Crappy Retro 2

Her finner du første del av denne artikkelen.

Altered Beast (Mega Drive / 1989)
Hvis du hadde en Mega Drive i sin tid, er sjansen stor for at du spilte Altered Beast, for det fulgte lenge med konsollen. Men ... selv om det kanskje var en imponerende arkadeopplevelse i 1988, føltes Mega Drive-versjonen fra året etter mer som en sliten relikvie på den tiden. Stiv kontroll, repetitivt spill og grafikk som aldri helt ytet konsollen rettferdighet, resulterte i et spill som raskt ble mer frustrerende enn underholdende. Joda, det var en tidlig tittel, og "Rise from your grave!" har en kultstatus, men for å være helt ærlig finnes det langt bedre actionspill på plattformen, og hadde det ikke fulgt med konsollen, hadde vi aldri snakket om det i dag.

Battle Arena Toshinden (PlayStation / 1995)
Da Battle Arena Toshinden kom ut, ble det hyllet som det neste store innen kampspillsjangeren, sannsynligvis mye takket være de kule fighterne og den spektakulære grafikken. Men i ettertid er det vanskelig å forstå hvorfor. Allerede den gang var spillkontrollene utrolig vilkårlige, kampene klumpete og balansen ikke-eksisterende, og enkelte figurer føltes nesten uspillbare. Sammenlignet med samtidige Virtua Fighter eller Tekken manglet det både dybde og flyt, og det eneste som virkelig imponerte, var muligheten til å bevege seg i 3D - en gimmick som raskt mistet sin glans. Toshinden var aldri noe stort spill, men det levde lenge på hype og sultne PlayStation-spillere som ville ha noe å vise frem.

Final Fantasy VIII (PlayStation / 1999)
Final Fantasy VIII var kanskje en teknisk bragd da det kom ut, og bød på noe helt annet enn de klønete figurene i Final Fantasy VII, men bak den blendende overflaten skjulte det seg et rollespill med et ubalansert gameplay og et plot som sporet av - for alvor. Draw-systemet gjorde kampene til en kjedelig grindfest og føles i dag helt uutholdelig, Junction-mekanikken ødela spillet fullstendig, og Squall er en av seriens mest sjarmløse protagonister. Joda, mellomsekvensene imponerte og lydsporet er unektelig fantastisk, men som helhet føles det i ettertid mer som et eksperiment enn en verdig oppfølger til Final Fantasy VII, og det er lett å forstå hvorfor Square Enix virker uinteressert i å gjøre noe nytt med det.

Ice Climber</strong>(NES / 1986)
Ice Climber er kanskje en NES-klassiker, og i likhet med Altered Beast fulgte det med konsollen, men sannheten er at det aldri var særlig bra selv da det ble utgitt. I mangel av noe annet spilte jeg og brødrene mine dette om og om igjen, men ærlig talt... Kontrollene var upresise selv da, hoppene forferdelige, kollisjonene frustrerende og oppsettet monotont. Popo og Nana fortjener absolutt kultstatusen de har fått takket være Super Smash Bros, men originalspillet er og var mer en kjedelig prøvelse enn en tidløs perle. Det er en god grunn til at Nintendo aldri vendte tilbake til konseptet.

Ghosts 'n Goblins</strong>(NES / 1989)
Ghosts 'n Goblins har rykte på seg for å være en udødelig klassiker, men sannheten er at det for det meste var brutalt vanskelig på en urettferdig måte, spesielt på NES, hvis maskinvare ikke helt klarte å takle spillet. En klønete spillkontroll, fiender som dukker opp ut av det blå, en helt som spretter så mye etter et treff at det ofte ender med døden, og et håpløst våpensystem gjorde at frustrasjonen ofte veide tyngre enn gleden. At spillet i tillegg krever at du må klare det to ganger for å få den "ekte" slutten, føles mer som en grusom vits enn smart design. Joda, det har sin sjarm og ikoniske musikk, men for å være helt ærlig var det mer pine enn glede vi holdt ut fordi spillet var dyrt og det ikke fantes så mye annet.

Turok: Dinosaur Hunter(Nintendo 64 / 1997)
Turok: Dinosaur Hunter var et tidlig 3D-skytespill som appellerte med sine unike premisser og teknologiske nyvinninger, samt muligheten til å skyte dinosaurer med den grisedrevne Nintendo 64, men til tross for dette var spillet langt fra noen perle. Å styre Turok føltes som å kjøre lastebil, fiendene var for det meste irriterende og ikke synlige før de sto på tærne dine, siden den beryktede Nintendo 64-tåken gjorde at sikten bare var noen få meter. Det kan ha imponert teknisk ved lanseringen, men selv da burde vi ha gjennomskuet det, og Turok: Dinosaur Hunter fortjener ikke å bli kalt en tidløs klassiker. Det er bare nostalgi som spiller oss alle et puss.

Twisted Metal (PlayStation / 1995)
Twisted Metal var kanskje en ny og spennende idé på den tiden, og jeg og kompisene mine brukte mye tid på å spille det. Men selv da var det vanskelig å riste av seg følelsen av at det faktisk var en bedre idé enn et spill, og langt fra den revolusjonerende opplevelsen mange ville ha det til å høres ut som. Ingen av kjøretøyene hadde en kjøretøyfølelse, banene var gjennomgående kjedelige, og spillet led av alvorlige balansefeil der enkelte figurer - som Warthog og Sweet Tooth - var totalt overlegne og gjorde hele opplevelsen urettferdig. I tillegg var kampanjen svak, og den delte skjermen gjorde mer skade i dette spillet enn i samtidige titler som Goldeneye 007. Det var rett og slett ikke så bra som vi husker det, og konseptet var forut for sin tid. I dag tror jeg Twisted Metal ville hatt en fremtid.