket være det underholdende og enkle gameplayet fungerer det stort sett.

Completely Stretchy ble laget av en utvikler ved navn Dan Ferguson, som deretter overlot utviklingsansvaret til folkene på Warp Digital, som sørget for at det kom i mål. Det er et eventyr, men det er ikke en kjernehistorie å følge, i stedet vandrer du bare rundt på de tre øyene, snakker med lokalbefolkningen, fullfører oppgaver og oppdrag for dem, jakter på tåpelige referanser og hemmeligheter, og snapper opp alle Elektros du kan finne, alt for til slutt å fikse Grombi Isles hovedkraftreaktoren og finne en måte å vende tilbake til en ikke-stretchy og ikke-blå normalitet på. Det er ingen stemmestyrt dialog eller seriøse oppdrag å følge, du bare utforsker og interagerer med alt og eksisterer generelt i en useriøs lekeplass som best kan beskrives som en drømmetilstand eller en gal hallusinasjon.

Derfor er det beste med Completely Stretchy rett og slett gameplayet og bevegelsene. Du bruker de kraftige armene dine til å svinge og slynge deg rundt i verden, klatre og kaste deg ut fra alt du kan nå. Du kan bestemme deg for å bestige øyas største bygning, eller i stedet falle ned i dype grotter for å oppdage hemmelighetene deres, men uansett hva du gjør, forbedrer bevegelsene opplevelsen ved å gi deg alle de verktøyene og evnene du trenger for å ta deg frem overalt uten problemer. Fysikkmotoren og flyten som kommer fra bevegelsene sørger for at Completely Stretchy forblir underholdende, men det betyr ikke at spillet ikke har sine ulemper.

For det første betyr mangelen på en sentralisert historie at spillet egentlig ikke har noen retning. Completely Stretchy er det spillet du gjør det til, og det jeg mener med det er at oppdragene og eventyrene for det meste er det du finner på, fordi de fleste sideoppdragene i beste fall er flyktige og mindre. Øyene, selv om de er eksentriske, er også ganske tomme og mangler ting som tiltrekker seg oppmerksomheten din, noe jeg syntes var ganske overraskende når man tar i betraktning deres lille skala. Til tross for at det finnes bygninger å gå inn i, skuffer og skap å åpne, fjell å bestige, fossefall å kikke bak, containere å gå inn i... er det sjelden noe av betydning å finne, og for det meste støter du enten på en Elektro eller finner en eller annen tåpelig gag eller referanse til popkultur, eller, som det meste av tiden, ingenting i det hele tatt.... Referansene kan være nok til å fremkalle en rask fnising, men spøken avtar, og når det skjer, begynner du å se Completely Stretchy som en ganske hul og begrenset opplevelse.

Selv om jeg vil si at ytelsen er av høy kvalitet, og at jeg ikke opplevde noen tekniske problemer mens jeg beveget meg rundt på Grombi Isles, så det ikke ut til at kartet fungerte etter hensikten. Det ble klumpete og stivt og vanskelig å manøvrere, noe som er veldig synd fordi Warp Digital helt klart har lagt stor vekt på dette elementet ved å presentere det som en rik og detaljert live 3D-modell av spillverdenen. Det er virkelig vakkert, men det fungerer bare ikke.

Så har vi også kunstretningen som skiller seg ut og passer perfekt til dette spillet. Man kan argumentere for at den er litt kjedelig, spesielt i fargepaletten, men jeg synes den fungerer godt for å faktisk forankre og gjøre denne svært eksentriske verdenen mer spiselig. Lydsporet gjør også jobben sin med stil, noe som er spesielt viktig med tanke på at det ikke er noen dialog eller lyd av betydning utover de grunnleggende lydeffektene og bakgrunnsmusikken.

Alt i alt etterlater Completely Stretchy meg med blandede følelser. På den ene siden er opplevelsen kort og stram, eksentrisiteten og den morsomme bevegelsen gjør at du blir underholdt og stadig overrasket. Men samtidig fremstår det som litt av en ensporet ponni, et spill som later som om det har dybde og innholdsvariasjon, men som i virkeligheten sliter med å være mer enn det som er på overflaten. Jeg kommer uten tvil til å huske Completely Stretchy, fordi helheten er så tåpelig og unik, men det slår meg ikke som noe bemerkelsesverdig som vil gå inn i indiehistorien.